Domstolenes utmåling av straff - en undersøkelse av rettspraksis

Av Ragnhild Hennum

Denne rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Justisdepartementet. Prosjektet er gjennomført ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. Funnene i denne undersøkelsen vil inngå i et større arbeid om domstolenes begrunnelser for og utmåling av straff.

Forord

Denne rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Justisdepartementet. Prosjektet er gjennomført ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. Funnene i denne undersøkelsen vil inngå i et større arbeid om domstolenes begrunnelser for og utmåling av straff. 

Under arbeidet med rapporten har jeg vært i kontakt med alle landets 87 tingretter, som har sendt meg de dommene som danner materialet i undersøkelsen. Jeg skylder dem en stor takk for rask og positiv respons på mine henvendelser.

Takk også til Jane Dullum og Solveig Hennum for nyttige kommentarer til rapporten. Institutt for kriminologi og rettssosiologi har gitt meg et godt arbeidsmiljø, en særlig takk til kontorsjef Turid Eikvam som har hatt det administrative ansvaret for prosjektet. En siste takk går til avdelingsdirektør Toril Øie og lovrådgiver Marianne Vollan i Justisdepartementets lovavdeling.

Oslo 30.07.02
Ragnhild Hennum

 

1 INNLEDNING

1.1 Bakgrunn

Formålet med denne studien er å undersøke i hvilken grad det utmåles like straffer for sammenliknbare lovbrudd. Straffutmålingen vil variere mye fra sak til sak, fordi strafferammene er ulike og det er ulikheter i handlingsforløp og gjerningspersonens bakgrunn. At straffutmålingen er ulik på denne måten er intendert og representerer ingen trussel mot kravet til likebehandling 1, ulike saker skal behandles ulikt. Men fordi utmålingen i så stor grad er overlatt til den enkelte dommer/rett kan det også åpne for at saker som tilsynelatende er like, blir behandlet ulikt. Det er for eksempel ikke utenkelig at det i enkelte rettskretser kan utvikle seg en egen straffutmålingstradisjon. Dette vil selvfølgelig bli motvirket av muligheten til anke og overprøving. Det er imidlertid slik at ikke alle saker blir anket til lagmannsrett, og  etter en lovendringen i 1993 kan anker til Høyesterett bare fremmes dersom de har særlig prinsipiell interesse (Straffeprosessloven § 323). Dette medfører at de fleste saker om straffutmåling blir endelig avgjort i tingrettene eller ved anke i en av lagmannsrettene. Dette øker muligheten for at det utvikler seg lokale straffutmålingstradisjoner.

At det er slike lokale straffutmålingstradisjoner underbygges til en viss grad av en undersøkelse 2 gjennomført av Aftenposten ("Norge straffer strengest", Aftenposten 15.07.01, s. 4). Det er imidlertid begrenset hvilke konklusjoner man kan trekke på bakgrunn av undersøkelsen i Aftenposten da den kun omfatter 18 av landes i alt 87 by- og herredsretter. Det er også viktig å merke seg at dette ikke er en undersøkelse av rettspraksis, men en undersøkelse der dommere er bedt om å fastsette straffen i tenkte straffesaker.

Det er ikke gjort mange undersøkelser av eventuelle forskjeller i straffutmålingen. En tidlig amerikansk undersøkelse underbygger at like saker ender ulikt. Undersøkelsen viste at det var stor variasjon mellom dommerne i New York Magistrates’ Court. Like saker endte ulikt, avhengig av hvem som var dommer. Forfatteren konkluderer med at:

«In the figures given above we have shown to what a remarkable degree the individuality of the magistrates is mirrored in their disposition of cases. Justice is a very personal thing reflecting the temperament, the personality, the education, enviroment and personal traits of the magistrate.»  (Everson 1919-20, s. 98)

For norske forhold finnes det få omfattende empiriske undersøkelser av domstolenes straffutmåling. Mathiesen er forsiktig med å si at domstolene dømmer like tilfeller ulikt (1997, s. 151-155), men han peker på en rekke prosesser som virker sosialt skjevt i rettsvesenet, f.eks. muligheten til å gjøre opp for seg. Aubert, som har gjort den grundigste analysen av denne sammenhengen, fant at det var en sammenheng mellom straffereaksjon og tiltaltes sosiale status. Han beskriver sammenhengen slik:

“I en rekke av enkelttabellene kan en se en tendens i retning av flere ubetingete frihetsstraffer m.v. (eller all frihetsstraff for voldsforbryterne) i de minst bemidlede gruppene.” (1963, s. 44-45)

Også Auberts undersøkelse av straffutmålingspraksis i millitærnektersaker er med å underbygge at domstolene ikke dømmer likt i like saker (1982, s. 142).  En undersøkelse av Hauge og Guslund trekker i motsatt retning. I en undersøkelse av straffutmålingen i promillesaker konkluderer Hauge og Guslund med at det er:

"... lite grunnlag for å hevde at sosial status eller kjønn fører til forskjellsbehandling i promillesaker for norske domstoler. Det mest påfallende er hvor lite variasjon som kan påvises i straffeutmålingen i forhold til disse kriteriene" (1993, s. 29) 3.

Andenæs (1971, s. 63-65) har kartlagt Høyesteretts bruk av allmennprevensjon som argument ved straffutmåling. Andenæs’ undersøkelse er begrenset til én årgang høyesterettsdommer (129 avgjørelser), og konsentrerer seg i første rekke om allmennprevensjon. Den er derfor for liten til å si noe generelt om straffutmåling.  Østlid (1988) har undersøkt dommeradferden i dissenssaker i Høyesterett. Hans undersøkelse retter seg mot dommerenes preferanser, og er ingen kartlegging av de konkrete begrunnelsene for avgjørelsene. Larsson (2001) har gjennomført fokusgruppe – intervjuer med dommere i forhold til grensen for å idømme samfunnstjeneste. Denne undersøkelsen dreier seg kun om samfunnstjeneste, og sier altså ikke noe om straffutmåling generelt. Lund Busch og Jakobsen (2002) har undersøkt utviklingen av straffutmåling i grove ran, vold, seksuelle overgrep mot barn og voldtekt i perioden 1985-2001. Denne studien sier noe om hva som har betydning for utmålingen av straff, men hovedfokus er endringer i straffenes lengde i perioden.

I nordisk sammenheng har den danske juristen von Eyben (1950) kanskje gitt det mest sentrale bidrag til kunnskap om straffutmåling. I tillegg til en grundig teoretisk gjennomgang inneholder von Eybens avhandling en empirisk studie av straffutmåling. I denne avhandlingen stiller von Eyben danske dommere spørsmål om staffutmåling, og han uttrykker bekymring over at ulike dommere ga så avvikende svar (1950, s. 169 flg.).

Hverken i Norge eller Norden for øvrig er det gjort mange undersøkelser av straffutmåling, og de undersøkelsene som finnes trekker i ulik retning. Resultatene av denne undersøkelsen vil forhåpentligvis kunne være med på å dekke noe av behovet for kunnskap om domstolenes utmåling av straff.

1.2 Om straffutmåling

I straffeloven er det bare én bestemmelse (§ 100) som har en regel om hvilken straff som nøyaktig skal idømmes. Denne bestemmelsen rammer drap eller forsøk på drap på Kongen eller regenten, og straffen er fengsel i 21 år. I forhold til alle andre straffebud vil det skje en utmåling av straffen i det enkelte tilfelle. De enkelte straffebestemmelsene gir regler om den straff som maksimalt kan idømmes for lovbruddet. I noen tilfeller vil det også være angitt en minimumsstraff i straffebestemmelsen. Andenæs sier følgende om utmålingen av straff:

«Med de rommelige strafferammer i vår lov, den vide adgangen til å gå under minimum ved formildende omstendigheter og adgangen til å gi betinget dom, blir prinsippene for straffutmålingen av største betydning. Tiltaltes skjebne avhenger ikke bare av svaret på skyldspørsmålet; vel så viktig er det hvilket punkt på straffeskalaen dommeren blir stående ved, f.eks. ved 14 dager betinget eller 6 år ubetinget.» (Andenæs 1999 s. 411)

Norsk rett har ingen alminnelig bestemmelse om hvilke forhold det skal legges vekt på ved utmålingen av straff. Innen strafferammen står altså domstolene forholdsvis fritt, både med hensyn til straffens lengde og hvilke momenter det skal legges vekt på når straffen utmåles.

Tidligere var de alminnelige straffutmålingsgrunnene å finne i loven. For eksempel inneholdt Kriminalloven (Lov angaaende forbrydelser af 20de august 1842) kap. 6 §1 en bestemmelse der en rekke alminnelige straffutmålings-momenter ble regnet opp. I denne bestemmelsen het det bl.a. at det skulle legges vekt på forbrytelsens farlighet, skadens størrelse, den forbryterske vilje, hvor forargelig forbrytelsen var, lovbryterens alder, oppdragelse og  tidligere straffeforhold.

Ved vedtakelsen av den någjeldende straffeloven i 1902 ble en tilsvarende bestemmelse sløyfet. I forarbeidene gis følgende begrunnelse for dette:

"Utkastet afstaar i Lighed med de fleste nyere Love fra at opregne de almindelige Strafudmaalingsgrunde, d.v.s. saadanne Omstændigheder, der bestemmer Strafudmaalingen inden den almindelige lovbestemte  Straframme.

Man vil ved en saadan Opregning vanskelig undgaa enten ikke at sige andet end det selvfølgelige eller ogsaa at sige for lidet eller for meget."

(Udkast til Almindelig borgerlig Straffelov.  II Motiver, s. 96).

Det har senere vært noe diskusjon om det ikke bør innføres en slik alminnelig bestemmelse. I St. meld. nr. 104. 1977-78 ble det foreslått vurdert innført alminnelige regler om formildende og skjerpende omstendigheter (s. 112 og 113). Justiskomitéen gikk imidlertid imot forslaget (Innst. S. nr. 175 for 1979-80, s. 37).

Straffelovkommisjonen var i sin delutredning I i tvil om det ville være riktig å lovfeste momenter for straffutmåling i en generell bestemmelse (NOU 1983:57 s. 242). I kommisjonens delutredning V, som inneholder utkast til alminnelig del av ny straffelov, lander kommisjonen imidlertid  på  det samme standpunkt som motivene til straffeloven gjorde 96 år tidligere: At det ikke er hensiktsmessig med en generell regel om straffutmåling:

"Det vil etter kommisjonens syn ikke være formålstjenlig med generelle regler om valget av reaksjon og utmåling av straff innenfor den enkelte straffart, f.eks. at det skal tas utgangspunkt i handlingens objektive grovhet og lovbryterens skyld. Etter kommisjonens syn vil generelle lovregler om reaksjonsvalget og straffutmålingen lett kunne bli så komplisert at systemet vil bli  for stivt. Skulle man søke å unngå dette, ville reglene på den annen side antagelig bli så vage at de vil gi liten veiledning. Det vil særlig være vanskelig å lovregulere hvordan de aktuelle momenter skal veies mot hverandre."  (NOU 1992:23, s. 209, Straffelovkommisjonens delutredning V)

I straffelovekommisjonens delutredning VII som ble fremlagt i mars 2002 drøfter kommisjonen fastsettelsen av strafferammer. I forhold til straffutmåling holder kommisjonen fast på standpunktet fra delutredning V om at det ikke er hensiktsmessig med en generell regel om straffutmåling.

Utgangspunktet er med andre ord at straffutmålingen er fri innenfor de strafferammer som er angitt for det enkelte straffebud. Helt fri er selvfølgelig ikke utmålingen. Innen strafferammene finnes det tre typer forhold som danner rammer for utmålingen. For det første er det regler om utmålingen. Videre har man noen straffutmålingsmomenter  som er fastlagt gjennom rettsbruken. Til sist kan man si at straffens formål  er med på å danne en ytre ramme for domstolenes straffutmåling.

1.2.1 Regler om utmåling av straff

Straffelovens kapittel 5 har overskriften «Om betinget dom og om grunner til at straffen kan settes ned eller forhøyes.» Dette kapitlet inneholder en rekke regler som innebærer at den normale strafferammen for et lovbrudd kan fravikes. Disse reglene er av svært ulik karakter, og det vil føre for langt her å gå inn i en konkret beskrivelse av dem. Jeg nevner derfor bare kort noen hovedtrekk. Straffen kan settes ned under det ellers bestemte lavmål dersom det dreier seg om overskridelse av nødrett eller nødverge (§ 56 1. ledd a), når handlingen er foretatt i berettiget harme, under tvang eller overhengende fare, eller under forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten som ikke er en følge av selvforskyldt rus (§ 56 1. ledd b), om handlingen er foretatt i bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus (§ 56 2. ledd), om handlingen er foretatt av person som ikke er fylt 18 år (§ 55), når flere har begått lovbruddet sammen (§ 58), når personen i gjerning har vist anger (§ 59). Også regelen om at forsøk straffes mildere enn en fullbyrdet forbrytelse (§ 51) kan sees som en straffenedsettelsesgrunn. Det samme kan regelen om varetektsfradrag (§ 60).  Også reglene om gjentagelsesstraff (§ 61) og reglene om økte strafferammer ved sammenstøt (konkurrens) av forbrytelser (§§ 62-64) er med på å danne rammer for domstolenes utmåling av straff. 

1.2.2 De enkelte straffutmålingsmomenter

Selv om straffutmålingen er fri innen de rammene som følger av de enkelte bestemmelsene, betyr ikke det at dommeren står helt fritt til å legge vekt på et hvilket som helst argument. Det kan f.eks. ikke tas hensyn til dommerens sympatier eller antipatier. Gjennom rettspraksis 4  Med dagens teknologiske verktøy har også rettspraksis blitt tilgjengelig for alle, gjennom at det finnes elektronisk søkbare arkiv over både høyesterettsdommer og lagmannsrettsdommer. Dette har etter mitt skjønn høyst sannsynlig vært med å øke betydningen av rettspraksis, og dermed også kanskje ensartet praksis. Dette kommer jeg tilbake til mot slutten av denne rapporten. "/> eller rettsbruk har det utkrystallisert seg en rekke momenter som dommeren kan ta i betraktning når han eller hun bestemmer straffen innen strafferammen. Skeie (1937 I, s. 579) deler momentene inn i to grupper: 1) Omstendigheter ved handlingen, både subjektive og objektive. 2) Etterfølgende kjensgjerninger, både subjektive og objektive.

Andenæs deler inn momentene noe annerledes. Han opererer med tre hovedgrupper av momenter (1999, s. 415-425):

1. «Gradering etter handlingens objektive grovhet». Blant annet  skadens størrelse og handlingens farlighet.

2. «Gradering etter gjerningsmannens subjektive skyld». Under dette punktet kommer blant annet graden av forsett eller uaktsomhet, motivet, ungdom og høy alder, tidligere vandel, intelligens og oppvekstforhold.

3. «Straffutmålingsmomenter utenfor selve handlingen». Her er det mange momenter som kan få betydning, anger, forsøk på å gjøre det godt igjen, tilståelse, en alminnelig god vandel etter handlingen, lang tid før handlingen ble påtalt og at soning av straffen ville virke særlig hardt.

I tillegg til disse gruppene av momenter peker Andenæs (1999, s. 413-415) på at det vil bli lagt vekt på det alminnelige straffutmålingsnivået. For domstolene i de lavere rettsinstanser vil selvfølgelig også rettspraksis være et sentralt moment. I tillegg vil både individualprevensjon, og særlig allmennprevensjon være av betydning ved straffutmålingen, noe jeg kommer tilbake til under neste punkt.

1.2.3 Straffens formål

I tillegg til reglene om straffutmåling og de enkelte straffutmålingsmomentene, er hensynet til straffens formål med på å danne rammene for straffutmålingen. I en Nordisk utredning fra 1984 (NU 1984:2) om straffutmåling beskrives forholdet mellom straffens formål og straffens utmåling slik:

«Fastsettelsen av straffen i det konkrete tilfelle kan ikke skje isolert fra de formål som hele straffesystemet tar sikte på. Gjennom straffesystemet tar samfunnet sikte på å begrense omfanget av sosialt uønskede handlinger gjennom almenprevensjon og individualprevensjon. Men samfunnet ønsker ikke å forhindre kriminalitet for enhver pris. Forestillinger om rettferdighet og humanitet setter grenser for bruken av straff.»  (1984, s. 39)

Disse formålene med straffen er med på å danne rammer for straffutmålingen i tillegg til de konkrete reglene og straffutmålingsmomentene. En må anta at i perioder der den individualpreventive begrunnelsen for straff står sterkt, vil det føre til en friere straffutmåling enn når straffens allmennpreventive virkning er den sentrale. Individualprevensjon tar sikte på å hindre nye lovbrudd gjennom å avskrekke og resosialisere den enkelte lovbryter. Dette medfører behov for individuelle straffer. Straffen må utmåles i forhold til hva som «anses nødvendig» for å avskrekke og resosialisere den enkelte. Hauge (1996, s. 234 flg) beskriver hvordan denne type positivistisk tenkning har påvirket straffelovgivningen i vårt århundre. I perioder der allnmenprevensjon står sterkt, kan man forvente at straffutmålingen dreies bort fra forhold ved gjerningsmannen og over på den straffbare handlingen. Når formålet er å avskrekke og oppdra allmennheten, må en forvente at straffutmålingen i større grad fokuserer på forutberegnelighet.

Det er altså slik at både regler om utmålingen, straffutmålingsmomenter og straffens formål  er med på å danne en ytre ramme for domstolenes straffutmåling. Slik jeg har beskrevet det ovenfor, kan straffutmålingen virke som en svært prinsipiell virksomhet. Det kan den nok i mange tilfeller være, men man kan også se for seg at straffutmålingen blir konkret og praktisk, mer enn prinsipiell. Særlig i de lavere rettsinstanser vil nok for eksempel dommerens betraktninger om straffens formål ha langt mindre konkret betydning enn i dommer fra Høyesterett.

2 METODE

2.1 Innledning

Som det ble skissert i innledningen, er formålet med denne undersøkelsen å analysere eksisterende rettspraksis for å undersøke om like saker behandles likt. Fordi formålet er så spesifikt gir valg av undersøkelseopplegg på mange måter seg selv. Det som skal være gjenstand for undersøkelse er foreliggende rettspraksis, altså dommer i straffesaker. I dommene 5  anses rettslig relevant (Christie 1978, s. 251 og Mathiesen 1997, s. 144). Larsson beskriver en funksjon ved dommer slik: 'Saken skal løses, man skal dømme. Dette er et praktisk håndverk. Ofte kan målsettingen om at domstolen skal dømme rettferdig, syenes å komme noe i bakgrunnen i forhold til disse mer dagligdagse funksjoner.' (2002, s. 223)."/> finner man informasjon om hva tiltalte er tiltalt for, det refereres hva tiltalte har forklart, ofte også hva andre vitner har forklart. Retten forklarer hvilket faktum de har lagt til grunn og om tiltalte anses skyldig, deretter gis det en begrunnelse6  ikke uttalte beveggrunner: 'Dommere gør altså ikke umiddelbart brug af at sige (skrive i domme) alt, hvad de mener, alt hvad der har været drivkraften bag domsresultatet. Der findes handlemotiver, som ikke kommer frem - som måske endda i visse tilfælde er skjulte for oss selv' (2000, s. 422)."/> for den straffen som er utmålt.

Dommene skal overbevise partene, omverdenen og kanskje særlig andre jurister om at avgjørelsen er riktig. Dette får selvfølgelig betydning for hvordan argumentasjonen bygges opp. Ross skriver at det ofte kan være slik at dommeren først ser sin konklusjon for deretter å bygge opp argumentasjonen. Han skriver:

"Det sædvanlige er derimod, at han genem en argumentasjonsteknik søger at give det utseende af, at den afgørelse han træffer objektivt og forstandsmæssig kan udfindes ved studium af givne data og derfor er dækket av "lovens mening" eller "lovgiverens hensigt" (1966, s. 179)

I dommen blir altså de argumenter som taler for dommens resultat trukket frem, mens argumenter som taler mot dette resultatet kan bli utelatt eller kun kort omtalt. Dette er selvfølgelig et problem når man skal sammenlikne straffutmålingen i dommer. Det finns imidlertid ingen god løsning 7 på dette problemet, skal man undersøke rettspraksis får man også dommenes indre logikk på kjøpet. For øvrig er ikke problemet med at dommene er skrevet med et bestemt mål for øyet større her enn ved andre dokumentstudier. Repstad peker på det samme når han skriver at man ved bruk av f.eks. sykehusjournaler eller sosialrapporter må være klar over at:

«Brukes slike dokumenter som kilde til en studie av sosiale og medisinske forhold, må forskeren vite litt om hvilke tenkemåter leger og sosionomer skriver ut fra - for  eksempel hvilke sider ved virkeligheten de legger vekt på.»   (1987, s. 56)

Et annet problem var at noen dommer var relativt kortfattede. Særlig når det kommer til spørsmålet om straffutmåling er det en del dommer som kun inneholder en knapp henvisning til rettspraksis, eller der det står "straffens settes passende til" uten at det står noe om hvorfor akkurat denne straffen er passende. I de fleste dommer gis det imidlertid en mer utfyllende begrunnelse for den straffen som er valgt.

Det er knyttet en rekke andre metodiske vanskeligheter til det å  sammenlikne utfallet i straffesaker. Et "problem" er det som er omtalt i kapittel 1, at vi har vide strafferammer der det er gitt stort rom for å ta hensyn til individuelle forskjeller. En sammenlikning krever på mange måter at det er færrest mulig 8 slike individuelle forskjeller. Mange straffesaker er også vanskelig å sammenlikne fordi de inneholder flere tiltalepunkter (altså mange straffbare forhold), fordi tiltalte drar med seg en reststraff fra en tidligere dom, eller fordi det er forhold ved saken som fører til avvik fra den ordinære strafferammen. Alt dette er forhold som gjør sakene vanskelig sammenliknbare. For å kunne gjennomføre en sammenlikning måtte jeg derfor stille opp en rekke kriterier som sakene måtte oppfylle før de kunne brukes i undersøkelsen (se nedenfor i pkt. 2.2.1).

Mange av de straffesakene som domstolene har til behandling oppfyller ikke de kravene man må stille for å kunne sammenlikne. En innvending mot å gjennomføre undersøkelsen på denne måten (altså med disse kriteriene) er at man ender opp med å undersøke atypiske saker. Dette er til en viss grad riktig. Jeg sier til en viss grad fordi disse forholdene vil gjøre seg mer eller mindre gjeldende avhengig av sakstype. Det vil være noen sakstyper der mange saker lar seg sammenlikne, mens i andre sakstyper vil færre saker la seg sammenlikne. Etter mitt skjønn er det imidlertid ingen annen løsning på dette enn å stille opp disse kriteriene. Dersom man ikke har slike kriterier er sakene usammenliknbare.  I tillegg er det viktig å huske på at selv om sakene kanskje ikke representerer flertallet av straffesaker som domstolene har til behandling, er det ikke noe som skulle tilsi at like (atypiske) saker skal behandles ulikt. Det er samme krav til lik behandling også av disse sakene selv om de skiller seg fra en del av de andre straffesakene. Dersom undersøkelsen inneholder et tilstrekkelig antall sammenliknbare saker er det altså etter mitt skjønn ikke noe metodisk problem at utvalgskriteriene fører til at mange saker ikke kommer med i sammenlikningen.

2.2 Utvalget

2.2.1 Utvalgskriterier

Undersøkelsens formål er å analysere eventuelle forskjeller i straffutmålingen i saker ført for by- og herredsrettene (førsteinstans).  En mulig antagelse var at det kunne være slike forskjeller mellom store og små domstoler. For eksempel kunne man tenke seg at domstoler som sjelden har en bestemt sakstype til behandling, for eksempel grove narkotikalovbrudd, ser mer alvorlig på denne type lovbrudd, enn domstoler som har mange slik saker til behandling og dermed "er vant" til sakstypen. En annen antagelse var at det kunne ha utviklet seg egne straffutmålingstradisjoner i deler av landet. Altså at man i visse rettskretser bedømte en eller flere sakstyper mildere eller strengere enn i andre deler av landet. Årsaken til at undersøkelsen fokuserer på dommer fra førsteinstans er at en antar at straffutmålingen blir mer enhetlig jo lenger opp man kommer i domstolshirearkiet. Jo høyere opp man kommer i hierarkiet, jo oftere ser dommerne saker av samme sakstype. I førsteinstansdomstolene kan det i små rettskretser gå år mellom hver gang man ser f.eks. svært alvorlige narkotikasaker eller drapssaker. Det er også antatt at jo høyere opp man kommer i hierarkiet jo mer prinsipiell er argumentasjonen rundt straffutmålingen.

For å undersøke om det er slike forskjeller mellom domstolene må man sammenlikne avgjørelser fra forskjellige domstoler. En mulighet hadde vært å se etter forskjeller mellom de enkelte domstolene, og undersøke om noen av domstolene pekte seg ut i en bestemt retning. Dette ville imidlertid krev en svært stor saksmengde. Det er i alt 87 tingretter (tidligere herreds- og byretter) her i landet, og dersom man skulle si noe om straffutmålingen i la oss si to sakstyper for alle de 87 domstolene ville dette kreve et svært stort utvalg. I tillegg var det ikke denne undersøkelsens formål å "kontrollere" den enkelte rett, det var derfor ikke noe behov for å kunne skille ut den enkelte rett. Viktigere var det at alle deler av landet var representert i undersøkelsen, slik at man fikk et mest mulig bredt sammensatt utvalg. Det var derfor svært viktig å ha med førsteinstans domstoler fra alle deler av landet.

Undersøkelsen skulle omhandle ulike typer lovbrudd. Fra Justisdepartementets (oppdragsgivers) side var det et ønske om at i alle fall vold og seksuallovbrudd skulle inngå i undersøkelsen, det var også et ønske om  at en sakstype burde hentes fra et område med ensartet rettspraksis f.eks. narkotikalovbrudd eller overtredelser av vegtrafikkloven. Andre aktuelle sakstyper var tyveri og drap (se forøvrig punkt 2.2.3 om sakstype).

I tillegg til disse kravene om geografisk spredning og sakstype, måtte hver enkelt sak oppfylle en del kriterier for at saken kunne brukes i undersøkelsen. Jeg skrev ovenfor at det var en rekke forhold som gjorde det vanskelig å sammenlikne straffutmålingen mellom forskjellige saker. For å gjøre sammenlikningen enklere måtte jeg sette opp en rekke kriterier som saken måte oppfylle for å være egnet til sammenlikning.

- For det første måtte tiltalte kun bli dømt for ett tiltalepunkt. Imidlertid kunne dommen brukes dersom de andre tiltalepunktene utgjorde en ubetydelig del av straffen. For eksempel dersom vedkommende ble dømt for narkotikalovbrudd (straffelovens § 162) og i tillegg ble dømt for brudd på legemiddelloven. Brudd på legemiddelloven medfører normalt en bot og vil kun være et straffskjerpende moment i en sak om brudd på § 162, og vil dermed utgjøre en ubetydelig del av straffen.

- For det andre måtte dommen ikke inneholde fellesstraff eller reststraff (fra en tidligere betinget straff). Dersom reststraffen utgjorde en ubetydelig del av straffen som ble utmålt kunne saken tas med. For eksempel i et tilfelle der en person hadde en reststraff på 14 dager, og nå ble dømt til flere års fengsel. Her sier det seg selv at reststraffen ikke hadde noen betydning for straffutmålingen, og denne typen dommer kunne altså tas med. 

2.2.2 Valg av dommer

Å velge dommer etter disse kriteriene var ikke umiddelbart enkelt, det krevde at man leste gjennom dommen og vurderte om den var av en slik karakter at den lot seg sammenlikne. Dette fikk avgjørende betydning for hvordan materialet ble samlet inn. Sett fra mitt ståsted hadde det selvfølgelig vært enklest dersom den enkelte domstol kunne lese gjennom dommene og sende meg de dommene som oppfylte mine kriterier. Dette ville imidlertid være tidkrevende, og jeg så for meg at ressurssituasjonen i domstolene kanskje ikke ville tillate dette. Jeg kontaktet derfor 3 domstoler over telefon for å forhøre meg om mulighetene for at domstolene skulle kunne plukke ut dommer på denne måten. Samtlige mente dette ville bli svært tidkrevende og at det derfor kunne gå lang tid før de fikk tid til å besvare en slik forespørsel fra min side. I tillegg kunne det etter mitt skjønn være et metodisk problem å overlate denne utvelgelsen av dommer til domstolene. Som det fremgår av det jeg har skrevet ovenfor ligger det et element av skjønn i den utvelgelsen som skulle foretas. Dersom jeg overlot utvelgelsen til domstolene ville jeg ikke ha noen garanti for at skjønnskriteriene ville bli anvendt på samme måte av de som plukket ut dommene, jeg kunne derfor risikere å få tilsendt saker som ikke passet særlig godt til undersøkelsen.

Både fordi det ville være metodisk bedre (sikre et mer ensartet utvalg), og fordi det høyst sannsynlig ville spare tid, fant jeg det mest fornuftig å gjøre utvelgelsen av dommer selv. Dommer fra tingrettene (tidligere herreds- og byrettene) er ikke tilgjengelige elektronisk 9  I løpet av 3-4 år skal det innføres et felles databasert saksbehandlingssystem i alle domstolene, dette vil gjøre dommer fra tingrettene mer tilgjengelig. "/>, det var derfor ikke mulig å samle inn dommer via Internett eller å søke seg frem til de aktuelle dommene på annet vis via elektroniske hjelpemidler. Jeg var altså avhengig av å ha et visst antall dommer som jeg leste gjennom for å finne frem til de dommene som lot seg sammenlikne. For å sikre et representativt utvalg fra hele landet valgte jeg å samle inn alle dommene i en gitt tidsperiode fra hele landet, og deretter å plukke sammenliknbare dommer fra dette utvalget.

I løpet av år 2000 behandlet herreds- og byrettene i alt 14934 straffesaker (Domstolenes forretningsstatistikk 2000, lest på www.domstol.no) i meddomsrett 10  meddomsrett altså, ikke saker som er ført i forhørsrett etter forenklede saksbehandlingsregler (litt enkelt kan en si at dette er tilståelsessaker egnet for forenklet saksbehandling). De enklere saksbehandlingsreglene gjør at dommene fra forhørsretten inneholder mindre informasjon, noe som ville vanskeliggjøre sammenlikningen. Det er imidlertid antatt at straffutmålingen i saker ført i forhørsretten er lik den i meddomsrettene. Det er de samme dommerne som dømmer både i herreds- og byrett og forhørsrett. Haugen fremholder at forhold som er av betydning for straffeutmålingen oftere er dårligere opplyst  i forhørsrettsdommer enn i meddomsrettsdommer, fordi siktede normalt ikke har forsvarer i forhørsretten (Haugen 2001)."/>. Ved å dele på 11, ett år minus ca. 1 måneds ferie, anslo jeg at en gjennomsnittlig måned ville inneholde ca. 1350 dommer, dette antok jeg ville være tilstrekkelig til å plukke ut et materiale til sammenlikning. Jeg skrev derfor til samtlige 87 by- og herredsretter (nå tingretter) og ba om å få tilsendt alle dommer i straffesaker fra november måned i 2001. Jeg valgte november fordi jeg ønsket et materiale som var ferskest mulig (forespørselen ble sendt i januar 2002). I desember er det imidlertid så mange feriedager at det kanskje ville være for få saker i denne måneden, november ble derfor et naturlig valg.

Denne innsamlingsstrategien var svært vellykket. Jeg fikk svar umiddelbart fra de aller fleste domstolene, og alle svarte i løpet av 2 måneder. I alt fikk jeg tilsendt kopier av 1202 dommer. Om dette er absolutt alle sakene som ble behandlet i november 2001 kan jeg ikke være helt sikker på, i alle fall en domstol sendte ikke de sakene som endte med frifinnelser. Som denne domstolen helt riktig påpekte hadde jeg ikke bruk for frifinnelsene i min undersøkelse, da er det jo ingen straffutmåling. Videre kan det ha skjedd feil ol. som har gjort at noen saker fra november ikke har blitt sendt.  Fordi det  ikke er grunn til å tro at frafallet av saker har skjedd i et bestemt mønster, er det uten betydning for denne undersøkelsen om det på grunn av feil skulle mangle noen saker.

Først ble de 1202 sakene gått igjennom for å skille ut frifinnelser og saker der tiltalte ble dømt for så mange tiltalepunkt at jeg var sikker på at de ikke lot seg sammenlikne. Deretter leste jeg gjennom de resterende sakene en gang til for å finne frem til saker som var mest mulig sammenliknbare 11  om utvalget av alle de 1202 dommene ble trukket ut ved sannsynlighetsutvelging, var det altså ikke mulig å gjennomføre sannsynlighetsutvelging for det endelige utvalget. Den skjønnsmessige utvelgingen ble imidlertid foretatt etter faste kriterier (de det er gjort rede for ovenfor) dette reduserer etter mitt skjønn faren for at utvalget er blitt skjevt (Hellevik 1991, s. 82 flg.)"/>, altså for å skille ut saker som hadde fellesstraff eller reststraff av betydning eller saker der det fikk avgjørende betydning at det forelå forhold som førte til avvik fra strafferammen. Etter denne gjennomgangen endte jeg opp med ca. 250 saker fra mange ulike saksområder.

I valg av sakstyper måtte jeg la materialet være med å bestemme, jeg gikk igjennom de 250 sakene og grupperte dem etter sakstype. Blant de 250 dommene var det mange saksområder der det kun var 3-5 saker, dette var etter mitt skjønn for lite til å sammenlikne. Saksgrupper med under 10 saker ble i utgangspunktet 12  jeg endte opp med å ta med to grupper saker som kun inneholdt 8 saker hver.  Disse tok jeg med fordi det er store og interessante saksgrupper og fordi det var sterkt ønsket fra oppdragsgiver at disse sakstypene skulle tas med. Jeg kommer nærmere tilbake til disse gruppene under punkt  2.2.3. "/> ikke tatt med. Blant annet var det svært få drapssaker i dette materialet, noe som gjorde at drap ikke ble tatt med i sammenlikningen. 

I tillegg til gruppenes størrelse var det selvfølgelig avgjørende å finne en størrelse på materialet som var håndterlig innen prosjektets rammer (7 måneder). Materialet inneholder i alt 150 dommer 13.

Opprinnelig var tanken at materialet skulle inneholde flere saker. Men som jeg har skrevet ovenfor tok innsamlingen av materialet lang tid, utplukkingen av saker som egnet seg for sammenlikning tok lenger tid enn beregnet. Det viste seg også at det blant de 1202 innsamlede sakene var svært få saker som lot seg sammenlikne, dette var også med å sette noen begrensninger på utvalgets størrelse. Selv om materialet opprinnelig var tenkt større, er 150 saker nok til å foreta en sammenlikning slik denne undersøkelsen legger opp til. Det er ikke noe fast grense for hvor mange enheter et datamateriale må inneholde, en må kreve at materialet er så stort at det er egnet til å besvare undersøkelsens problemstillinger. Etter mitt skjønn er dette utvalget stort nok til å besvare denne undersøkelsens problemstilling. Dersom man skulle bruke statistikk for å lete etter sammenhenger i materialet ville forholdet vært et annet, svært mange multivariate analyseteknikker krever et større utvalg enn utvalget i denne undersøkelsen. Valg av analysemetode kommer jeg tilbake til nedenfor under punkt 2.3.

2.2.3 Hvilke saker besto utvalget av?

I tabellen nedenfor ser man hvordan sakene i materialet fordeler seg mellom de ulike saksgruppene. I tabellen er det også tatt med hvordan sakene fordeler seg mellom by- og herredsretter. 

Tabell 2:1  Oversikt over materialets sammensetning

 

Herredsrett

Byrett

Totalt

Legemiddelloven

6

7

13

Simpel narkotikaforbrytelse

14

11

25

Grov narkotikaforbrytelse

6

9

15

Voldtekt

6

5

11

Utuktig omgang med barn

9

3

12

Trusler

7

4

11

Legemsfornærmelser

11

5

16

Legemsbeskadigelser

10

5

15

Grovt tyveri

4

4

8

Grovt ran

4

4

8

Bedrageri

6

10

16

Totalt

83

67

N=150

Som jeg skrev ovenfor var materialets sammensetning avgjørende for de sakstypene som ble valgt. Imidlertid forsøkte jeg selvfølgelig også å dekke opp de områdene som oppdragsgiveren i sitt mandat hadde antydet. Som jeg nevnte ovenfor var det ikke tilstrekkelige mange drapssaker i materialet, denne sakstypen ble derfor ikke behandlet på tross av at det var ønsket fra oppdragsgiveren. I tillegg til drap viste det seg å være vanskelig å finne saker om vinningskriminalitet som lot seg sammenlikne. Nesten alle disse sakene inneholdt så mange tiltalepunkt at de var usammenliknbare. Det var imidlertid 8 dommer om grovt tyveri som var sammenliknbare og disse ble tatt med selv om en gruppe på 8 er litt liten. Det var også vanskelig å finne saker om ran som lot seg sammenlikne, det var kun 8 saker om grovt ran som var sammenliknbare, disse ble tatt med på tross av gruppens størrelse.  

Det var kun simple narkotikasaker og voldssaker der materialet inneholdt mange sammenliknbare dommer.  Det var mange saker både om legemsfornærmelser (§ 228) som er de minst alvorlige legemskrenkelsene, og legemsbeskadigelser (§ 229) som er de mest alvorlige legemskrenkelsene. Begge disse bestemmelsene inneholder flere straffealternativ som måtte skilles fra hverandre fordi de regulerer handlinger av svært ulike karakter/grovhet.  Jeg fant det ikke hensiktsmessig å ta med saker fra alle straffealternativene, men valgte  to kategorier. 14  Årsaken til at jeg valgte å ikke ta med saker fra alle straffealternativene var at flere av alternativene inneholdt få saker, i tillegg var det ingen grunn til å la voldssaker utgjøre en for stor del av det totale materialet.

Det viste seg også at materialet inneholdt en del saker om narkotikaforbrytelser, i alt 25 saker om simpel narkotikaforbrytelse og 15 saker om grov narkotikaforbrytelse. Jeg valgte å ta med alle disse fordi narkotikasaker kun kan sammenliknes etter type stoff. Denne gruppen måtte altså splittes opp etter type stoff, det var derfor fordelaktig at gruppen inneholdt mange saker slik at hver stoffgruppe ikke ble for liten. Jeg valgte også å se på straffenivået i saker om brudd på legemiddelloven, dette er et forholdsvis vanlig lovbrudd og det var også et tilstrekkelig antall saker i materialet til å foreta en sammenlikning. 

Materialet inneholder også noen dommer for trusler (straffelovens § 227). Trusler er en lovbruddsgruppe der antallet anmeldelser har økt betydelig de siste 10 årene, og det har vært stort fokus på at "å ta trusler på alvor". Dette gjorde det interessant å sammenlikne hvordan denne type saker blir behandlet i domstolene rundt i landet. I materialet er det også tatt med to typer sedelighetslovbrudd; voldtekt og seksuelle overgrep mot barn under 14 år. De senere årene har det vært fokus på straffutmålingen i begge disse lovbruddsgruppene. Strafferammene har også blitt revidert nylig både for voldtekt og seksuelle overgrep mot barn. Dette var forhold som gjorde det interessant å undersøke disse to gruppene av sedelighetslovbrudd, i tillegg til oppdragsgivers ønske om at sedelighetslovbrudd skulle inkluderes i undersøkelsen. I tillegg til disse lovbruddsgruppene er bedrageri (straffelovens § 270) tatt med i undersøkelsen. Denne gruppen ble tatt med fordi tidligere undersøkelser har antydet at straffutmålingen i viss typer bedragerisaker er tilfeldig (Gundhus 1999). Det var også et ønske om å ha med andre lovbruddsgrupper enn de tradisjonelle (vold, vinning og narkotika). I tillegg viste gjennomlesningen av sakene at det var flere dommer om bedrageri i materialet og at disse egnet seg godt for sammenlikning.

I tabellen er det også inkludert opplysninger om hvor mange av dommene som er avsagt i henholdsvis byrett og herredsrett. Av de 87 by- og herredsrettene i landet var det 11 byretter, mens de resterende 76 domstolene var herredsretter. En ser av fordelingen i tabellen at 83 eller 55% av dommene var hentet fra herredsretter, mens 67 eller 45% var fra byretter. Domstolenes forretningsstatistikk viser at det i 2001 ble behandlet 6713 meddomsrettssaker i byrettene, dette utgjorde 40% av totalt 16795 meddomsrettssaker som ble behandlet i by- og herredsrettene i 2001 (Domstolenes forretningsstatistikk, lest på www.domstol.no). Fordelingen av dommer fra by- og herredsrettene i materialet i denne undersøkelsen er forholdsvis 15 lik fordelingen av alle dommer i 2001. Materialet i denne undersøkelsen er med andre ord representativt også når det gjelder fordelingen av dommer mellom by- og herredsrettene. I kapittel 8 kommer jeg nærmere tilbake til hvordan straffeutmålingen fordelte seg mellom by og herredsrettene.

Jeg har med andre ord ikke noe grunn til å tro at sakene i dette materialet ikke er representative for de sakene som behandles i domstolene. Riktignok gjør utvalgskriteriene at de sakene  som ble tatt med i det endelige utvalget, ikke inneholder flere tiltalepunkter eller reststraff. Dette gjør sakene litt spesielle. Dette er imidlertid uten betydning for sammenlikningen, også like (atypiske) saker skal behandles likt.

2.3 Dataanalyse

Dokumenter, som for eksempel dommer, kan analyseres ved bruk av ulike metoder. Holme og Solvang (1995) skiller mellom to typer tekstanalyse; helhetsanalyse og delanalyse. I stedet for begrepene helhets- og delanalyse, kunne man brukt kvalitativ og kvantitativ tilnærming til teksten (Grønmo 1996, s. 105-106). Dersom man bruker et kvalitativt undersøkelsesopplegg ved analyse av dokumenter vil det innebære at man forsøker å se sammenhenger i dokumentene og analyserer de historiene som dokumentene forteller. Ved å lese dommene på denne måten vil man få en mer inngående kjennskap til, og helhetlig forståelse av den enkelte dom. Når man vil si noe om frekvenser og fordelinger er et kvantitativt undersøkelsesopplegg mest hensiktsmessig (Grønmo 1996, s. 94). En slik tilnærming innebærer at opplysningene i dommene systematiseres slik at det er mulig å sammenlikne dem.

I denne undersøkelsen har jeg brukt både en kvantitativ og en kvalitativ tilnærming til dataene. For det første ble opplysningene i hver enkelt dom registrert på en rekke variabler og lagt inn i statistikkprogrammet SPSS for videre analyse. Hensikten med å legge materialet inn i et statistikkprogram var ikke å gjennomføre avanserte statistiske utregninger, men å bruke maskinell hjelp til å organisere opplysningene. I materialet er det kun laget frekvensfordelinger, noen bivariate analyser og noen steder  er det brukt mål for sentraltendens. 

Jeg registerte opplysninger både om straff, lovbruddstyper, hva lovbruddet besto i (f.eks. type narkotisk stoff og mengde), om det var avvik fra ordinær strafferamme ol. På den måten var det enkelt å finne frem til saker der straffutmålingen pekte seg ut i en eller annen retning. Når jeg hadde funnet frem til sakene som pekte seg ut leste jeg gjennom hver enkelt sak for å forsøke å finne frem til årsakene til at saken pekte seg ut, altså en kvalitativ tilnærming. Man kunne tenke seg at også de faktorene som var med å påvirke straffutmålingen ble systematisert og analysert ved hjelp bruk av SPSS. Det er imidlertid slik at de grunnene som domstolene gir for straffutmålingen stort sett er svært individuelle. Dersom man skulle kategorisere disse med tanke på statistisk analyse ville man enten måtte operere med så vide kategorier at de ble forholdsvis innholdsløse, eller man måtte splitte begrunnelsene opp i så mange ulike grupper at det ville være svært vanskelig å bruke gruppene i en statistisk analyse senere. Jeg valgte derfor å gå inn i de dommene som skilte seg ut og se på den konkrete begrunnelsen for utmålingen av straff, og se i hvilken  grad begrunnelsen skilte seg fra begrunnelsene i de andre sakene.  

3 Introduksjon til undersøkelsens materiale

Materialet besto altså av 150 dommer i straffesaker fra 10 16 ulike lovbruddsgrupper. Disse dommene inneholdt selvfølgelig en rekke andre opplysninger enn de som knyttet seg direkte til straffutmålingen. Før jeg går konkret inn på straffutmålingen i de ulike lovbruddsgruppene skal jeg kort presentere noen sentrale opplysninger om materialet.

Ikke overraskende var de aller fleste domfelte menn, det var i alt 132 eller 88% menn og 18 eller 12% kvinnelige gjerningsmenn. Dette er en forholdsvis vanlig kjønnsfordeling blant straffede i Norge. I 2001 var det i alt 29736 (85%) menn som ble straffet for forbrytelser, mens det kun var 5204 kvinner (15%) som ble straffet (Kriminalstatistikk 2001 tabell 43). Dersom man ser på de lovbruddene som henholdsvis kvinner og menn var dømt for finner man også en svært vanlig fordeling.

Tabell 3:1 Lovbruddstype etter tiltaltes kjønn. Absolutte tall

 

Menn

Kvinner

Totalt

Legemiddelloven

12

1

13

Narkotikaforbrytelse (§ 162)

31

9

40

Voldtekt

11

0

11

Utuktig omgang med barn

12

0

12

Trusler

11

0

11

Vold

28

3

31

Grovt tyveri

7

1

8

Grovt ran

7

1

8

Bedrageri

13

3

16

Totalt

132

18

N=150

En ser av tabellen at kvinner i all hovedsak er dømt for narkotikalovbrudd og at ingen av kvinnene i dette materialet er dømt for sedelighetslovbrudd eller trusler. Mennene er spredt ut over alle lovbruddsgruppene.  Dette stemmer godt med den kjønnsfordelingen en finner igjen i kriminalstatistikken.

Dersom man ser på de domfeltes alder finner en at gjennomsnittsalderen for de 132 dømte mennene var 32,4 år, mens medianen 17  (1991, s. 197).  "/> var 29,5 år. For kvinnene var gjennomsnittsalderen 29,5 år, mens medianen var 27,5 år. For alle de 150 tiltalte er gjennomsnittsalderen 32 år og medianen 29 år. Kriminalstatistikken opererer ikke med gjennomsnittsalder, men oppgir alder i aldersgrupper, og av alle de som fikk en straffereaksjon i 2001 var det kun 38% som var 30 år eller over (Kriminalstatistikk 2001, tabell 46). Gjennomsnittsalderen blant de dømte i denne undersøkelsen er altså noe høy sammenliknet med alle dømte. Forklaringen på det er at dette materialet ikke inneholder saker om simpelt tyveri, bilbrukstyveri og skadeverk som er de "klassiske" ungdomslovbruddene. Dersom disse lovbruddsgruppene hadde vært inkludert i undersøkelsen ville gjennomsnittsalderen gått ned, og vært mer overensstemmende med tallene i Kriminalstatistikken.

Kjønns- og aldersfordelingen blant de dømte er med andre ord slik man kan forvente med utgangspunkt i hvilke typer saker som er med i denne undersøkelsen. Bortsett fra at materialet ikke inneholder dommer med flere tiltalepunkt eller dommer der det er tale om reststraff/fellesstraff, er det ingen ting som tyder på at dommene i dette materialet skiller seg fra gjennomsnittet av dommer. Dette er en viktig forutsetning for den sammenlikningen som følger.

I det følgende presenteres straffutmålingen i dommene i materialet i 4 grupper: Narkotika som også inneholder dommer for brudd på legemiddelloven, sedelighet, trusler og vold, samt tyveri, ran og bedrageri.

4 Narkotika

4.1 Innledning

I denne gruppen inngår både brudd på legemiddelloven og brudd på straffelovens § 162. Dette er lovbrudd av svært forskjellig alvorlighetsgrad, som det var naturlig å ikke behandle under ett. Av den grunn har jeg valgt å behandle brudd på legemiddelloven for seg i punkt 4.2. Dommene om brudd på § 162 er delt inn etter hvilket narkotisk stoff det var tale om i saken, og innen hver av stoffgruppene har jeg skilt mellom grove og simple narkotikalovbrudd.

Simple narkotikalovbrudd straffes etter § 162 første ledd, mens grove narkotikalovbrudd straffes etter bestemmelsens annet ledd.  Bestemmelsens tre første ledd lyder:

”Den som ulovlig tilvirker, innfører, utfører, erverver, oppbevarer, sender eller overdrar stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, straffes for narkotikaforbrytelse med bøter eller med fengsel inntil 2 år.     

Grov narkotikaforbrytelse straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på hva slags stoff den gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter.

Gjelder overtredelsen et meget betydelig kvantum, er straffen fengsel fra 3 til 15 år.  Under særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 21 år idømmes."

  

Straffelovens § 162 rammer altså narkotikalovbrudd av svært ulik alvorlighetsgrad. En ser av annet ledd at grensen mellom simpelt (1. ledd)  og grovt (2. ledd) narkotikalovbrudd skal bestemmes av hva slags stoff det gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter. Gjennom Høyesteretts praksis har det utviklet seg forholdsvis ”faste takster” for hvor stor mengde det skal til av ulike typer stoff for at forholdet skal falle inn under henholdsvis 1., 2. og 3. ledd (betydelig kvantum) av bestemmelsen.  Tilsvarende er det forholdsvis fast praksis rundt hvor mye (eller lite) stoff som skal til for at forholdet skal rammes av den mildere bestemmelsen om bruk og besittelse i legemiddelloven. Riksadvokaten har i et rundskriv (nr. 1/1998) tatt utgangspunkt i høyesterettspaksis når det i rundskrivet angis kvantumets betydning for den rettslige bedømmelsen av narkotikalovbrudd. Dette rundskrivet har i betydelig grad vært med å harmonisere påtalepraksisen i narkotikasaker. I rundskrivet angis det hvor stor mengde som skal til av ulike stoff for at forholdet skal subsumeres inn under henholdsvis legemiddelloven, straffelovens § 162 1. ledd, 2. ledd og 3. ledd. Disse angivelsene er kun omtrentlige angivelser som blir avpasset til forholdene i hver enkelt sak. Imidlertid gir angivelsene i rundskrivet en så god pekepinn på hvor grensene mellom de ulike staffebestemmelsene går at jeg velger å gjengi noe av innholdet her. 

For at et forhold skal betraktes som bruk og besittelse som faller inn under legemiddelloven, må mengden stoff ikke overstige: En til to brukerdoser heroin, amfetamin, kokain og LSD, 5 gram hasj og marihuana, 5 kg kath (Rundskriv nr. 1/1998 s. 3). Selv om fengsel inntil 6 måneder kan benyttes vil bruk og besittelse etter legemiddelloven som hovedregel avgjøres ved bot (ved at det utstedes et forelegg).

Grensen mellom simpel (§ 162 1. ledd) og grov narkotikaforbrytelse (§ 162 2. ledd) skal etter rundskrivet gå ved cirka følgende mengder: 15 gram heroin, 50 gram amfetamin, 50 gram kokain og 1 kg hasj (Rundskriv nr. 1/1998 s. 2). Straffen for overtredelse av § 162 1. ledd er bøter eller fengsel inntil 2 år. Som hovedregel blir bøter ikke brukt ved befatning med heroin, amfetamin eller kokain. Straffen for brudd på § 162 2. ledd er fengsel inntil 10 år.

Grensen mellom § 162 2. ledd og 3. ledd (særlig stort kvantum) går for heroin ved 750 gram, amfetamin og kokain 3 kg og hasj 80 kg (Rundskriv nr. 1/1998 s. 2). Straffen for brudd på § 162 3. ledd er fengsel fra 3 til 15 år. Under særdeles skjerpende omstendigheter kan lovens strengeste straff, fengsel inntil 21 år, benyttes. I materialet i denne undersøkelsen var det kun en sak som gjaldt et særlig betydelig kvantum, denne saken gjaldt innførsel av heroin og er omtalt sammen med de grove narkotikaforbrytelsene som gjaldt heroin.

Sakene i dette materialet fulgte i stor utstrekning de grensene som er trukket opp her. Sakene var altså like, med hensyn til hvilken straffebestemmelse forholdene ble subsumert under. At subsumsjonen er ensartet sier selvfølgelig ingen ting om at straffutmålingen er ensartet. En ser av det som er skrevet ovenfor at det er vide strafferammer for narkotikalovbrudd, det er altså store rom for forskjeller i straffutmålingen. I hvilken grad det var slike forskjeller følger av fremstillingen nedenfor.

4.2 Legemiddelloven

Det fremgår av kriminalstatistikken at det i år 2000 ble etterforsket 21574 forbrytelser mot legemiddelloven (Tabell 6 Kriminalstatistikk 2000). Legemiddelloven regulerer en rekke forhold angående tilvirking, import, salg osv. av legemidler. De bruddene på legemiddelloven vi finner igjen i kriminalstatistikken dreier seg nesten uten unntak om brudd på legemiddellovens kap VIII om: "Narkotika m.v.", altså bruk og besittelse av narkotika, som er de minst alvorlige narkotikalovbruddene. Legemiddelloven § 24 bestemmer at det er forbudt å være i besittelse av eller bruke narkotika. Av lovens § 31 2. ledd fremgår det at straffen for bruk og besittelse er bøter eller fengsel inntil 6 måneder.

Fordi antallet brudd på legemiddelloven er forholdsvis høyt kunne man forvente at det skulle være mange slike saker i materialet i denne undersøkelsen. Denne forventningen ble innfridd. Det var en rekke saker om legemiddelloven i materialet, svært mange av disse var ikke egnet til sammenlikning fordi bruk og besittelse av narkotika kun var et mindre punkt i tiltalebeslutningen. Det var imidlertid også 13 saker der brudd på legemiddelloven var eneste tiltalepunkt, i tabellen nedenfor ser en hvordan straffene fordelte seg i disse sakene.   

Tabell 4:1 Utmålt straff for forbrytelser mot legemiddelloven

Nummer

Dager betinget

Bot i kr.

Dager subsidiært fengsel

1

15

0

0

2

0

3000

12

3

0

3000

7

4

0

3000

6

5

0

3000

6

6

0

2500

5

7

0

2500

5

8

0

2500

5

9

0

2000

8

10

0

2000

8

11

0

2000

4

12

0

2000

4

13

0

1500

8

En ser av tabellen at med ett unntak så endte alle sakene med bøter. Dette unntaket er sak nummer 1 som endte med betinget fengsel i 15 dager, noe som er en klart strengere straff enn det som ble resultatet i de andre sakene. I denne saken dreide det seg om en person som ble dømt for 7 tilfeller av bruk/besittelse av narkotika. Vedkommende hadde brukt narkotika i mange år. Aktor la ned påstand om at tiltalte skulle idømmes en bot på 5000 kroner, tiltalte fremholdt selv at han heller ønsket en betinget fengselsstraff. Tiltalte mente at en betinget fengselsstraff ville gjøre det lettere for ham å holde seg rusfri, og at bot ville føles som en strengere straff enn en betinget fengselsstraff. Retten var enig med tiltalte i at en betinget straff "ville gi tiltalte et incitament til å holde seg unna narkotikaforbrytelser i fremtiden". Straffen ble derfor fastsatt til 15 dager betinget fengsel (minstestraffen er 14 dager).

Dersom man ser bort fra sak nummer 1, endte alle de andre sakene med bøter fra 1500 til 3000 kroner. At bøtene settes på dette nivået har sammenheng med at de personene som ble straffet  for brudd på legemiddelloven ikke hadde særlig stor betalingsevne. I mange tilfeller dreide det seg om rusbrukere uten annen inntekt enn sosialstøtte. I andre tilfeller dreide det seg om ungdom uten fast inntekt. Uansett var de aller fleste av de bøtelagte etter legemiddelloven uten økonomisk evne til å betale en stor bot. Inntektsforholdene tatt i betraktning ville de aller fleste av de domfelte ha mer enn nok med å betale en bot i 1500-3000 kroners klassen.  Den variasjonen man tross alt ser i bøtenivået skyldes ulikheter i handlingenes grovhet og økonomien til de tiltalte.

4.3 Hasj

4.3.1 Grov narkotikaforbrytelse

Av de undersøkte dommene var det i alt 14 saker om § 162 som gjaldt hasj. Av disse var det fire saker som gjaldt grov narkotikaforbrytelse (§ 162 2. ledd). Disse fire fordeler seg slik det fremgår av tabellen nedenfor:

Tabell 4:2 Utmålt straff for grov narkotikaforbrytelse. Hasj

Nummer

Mengde i gram

Dager ubetinget

Dager betinget

Timer samfunnstjeneste

1

1410

456

0

0

2

1700

243

0

0

3

2260

547

0

0

4

2500

425

0

0

Den mest påfallende saken i denne tabellen er sak nummer 1 som skiller seg ut med en forholdsvis lang straff, 456 dager for 1,41 kg. Til sammenlikning gir 1,7 kg i sak nummer 2 fengsel i 243 dager. Dersom man går til den aktuelle dommen, kan man langt på vei forstå hvorfor denne saken skiller seg ut. I sak nummer 1 ble tiltalte dømt for oppbevaring av både marihuana og piller i tillegg til de 1,4 kg med hasj. Det dreide seg om ca. 2 kg marihuana som vedkommende hadde dyrket selv samt litt over 400 tabletter med et narkotisk virkestoff. At tiltalte også ble dømt for oppbevaring av marihuana og piller kan etter mitt skjønn forklare forskjellene mellom dom nummer 1 og 2. Vedkommende ble i tillegg dømt for to andre mindre alvorlige lovbrudd, disse utgjorde imidlertid en ubetydelig del av straffen. I sak nummer 2 ble det ved straffutmålingen lagt betydelig vekt på at tiltalte hadde tilstått og medvirket til lovbruddets oppklaring. 

Høyesteretts dom i Rt 1999 s. 1703 kan sammenliknes med sak nummer 2. I denne høyesterettsdommen ble straffen satt til fengsel i 335 dager for oppbevaring og transport av 1200 gram hasj. Sammenliknet med sak nummer 2 ser en at det i høyesterettsdommen er fastsatt en betydelig strengere straff for et mindre kvantum hasj. Dersom en tar utgangspunkt i straffutmålingen i høyesterettsdommen kan man anta at tilståelsen i sak nummer 2 må ha vært tillagt svært stor vekt ved straffutmålingen. 

I tabellen ovenfor ser en også en annen påfallende forskjell. I sak nummer 4 der det dreide seg om  2,5 kg ble straffen 425 dager, mens i sak nummer 3 der det dreier seg om 2,26 kg ble straffen 547 dager. I sak nummer fire ble altså straffen 122 dager (eller 29%) lenger for en mindre mengde (240 gram mindre hasj). Det er ikke enkelt å se hva som begrunner forskjellene mellom disse sakene. I saken med lengst straff trekkes det imidlertid frem som skjerpende at tiltalte hadde et klart profittmotiv. I saken som førte til kortest straff la retten til grunn at det ikke hadde foreligget noe profittmotiv ut over det å finansiere eget hasjbruk. Begge de tiltalte var imidlertid brukere som finansierte eget bruk ved å omsette hasj, begge ble også dømt for brudd på legemiddelloven i tillegg til brudd på straffelovens § 162 2. ledd. I den saken som førte til kortest straff ble det trukket frem at tiltalte var ung og at hans personlige forhold trakk i retning av en kortere straff. Disse forholdene ble ikke trukket frem i saken som førte til lengst straff, selv om denne tiltalte også var forholdsvis ung (3,5 år eldre enn tiltalte i saken som førte til kortest straff.) Den dommen som førte til kortest straff ble avsagt ved en byrett i østlandsområdet, mens dommen med lengst straff ble avsagt i en herredsrett utenfor østlandsområdet.

Dersom man sammenlikner med  høyesterettspaksis så ga kjøp og videresalg av 2,2 kg hasj en dom på 517 dager ubetinget fengsel i Rt. 1993 s. 1156. Mens straffen ble 548 dager ubetinget fengsel i Rt. 1994 s. 463 for kjøp av 2,4 kg og videresalg av 2,1 kg. Dersom man sammenlikner med sak nummer 3 og 4 i dette materialet ser en at straffen i sak nummer 3 er fastsatt i samsvar med høyesterettsdommene. I sak nummer 4 er straffen fastsatt noe lavere enn i høyesterettsdommene, men i denne saken er det altså lagt avgjørende vekt på tiltaltes unge alder.

4.3.2 Simpel narkotikaforbrytelse

Av de 14 narkotikadommene som handlet om hasj, var det 10 dommer som dreide seg om simpel narkotikaforbrytelse. I 9 av disse 10 sakene ble det også avsagt dom for brudd på legemiddelloven.

Tabell 4:3 Utmålt straff for simpel narkotikaforbrytelse. Hasj. 

Nummer

Mengde i gram

Dager ubetinget

Dager betinget

Bot i kr.

Dager subsidiært

1

0,8

0

0

3000

6

2

2,4

0

18

3000

3

3

8,5

0

21

2500

5

4

10,1

0

18

5000

14

5

12,0

0

15

2000

5

6

40,0

0

35

0

0

7

51,0

0

45

0

0

8

57,0

45

0

0

0

9

474,0

62

120

0

0

10

550,0

120

120

0

0

Det fremgår av tabellen at det i alle dommene med mengder under 52 gram ble utmålt betinget fengsel. I den første saken dreide det seg kun om 0,8 gram hasj og saken endte med en bot på 3000 kroner. Normalt vil en så liten stoffmengde beregnet på eget bruk bli subsumert under legemiddelloven, jfr. Riksadvokatens rundskriv nr. 1/1998. I denne saken var imidlertid tiltalte også tiltalt for oppbevaring av 0,3 gram amfetamin, noe han ble frifunnet for. Tiltalen for amfetamin er nok årsaken til at forholdet blir subsumert under § 162 1. ledd og ikke under legemiddelloven. Det fremgikk av det som ble skrevet i innledningen til denne delen (pkt. 4.1) at bot er den normale straffen for så små mengder hasj. Også i sak nummer to dreier det seg om en mengde som er så liten at saken normalt skulle subsumeres under legemiddelloven, i denne saken hadde tiltalte også vært i besittelse av 6,8 gram marihuana, noe som førte til at forholdet ble subsumert under § 162 1. ledd. Straffen ble forholdsvis lav 18 dager betinget fengsel og en ubetinget bot på 3000 kroner.

Der stoffmengden er liten blir det altså utmålt en forholdsvis kortvarig betinget fengselsstraff samt en ubetinget bot. Det fremgår av tabellen at det ikke nødvendigvis er en suksessiv økning av straffen i takt med stoffmengden. Det er ikke umiddelbart innlysende at sak nummer 3 der det dreier seg om 8,5 gram skal ende med strengere straff enn sak nummer 5 der det dreier seg om 12 gram.  Dersom man ser på sakene ble tiltalte i sak nummer 3 også domfelt for brudd på legemiddelloven i tillegg til straffelovens § 162 1. ledd, mens tiltalte i sak nummer 5 kun ble domfelt for § 162 1. ledd. Dette kan forklare noe av forskjellen, i tillegg var det noen formildende omstendigheter i sak nummer 5, mens det i sak nummer 3 var noen skjerpende omstendigheter. Både dom nummer 3 og nummer 5 er avsagt i herredsretter utenfor østlandsområdet.

Den mest markante forskjellen i tabellen ovenfor er nok forskjellen mellom sak nummer 9 og 10. I sak nummer 9 førte 474 gram hasj til en straff på 62 dager ubetinget fengsel og 120 dager betinget fengsel, mens det i sak nummer 10 ble utmålt 123 dager ubetinget fengsel og 120 dager betinget fengsel for 550 gram hasj. Det er i utgangspunktet påfallende at forskjellen i mengde (76 gram) skulle føre til en så vidt stor forskjell i den ubetingede fengselsstraffen.  Dersom man ser på sakene finner man imidlertid at det var noen formildende omstendigheter tilstede i sak nummer 9 som ikke var tilstede i sak nummer. 10. Blant annet var tiltalte i sak nummer 9 inne i en positiv utvikling der han hadde lagt om sin livsstil og retten fremholdt at mulighetene for rehabilitering var store. I denne saken forelå det også en uforbeholden tilståelse som ble trukket frem som formildende. Slike forhold var ikke tilstede i sak nummer 10.

Straffutmålingen i sak nummer 10 er kanskje litt strengere enn sammenliknbare høyesterettsdommer. I Rt 1993 s. 371 ble en tidligere straffet mann dømt til 120 dager ubetinget fengsel for kjøp av ca. 500 gram hasj, og videresalg av 400 gram. Mannen var i forhørsretten dømt til 120 timer samfunnstjeneste, men Høyesterett gjorde om straffen til ubetinget fengsel fordi det ikke forelå konkrete holdepunkter for rehabilitering.  I Rt 1993 s. 1610 ble straffen 128 timer samfunnstjeneste, det dreide seg her om en tidligere ustraffet kvinne som ble dømt for kjøp og innførsel av 500 gram hasj, og videresalg av 450 gram. I herredsretten var kvinnen dømt til 182 dager fengsel der 90 dager var ubetinget. Høyesterett gjorde om straffen til 128 timer samfunnstjeneste fordi det forelå en rehabiliteringssituasjon. Kvinnen var tidligere rusbruker. I sak nummer 10 i tabell 4:3 ble altså straffen 120 dager ubetinget og 120 dager betinget for befatning med 550 gram hasj. Dette er forholdvis strengt sammenliknet med høyesterettspraksis.

4.4 Heroin

4.4.1 Grov narkotikaforbrytelse

Det var i alt 9 narkotikasaker der heroin var hovedstoffet. Av disse var 6 grove narkotikaforbrytelser, mens 3 var simple narkotikaforbrytelser. Blant de grove narkotikaforbrytelsene fordelte straffen og stoffmengden seg som det fremgår av tabellen nedenfor:

Tabell 4:4 Utmålt straff for grov narkotikaforbrytelse. Heroin

Nummer

Mengde i gram

Dager ubetinget

Dager betinget

Timer samfunnstjeneste

1

15,0

0

0

300

2

43,0

730

0

0

3

100,0

515

0

0

4

100,0

910

0

0

5

200,0

1460

0

0

6

1479,0

2920

0

0

I sak nummer  1 i tabellen ovenfor ser man at det dreier seg om et lite kvantum heroin - 15 gram. I følge Riksadvokatens rundskriv nr. 1/1998 er 15 gram grensen for om forholdet skal subsumeres under § 162 1. ledd eller § 162 2. ledd. I dette tilfellet ble saken altså subsumert under § 162 2. ledd. Straffen ble 300 timer samfunnstjeneste.

For øvrig er det mest iøynefallende ved sakene i tabellen ovenfor forskjellene mellom sak nummer 2, 3 og 4. I sak nummer 3 er dommen markert lavere enn i sak nummer 2 og 4. Særlig er forskjellen mellom sak nummer 3 og 4 påtagelig. I sak nummer 3 fører befatning med 100 gram heroin til en ubetinget fengselsstraff i 515 dager, mens samme mengde heroin fører til 910 dager i sak nummer 4. Til sammenlikning fører 43 gram til 730 dager i sak nummer 2. Dersom man ser nærmere på disse dommene finner man at noen helt spesielle forhold gjorde seg gjeldende i sak nummer 3. I denne dommen var det tale om medvirkning til oppbevaring av 100 gram heroin. Selv om retten ikke uttaler det direkte, anser jeg det som sannsynlig at retten har lagt vekt på at tiltaltes medvirkning ikke var veldig aktiv. I tillegg ble det lagt vekt på at heroinet var av markert lavere styrkegrad enn det som er vanlig (20%). Tiltalte var heller ikke tidlige straffedømt og det var noen andre personlige forhold som trakk i formildende retning. I sak nummer 4 dreide det seg også om 100 gram heroin, det var her tale om kjøp og  styrkegraden var høyere (37%), det var også noen forhold som trakk i skjerpende retning. Tiltalte i denne saken var tidligere straffedømt flere ganger blant annet for alvorlig narkotikalovbrudd. Det ble trukket frem som skjerpende at dette siste forholdet var begått mens tiltaltes siste dom var under ankebehandling, altså like etter siste domfellelse. En ser her at det er spesielle forhold både i sak nummer 3 og nummer 4 som langt på vei kan forklare forskjellene i straffutmåling.

Også sak nummer 2 skiller seg noe ut. I denne dommen førte 43 gram heroin til en straff på 730 dager ubetinget fengsel. Her dreide det seg imidlertid om heroin av unormalt høy renhetsgrad/styrkegrad (56%). Tiltalte hadde en tidligere betinget straff på 14 dager som det nå ble idømt en fellesstraff for. Tiltalte ble også dømt for brudd på legemiddelloven. Selv om begge disse forholdene isolert sett har helt marginal betydning for straffutmålingen, vil de samlet sett kunne bety litt for straffutmålingen. I skjerpende retning ble det også lagt noe vekt på at tiltalte tidligere var straffet for brudd på narkotikalovgivningen. Dette var domstolens argument for å sette straffen slik den gjorde.

Sammenliknet med praksis fra høyesterett ligger straffutmålingen i sakene i denne undersøkelsen i det nedre sjikt. I tabellen nedenfor har jeg trukket frem noen høyesterettsdommer der mengden heroin ligger rundt 100 gram, samt en dom der mengden ligger i nærheten av 43 gram.

Tabell 4:5 Utmålt straff for grov narkotikaforbrytelse. Heroin. Høyesterett

 

Mengde i gram

Dager ubetinget

Renhetsgrad

Rt 1999 s. 33

60 gram  (til eget bruk)

548

Uopplyst

Rt 1996 s. 703

91 gram (salg)

1734(a)

20-29%

Rt 1994 s. 900

88 gram (kjøp/innførsel)

1734(b)

Uopplyst

Rt 1993 s. 1156 (tilt. I)

92 gram (innførsel)

1825(c)

Uopplyst

Rt 1993 s. 1156 (tilt. II)

92 gram (innførsel)

1460(d)

Uopplyst

(a) Tiltalte ble også dømt for to helerier

(b) Tiltalen gjaldt også innførsel av 67 gram amfetaminholdig pulver

(c) Tiltalte var hovedmannen i saken

(d) Tiltalte ble ansett som medvirker jfr c

En ser av tabellen at straffutmålingen i høyesterettsdommene i noen tilfeller avviker vesentlig fra straffutmålingen i dommene i materialet i denne undersøkelsen. I den første saken, Rt. 1999 s. 33, dreier det seg om 60 gram heroin, straffen settes til 548 dager ubetinget fengsel. Dersom man sammenlikner med sak nummer 1 i tabell 4:4 der 43 gram førte til en straff på 730 dager ubetinget fengsel, ser man en betydelig forskjell. I Rt. 1999 s. 33 legges det betydelig vekt på at det dreier seg om en rusbruker som kjøpte heroin til eget bruk (kun 11 gram ble videresolgt). Også i sak nummer 1 i tabell 4:4 dreier det seg om en rusbruker, ikke noe av partiet er videresolgt, men retten regner med at i alle fall en del av partiet (på 43 gram) var ment for videresalg. I denne saken blir det også lagt vekt på at stoffet hadde en relativt høy styrkegrad (56%). Om disse forholdene til sammen er  tilstrekkelig til å forklare den betydelige forskjellen i straffutmåling er det vanskelig å si.

I de sakene der mengden lå rundt 100 gram var straffutmålingen i høyesterettsdommene til dels betydelig strengere enn i de to sakene i mitt materiale som dreide seg om 100 gram heroin. Tre av høyesterettsdommene dreier seg om innførsel, noe som er med å gjøre disse forholdene mer alvorlige. Det er ingen andre forhold som trekkes frem i dommene som skulle tilsi at  straffene er nesten dobbelt så høye som i dommene i mitt materiale. Dersom en ser på Rt. 1996 s. 703 så dreide det seg her om omsetning av 91 gram heroin, med en styrkegrad noe under gjennomsnittet, straffen ble fastsatt til 1734 dager ubetinget fengsel. I sak nummer 4 i tabell 4:4 dreide det seg om 100 gram heroin der størstedelen av partiet var ment for videresalg, styrkegraden var høyere (37%) enn i Rt. 1996 s. 703, og straffen ble fastsatt til 910 dager ubetinget fengsel. Straffen i denne dommen ble altså 833 dager eller ca. 2 år og tre måneder lavere enn straffen i Rt. 1996 s. 703. Riktignok ble tiltalte i Rt. 1996 s. 703 også dømt for to helerier, men dette kan på ingen måte forklare forskjellen i straffutmålingen.

Det var kun en sak i mitt materiale som dreide seg om et særlig betydelig kvantum heroin (som altså subsumeres under § 162 3. ledd). Dette var sak nummer 6 i tabell 4:4. Det dreide seg i dette tilfellet om oppbevaring av 1479 gram heroin, noe som førte til en straff av 2920 dager ubetinget fengsel. Stoffet hadde en styrkegrad på ca. 43%. Denne dommen samsvarer godt med nyere høyesterettspraksis. I Rt 2000 s. 828 dreide det seg om oppbevaring av 1433 gram heroin med en styrkegrad over gjennomsnittet (51-57%) i denne saken ble straffen 2920 dager ubetinget fengsel, altså nøyaktig det samme som i sak nummer 6 i mitt materiale.

4.4.2 Simpel narkotikaforbrytelse

I tillegg til de grove narkotikaforbrytelsene var det tre dommer om simpelt narkotikalovbrudd der hovedstoffet var heroin. Straffen i disse dommene ble utmålt slik det fremgår av tabellen nedenfor.

Tabell 4:6 Utmålt straff for simpel narkotiaforbrytelse. Heroin

Nummer

Mengde i gram

Dager ubetinget

Dager betinget

Timer samfunnstjeneste

1

0,04

0

14

0

2

14,4

150

0

0

3

17

0

0

210

Tilsynelatende kan det se ut som svært ulik straffutmåling at en sak med 14,4 gram heroin fører til 152 dager ubetinget fengsel, mens en sak med 17 gram 18 heroin "bare" fører til 210 timer samfunnstjeneste. En må imidlertid ta i betraktning at samfunnstjeneste skal brukes i stedet for ubetinget fengsel i saker som ellers ville medført straff i fengsel i inntil ett år (straffelovens § 28a).  I praksis har det vært vanlig å anse at 1 måned fengsel tilsvarer19 25-30 timer samfunnstjeneste. I denne saken ble den subsidiære fengselsstraffen satt til 8 måneder, altså 26 timer samfunnstjeneste per måned fengsel. Dette betyr at straffen på 210 timers samfunnstjeneste utgjør 240 timer fengsel, som altså er strengere enn straffen i sak nummer 2. Dette står i forhold til at det i sak nummer 3 dreier seg om en større mengde heroin enn i sak nummer 2.  Dersom man sammenlikner straffutmålingen i sak nummer 2 og 3 med straffutmålingen i sak nummer 1 i tabell nummer 4:4 som endte med 300 timer samfunnstjeneste for 15 gram, kan det virke som om straffen i sak 1 i tabell 4:4 er satt noe høyt.

Sammenliknet med noen nyere høyesterettsdommer fremstår ikke straffene i mitt materiale som spesielt strenge. I Rt. 2000 s. 1446 dreide det seg om kjøp av 20 gram heroin til eget bruk. Det sies ikke noe om renhetsgraden i dommen. Straffen ble satt til 305 dager ubetinget fengsel. I denne saken var det dissens der et mindretall gikk inn for 300 timer samfunnstjeneste. I Rt. 1999 s. 1329 dreide det seg om kjøp av 23 gram heroin med en renhetsgrad på 35%. Retten la til grunn at i alle fall deler av stoffet var beregnet på videresalg. Straffen ble satt til 609 dager ubetinget fengsel. For det første ser en av dette at straffene i dommene i mitt materiale i alle fall ikke er spesielt strenge, for det andre er det en påfallende innbyrdes forskjell mellom de to høyesterettsdommene. Selv om det dreier seg om 3 gram mer heroin og at noe av stoffet var beregnet på videresalg er det vanskelig å finne en forklaring på hvorfor det ble utmålt dobbelt så mange dager ubetinget fengsel i Rt. 1999 s. 1329 som i Rt. 2000 s. 1446.

4.5 Amfetamin

4.5.1 Grov narkotikaforbrytelse

Amfetamin var hovedstoff i 9 av narkotikasakene i materialet. Av disse var det 3 saker om grov narkotikaforbrytelse, straffen i disse sakene fordelte seg slik det fremgår av tabellen nedenfor.

Tabell 4:7 Utmålt straff for grov narkotikaforbrytelse. Amfetamin

Nummer

Mengde i gram

Dager ubetinget

Dager betinget

Timer samfunnstjeneste

1

196,0

180

270

0

2

260,0

365

0

0

4

2978,0

1095

0

0

I denne tabellen fordeler straffene seg slik en kunne forvente sett i sammenheng med stoffmengden. Det eneste påfallende måtte være at en såvidt stor del av straffen i sak nummer 1 ble gjort  betinget. I denne saken forelå det imidlertid noen formildende omstendigheter som fikk betydning for straffutmålingen. For det første hadde saken blitt svært gammel uten at det kunne tilskrives tiltalte.  I dommen ble det også lagt vekt på at tiltalte hadde hjulpet sin kjæreste å bli stoffri, og at tiltalte hadde en ordnet tilværelse sammen med kjæresten blant annet med fast jobb. Dersom man sammenlikner straffutmålingen i de tre amfetaminsakene i mitt materiale med Høyesteretts straffutmålingspraksis ser det ikke ut som om straffene i dommene i denne undersøkelsen er fastsatt særlig strengt. I tabellen nedenfor ser man straffutmålingen i 3 høyesterettsdommer angående amfetamin.

Tabell 4:8 Utmålt straff for grov narkotikaforbrytelse. Amfetamin. Høyesterett

 

Mengde i gram

Dager ubetinget

Merknader

Rt. 2000 s. 379

140 gram kjøp

548 dager

Salg 50 g./hovedmann/tidligere straffet

Rt. 1999 s. 1008

160 gram salg

548 dager

Fellesstraff med mindre forhold

Rt. 1996 s. 901

197 gram innførsel

730 dager

Ikke hovedmann

Sammenliknet med sak nummer 1 og 2 i tabell 4:7 ovenfor ser man at straffene som ble utmålt i høyesterettsdommene i alle sakene er vesentlig høyere. I sak nummer 1 i mitt materiale dreide det seg om 196 gram amfetamin, straffen ble 450 dager der 180 dager ble gjort ubetinget. I Rt. 1996 s. 901 dreide det seg om innførsel av 197 gram amfetamin og straffen ble 730 dager. Som jeg nevnte ovenfor var det noen formildende omstendigheter som gjorde seg gjeldende i sak nummer 1, men det er et spørsmål om en forskjell i straffutmålingen på 280 dager fullt ut kan forklares av disse formildende omstendighetene.

4.5.2 Simpel narkotikaforbrytelse

Av tabellen nedenfor fremgår stoffmengde og lengde på straffen i de 6 dommene for simpel narkotikaforbrytelse der hovedstoffet var amfetamin.

Tabell 4:9 Utmålt straff for simpel narkotikaforbrytelse. Amfetamin

Nummer

Mengde i gram

Dager ubetinget

Dager betinget

Bot i kr.

Dager subsidiært

1

0,29

0

18

4000

10

2

0,40

0

18

0

0

3

0,80

0

21

0

0

4

9,0

0

60

5000

10

5

10,0

0

45

0

0

6

46,0

0

182

0

0

En ser av tabellen at mengden heroin ikke oversteg 46 gram i noen av disse dommene, og at det aldri ble idømt ubetinget fengselsstraff. I 2 av de 6 sakene ble den betingede fengselsstraffen kombinert med en ubetinget bot. Lengden på de betingede fengselsstraffene stiger, med ett unntak, i takt med stoffets mengde. I sak nummer 4 der det dreier seg om befatning med 9 gram amfetamin er straffen strengere enn i sak nummer 10 som gjelder befatning med 10 gram heroin. I den første saken ble tiltalte også dømt for å ha oppbevart en mindre mengde av GHB, noe som var med å skjerpe straffen. I den andre saken avga tiltalte en uforbeholden tilståelse som var grunnen til at saken ble oppklart. Dette ble det lagt betydelig vekt på ved straffutmålingen (jfr. straffelovens § 59). Det ble også lagt noe vekt på at tiltalte hadde sluttet å bruke narkotika og var i ferd med å etablere seg i arbeidslivet. De forskjellene som fremgikk av tabellen ovenfor kan altså forklares med forskjeller i sakene. 

4.6 Kokain

I materialet var det kun 3 saker som hadde kokain som hovedstoff. En av disse dommene gjaldt simpelt narkotikalovbrudd (§ 162 1. ledd) det dreide seg her om befatning med 6 gram heroin, noe som medførte en straff av betinget fengsel i 60 dager samt en ubetinget bot på 2000. De to andre dommene gjaldt grove narkotikaforbrytelser med befatning med henholdsvis 90 og 100 gram heroin. I den første sakene ble straffen 30 dager ubetinget fengsel samt 300 timer samfunnstjeneste, mens straffen i den andre saken ble 334 dager ubetinget fengsel. Fordi samfunnstjeneste er et alternativ til ubetinget fengsel, må en kunne si at straffen i disse sakene er forholdsvis lik, noe som stemmer godt overens med at stoffmengden er forholdsvis lik. Det var ikke mulig å finne Høyesterettsdommer som egnet seg for sammenlikning med disse dommene, jeg kan derfor ikke si noe om i hvilken grad straffutmålingen samsvarer med Høyesteretts straffutmåling i denne type saker. 

4.7 Oppsummering

Når en skal oppsummere hva denne undersøkelsen viste om straffutmålingen i narkotikasaker er det tre forhold som står frem som de mest sentrale.

En må kunne slå fast at det i hovedsak er samsvar i straffutmålingen i sakene i materialet, altså at det i hovedsak er slik at sammenliknbare saker behandles likt. De fleste av de forskjellene som materialet viste lot seg forklare dersom man gikk inn i den enkelte sak og så på de forhold som lå til grunn for straffutmålingen.

For det andre er det noen få saker som skiller seg ut, der forskjellene i straffutmålingen etter mitt skjønn ikke lar seg forklare ut fra forskjeller i saksforholdene. I disse sakene fremstår det som noe tilfeldig at straffutmålingen ble som den ble.

Det tredje som fremstår som et sentralt funn er at dersom man sammenlikner med nyere høyestrettspraksis så fremstår straffutmålingen i sakene i denne undersøkelsen i mange tilfeller som mild. Etter mitt skjønn er dette påfallende.  Man kunne tenke seg at domstolene i første instans som behandler få narkotikasaker ville være strengere, mer grepet av den moralske panikken rundt narkotika, enn det Høyesterett er, som ser mange narkotikasaker i løpet av ett år.

Denne undersøkelsen viser den motsatte tendens, at førsteinstansdomstolenes straffutmåling ligger noe lavere enn Høyesterett. En mulig forklaring på denne sammenhengen er selvfølgelig at mitt materiale ikke er representativt for samtlige dommer i narkotikasaker. Materialet i denne undersøkelsen er imidlertid trukket tilfeldig, jeg har derfor ikke noe grunn til å tro at det ikke skulle være representativt.

En annen forklaring kan være at forskjellen skyldes at førsteinstansdomstolene møter de tiltalte ansikt til ansikt. I førsteinstans møter den tiltalte for retten og får komme med sin historie, mens Høyesterett hverken ser tiltalte eller vitner. Det kan hende at det er lettere å la formildende omstendigheter få avgjørende betydning på straffutmålingen når man ser tiltalte.

En tredje forklaring er at den sammenhengen en ser i denne undersøkelsen, er uttrykk for noe som de senere årene har blitt svært tydelig på mange arenaer: At det ikke er allmenn enighet om det høye straffenivået i narkotikasaker. I europeisk målestokk er Norge et av de landene som straffer narkotikalovbrudd strengest. På tross av det høye straffenivået er det mange som forsøker å føre narkotika inn i landet. Det er lett å få tak i narkotika, det er mange som bruker narkotika og ikke minst, det er mange som dør av overdoser (Frantzsen 2001, s. 128 flg.).

For mange fremstår den strenge narkotikapolitikken som feilslått. Nestor i norsk strafferett, professor Johs. Andenæs, fremholder i sin bok "Straffen som problem" (1994) at det høye straffenivået i narkotikasaker har vært en feilinvestering i straff. Også i straffelovkommisjonens delutredning nr. VII tas det til orde for å begrense bruken av straff i narkotikasaker. Det er mulig at det er en slik holdningsendring en ser sporet av i dette materialet, at domstolene i første instans ikke er enige i det høye straffenivået i narkotikasaker og dermed legger seg noe lavere enn Høyesterett.

5 Sedelighetslovbrudd

5.1 Innledning

Siden tidlig på 1980-tallet har man sett en markert økning i antallet etterforskede sedelighetslovbrudd. Dersom man ser på gruppen sedelighetslovbrudd totalt så økte denne med 371% fra 725 i 1980 til 2689 i 2000,  det ble altså etterforsket nesten fire ganger så mange sedelighetslovbrudd i 2000 som tyve år tidligere  (Kriminalstatistikk år 2000, tabell 5). Det er ingen samfunnsmessige forhold som skulle tilsi at det begås flere sedelighetslovbrudd i dag enn for tyve år siden. Fra midten av 1980-tallet har det imidlertid vært et økt fokus på seksualisert vold, noe som høyst sannsynlig kan forklare den økte anmeldelseshyppigheten.

Lovgiver har også fokusert på denne type lovbrudd, og straffelovens kapittel om sedelighetslovbrudd har gjennomgått flere revisjoner de siste tyve årene. Ved disse lovendringene har blant annet strafferammene blitt hevet slik at lovens strengeste straff,  fengsel inntil 21 år,  kan idømmes både for visse grove former for voldtekt og visse former for seksuelle overgrep mot barn under 14 år. Den siste revisjonen av straffelovens kapittel om sedelighetslovbrudd skjedde i august 2000. Ved denne lovendringen ble blant annet minstestraffene for visse typer voldtekt og seksuell omgang med barn under 14 år hevet fra 1 til 2 år. Denne lovendringen har betydning for fortolkningen av materialet i denne undersøkelsen fordi noen av dommene gjelder forhold som fant sted før lovendringen og noen gjelder forhold som fant sted etter lovendringen.

Blant de 1202 sakene var det en rekke dommer som gjaldt sedelighetslovbrudd. Jeg  valgte å ta for meg voldtekt og seksuelle overgrep mot barn under 14 år. Disse gruppene er særlig interessante på grunn av de endringene i strafferammene som har skjedd de siste årene. Det har også vært stort fokus på straffutmålingen i denne type lovbrudd, ofte med krav om strengere straffer. I tillegg var det praktisk å bruke disse lovbruddsgruppene fordi de inneholdt mange sammenliknbare dommer.

Det var i alt  11 voldtektsdommer og 12 dommer om seksuell omgang med barn under 14 år som var sammenliknbare. Fordi straffutmålingen vil være avhengig av om forholdet skjedde før eller etter lovendringen der minstestraffene ble øket, fremgår denne opplysningen av tabellene både for voldtekt og utuktig omgang med noen under 14 år .

5.2 Voldtekt

Etter straffelovens §192 kan den som:

"a) skaffer seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd, eller

b) har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, eller

c) ved vold eller ved truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv"  

straffes for voldtekt med fengsel inntil 10 år. Dersom den seksuelle omgangen var samleie er minstestraffen fengsel i 2 år. Og ved visse skjerpende omstendigheter økes strafferammen til fengsel inntil 21 år.

Skyldkravet var inntil august 2000 forsett, fra dette tidspunkt kan også grovt uaktsomme voldtekter straffes. Dette fremgår av § 192 siste ledd, som gir anvisning på en lavere strafferamme. I materialet i denne undersøkelsen var det imidlertid ingen saker om grov uaktsom voldtekt, alle sakene dreier seg altså om forsettlig voldtekt, med de strafferammene som angitt ovenfor.  I tabellen nedenfor fremgår straffene i de 11 voldtektsdommene.  

Tabell 5:1 Utmålt straff i voldtektssaker.

Nummer

Dager ubetinget

Dager betinget

Før/etter lovendring

1

365

395

Etter

2

365

547

Etter

3

639

0

Før

4

730

0

Før og etter

5

850

0

Etter

6

912

0

Før

7

1034

0

Etter

8

1095

0

Etter

9

1277

0

Før

10

1460

0

Etter

11

1642

0

Etter

Det fremgår av tabellen at de utmålte straffene for voldtekt varierer mye. I sak nummer en ble det utmålt 1 års ubetinget fengsel og 1 år og 1 måneds betinget fengsel, i sak nummer to var straffen  1 år ubetinget fengsel og 1 1/2 år betinget fengsel. Mens det i andre enden av skalaen ble utmålt henholdsvis 4 år og 4 1/2 års ubetinget fengsel i sak nummer 10 og 11. 

Om en ser på sakene der det ble utmålt kortest straff, så skiller sak nummer 1 og 2 seg ut. I sak nummer 2 var gjerningsmannen bare så vidt over den kriminelle lavalder. Tiltalte ble i denne saken dømt for voldtekt til samleie og i tillegg dømt for et grovt ran 20.  Forholdet ble begått etter lovendringen som hevet minstestraffen til 2 år. Når straffen ikke ble strengere enn det som fremgår av tabellen så skyldes det nesten utelukkende tiltaltes unge alder. Det er slått fast i straffelovens § 55 at der gjerningsmannen er under 18 år kan man fravike ellers bestemte lavmål, og selv om man ikke gikk under lavmålet i denne saken fikk tiltaltes alder avgjørende betydning for straffutmålingen. I dommen blir tiltaltes unge alder grundig drøftet før retten faller ned på en deldom med 1 års ubetinget fengsel og 1 1/2 års betinget fengsel med 3 års prøvetid der vedkommende skulle stå under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet (KiF). Retten argumenterte med at tiltalte etter varetektsfradrag ikke ville sone mer enn 4 måneder fengsel før en eventuell prøveløslatelse kunne skje, og at disse 4 månedene var nødvendig for at KiF og barnevernet skulle klare å finne et tilfredsstillende opplegg for ham.

I sak nummer 1 ble det også utmålt en forholdsvis kort straff, to år og en måned der 1 år ble gjort ubetinget, mens 1 år og 1 måned ble gjort betinget med en prøvetid på 2 år der tiltalte skulle stå under tilsyn av KiF. Også i denne saken dreier det seg om voldtekt til samleie begått etter lovendringen slik at minstestraffen er  fengsel i to år. Det var en voksen mann som hadde samleie med to jenter like under tyve år, jentene var så beruset at de ikke var i stand til å motsette seg samleiet.  Før lovendringen i august 2000 ble denne typen handlinger ikke behandlet som voldtekt, men etter en mildere straffebestemmelse (§ 193). Det var altså slik at lovendringen  innebar en betydelig straffeskjerpelse for denne typen handlinger, ved at strafferammen ble økt og at det ble innført minstestraff på 2 år. Fordi det i dette tilfellet dreide seg om to voldtekter (konkurrens) ble minstestraffen økt fra to  år til to år og en måned (jfr. straffelovens § 62). I dommen drøfter retten hvordan man skal forholde seg til en slik straffeskjerpelse, og det argumenteres for at det ikke er hensiktsmessig med for raske økninger av straffenivået. Det blir pekt på det uheldige i at like handlinger blir straffet svært ulikt fordi de havner på hver side av en lovendring. Retten legger seg på minstestraffen (2 år og 1 måned), og ser hen til straffutmålingen før lovendringen når den fastsetter den ubetingede delen av straffen til 1 år. 

I sak nummer 3 fikk en mann i begynnelsen av tredveårene en straff på fengsel i ett år og 9 måneder for en såkalt nachspielvoldtekt av en kvinne i slutten av tenårene. Det dreide seg om voldtekt til samleie, begått før lovendringene i august 2000. Tiltalte ble i tillegg dømt for to tilfeller av promillekjøring.  I formildende retning ble det trukket frem at voldtekten ikke var av de groveste og at fornærmede inntil et visst punkt hadde gjengjeldt 21 tiltaltes tilnærmelser ("hete kyss"). 

I sak nummer 4 og 5 var det ikke tale om voldtekt til samleie men annen seksuell omgang, noe som betyr at minstestraffen på 2 år ikke gjelder. I den første saken var det en stefar som utsatte sin stedatter i slutten av tenårene for overgrep mens hun sov. Denne typen overgrep pågikk over flere måneder. I tillegg ble han dømt for å ha forsøkt å voldta henne med forholdsvis omfattende voldsbruk. I denne saken ble altså straffen 2 års ubetinget fengsel. I sak nummer 5 dreide det seg om ett tilfelle av overfall av en ukjent kvinne, der gjerningsmannen brukte mye vold for å oppnå annen seksuell omgang enn samleie. I dette tilfelle lød dommen på ubetinget fengsel i 2 år og 4 måneder.

I alle de andre sakene er det tale om voldtekt til samleie. Straffene i disse sakene varierer fra 2 år og 6 måneders ubetinget fengsel til 4 år og 6 måneder. Årsaken til disse variasjonene lar seg stort sett forklare med forskjeller i grovhet. Sak nummer 10 og 11 er dommer mot to forskjellige tiltalte i samme sak. Det dreide seg om neddoping og bortføring av en jente i slutten av tenårene, hun ble ført til et hus og voldtatt der av flere menn. Den som fikk den strengeste straffen hadde vært den mest aktive både under bortføringen og voldtekten.  Også sak nummer 7 og 8 dreide seg om voldtekt av en jente i slutten av tenårene begått av flere unge menn. I dette tilfellet hadde imidlertid jenta i svært beruset tilstand frivillig blitt med mennene hjem. Straffen ble noe lavere enn i saken med neddoping og kidnapping, henholdsvis 3 år og 2 år og 10 måneder. 

I sak nummer 9 dreide det seg om en mann som ved å utnytte sin stilling samt å bruke noe vold hadde klart å presse seg til samleie og annen utuktig omgang med en ansatt. Tiltalte hadde begått flere overgrep mot den ansatte, samt begått annen utuktig omgang mot to andre kvinner. Årsaken til at forholdene kunne pågå over noe tid var at den ansatte var redd for å miste jobben. Straffen ble satt til ubetinget fengsel i 3 år og 6 måneder.

Selv om det er betydelige forskjeller i straffutmålingen i voldtektsakene i materialet, fremstår disse forskjellene som samsvarende med forskjellene i sakene, og de straffutmålingsmomentene som er slått fast i rettspraksis. I Rt 1994 s. 1552 foretar førstvoterende en prinsipiell drøftelse av straffutmålingen i voldtektssaker. Det trekkes frem at sammenliknet med noen andre lovbruddstyper ligger straffenivået for visse typer voldtekt litt lavt, det trekkes også frem at ulike typer voldtekt må behandles forskjellig. Altså at overfallsvoldtekter behandles annerledes enn såkalte nachspiel voldtekter og voldtekter i samliv. Selv om det blir trukket opp noen generelle retningslinjer for straffutmålingen i voldtektssaker presiseres det i denne dommen at voldtektssaker er ytterst forskjellige, og at de må behandles deretter. En ser av sak nummer 3 i mitt materiale at såkalte nachspielvoldtekter straffes mildere enn andre typer voldtekt. Dette er overensstemmende med de prinsipielle uttalelsene om straffutmåling som Høyesterett kom med i Rt. 1994 s. 1552.

Fordi de faktiske forholdene i sakene er svært forskjellige er det ikke umiddelbart enkelt å finne høyestrettspaksis som er direkte sammenliknbar.  I sak nummer 5 dreide det seg ikke om voldtekt til samleie, men utuktig omgang. Denne saken kan sammenliknes med dommen i Rt. 1995 s. 1215, der en mann overfalt en kvinne og tiltvang seg utuktig omgang (fingre i skjeden), her ble straffen fengsel i 1 år og 8 måneder. Straffen i dom nummer 5 i mitt materiale ble noe strengere, 2 år og 4 måneder, dette skyldes nok i hovedsak at det ble utøvd betydelig grovere vold i saken i mitt materiale.

5.3 Seksuell  omgang med barn under 14 år

Alle de 12 sakene om seksuell omgang med barn under 14 år gjelder domfellelser for brudd på straffelovens § 195 1. ledd som lyder: 

"Den som har seksuell omgang med barn under 14 år, straffes med fengsel inntil 10 år. Dersom den seksuelle omgangen var samleie, er straffen fengsel i minst 2 år."  

Straffutmålingen i sakene i denne undersøkelsen fordeler seg slik det fremgår av tabellen nedenfor.

Tabell 5:2 Utmålt straff i saker om seksuell omgang med barn under 14 år.

Nummer

Dager ubetinget

Dager betinget

Før/etter lovendring

1

213

243

Før*

2

274

0

Før

3

274

274

Etter*

4

304

0

Før

5

365

0

Før

6

365

0

Før*

7

365

395

Etter*

8

456

0

Etter

9

852

0

Før*

10

913

0

Før*

11

913

0

Før*

12

1460

0

Før*

* Saker merket med * dreier seg om samleie jfr samleiedefinisjonen i § 213 som omfatter

både oralt-,  analt- og vaginalt samleie.

Det fremgår av tabellen ovenfor at straffene for brudd på straffelovens § 195 1. ledd varierte sterkt. Fra deldom på  1 år og 3 måneder der 7 måneder ble gjort betinget, til en ubetinget fengselsstraff på  4 år. Den store variasjonen i straffutmålingen kan i første rekke tilbakeføres til forskjeller i handlingenes alvorlighetsgrad. 

I sak nummer 1 dreide det seg om samleier mellom en mann i begynnelsen av tyveårene og to jenter, den ene var nesten 14 år og den andre var 15 år. Tiltalte ble dømt både for seksuell omgang med noen under 14 år (§ 195) og seksuell omgang med noen under 16 år (§ 196).   Samleiene var frivillige fra jentenes side, og den ene jenta fremholdt at hun og tiltalte var kjærester. Som altoverskyggende hovedregel har ikke fornærmedes samtykke betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet i saker om seksuelle overgrep mot barn. Heller ikke i denne saken fikk samtykket betydning for skyldspørsmålet, men samtykket gjorde at domstolen så forholdet som mindre alvorlig, noe som igjen fikk innflytelse på straffutmålingen. 

Dersom man ser på sak nummer 4, 5 og 6 så ble straffen i disse sakene forholdsvis lik, og etter mitt skjønn dreide det seg om forholdsvis like forhold. I sak nummer 4 ble straffen 10 måneder ubetinget fengsel, mens den i sak nummer 5 og 6 ble 12 måneders ubetinget fengsel. I den første saken dreide det seg om to overgrep: Et tilfelle av § 195 (mer alvorlig seksuell handling, som i dette tilfellet var slikking i skrittet) og et tilfelle av § 212 (mindre alvorlig seksuell handling, som i dette tilfelle var masturbasjon i overvær av barn). I sak nummer fem dreide det seg om flere overgrep mot et barnebarn under 10 år. Overgrepene besto i at bestefaren fikk barnet til å masturbere sin penis, og han berørte barnets kjønnsorgan. I sak nummer 6 dreide det seg om ett overgrep der en mann i begynnelsen av tyveårene masturberte og sugde på penis til en 12 år gammel gutt. Dette forholdet kan kanskje virke noe mindre alvorlig enn de to foregående, men oralt samleie (suge på penis) omfattes av samleiedefinisjonen i § 213, noe som førte til at dette forholdet falt inn under  minstestraffen. Ettersom dette forholdet skjedde før minstestraffen ble hevet var minstestraffen 1 år fengsel, og tiltalte ble altså dømt til denne minstestraffen. 

Dersom man ser på sak nummer 9, 10 og 11 så fører disse til noenlunde like fengselsstraffer, 2 år og 4 måneder i sak nummer 9, og 2 år og 6 måneder i sak nummer 10 og 11. I alle de disse dommene dreide det seg om samleie (i to av dommene orale samleier og anale samleier i den tredje saken). Alle de tre fornærmede ble utsatt for flere overgrep, og for fornærmede i sak nummer 11 startet overgrepene før hun var 10 år. De to andre fornærmede var henholdsvis 12 og 13 år da overgrepene startet. Selv om de faktiske forhold i disse tre sakene ikke er identisk er de etter mitt skjønn sammenliknbare og man ser at straffen blir forholdsvis lik. Disse tre dommene er avsagt av tre små herredsretter utenfor østlandsområdet.

Dom nummer 12 var den dommen i materialet som endte med strengest straff, ubetinget fengsel i 4 år. I denne sakene dreide det seg om en mann som hadde begått overgrep mot to av sine stebarn ved en rekke anledninger i en periode på to år. Overgrepene hadde bestått i orale samleier for begge barna, samt anale samleier for det ene barnet.

Også når det gjelder seksuelle overgrep mot barn er de straffbare forholdene såvidt forskjellige at det er vanskelig å finne høyesterettsdommer som er direkte sammenliknbare. Både i dom nummer 9, 10 og 11 i mitt materiale besto de seksuelle overgrepene i samleier. Straffutmålingen i disse sakene kan sammenliknes med Rt 1994 s. 1679 der en mann ble idømt 3 år ubetinget fengsel for jevnlig å ha hatt samleier med en kvinnelig slektning fra hun var 10 til hun var 16 år. Fornærmede var påført betydelige skader. Vi ser at straffutmålingen i denne saken ligger litt høyere enn i sak nummer 9, 10 og 11 i mitt materiale. Dette skyldes at forholdet i høyesterettsdommen var noe grovere enn i de refererte sakene fra mitt materiale.

Dersom en sammenlikner med straffutmålingen i sak nummer 12 i mitt materiale ser en at straffutmålingen i Rt. 1994 s. 1679 ligger noe lavere enn i sak nummer 12. Her er det vanskelig å se hvorfor utmålingen er forskjellig, i begge tilfellene dreide det seg om mange grove overgrep. Imidlertid var det to fornærmede i sak nummer 12, dette kan kanskje forklare at straffen ble utmålt noe strengere enn i Rt 1994 s. 1679 (det kan selvfølgelig også være resultat av en skjerping i straffutmålingen i perioden 22 1994-2001).

Til sammenlikning kan man se Rt 1994 s. 1674 der en mann ble idømt ubetinget fengsel i 3 år for seksuelle overgrep mot sin egen datter. Overgrepene hadde bestått i at domfelte hadde kysset og slikket fornærmedes kjønnsorgan, masturbert fornærmede og fått henne til å onanere seg. Forholdet startet når fornærmede var 6 år og pågikk frem til hun var 14-15 år.  Straffen ble altså like lang som i Rt. 1994, s. 1679 selv om overgrepene denne dommen innbefattet samleie som normalt blir betraktet som mer alvorlig.

5.4 Oppsummering

Strafferammene for voldtekt og seksuelle overgrep mot barn er svært vide, noe som selvfølgelig gir rom for stor variasjon i straffutmålingen. Dommene i denne undersøkelsen viste da også forholdsvis stor variasjon i den utmålte straffen. Når man gikk inn i den enkelte dom, så man imidlertid at det var forskjeller i sakenes alvorlighetsgrad som var årsaken til ulikhetene i straffutmålingen. Etter å ha sammenliknet dommene er derfor hovedinntrykket at de dommene som hadde forholdsvis like handlingsforløp endte med lik straff.

Fordi dommene var såvidt forskjellige var det vanskelig å finne høyesterettspaksis som var direkte sammenliknbar, det er derfor vanskeligere å si noe om eventuelle forskjeller i forhold til høyesterettspraksis enn f.eks. ved narkotikaforbrytelser. Så langt jeg var i stand til å undersøke det, fant jeg ikke store (uforklarlige) forskjeller mellom den straffen som ble utmålt i sakene i mitt materiale og de straffene som ble utmålt i sammenliknbare høyesterettsdommer.

6 Trusler og vold

6.1 Innledning

Trusler og vold er to lovbruddsgrupper som dominerer nyhetsbildet, ofte med fokus på at disse lovbruddstypene øker i omfang og at man ønsker strengere straffer. I tillegg er dette store lovbruddsgrupper, der det registrerte omfanget har økt markert de siste ti årene. Dette gjorde det interessant å undersøke eventuelle forskjeller i straffutmålingen for trusler og vold.

Det siste tiåret har trusler kommet sterkt i fokus. Media har fokusert på miljøer som bruker trusler som en del av sin metode for å skremme folk til taushet, eventuelt til å innfri økonomiske fordringer. I tillegg til fokuset på bruk av trusler i såkalte "kriminelle miljøer" har det også vært fokusert på bruken av trusler blant folk flest, kanskje særlig blant ungdom. Det økte fokuset på trusler gjenspeiles i en kraftig økning i anmeldte og etterforskede trusler. Dersom man ser på utviklingen mellom 1991 og 2001 så har anmeldte trusler økt fra 3354 i 1991 til 9011 i 2001. Dette er en økning på 269%, det var altså over 2,5 ganger så mange anmeldelser for trusler i 2001 som ti år tidligere (Kriminalstatistikk 2001 tabell 4). Det er mulig at bruken av trusler faktisk har økt noe, men det er ingen forhold som skulle tilsi at hele denne økningen skyldes en reell økning i antallet trusler i tiårsperioden. Den største delen av økningen må kunne tilskrives en økt anmeldelseshyppighet, som kan være et resultat av at folks toleranseterskel er senket når det gjelder trusler. Noe som igjen kan være et resultat av det økte fokuset på trusler.

Også voldslovbrudd har økt i omfang de siste ti årene, men økningen har på langt nær vært så dramatisk som for trusler. Dersom man ser på anmeldte voldslovbrudd 23 de siste ti årene, finner man at det i 1991 ble anmeldt 9978 slike lovbrudd, mens det i 2001 ble anmeldt 14875 voldslovbrudd. I tiårsperioden steg altså antallet anmeldelser med 49%. Gruppen voldslovbrudd inneholder handlinger av svært ulik alvorlighetsgrad. Det er ikke hensiktsmessig å sammenlikne saker av ulik alvorlighetsgrad, jeg måtte derfor plukke ut en eller to grupper til bruk i sammenlikningen. Jeg valgte å se på de minst alvorlige voldslovbruddene (§ 228 1. ledd) og en gruppe litt mer alvorlige voldslovbrudd (§ 229 1. straffalternativ). 

6.2 Trusler

Straffelovens § 227 1. ledd lyder:

"Med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Aar straffes den, som i Ord eller Handling truer med et strafbart Foretagende, der kan medføre høiere Straf end 1 Aars Hefte eller 6 Maaneders Fængsel, under saadanne Omstændigheder, at Truselen er skikket til at fremkalde alvorlig Frygt, eller som medvirker til saadan Trusel. Under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. §232 tredje punktum, kan fengsel inntil 6 år idømmes."  

I materialet var det som ventet en del dommer som omhandlet trusler. Det var ikke alle som lot seg sammenlikne fordi tiltalte ofte ble dømt for flere forhold. I noen saker ble for eksempel tiltalte domfelt både for vold og trusler. Det var imidlertid 11 saker om trusler som lot seg sammenlikne. I tabellen nedenfor ser man hvordan  straffen ble utmålt i disse dommene.

Tabell 6:1 Straff utmålt i saker om trusler.

Nummer

Dager ubetinget

Dager betinget

Bot i kr.

Dager subsidiært fengsel

1

60

30

0

0

2

30

60

0

0

3

0

120

0

0

4

0

40

4000

15

5

0

30

0

0

6

0

30

0

0

7

0

30

0

0

8

0

30

0

0

9

0

21

5000

10

10

0

21

0

0

11

0

21

0

0

Som en ser av tabellen varierte straffene for trusler fra 90 dager fengsel der 60 dager ble gjort ubetinget, til 21 dager betinget fengsel. I den første saken dreide det seg om en 19 år gammel rusbruker som trakk opp en luftpistol og rettet denne mot fornærmedes hode og trakk av. Det var altså kun en luftpistol og den var ikke ladd, men fornærmede ble svært skremt av episoden. Fornærmede var en slektning av tiltalte og det forelå ikke provokasjon eller noe annet som kunne  forklare hvorfor tiltalte gjorde det han gjorde. Tiltalte var tidligere straffedømt en gang og bøtelagt 3 ganger. Straffen ble her ubetinget fengsel i 60 dager og betinget fengsel i 30 dager. I den andre saken som førte til ubetinget fengsel dreide det seg om en voksen mann som truet en ung mann med kniv ved å holde en brødkniv mot fornærmedes hals/bryst. Foranledingen for hendelsen var at tiltalte ønsket at musikken skulle dempes på en ungdomsfest som ble holdt i nabohuset. Fornærmede var deltaker på festen og kom opp i en diskusjon med tiltalte. Straffen ble fengsel i 90 dager der 30 dager ble gjort ubetinget. Mannen var tidligere straffedømt 5 ganger, også for vold og trusler. Det ble i formildende retning lagt noe vekt på at fornærmede hadde vært aktiv og oppsøkt tiltalte for å diskutere med ham.

I sak nummer 3 ble straffen betinget fengsel i 120 dager. Tiltalte i denne saken hadde, mens han ble transportert til politiarresten, uttalt til tre polititjenestemenn at han skulle "skjære hodet av dem", "brenne dem" og at "så fort han kom ut skulle han komme og drepe både dem og familiene deres". Tiltalte var beruset når han uttalte dette. Ved straffutmålingen delte retten seg i et flertall og et mindretall. En legdommer utgjorde rettens mindretall. Han mente at forholdet var så grovt at det burde idømmes 60 dager ubetinget fengsel. Han trakk frem at tiltalte var straffedømt over 20 ganger tidligere, flere ganger for trusler og vold mot offentlige tjenestemenn. Rettens flertall trakk frem at tiltalte var inne i en positiv rehabiliteringssituasjon, der han hadde lagt om livsstilen, forsøkte å avstå fra å drikke alkohol og å være lovlydig. Flertallet la betydelig vekt på dette og straffen ble satt til ubetinget fengsel i 120 dager, med en prøvetid på to år. Et vilkår var at tiltalte skulle avstå fra alkohol i ett år, og stå under tilsyn av KiF i samme periode.

I sak nummer fire dreide det seg om en tvangsinnlagt psykiatrisk pasient som noen dager tidligere hadde blitt flyttet fra lukket avdeling til åpen avdeling på det psykiatriske sykehuset han var innlagt. Tiltalte satte seg på et fellesrom og spilte høy musikk. Når han ble bedt om å dempe musikken gjorde han ikke det, han ble da bedt om å gå inn på rommet sitt, men gikk i stedet rundt i korridorene og truet flere av de ansatte med en kniv han hadde. Han hugget etter en av de ansatte med kniven, men traff en stol som denne holdt opp. Han ropte også til de ansatte at han skulle drepe dem. Tiltalte fremholdt i ettertid at han ikke husket noe fra han satte på den høye musikken til han ble pågrepet av politiet. Siktede ble ansett som tilregnelig, men på grunn av de opplysningene som forelå om hans sinnstilstand da handlingen ble begått, la retten til grunn at handlingen var begått under forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten jfr. § 56. Det ble i skjerpende retning lagt vekt på at truslene ble fremsatt overfor ansatte på sykehus, og at truslene ble oppfattet som skremmende. I formildende retning ble det lagt vekt på at tiltalte nå hadde fått medisiner som hjalp, han var inne i en positiv utvikling og i fast jobb. Straffen ble satt til betinget fengsel i 40 dager samt 4000 kroner i bot, subsidiært 15 dager fengsel.

Også i sak nummer fem og seks dreide det seg om trusler mot offentlige tjenestemenn. I sak nummer fem ble en fengselsansatt truet av en innsatt som sa at han skulle "ta" den ansatte. Han sa han hadde en bok der han skrev ned alt han opplevde slik at han kunne hevne seg i ettertid, samt at han hadde en lang dom slik at han ikke hadde noe å tape. Foranledningen for truslene var at tiltalte hadde fått beskjed om at han bare kunne få besøk ved bruk av såkalt glassvegg (en glassvegg skiller den innsatt og den besøkende) noe tiltalte synes var svært urettferdig. Ved straffutmålingen ble det i skjerpende retning lagt vekt på at fengselstjenestemenn har særlig behov for beskyttelse, slik at det av allmennpreventive årsaker måtte reageres strengt. Saken hadde imidlertid blitt svært gammel uten at tiltalte kunne lastes for det. Retten uttalte at det var helt utelukket å reagere med ubetinget fengsel når saken var blitt så gammel, og straffen ble satt til betinget fengsel i 30 dager. 

I sak nummer 6 ble det fremsatt trusler mot en ansatt på et sosialkontor. Tiltalte var frustrert fordi han ikke hadde fått utbetalt pengene han hadde krav på. I den forbindelse oppsøkte han sosialkontoret, men fikk ikke noen løsning på saken. Tiltalte tok en stol som han dunket hardt i gulvet og i taket. Han rev opp sin egen t-skjorte og ropte til den ansatte at han skulle drepe henne mens han gikk ut av lokalet. Han meldte seg etter kort tid for politiet og fortalte hva han hadde gjort. Tiltalte ble også straffet for skadeverket (det ble skader på et lysarmatur når han dunket stolen i taket), straffen ble satt til betinget fengsel i 30 dager. Retten la blant annet vekt på at tiltalte hadde grunn til å føle seg skuffet fordi han hadde krav på pengene, truslene ble også fremsatt på en slik måte at den ansatte på sosialkontoret ikke hadde noen grunn til å frykte at han ville gjøre alvor av truslene.

Sak nummer 7 og 8 er samme sak. De to tiltalte i disse sakene var voksne menn som sammen med en tredjeperson oppsøkte en annen mann og forsøkte å true denne til å betale en stor utestående fordring ved å true med "å ta fornærmede", "at de skulle tenne på vedkommende", "skjære ørene av ham", "sørge for at han havnet på sykehus" ol. Truslene ble fremsatt ved to anledninger.  Retten bemerket at dette var en helt uakseptabel måte å drive inn gjeld på. For øvrig var ingen av de tiltalte dømt for vold tidligere, og saken var blitt noe gammel uten at det kunne lastes de tiltalte. Straffen ble satt til betinget fengsel i 30 dager for begge tiltalte.

De tre siste sakene (dom nummer 9, 10 og 11) endte alle med 21 dager betinget fengsel. I sak nummer 9 ble tiltalte idømt 5000 kroner i bot i tillegg til den betingede fengselsstraffen. Forholdet var her at tiltalte truet en person med en slagvåpen lignende gjenstand (det var bladet på en vaskesvaber). Tiltalte spurte om fornærmede ville ha den mellom øynene. Litt senere sa tiltalte til fornærmede at han skulle drepe fornærmede dersom han fortalte hva som hadde skjedd. Det hele skjedde i en litt kaotisk situasjon der tiltalte lette etter en tredjeperson som han var i konflikt med. Tiltalte ble dømt for de to truslene, og retten la ved straffutmålingen vekt på at dette var en situasjonspreget impulshandling. I sak nummer 10 var det en eldre mann som i lang tid var blitt plaget av ungdommer. Han traff på noen ungdommer og beskyldte dem for å ha knust ruter på eiendommen sin. En av ungdommene (fornærmede) sa at dersom tiltalte ikke holdt opp skulle han ta ham, tiltalte tok da en øks 24, hevet denne og ropte at han skulle ta fornærmede. Ved straffutmålingen ble det lagt vekt på at tiltalte var blitt trakassert av ungdommer i nabolaget og at han var oppriktig lei seg for det som hadde skjedd. Den siste saken endte også med 21 dager betinget fengsel. I denne saken dunket tiltalte bort i en bil, det er litt uklart hvordan dette skjedde og hvilken kroppsdel som kom bort i bilen. Bilføreren kjørte etter tiltalte for å se hvem som hadde dunket i bilen hans, da ble tiltalte sint. Tiltalte løp etter fornærmedes bil og sparket den flere steder slik at det oppsto lakkskader, og ropte til fornærmede at han skulle knuse trynet hans.  Tiltalte ble dømt for trusler og skadeverk. Ved straffutmålingen ble det særlig lagt vekt på at tiltalte hadde psykiske plager etter å ha vært utsatt for en voldsepisode, noe som gjorde at han lett reagerte aggressivt når han følte seg truet. Saken var også blitt gammel uten at dette var tiltaltes  skyld.

Gjennomgangen av sakene om trusler viser at det er store forskjeller i de faktiske forhold som langt på vei kan forklare de forskjellene man ser i straffutmålingen. De to sakene som endte med ubetinget fengsel var etter mitt skjønn klart grovere enn de som endte med betinget fengsel. Dersom man sammenlikner de sakene som endte med betinget fengsel er det imidlertid et spørsmål om det å true en ansatt i politiet er svært mye mer alvorlig enn for eksempel å true en ansatt på et sosialkontor eller å true en person som skylder en penger. I sak nummer tre ble det idømt en forholdsvis lang betinget straff, 120 dager, for å ha fremsatt trusler mot politiet. Truslene ble fremsatt mens politiet hadde full kontroll over personen, som for øvrig var beruset. Sammenliknet med de andre sakene som endte med betinget fengselsstraff kan det virke som om denne straffen er fastsatt svært strengt. Det er dog mulig at det er de tidligere straffbare forholdene til tiltalte i sak nummer tre som forklarer hvorfor straffen ble såvidt streng.

Selv om det ikke egentlig er et spørsmål om forskjeller i straffutmålingen kan man også spørre om det i det hele tatt burde vært reist tiltale mot tiltalte i sak nummer fire. I denne saken hadde det psykiatriske sykehuset selv besluttet å overføre mannen som var tvangsinnlagt fra lukket til åpen avdeling. Kanskje var dette en feilvurdering som det var riktigere å stille sykehuset til ansvar for enn å straffe pasienten når han kom i ubalanse og fremsatte trusler.

Det var vanskelig å finne sammenliknbar høyestrettspraksis om trusler. I de aller fleste trusselsakene Høyesterett har hatt til  behandling, har trusler vært ett av flere tiltalepunkt. Dette gjør det vanskelig å sammenlikne straffutmålingen i sakene. Imidlertid fant jeg en sak om trusler mot politiet som var egnet til sammenlikning. I Rt. 1990 s. 395 hadde en 18 år gammel mann fremsatt trusler mot politiet når han ble innbrakt i fyllearresten.  Det var rent muntlige trusler og selv om truslene var grove, ble det fremholdt i dommen at det ikke var grunn til å frykte at det ville bli gjort alvor av dem. Straffen ble 28 dager betinget fengsel og 4000 kroner i bot. Sammenliknet med disse 28 dagene betinget virker straffutmålingen i sak nummer tre i mitt materiale som svært streng. I sak nummer tre ble straffen over 4 ganger så høy - 120 dager betinget. Nå fremsto ikke forholdet i sak nummer tre som noen engangshendelse, og tiltalte var eldre, men for øvrig er disse dommene sammenliknbare. I denne saken ser en altså at straffen var markert strengere enn i sammenliknbar høyesterettspraksis.

6.3 Legemsfornærmelser

Legemsfornærmelser er straffbare etter straffelovens § 228. Denne bestemmelsens 1. og 2. ledd  lyder:

"Den, som øver Vold mod en andens Person eller paa anden Maade fornærmer ham paa Legeme, eller som medvirker hertil, straffes for Legemsfornærmelse med Bøder eller med Fengsel  indtil 6 Maaneder.

Har Legemsfornærmelsen tilfølge Skade paa Legeme eller Helbred eller betydelig Smerte, kan Fængsel indtil 3 Aar anvendes, men indtil 5 Aar, hvis den har Døden tilfølge, eller Skaden er betydelig."

En ser av dette at bestemmelsen rammer handlinger av ulik alvorlighetsgrad. Når man skal sammenlikne er det selvfølgelig viktig å forsøke å sammenlikne mest mulig like handlinger. I denne undersøkelsen har jeg derfor valgt å konsentrere meg om de minst alvorlige legemsfornærmelsene - de som er straffbare etter § 228 1. ledd. Dette er den forbrytelsen mot liv, legeme og helbred som forekommer hyppigst, noe som gjør den vel egnet for en undersøkelse av straffutmålingspraksis. I tillegg inneholdt denne kategorien mange dommer, de andre delene av § 228 inneholdt langt færre dommer.

Av de dommene som lot seg sammenlikne var det i alt 31 som gjaldt brudd på straffelovens § 228 1. ledd.  Sett i forhold til undersøkelsens totale omfang var 31 saker fra en lovbruddsgruppe noe høyt. Jeg valgte derfor å analysere kun halvparten av sakene som straffelovens § 228 1. ledd. Utplukkingen av de dommene jeg skulle analysere var tilfeldig, de ble lagt i  nummerrekkefølge og jeg plukket ut annenhver.  Jeg sto da igjen med 16 saker om brudd på straffelovens § 228 1. ledd som inngikk i materialet i denne undersøkelsen. Straffutmålingen i disse sakene fordeler seg slik det fremgår av tabellen nedenfor. 

Tabell 6:2 Utmålt straff i saker om legemsfornærmelse

Nummer

Dager ubetinget

Dager Betinget

Bot i kr

Dager subsidiært fengsel

1

30

0

0

0

2

21

0

0

0

3

0

45

3000

12

4

0

21

3000

6

5

0

21

0

0

6

0

18

0

0

7

0

14

5000

10

8

0

0

10000

20

9

0

0

8000

16

10

0

0

6000

12

11

0

0

5000

15

12

0

0

5000

10

13

0

0

4500

9

14

0

0

4000

8

15

0

0

2000

10

16

0

0

2000

4

Av tabellen fremgår det at  straffene varierer betydelig i disse 16 sakene. Fra 30 dager ubetinget fengsel til 2000 kroner i bot. I det fleste sakene ble det imidlertid reagert med bot. De to sakene der det ble reagert med ubetinget fengsel skiller seg ut ved at det i sak nummer 1 dreide seg om forholdsvis betydelig voldsutøvelse. I sak nummer to ble det særlig tillagt vekt at tiltalte var dømt flere ganger for vold. Det ble også lagt vekt på at volden var helt  uprovosert, og at tiltalte hadde plaget fornærmede (med skjellsord) fordi han mente at fornærmede var homofil.

I sak nummer tre dreier det seg om forholdsvis omfattende vold, med mange slag mot hode og ansikt samt dunking av hodet i et hardt gulv. Retten uttaler at dette forholdet ligger helt på grensen av ubetinget fengsel, men det reageres med betinget fengsel fordi forholdet er blitt svært gammelt. Også i denne saken var tiltalte tidligere straffet for vold.  Og dersom man sammenlikner med for eksempel sak nummer 1 kan man spørre seg om det at saken er gammel (sak nummer 3 er 8 måneder eldre enn sak nummer 1) kan begrunne forskjellen i straffutmålingen.

Dersom man går til den andre enden av straffeskalaen ser man at de to sakene som førte til lavest straff, endte med bøter på 2000 kroner. I den ene saken dreide det seg om en eldre mann som i en nabokrangel slo en mann over låret med et plastrør.  Altså en forholdsvis begrenset voldsutøvelse. I den andre saken var det to yngre menn som var i slagsmål. Fornærmede var aktiv, og tiltalte ble frifunnet for legemsbeskadigelse på grunn av nødverge.

Overgangen mellom de sakene som endte med betinget fengsel og de der det kun ble idømt en bot utgjøres av sak nummer 6,7,8 og 9. I sak nummer 6 dreide det seg om en litt over 15 år gammel gutt som hadde slått og sparket en annen ung gutt. Noen få av slagene var harde og målrettede. Ved straffutmålingen ble det lagt vekt på tiltaltes unge alder, og det ble satt som vilkår at han skulle stå under tilsyn av KiF som skulle samarbeide med barnevernet om et opplegg for tiltalte. I sak nummer 7 ble straffen fastsatt til betinget fengsel i 14 dager samt en ubetinget bot. Det dreide seg her om en mann i begynnelsen av tyveårene som trengte seg inn hos sin tidligere kjæreste og angrep kjærestens samboer ved å bite ham i øret, dunke hodet hans mot veggen og slå han i ansiktet flere ganger. I formildende retning ble det i denne saken lagt vekt på at ekskjæresten hadde hatt seksuell kontakt med tiltalte lenge etter at hun gjorde det slutt, og dermed gitt tiltalte falske forhåpninger om at de kunne komme sammen igjen. Sak nummer 8 ble avgjort med en bot på 10000 kroner. Her var det en mann som hadde slått sin voksne datter i ansiktet med flat hånd flere ganger. I formildende retning ble det lagt vekt på at volden ikke var grov, at den var resultat av en langvarig familiekrangel, at fornærmede hadde provosert tiltalte og at tiltalte var tidligere ustraffet. Boten ble satt såvidt høyt under hensyntagen til tiltaltes gode økonomi. I sak nummer 9 dreide det seg om en ung mann som ble kastet ut fra en dansetilstelning og i den forbindelse slo en ordensvakt i tinningen med knyttet hånd, og bet en annen vakt i låret. Ved straffutmålingen ble det sett hen til at voldsbruken var beskjeden og at tiltalte var tidligere ustraffet. Straffen ble satt til 8000 kroner i bot.

Slik jeg vurderer det er det ingen saker som skiller seg ut som spesielt avvikende, på den annen side er det ikke alltid like lett å se hva som gjør om straffen blir ubetinget fengsel eller kun en bot. Det er heller ikke enkelt å se hva som avgjør om en sak ender med 14 eller 21 dager betinget fengsel, dette er imidlertid så små forskjeller i straffutmålingen at det ikke er rimelig å forvente fullstendig likhet. 

Det var svært vanskelig å finne sammenliknbar praksis fra Høyesterett der det kun var dom for brudd på straffelovens § 228 1. ledd. I de sakene om legemsfornærmelse som Høyesterett har til behandling dreier det seg som regel om tiltale etter de mer alvorlige leddene i § 228 eller det dreier seg om tiltale for flere andre forhold. En av de få sakene en kan sammenlikne er Rt. 1993 s. 851 der en lærer hadde lugget tre elever og slått to av dem lett i ansiktet som en irettesettelse i en undervisningssituasjon. Læreren ble idømt en ubetinget bot på 10000 kroner, og gitt straffutmålingsutsettelse 25 for fengselsstraffens vedkommende. En ser at denne dommen samsvarer godt med straffen som ble utmålt i f.eks. sak nummer 8 i mitt materialet. Etter mitt skjønn er alvorlighetsgraden forholdsvis lik i disse tilfellene som altså begge ender med 10000 kroner i bot samt en betinget reaksjon.

6.4 Legemsbeskadigelser

For å få med noen mer alvorlige voldslovbrudd valgte jeg også å undersøke legemsbeskadigelser. Disse straffes etter § 229, som lyder:

"Den, som skader en anden paa Legeme eller Helbred eller hensetter nogen i Afmagt, Bevidstløshed eller lignende Tilstand, eller som medvirker hertil, straffes for Legemsbeskadigelse med Fængsel indtil 3 Aar, men indtil 6 Aar, saafremt nogen Sygdom eller Arbeidsudygtighed, der varer over 2 Uger, eller en uhelbredelig Lyde, Feil eller Skade er voldt, og indtil 8 Aar, saafremt Døden eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred er blevet Følgen."  

En ser at også denne bestemmelsen rammer handlinger av ulik alvorlighetsgrad.  Her måtte jeg også velge en del av bestemmelsen for å få mest mulig sammenliknbare dommer. Jeg valgte å se på dommer som omhandlet § 229 1. straffealternativ, altså de handlingene som straffes med fengsel inntil 3 år. Dette var den delen av § 229 som inneholdt flest saker.

Av de 1202 innsamlede sakene i denne undersøkelsen var det i alt 29 saker om straffelovens § 229 1. straffealternativ som det var mulig å bruke i en sammenlikning. På samme måte som for legemsfornærmelsene ble halvparten av disse sakene plukket ut til en sammenlikning - også her var utplukkingen tilfeldig ved at annenhver sak ble valgt. I tabellen nedenfor ser man hvordan straffutmålingen i disse sakene fordelte seg:

Tabell 6:3 Utmålt straff i saker om legemsbeskadigelse

Nummer

Dager ubetinget

Dager betinget

1

90

0

2

75

0

3

70

0

4

60

60

5

60

0

6

60

0

7

60

0

8

60

0

9

45

0

10

45

0

11

45

0

12

45

0

13

36

0

14

30

150

15

30

60

En ser av tabellen at straffutmålingen i disse sakene ligger klart over straffutmåling for § 228 1. ledd. Det var slik man kunne forvente og i samsvar med straffebestemmelsene. Selv om det også for legemsbeskadigelsene er variasjon i straffutmålingen ser en at samtlige saker førte til ubetinget fengsel fra 90 dager til 30 dager, kun i to saker ble det gitt deldommer der det meste av straffen ble gjort betinget.    Dersom man ser på saken med strengest straff så dreier det seg om en sak der ett knyttneveslag på restaurant førte til brudd i pannebenet. Det dreide seg om et enkelt slag som var hardt, og altså  fikk alvorlige konsekvenser. I tillegg ble tiltalte dømt for brudd på drukkenskapslovens § 17, dette forholdet ville isolert sett ført til en bot og er kun et straffeskjerpende  moment i saken.  Det er altså slik at tiltalte i all hovedsak får sine 90 dager ubetinget fengsel for dette ene slaget.  Tiltalte er ikke tidligere domfelt.  Sammenliknet med sak nummer to som førte til 75  dagers ubetinget fengsel fremstår ikke voldsutøvelsen som mer graverende i sak nummer en.

I sak nummer to slo tiltalte fornærmede med stor kraft to ganger i ansiktet, i tillegg forsøkte han å skalle fornærmede i ansiktet. Fornærmede fikk brudd på øyebenet, og ble senere plaget av dobbeltsyn.  Det som skiller sakene fra hverandre er at fornærmede hadde provosert tiltalte over tid i sak nummer to. Selv om provokasjonen ikke førte til avvik fra den ordinære strafferammen fikk den betydning  for utmålingen innen strafferammen. I sak nummer tre dreide det seg også om en provoserende fornærmet. I denne saken slo tiltalte fornærmede i ansiktet med et glass som knuste. Fornærmede fikk et kutt i ansiktet som måtte syes med noen sting. Retten bemerker at hverken voldsutøvelsen eller skaden ble særlig stor. I tillegg ble det lagt vekt på fornærmedes provokasjon, og at fornærmede hevnet seg ved å jule opp tiltalte etterpå. Som det fremgår av tabellen ble straffen i sak nummer tre 70 dager ubetinget fengsel. 

De mest "vanlige" straffene for legemsbeskadigelse var ubetinget fengsel i 60 dager (4 dommer), og ubetinget fengsel i 45 dager (4 dommer). Straffen ble satt til 60 dager ubetinget fengsel i dom nummer 6. Det dreide seg her om en mann som slo en kvinne i ansiktet med knyttet hånd slik at hun fikk et sår over neseryggen som måtte syes med tre sting. Tiltalte og fornærmede var bekjente og hadde kommet opp i en diskusjon da tiltalte slo uten forvarsel, retten mente at det ikke forelå provokasjon.  I dom nummer 7 dreide det seg om et hardt slag mot ansiktet som førte til brudd på nesebenet og skade på fire tenner. Voldsutøvelsen skjedde uprovosert. Tiltaltes kamerat hadde tidligere på kvelden vært i klammeri med fornærmede, men dette var for lengst over da tiltalte uten forvarsel slo fornærmede i ansiktet. Tiltalte var tidligere både straffedømt og bøtelagt for vold.  Straffen ble 60 dager ubetinget fengsel også i sak nummer 8. Også her var to berusede unge menn ute på byen. Tiltalte lagde en avtale med fornærmedes forlovede om at hun skulle bli med ham hjem, de dro alle i drosje fra utestedet og tiltalte ble sint når fornærmede ba ham slutte og klenge på forloveden sin (det er litt uklart når tiltalte blir klar over at det er fornærmedes forlovede, men det er helt sikkert at han skjønte det før han startet voldsutøvelsen). Tiltalte slo og sparket fornærmede i hodet/ansiktet gjentatte ganger med den følge at fornærmede fikk et kutt over øyet som måtte syes med flere sting, bloduttredelser og hevelse rundt øyet samt skader på 3 tenner. Dersom man sammenlikner sak nummer 6,7 og 8, fremstår dom nummer 6 som den minst alvorlige i den forstand at skadene ble minst i denne saken. Her uttalte retten imidlertid at voldsanvendelsen hadde stort skadepotensiale selv om den konkrete skaden ikke ble så stor, i tillegg er det nok et skjerpende moment at en mann slår en kvinne som er mindre av vekst.

I sak nummer 11 ble straffen 45 dagers fengsel, altså noe lavere enn i sak nummer 7. Det dreide seg i dette tilfellet om en tiltalt som etter å  ha blitt provosert av fornærmede slo denne i ansiktet en gang med stor kraft slik at en tann kom ut av stilling og tannkjøttet og overleppen måtte syes med flere sting. Fornærmede var også bevistløs. I denne saken la retten vekt på at tiltalte ikke tidligere var dømt for voldsbruk og at dette fremsto som en engangshendelse etter provokasjon. Sak nummer 12 endte  også med 45 dager ubetinget fengsel. Også her var det to yngre menn som var beruset ute på byen. Fornærmede beskyldte tiltalte for å ha kastet en tredjeperson ned en trapp, det oppsto tumulter mellom tiltalte og fornærmede der fornærmede tildelte tiltalte både et slag og et spark, slaget førte til et kutt som i ettertid ble sydd med fire sting. Partene ble skilt, men fem minutter senere så tiltalte fornærmede og gikk bort til ham og skallet ham ned slik at fornærmede fikk et kutt over øyet som måtte syes med seks sting. Fordi det var gått noe tid mellom den førte slåsskampen og skallingen fant retten at det ikke forelå "berettiget harme" (jfr straffelovens § 56 nr. 1 bokstav b). I skjerpende retning trakk retten frem at tiltalte tidligere var idømt en bot for legemsfornærmelse.

Sak nummer 13 endte med 36 dager ubetinget fengsel, som var den mildeste straffen blant legemsbeskadigelsene. I denne saken dreide det seg også om to yngre menn som var beruset og ute på en dansetilstellning. Fornærmede hadde provosert tiltalte ved å klenge og ta på tiltaltes forlovede (som ikke likte denne oppmerksomheten fra fornærmede). Tiltalte svarte på provokasjonen med å slå fornærmede hardt i ansiktet en gang slik at to tenner brakk.

Tre av sakene førte til deldom  der deler av straffen ble gjort betinget. I dom nummer fire ble resultatet 120 dager fengsel der 60 dager ble gjort betinget. Det dreide seg her om en voksen mann som etter å ha sjikanert en ung jente angrep jentas 16 år gamle venn som var i følge med jenta og forsøkte å beskytte henne. Gutten ble slått en eller flere ganger i ansiktet og ble påført hjernerystelse og nesebrudd. Handlingen skjedde uprovosert. Tiltalte var straffedømt en gang tidligere, men ikke for vold. Sak nummer 15 dreide seg om et slag i magen og et i ansiktet, med den følge at fornærmede mistet en tann. Det forelå et element av provokasjon fordi tiltalte hadde fått beskjed om å fjerne seg fra et sted han i utgangspunktet hadde rett til å oppholde seg. Fornærmede var en eldre mann. Det som var avgjørende for at det ble gitt en deldom i saken  var at tiltalte var rusbruker og inne i et rehabiliteringsopplegg som ville bli skadelidende dersom hele straffen ble gjort ubetinget. I sak nummer 14 dreide det seg om en dørvakt som kom i basketak med en gjest der både gjesten og dørvakten slo. Etter at gjesten var ført ut og forholdene var rolige, gikk dørvakten bort til gjesten og slo ham hardt i ansiktet to ganger, slik at vedkommende fikk brudd i nesen og knakk en tann. Retten var enige om at straffen skulle settes til 6 måneders fengsel, men delte seg i et flertall og et mindretall i spørsmålet om hvor mye av straffen som skulle gjøres betinget. Mindretallet mente at 90 dager skulle gjøres betinget, mens flertallet altså mente at 150 dager skulle gjøres betinget. I denne saken la retten betydelig vekt på at saken var blitt nesten fire år gammel, noe av tiden skyldtes imidlertid at tiltalte selv hadde trenert saken ved å oppholde seg i utlandet.

I alle sakene i materialet ble det reagert med ubetinget fengsel, og kun i tre av sakene ble deler av fengselsstraffen gjort betinget. Dette er i tråd med rettspraksis. I Rt. 2000 s. 1 uttaler førstvoterende følgende:

"Det er slått fast at det ved overtredelse av straffeloven §229 skal reageres med ubetinget fengselsstraff med mindre helt særegne forhold gjør seg gjeldende." 

Fastsettelsen av straffene i dommene i mitt materiale er i tråd med dette. De straffutmålingsmomentene som trekkes frem i sakene i mitt materiale er også i tråd med de momentene som er vektlagt av Høyesterett. I sin undersøkelse av høyesterettspaksis skriver Lund Bush og Jakobsen at det i saker om legemsbeskadigelse i skjerpende retning særlig legges vekt på om voldshandlingen skjedde uprovosert, om den skjedde i det offentlige rom og om tiltalte tidligere er dømt for voldslovbrudd (2002, s. 19). Disse straffutmålingsmomentene går igjen også i sakene i mitt materiale. Hvilken vekt man skal legge på hvert enkelt moment har Høyesterett ikke sagt noe om, snarere har Høyesterett uttalt at utmålingspraksis ikke er ensartet. Etter at førstvoterende hadde slått fast at ubetinget straff er hovedregelen i saker om legemsbeskadigelse uttalte vedkommende følgende i Rt. 2000 s. 1:

"Når det gjelder den nærmere fastsettelse av fengselsstraffenes lengde, har imidlertid praksis neppe vært helt ensartet."  

På tross av dette er inntrykket av sakene i materialet at utmålingen er forholdsvis ensartet. Eller man kunne kanskje si at straffutmålingen varierer, men innen et forholdsvis snevert område.

Dersom man sammenlikner med høyesterettspraksis er straffutmålingen i sakene i mitt materiale sammenfallende. I Rt. 1992 s. 1717 dreide det seg om en krangel inne på en restaurant, der tiltalte gikk ut og ventet til fornærmede kom ut og slo fornærmede 12 ganger i ansiktet med knyttet hånd. Fornærmede ble påført hevelser og bloduttredelser flere steder i ansiktet, han ble sykemeldt en uke. Saken endte med 60 dager ubetinget fengsel. I Rt. 2000 s. 1 satt domfelte (som var beruset) seg ned ved siden av fornærmede på en benk i parken. Fornærmede kom med noen uttalelser blant annet om politiet, han sa også noe i retning av at han skulle få en gjeng til å ta tiltalte. Retten la til grunn at disse uttalelsene ikke utgjorde noe provokasjonsmoment av betydning. Uten videre forvarsel slo tiltalte fornærmede flere ganger i ansiktet med knyttet hånd, fornærmede satt hele tiden på benken og tok ikke igjen. Fornærmede ble påført brudd i kinnbenet og neseskillevegg, og han ble sykemeldt i 14 dager. Straffen ble ubetinget fengsel i 90 dager. Etter mitt skjønn ligger straffutmålingen i dommene i mitt materiale på samme nivå som straffutmålingen i disse høyesterettsdommene. 

6.5 Oppsummering

Også i dommene for trusler og -voldslovbrudd var det forholdsvis store forskjeller i straffutmålingen, men på samme måte som for de andre lovbruddsgruppene var det mulig å forklare mange av forskjellene dersom man gikk inn i den enkelte sak og så på de straffutmålingsmomentene som retten la til grunn. Av trusselsakene var det kun en sak som pekte seg ut, dette var saken med trusler mot politiet. Straffutmålingen i denne saken var høy sammenliknet med de andre sakene i materiale og sammenliknet med tilsvarende Høyesterettspraksis. 

Av de voldsdommene som er presentert ovenfor ser en at mange er forholdsvis like. Det dreier seg om yngre menn som slår andre yngre menn ute på byen under alkoholpåvirkning, ofte foreligger det et moment av provokasjon. Det kan være vanskelig å se hvilke forhold som skiller saker som ellers er svært like fra hverandre. At praksis ikke er helt ensartet er for øvrig ikke særlig overraskende tatt i betraktning uttalelsen i Rt. 2000 s. 1 om at Høyesteretts straffutmålingspraksis ikke har vært helt ensartet. Det er imidlertid viktig å huske at det ikke er tale om dramatiske forskjeller, men variasjoner innen et forholdvis snevert område.

7 Tyveri, ran og bedrageri

7.1 Innledning

Vinningskriminalitet er den desidert vanligste formen for forbrytelser. Det var derfor ønskelig å inkludere vinningskriminalitet i undersøkelsen. Det viste seg imidlertid at vinningskriminalitet var den lovbruddsgruppen der det var vanskeligst å finne sammenliknbare saker. Det var nesten umulig å finne dommer om tyveri som oppfylte mine utvalgskriterier. De aller fleste dommene inneholdt mange tiltalepunkter for ulike typer lovbrudd. Dette gjorde dommene vanskelig sammenliknbare. Blant alle de 1202 sakene fant jeg bare 3 saker om simpelt tyveri (§ 257) som var sammenliknbare. Dette var for lite til at simpelt tyveri kunne tas med i undersøkelsen. Imidlertid var det noen flere saker om grovt tyveri som lot seg sammenlikne, jeg valgte å bruke disse i undersøkelsen. 

Ran er en type lovbrudd som både har i seg et element av vinning og et element av vold. Å finne saker om ran som lot seg sammenlikne var heller ikke enkelt, men i materialet fantes det  8 saker om grovt ran som lot seg sammenlikne og som er med i undersøkelsen.

En lovbruddsgruppe der det var langt enklere å finne sammenliknbare saker var bedrageri.  Det var mange saker om bedrageri og i de fleste tilfellene var bedrageriet det eneste lovbrudd, slik at det var enkelt å sammenlikne sakene. Det var interessant å ha med denne gruppen lovbrudd fordi det er forholdsvis klar rettspraksis rundt staffutmålingen i denne typen saker. Samtidig har  studier 26   "/> vist at straffutmålingen i visse typer bedrageri oppfattes som tilfeldig av de involverte. Dette gjorde det også interessant å studere straffutmålingen i denne typen saker. Det var også ønskelig å ha med noen andre lovbruddsgrupper enn de tradisjonelle (vold, vinning og narkotika). I tillegg var det selvfølgelig en fordel at det var mange saker som lot seg sammenlikne i denne gruppen.

7.2 Grovt tyveri

For tyveri (§ 257) straffes den som:  "...borttar eller medvirker til å bortta en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden."

Straffen for tyveri er bøter eller fengsel inntil 3 år. Av § 258 fremgår det at straffen for grovt tyveri er bøter eller fengsel inntil 6 år.  I denne bestemmelsens 2. ledd er de forhold som avgjør om et tyveri er grovt regnet opp. Annet ledd i § 258 lyder:

"Ved avgjørelsen av om tyveriet er grovt skal det særlig legges vekt på om tyveriet er forøvd ved innbrudd ( §147 , første ledd) eller fra person på offentlig sted, om gjerningsmannen har vært forsynt med våpen, sprengstoff eller lignende, om tyveriet gjelder en betydelig verdi eller om gjerningen av andre grunner er av særlig farlig eller samfunnsskadelig art."

Det er altså en rekke forhold som er med å avgjøre om et tyveri er grovt. Av dommene i tabellen nedenfor var det i de fleste tilfellene tale om innbrudd. Et tilfelle dreide seg om tyveri fra person på offentlig sted og et tilfelle dreide det seg om andre forhold som gjorde tyveriet særlig samfunnsskadelig og dermed grovt. Straffene i de 8 dommene om grovt tyveri fordelte seg slik det fremgår av tabellen nedenfor:

Tabell 7:1 utmålt straff i saker om grovt tyveri

Nummer

Ubetinget

Betinget

Timer samfunnstjeneste

Bot i kr

Dager subsidiært

1

45

0

0

0

0

2

21

0

0

0

0

3

14

0

0

0

0

4

0

0

120

0

90

5

0

60

0

10000

5

6

0

60

0

0

0

7

0

30

0

50000

15

8

0

0

0

4000

8

Straffene for grovt tyveri varierte fra 45 dagers ubetinget fengsel til 4000 kroner i bot. I sak nummer 4 ble det reagert med 120 timer samfunnstjeneste. Det dreide seg om medvirkning til innbrudd i et lager og tyveri av tobakksvarer for 400000 kroner. Vedkommende var tidligere straffedømt 4 ganger og bøtelagt 4 ganger. Som argument for at straffen skulle settes til samfunnstjeneste og ikke ubetinget fengsel ble det trukket frem at vedkommende hadde aleneansvar for et lite barn, samt at vedkommende var i full jobb. Det ble også  pekt på at tiltalte bodde i en liten kommune, og den preventive effekten av samfunnstjeneste i lokalsamfunnet ville være minst like stor som effekten av en ubetinget fengselsstraff.

I sak nummer 1, 2 og 3 ble det reagert med ubetinget fengsel. Sak nummer 1 dreide seg om en person som ved innbrudd borttok tobakksvarer til en verdi av ca. 10000 kroner. Vedkommende ble også dømt for et tilfelle av naskeri (her var verdien under 100 kr). Straffen ble satt til 45 dager ubetinget fengsel. Ved straffutmålingen ble det lagt stor vekt på at tiltalte tidligere var straffedømt over 20 ganger.  I sak nummer to ble straffen 21 dager ubetinget fengsel. Også i dette tilfelle dreide det seg om en tidligere straffet mann, han var to ganger tidligere dømt og bøtelagt en gang for vinningslovbrudd. Ved innbrudd i privatbolig borttok vedkommende et videokamera, en nøkkel og et pusseskinn(!). I straffeskjerpende retning trakk retten frem at innbruddet var begått i privat bolig og at vedkommende tidligere var straffedømt. I sak nummer tre dreide det seg om innbrudd i en forretning der det ble stjålet 17 mobiltelefoner. Det oppgis ikke noe verdi på tyvegodset, men det vil fort beløpe seg til over 10000. Vedkommende var tidligere dømt to ganger og bøtelagt tre ganger for  vinningskriminalitet. Straffen ble her ubetinget fengsel i 14 dager. Av opplysningene i dommen er det vanskelig å se hvorfor vedkommende her fikk lavere straff enn sak nummer 1 og 2, verdien på det som var stjålet var ikke mindre enn i sak 1 og 2, tyveriet var forøvet ved innbrudd og vedkommende var tidligere straffet.

I sak nummer 5 ble resultatet 60 dager betinget fengsel samt en ubetinget bot på 10000 kroner. I tillegg til det grove tyveriet ble tiltalte også dømt for et simpelt tyveri. Det grove tyveriet dreide seg om hytteinnbrudd der verdier for i alle fall 30000 ble fjernet. Gjenstanden som ble stjålet under det simple tyveriet ble videresolgt for 10000 kroner. I dommen fremkommer det ikke mange argumenter for hvorfor straffen settes slik den gjør. Det nevnes at tiltalte er i full jobb og tidligere ustraffet. Retten henviser også til at aktors påstand om samfunnstjeneste var for streng (det opplyses ikke om hvor lang samfunnstjeneste som ble påstått).

Også i sak nummer 6 ble resultatet 60 dager betinget fengsel.  I denne saken ble en ung gutt frastjålet mobiltelefonen sin på gaten av en annen ung gutt. Begge parter var like over den kriminelle lavalder og det dreide seg om såkalt "gjengkriminalitet". Tiltalte var tidligere straffet en gang.  Straffen ble satt til betinget fengsel i 60 dager, med det vilkår at tiltalte skulle stå under tilsyn av KiF. Sammenliknet med sak nummer 5 var verdien av det som ble stjålet mye mindre i denne saken, i tillegg var fornærmede i denne saken svært ung noe som ble tatt med i formildende retning.  Årsaken til at straffen ble såvidt streng var i følge rettens begrunnelse at samfunnet måtte reagere mot denne typen gjenglovbrudd.

I sak nummer 7 ble straffen fastsatt til 30 dager betinget fengsel, samt en ubetinget bot på 50000 noe som er en svært høy bot. Denne saken var spesiell på flere måter. For det første dreide det seg om tyveri av historiske dokumenter fra et offentlig arkiv, dette er en forholdsvis uvanlig type tyveri. For det andre skilte tiltalte seg fra hovedgruppen av tiltalte ved at han hadde svært høy inntekt, noe som fikk betydning for botens størrelse.  Disse forholdene gjør det vanskelig å sammenlikne denne saken med de andre sakene. At boten ble satt svært høyt skyldes tiltaltes meget gode inntekt. Den betingede fengselsstraffen ble satt til 30 dager med den begrunnelse at denne typen tyveri var svært samfunnsskadelig. Dersom man sammenlikner med for eksempel sak nummer 6 som galt tyveri av en mobiltelefon, er det vanskelig å skjønne hvorfor straffen i sak nummer 7 settes til 30 dager betinget, når mobiltyveriet ble straffet med 60 dager betinget. I begge sakene argumenterte retten med at handlingene var av en slik karakter at det måtte reageres strengt. I begge sakene argumenterte retten med at tyveriene var av en slik karakter at "det måtte reageres".

I dom nummer 8 ble straffen en bot på 4000 kroner for innbrudd i bil der det ble tatt en lader til en mobiltelefon og to par solbriller, det ene paret var verdt noen hundre kroner. Tiltalte var tidligere straffet 13 ganger og bøtelagt 8 ganger. 

For sakene om grovt tyveri er det altså ikke like enkelt å finne forklaringer på forskjellene i straffutmålingen. Den saken som endte med den strengeste straffen (120 timer samfunnstjeneste) er den klart mest alvorlige. At sak nummer 8 (tyveri fra bil) endte med den laveste straffen (4000 kroner i bot) virker også rimelig. Det er ikke like enkelt å forstå hvorfor sak nummer 1 og 2 skulle straffes strengere enn sak nummer 3. Eller hvorfor straffen for tyveri av 1 mobiltelefon fra en person på gaten, ble straffet med 60 dager betinget fengsel, når et grovt tyveri ved innbrudd og et simpelt tyveri av betydelige verdier også ble straffet med 60 dager betinget fengsel.

Det var svært vanskelig å finne Høyesterettsdommer om grovt tyveri som var direkte sammenliknbare 27. Svært ofte var det andre straffbare forhold med i tiltalen, eller det dreide seg om fellesstraffer noe som gjorde det umulig å sammenlikne sakene. Jeg tar imidlertid med en dom som illustrasjon på straffenivået.  I Rt. 1996 s. 271 ble en tidligere straffet mann dømt for tre grove tyverier blant annet av datautstyr for over 300000 kroner. Straffen ble 6 måneder fengsel, 120 dager ble gjort betinget og de resterende 60 dagene måtte sones. Domfelte anket og gjorde gjeldende at han burde vært idømt samfunnstjeneste. Høyesterett forkastet anken, med den begrunnelse at forholdet var for alvorlig til samfunnstjeneste. Det ble pekt på at det dreide seg om flere tyverier, disse var planlagt og profesjonelt utført og dreide seg om betydelige verdier. Straffen i denne dommen ble noe strengere enn i sak nummer 4 i mitt materiale  som gjaldt tyveri av tobakksvarer for 400000 kroner. I sak nummer fire var det kun tale om ett tyveri og det var formodentlig med å gjøre forholdet noe mindre alvorlig enn i Rt. 1996 s. 271.

7.3 Grovt ran

I straffelovens § 267 står det blant annet: "For ran straffes den som i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, bemektiger seg en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, ved å øve vold mot en person eller sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som framkaller alvorlig frykt for vold mot noens person."    Straffen for ran er i følge §268 fengsel inntil 5 år.  Grovt ran straffes med fengsel inntil 12 år. I § 268 finnes det en oppregning av de forholdene som er med å gjøre et ran grovt:

"Ved avgjørelsen av om ranet er grovt, skal det særlig legges vekt på om det er brukt grov vold, om det er truet med skytevåpen eller annet særlig farlig redskap, om ranet er nøye planlagt, foretatt overfor forsvarsløs person eller gjelder en betydelig verdi. Det var i alt 8 tilfeller av grovt ran som lot seg sammenlikne i dette materialet. Straffutmålingen fordeler seg slik det fremgår av tabellen nedenfor. 

Tabell 7:2 Utmålt straff i saker om grovt ran

Nummer

Ubetinget

Betinget

Timer samfunnstjeneste

Bot i kr

Dager subsidiært

1

243

0

0

0

0

2

182

182

0

0

0

3

91

274

0

0

0

4

0

365

0

0

0

5

0

182

0

0

0

6

0

120

0

5000

10

7

0

14

0

0

0

8

0

0

150

0

150

I norsk rett er grovt ran en alvorlig straffbar handling med forholdsvis høye strafferammer, dette gjenspeiles ikke når man ser på straffutmålingen i sakene i mitt materiale. En ser av tabellen at kun tre av sakene endte med ubetinget fengsel. I to av disse sakene fikk tiltalte også en betinget fengselsstraff. I en av dommene ble det idømt 150 timer samfunnstjeneste, mens det i de resterende fire sakene ble idømt betinget fengsel. I tillegg til at straffutmålingen varierte i dommene i materialet, ser man at den befant seg i nedre del av strafferammen. Årsaken til dette er at få (om noen) av ranene i denne undersøkelsen er det man tenker på når man hører ordet ran; maskerte menn løper inn i banken med avsagde hagler og får med seg masse penger. 

Dersom man ser på de tre sakene der det ble utmålt ubetinget fengselsstraff  så dreide det seg i sak nummer 1 om en person som sammen med en annen hadde lurt en full mann inn i en leilighet. Der ble mannen fratatt klokke, kontanter og betalingskort og med vold (flere slag og spark mot hode og kropp) tvunget til å oppgi pin-koden. Domfelte i denne saken hadde ikke selv utøvd vold, men deltatt aktivt med å lure fornærmede opp i leiligheten, søke gjennom dennes klær etter verdisaker og psykisk medvirke til den volden som den andre tiltalte utøvde. Tiltalte var straffedømt 9 ganger tidligere, men dette ble ikke trukket frem som skjerpende. Som formildende moment ble det pekt på at tiltalte hadde tilstått og at hun ikke fysisk hadde deltatt i voldsutøvelsen. Straffen ble satt til ubetinget fengsel i 8 måneder. 

I sak nummer 2 dreide det seg om en 17 år gammel gutt som sammen med to andre hadde ranet en kiosk for kontanter og varer for  ca. 40000 kroner. Under ranet ble det brukt en luftdrevet revolver 28 og ekspeditøren ble utsatt for strømstøt. Tiltalte var den minst aktive under ranet. Han hadde rekognosert på forhånd, men under ranet ventet han utenfor i bilen. I formildende retning trakk retten frem at tiltalte tilsto med en gang han ble pågrepet av politiet, og at det virket som om han ikke egentlig hadde ønsket å begå ranet, men var med etter press fra kameratene. Straffen ble  fengsel i ett år, der  6 måneder ble gjort betinget med vilkår om at tiltalte skulle stå under tilsyn fra KiF i to år.

I sak nummer 3 dreide det seg også om en ung gutt - 16 år - som sammen med andre ranet en kiosk. Under ranet ble det benyttet en soft-gun pistol (se fotnoten nedenfor) og/eller et annet haglelignende skytevåpen og (eller) en kniv. I tillegg ble ekspeditøren sprayet i ansiktet med etsende/irriterende veske. Utbyttet var noe over 3000 kroner. I denne saken  var tiltalte aktiv under ranet. Straffen ble satt til fengsel i ett år, der 9 måneder ble gjort betinget med vilkår om tilsyn av KiF i to år. I formildende retning trakk retten frem tiltaltes unge alder, og at han hadde tilstått. I skjerpende retning ble det trukket frem at ranet var begått på en grov og hensynsløs måte. 

Dom nummer 4 dreide seg om et grovt ran, og et forsøk på grovt ran. En 18 år gammel gutt var sammen med en kamerat om ranet.  Også i dette tilfellet dreide det seg om ran med en såkalt soft-gun pistol. Gjerningsmennene maskerte seg og rettet pistolen mot hodet til en gammel dame (over 80 år) og forsøkte å true til seg vesken hennes, når hun nektet å gi fra seg vesken dro de vesken fra henne slik at hun falt. Utbytte av ranet ble 1500 kroner. De forsøkte også å rane en kiosk med den samme soft-gun pistolen, men kioskeieren skremte dem bort. I dette tilfellet dreide det seg om en tiltalt som skåret så dårlig på (standardiserte) IQ-tester at han var nær grensen for utilregnelighet. Rettens flertall mente at det ikke ville være forsvarlig at tiltalte skulle sone en ubetinget fengselsstraff, og satt straffen til 1 års betinget 29

 

"/> fengsel med en prøvetid på 3 år der tiltalte måtte stå under tilsyn av KiF i hele prøvetiden.

Sak nummer 5 dreide seg om en 18 år gammel gutt som i lang tid hadde fantasert om å begå et ran. Han tok med seg en stor kniv og ranet en bensinstasjon, med et utbytte på 1500 kroner.  Bensinstasjonen lå i tiltaltes nærmiljø, og han hadde maskert seg så dårlig at han ble kjent igjen og straks pågrepet av politiet. Ved straffutmålingen trakk retten frem aktors utsagn om at "man aldri hadde sett en så skånsom ransmann", de pekte også på at en sakkyndig hadde uttalt at dette var en "umoden, følsom og ensom gutts fantasi som plutselig ble virkelighet". Retten la også vekt på at tiltalte hadde vært deprimert og hatt tvangstanker i perioder, dette fikk han nå hjelp for. Han var også inne i en positiv utvikling.  Straffen 30  "/> ble fastsatt til betinget fengsel i 6 måneder, med en prøvetid på 2 år.

 

Både i dom nummer 6 og 7 dreide det seg om ungdom som ranet annen ungdom. I sak nummer 6 var det 4 unge gutter som sammen dro/dyttet en annen ung gutt inn i et skogholt der han ble tildelt et slag samt frastjålet en skinnjakke, mobiltelefon, lommebok, minidisc og to gullsmykker. Tiltalte var 17 år når dom falt (15 på gjerningstidspunktet). Ved straffutmålingen la retten i skjerpende retning vekt på at gjengran var et økende problem, og en alvorlig forbrytelse. I formildende retning ble tiltaltes unge alder trukket frem. I tillegg ble det pekt på at tiltalte ikke fremsto som noen gjengleder, og at han var inne i en positiv utvikling. I sak nummer 7 var det to 16 år gamle gutter som løp etter og stoppet tre yngre gutter og truet dem (med juling) til å gi fra seg 65 kroner. Ved straffutmålingen ble det lagt vekt på at handlingene lå i den nedre grensen for ran. Videre la retten vekt på tiltaltes unge alder og at han var den minst aktive under ranet. Straffen ble betinget fengsel i 14 dager

I dom nummer 8 ble tiltalte idømt 150 timer samfunnstjeneste som er en forholdsvis streng straff tatt i betraktning at samfunnstjeneste er et alternativ til ubetinget fengsel (alternativet hadde altså vært en ubetinget fengselsstraff av noe varighet). I denne saken dreide det seg om en 21 år gammel mann som slo en yngre gutt i ansiktet og truet ham til å gi fra seg 100 kroner. Tiltalte ble også dømt for brudd på legemiddelloven, men dette utgjorde en ubetydelig del av straffen. På domstidspunktet hadde tiltalte lagt om sin livsstil og var inne i et rehabiliteringsopplegg. Dette var årsaken til at han ble idømt samfunnstjeneste selv om ran som retten påpekte "ligger utenfor kjerneområdet for denne typen straff".

I sak nummer 8 ble altså straffen 150 timer samfunnstjeneste for å slå en gutt i fjeset og true til seg 100 kroner. Mens straffen ble 14 dager betinget fengsel i sak nummer 7 der to gutter truet til seg 65 kroner ved å true med juling. I sak nummer 8 var tiltalte 5 år eldre enn tiltalte i sak nummer 7, tiltalte var også mer aktiv, og det ble brukt vold. Men det dreide seg ikke om massiv vold, kun et slag i ansiktet som ikke var hardt. En kan spørre seg om disse forskjellene i saksforholdene berettiger den voldsomme forskjellen i straffutmålingen.

Dersom man sammenlikner sak nummer 2 og 3 fremstår disse som svært like. Det dreier seg om flere ungdommer som er sammen om ran av kiosk med soft-gun, begge ranene er forholdsvis brutalt gjennomført, begge de tiltalte er unge, og straffen blir lik (1 års fengsel) med den betydelige forskjell at tiltalte i sak nummer 2 måtte sone 6 måneder, mens tiltalte i sak nummer 3 kun måtte sone 3 måneder. Dette er en forskjell som ikke lar seg forklare ut fra forskjeller i saksforholdene.

Høyesterett har i flere dommer uttalt seg om straffenivået i saker om grovt ran av kiosker og bensinstasjoner. I Rt 2000 s. 400 uttaler førstvoterende at: "Eg tek utgangspunkt i at Høgsterett i fleire saker har uttala at det er nausynt å reagere strengt mot ran av kioskar og bensinstasjonar." I denne saken dreide det seg om grovt ran av en nattåpen bensinstasjon, der ekspeditøren som var alene i butikken, ble truet med avsagd hagle til å gi fra seg 1700 kroner. Straffen ble satt til ubetinget fengsel i 1 år og ti måneder. Tiltalte ble også dømt for et tilfelle av bilbrukstyveri, promillekjøring og to brudd på vegtrafikkloven, men det grove ranet utgjorde den dominerende delen av straffutmålingen. I Rt.2000 s. 1852 ble en ansatt i en dagligvareforretning slått i hodet med en stein og stengt inne i forretningens kjølerom. Utbyttet av ranet ble nesten 11000 kroner. Tiltalte ble også dømt for falsk forklaring, og medvirkning til falsk forklaring. Straffen ble satt til ubetinget fengsel i 1 år og 8 måneder.

Straffutmålingen i sak nummer 2 og 3 i mitt materiale er lagt noe lavere enn Rt. 2000 s. 400 og Rt 2000 s. 1852, det er mulig at dette skyldes de tiltaltes unge alder samt at det ikke ble brukt vanlige våpen men såkalte soft-guns i sak nummer 2 og 3. I sak nummer 5 som også dreide seg om ran av bensinstasjon (med kniv) ble straffen fastsatt vesentlig lavere - 6 måneder betinget fengsel - blant annet med den begrunnelse at det var et engangstilfelle og at ranet var gjennomført på en skånsom måte. Selv om det forelå formildende omstendigheter både i sak nummer 2, 3 og 5 i mitt materiale ser det ut som straffutmålingen i noen av sakene i mitt materiale befinner seg i det nedre sjikt av straffutmålingen i sammenliknbar høyesterettspraksis.

7.4 Bedrageri

Som jeg skrev i innledningen til denne delen (punkt 7.1), var det en del saker om bedrageri i materialet. I disse sakene var bedrageriet som hovedregel det eneste lovbruddet, sakene var derfor svært godt egnet for sammenlikning.  Straffeloven inneholder bestemmelser om simpelt (forsettlig) bedrageri (§ 270), grovt bedrageri (§ 271) og grovt uaktsomt bedrageri (§ 271a). I mitt materiale fant jeg bedragerier av alle disse typene. I tillegg fant jeg noen dommer der tiltalte ble domfelt både for bedrageri og for falsk forklaring for offentlig myndighet (§ 166). Dette var stort sett saker som gjaldt feilaktige trygdeutbetalinger der tiltalte hadde gitt falske opplysninger til trygdemyndighetene 31   "/>.  I denne undersøkelsen valgt jeg å se på de simple bedrageriene (§270) fordi det var disse det var flest av, noe som var en fordel for sammenlikningen. 

Straffelovens § 270 bestemmer at: "For bedrageri straffes den som i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning (1) ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse rettsstridig forleder noen til en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for, eller (2) ved bruk av uriktig eller ufullstendig opplysning, ved endring i data eller programutrustning eller på annen måte rettsstridig påvirker resultatet av en automatisk databehandling, og derved volder tap eller fare for tap for noen. Straffen for bedrageri er bøter eller fengsel inntil 3 år. Medvirkning straffes på samme måte."   

Bedrageri kan skje i mange ulike situasjoner. For eksempel er det bedrageri dersom en bruktbilhandler skrur på kilometertelleren på en bil slik at denne viser færre kilometer enn bilen virkelig har gått (Rt 1971 s. 804), eller det er bedrageri dersom en ansatt sender reiseregninger for samme reise både til arbeidsgiveren og til oppdragstageren (Rt. 1983. s. 802). I dette materialet viste imidlertid de aller fleste bedragerisakene seg å være saker om for mye utbetalt trygd eller sosialstøtte. Altså saker der en person mottok uberettiget trygd eller sosialstønad ved å oppgi uriktige opplysninger til offentlige myndigheter. I mange av sakene dreide det seg om uriktige opplysninger på såkalte meldekort for arbeidsløse, noe som gjorde at det ble utbetalt for mye arbeidsledighetstrygd. Kun to av bedragerisakene dreide seg om noe annet enn trygdebedrageri.

Når jeg leste sakene, var jeg noe overrasket over det relativt store antallet trygdebedragerier. I den senere tid har det imidlertid blitt fokusert en del på feilaktige utbetalinger av trygd, og blant annet Arbeidsmarkedsetaten har satt i gang en rekke tiltak 32 for å spore opp feilaktige utbetalinger. Det offentlige har også lagt seg på en hardere linje med hensyn til å anmelde trygdemisbruk, enn det private nærligsliv. I saker som gjelder bedrageri i det private næringsliv er ofte partene fornøyd dersom den som har begått bedrageriet betaler pengene tilbake. Når partene er fornøyde lar de være å anmelde (Ingvaldsen 2001, s. 122-132). For det offentlige er ikke spørsmålet om tilbakebetaling avgjørende for om de skal anmelde33  "/> forholdet. 

Som det fremgikk av av straffelovens § 270 var straffen for bedrageri bøter eller fengsel inntil 3 år. Gjennom rettspraksis er det utviklet forholdsvis faste rammer for straffutmålingen når det gjelder noen former for bedrageri. I Rt 1998 s. 174 uttalte førstvoterende: "Jeg tar utgangspunkt i at det etter Høyesteretts praksis normalt skal reageres med en ubetinget fengselsstraff når det gjelder trygdebedrageri som overstiger et beløp som i dag må settes til ca. 30000."  Dette er et tydelig signal fra Høyesterett om at det skal reageres med ubetinget fengsel for beløp over ca. 30000 når det ikke foreligger spesielle omstendigheter. Uttalelsen i Rt. 1998 s. 174 omhandler kun trygdebedrageri, dette betyr at beløpsgrensen på 30000 ikke uten videre legges til grunn ved andre former for bedrageri.  I tabellen nedenfor ser man hvordan straffene i  sakene i dette materialet fordelte seg i forhold til det beløp bedrageriet gjaldt:

Tabell 7:3 Utmålt straff i saker om bedrageri

Nummer

Ubetinget

Betinget

Bot i kr

Dager subsidiært

Unndratt beløp

1

36

0

0

0

61410

2

30

0

0

0

92857

3

30

0

0

0

75000

4

28

0

0

0

48185

5

20

0

0

0

39585

6

0

45

0

0

57562

7

0

30

6000

15

19300

8

0

30

0

0

31874

9

0

25

0

0

19959

10

0

24

0

0

26127

11

0

24

0

0

25960

12

0

24

0

0

29240

13

0

21

3000

6

23929

14

0

18

0

0

17591

15

0

15

0

0

16054

16

0

15

0

0

10000

En ser at det i hovedsak ble reagert med ubetinget fengsel for saker med beløp over 30000, mens det i hovedsak ble reagert med betinget fengsel der beløpet var lavere. Det er imidlertid noen dommer som skiller seg ut. Det er særlig dom nummer 6 som avviker fra hovedregelen om at bedrageri over 30000 gir ubetinget fengsel. I denne saken førte et bedrageri av 57562 kroner til 45 dager betinget fengsel.  Det dreide seg om for mye utbetalt arbeidsledighetstrygd. I denne saken uttaler retten at de  var kjent med hovedregelen om at beløp over 30000 skal føre til ubetinget fengsel. Årsaken til at det ble reagert med betinget fengsel i denne saken var at den er blitt svært gammel. Det var 2 1/2 år siden det straffbare forhold skjedde. På grunn av sommel hos politiet ble saken liggende på politikammeret i 1 1/2 år. På grunn av straffesaken hadde tiltalte vært utestengt 34 fra å søke om arbeidsledighetstrygd, og fordi straffesaken hadde tatt så lang tid hadde vedkommende vært utestengt i lang tid (1 1/2 år). I denne perioden hadde tiltalte vært i en svært vanskelig økonomisk situasjon, og han hadde måttet leve av sosialstøtte før han klarte å skaffe seg en jobb. Retten pekte på at tiltalte ikke hadde noe skyld i at saken hadde blitt gammel, og at hverken individual- eller allmennpreventive grunner talte for å idømme ubetinget fengselsstraff i en sak som var blitt så gammel. 

Også straffutmålingen i sak nummer 8 avviker fra hovedregelen om at beløp over 30000 skal føre til ubetinget fengsel. I denne saken førte bedrageri av 31874 kroner til en betinget straff på 30 dager. Retten uttalte i denne saken  at forholdet var på grensen til ubetinget fengsel, men at det var flere formildende omstendigheter som gjorde at det ble utmålt en betinget fengselsstraff.  Blant annet var saken blitt over to år gammel, tiltalte hadde dårlig helse og eneansvar for to barn.

Om en ser på de fem sakene som endte med ubetinget fengsel så var det underslåtte beløpet over 30000 kroner i alle disse sakene. Vi ser at straffens lengde ikke nødvendigvis gjenspeiles direkte i størrelsen av det unndratte beløp. Dersom man sammenlikner sak nummer 1, 2 og 3 kommer dette godt frem. I sak nummer 1 var beløpet 61000 og straffen ble 36 dager ubetinget, mens beløpet var 92000 kroner i sak nummer 2 og 75000 kroner i sak nummer 3, mens straffen ble 30 dager i begge sakene. Den saken som resulterte i lengst fengselsstraff var en av de to bedragerisakene i materialet der det ikke var tale om trygdebedrageri. I denne saken dreide det seg om bedrageri fra et reisebyrå, mens det både i sak nummer  2 og 3 dreier seg om for mye utbetalt arbeidsledighetstrygd. I sak nummer 1 er altså beløpet lavest, mens straffen er strengest. Dette skyldes at bedrageri av privatpersoner eller private bedrifter regnes som mer alvorlig enn trygdebedrageri, trygdeordningene er ordninger som til en viss grad åpner for bedrageri/uriktige opplysninger fordi de i stor grad er basert på stønadsmottakerens egenmelding. Dersom man sammenlikner sak nummer 2 og 3 ser man at det i sak nummer 2 er tale om 17000 kroner mer enn i sak nummer 3, mens straffen er lik i begge saken. Nå er det ikke sikkert at en slik forskjell i det unndratte beløp burde føre til en forskjell i straffen, men i disse sakene nevnes det ingen andre straffutmålingsmomenter, da kunne man tenke seg at det ble lagt vekt på beløpet. 

Dersom en ser på de 11 sakene som førte til betinget fengsel, finner en relativt store forskjeller i den utmålte straffen. Dersom man ser bort fra sak nummer 6 som jeg omtalte ovenfor, ser en at straffen varierer fra 30 dager betinget pluss en ubetinget bot på 6000 kroner til 15 dager betinget. Det underslåtte beløp varierer fra 10000 kroner til 31000 kroner. I denne gruppen er det sak nummer 7 som ender med strengest straff, 30 dager betinget fengsel og en ubetinget bot på 6000 kroner. Det dreide seg her om bedrageri av 19300 kroner fra en privatperson, dette er altså den andre av bedragerisakene som ikke dreier seg om trygdemisbruk. På samme måte som i sak nummer 1 ser vi at straffen i sak nummer 7 peker seg ut som streng - relativt sett. Dette bekrefter  at det blir ansett som mer straffverdig å underslå fra private enn fra det offentlige.

Dersom man ser på straffens lengde sammenliknet med det underslåtte beløp skiller også sak nummer  9 seg ut med en noe strengere straff enn de andre sakene. I denne saken førte bedrageri av 19959 kroner til en betinget fengselsstraff på 25 dager. I denne dommen nevnes ingen straffutmåingsmomenter bortsett fra at tiltalte ikke tidligere er straffet, det nevnes altså ingen skjerpende momenter som skulle tilsi en streng straff. Denne dommen er avsagt ved en byrett på Østlandet. Dom nummer 12 er avsagt ved samme byrett, riktignok av en annen dommer. Her settes straffen til betinget fengsel i 24 dager for bedrageri av i overkant av 29000 kroner. Som formildende moment i denne saken ble det lagt en viss vekt på at tiltalte "la alle kort på bordet når forholdet ble avdekket". Begge sakene dreide seg om for mye utbetalt arbeidsledighetstrygd.  Selv om ikke forskjellene er store ser man at det er en viss variasjon i staffutmålingen. Dette bildet finner man igjen i sammenliknbar høyesterettspraksis.

Tabell 7:4 Straff utmålt i saker om begrageri. Høyesterett

 

Ubetinget

Betinget

Unndratt beløp

Merknad

Rt. 1998 s. 174

30

0

81750

Formildende: gått lang tid

Rt. 1995 s. 469

0

30

32638

Formildende: lang tid - tilbakebetaling

Rt. 1992 s. 919

18

0

27948

Ble også dømt for § 166

Rt. 1991 s. 1026

0

30

17817

Overgrangsstønad/nedkomststønad

En ser at straffutmålingen i sakene ikke nødvendigvis følger beløpets størrelse, dette var også tilfelle i sakene i mitt materiale. For øvrig er straffutmålingen forholdsvis overensstemmende med straffutmålingen i sakene i mitt materiale. Den eneste avgjørelsen som er påfallende, er Rt. 1992 s. 919 der straffen ble ubetinget fengsel i 18 dager for bedrageri av nær 28000 kroner. Dette er noe strengt, men her ble tiltalte også dømt for å ha gitt uriktige opplysninger til offentlig myndighet (§ 166) 35  i avgjørelsene er det vanskelig å forstå hvorfor akkurat denne tiltalte ble dømt for § 166 når de andre ikke ble det."/> det er mulig at dette var årsaken til at straffen ble noe streng. 

7.5 Oppsummering

Det var flere av dommene om grovt tyveri der det ikke var umiddelbart enkelt å forklare forskjeller i straffutmålingen. Selv om man så klare forskjeller i alvorlighet dersom man sammenliknet den saken som endte med strengest straff, med den som endte med mildest straff, var det ikke like enkelt å forklare forskjellene mellom de andre sakene. Det var ikke slik at straffens lengde nødvendigvis fulgte verdien av det som ble stjålet. Det var også vanskelig å finne noe annet mønster i avgjørelsene. Det er imidlertid viktig å huske på at det dreide seg om få saker, og at forskjellene tross alt ikke var svært 36 store. 

Når det gjelder sakene om grovt ran var det enklere å finne årsaken til ulikheter i straffutmålingen. Det påfallende ved disse sakene var først og fremst at kun tre saker endte med ubetinget fengsel. Dette skyldes at sakene i materialet nok var litt atypiske i den forstand at kun fire av sakene var "grove" ran. Tre av disse sakene endte med ubetinget fengsel. I den fjerde saken gjorde helt spesielle formildende omstendigheter seg gjeldende, slik at straffen ble satt til ett år betinget fengsel. Når man sammenliknet sakene om grovt ran med tilsvarende høyesterettspaksis så en at straffutmålingen i sakene i mitt materiale i alle fall ikke var streng - de befant seg i det nedre sjikt av Høyesteretts straffutmåling i tilsvarende saker. 

Jeg fant ikke store avvik i straffutmålingen for bedrageri. De fleste av disse sakene dreide seg om såkalt trygdebedrageri, og straffene ble utmålt i samsvar med den klare høyesterettspraksis som finnes om denne typen bedrageri. 

 

8 Forskjeller mellom by- og herredsrettene?

8.1 Ubetinget og betinget fengsel

Jeg skrev i kapittel 2 om metode at materialet i denne undersøkelsen var for lite til at det var mulig å foreta en sammenlikning av hver enkelt av de 87 domstolene. Selv om en slik sammenlikning ikke er mulig kan kanskje eventuelle forskjeller mellom straffeutmålingen mellom by og herredsretter gi en indikasjon på forskjeller mellom små 37 og store domstoler.  En slik sammenlikning er selvfølgelig forbundet med metodiske problemer. Strafferammene i de ulike lovbruddsgruppene er så forskjellige at det er vanskelig å sammenlikne38 dem. Jeg har imidlertid valgt å forsøke å sammenlikne på denne måten for om mulig å få frem forskjeller som den detaljerte gjennomgangen i de tidligere kapitlene ikke har fått frem. I tabellen nedenfor ser man hvordan antallet dager betinget og ubetinget fengsel ble utmålt i henholdsvis by- og herredsrettene. 

Tabell 8:1 Dager ubetinget og betinget fengsel utmålt i by- og herredsretter.

 

Alle

Byretter

Herredsretter

Dager ubetinget - gjennomsnitt

401

455

357

Dager ubetinget - median

182

182

213

Dager betinget - gjennomsnitt

86

100

73

Dager betinget - median

30

45

30

En ser av tabellen at den gjennomsnittlige ubetingede fengselsstraffen er 401 dager for materialet totalt, 455 dager i byrettene og 367 dager i herredsrettene. Medianen var lik for materialet totalt og byrettene – 182 dager, mens medianen for herredsretten var 213 dager. Det var også store forskjeller i utmålingen av betinget fengselsstraff. Byrettene utmålte i gjennomsnitt 100 dager betinget fengsel, mens medianen var 45 dager. Til sammenlikning var gjennomsnittet for herredsrettene 73 dager og medianen 30 dager.

Som jeg har skrevet tidligere er gjennomsnittet et sårbart mål, i den forstand at gjennomsnittet er sårbart for svært høye eller svært lave verdier. I materialet er det en narkotikadom som endte med 2920 dager. Dette er over dobbelt så lang straff som den nest strengeste dommen. Det er grunn til å tro at denne saken påvirket gjennomsnittet betydelig. Denne saken skilte seg ut ved at det er den eneste dommen i materialet om brudd på § 162 3. ledd (som har en høyere strafferammen enn 2. ledd). Tilsvarende er det en sak som førte til 547 dager betinget fengsel, noe som er svært mye strengere enn den nest strengeste (395 dager). Også denne saken er atypisk, gjerningsmannen var bare så vidt over den kriminelle lavalder, og retten argumenterte med at mesteparten av straffen måtte gjøres betinget på grunn av tiltaltes unge alder.

Ettersom begge disse sakene skilte seg klart fra de andre, er de tatt ut i tabellen nedenfor, for å gjøre sakene enda mer sammenliknbare og dermed se eventuelle forskjeller tydeligere.

Tabell 8:2 Dager ubetinget og betinget fengsel utmålt i  by- og herredsretter*

 

Alle

Byretter

Herredsretter

Dager ubetinget - gjennomsnitt

366

378

357

Dager ubetinget - median

182

137

213

Dager betinget - gjennomsnitt

86

86

73

Dager betinget - median

30

45

30

* I materialet er det fjernet to dommer fra byretter der straffen var hhv 2920 dager ubetinget fengsel, og 547 dager betinget fengsel.

En ser av tabellen at når man fjerner de to sakene der det ble utmålt svært høy straff så utjevnes forskjellene i gjennomsnittet. Fremdeles er det byrettene som har utmålt lengst ubetinget straff, men det er forholdsvis jevnt. Man ser at medianen endret seg betydelig. For byrettene ligger medianen vesentlig under gjennomsnittet for ubetinget fengsel. Dette betyr at byrettene har noen få 39  "/> saker der det er utmålt forholdsvis streng straff, disse sakene holder gjennomsnittet høyt, mens det altså i 50% av sakene er utmålt 137 dager eller mindre. For herredsrettene er bildet noe annerledes, her ligger gjennomsnittet noe lavere enn for byrettene, mens medianen ligger vesentlig høyere. Det blir altså idømt få veldig strenge straffer, mens mange av straffene er strengere enn i byrettene.

Dersom man ser på sammensetningen av materialet blir disse forskjellene litt mindre mystiske. I byrettene er det flere saker om grov narkotikaforbrytelse, disse er med å holde gjennomsnittet høyt. Det er også i byrettene man finner de to voldtektssakene med strengest straff, noe som trekker gjennomsnittet opp. I herredsrettene var det mange middels alvorlige narkotikaforbrytelser og det var mange saker om seksuelle overgrep mot barn.  I begge disse lovbruddsgruppene var det mange saker der det ble utmålt mellom 1 og 2 års ubetinget fengsel, noe som kan være med å forklare hvorfor medianen for ubetinget fengsel er høy. 

Tilsvarende forhold gjør seg gjeldende for betinget fengsel. En ser at både gjennomsnittet og medianen for betinget fengsel i byrettene ligger noe over tilsvarende verdier for herredsrettene. Også her er forklaringen å finne i materialets sammensetning. Forskjeller i straffutmålingen for grovt ran kan forklare svært mye av den forskjellen en så i tabellen ovenfor. Alle de fire sakene om grovt ran som ble behandlet i byrettene endte med betinget 40 fengsel i mer enn 100 dager, mens kun en av sakene i herredsretten førte til betinget fengsel i mer enn 100 dager. De fire sakene om grovt ran er med å holde både gjennomsnittet og medianen noe høyere enn dommene i herredsrettene. At dette er forklaringen41  Det var altså ikke slik at det systematisk ble idømt strengere/mildere straffer for ran i byrettene i mitt materiale. "/> på forskjellene får man bekreftet dersom man tar ut sakene om grovt ran av materialet og ser på median og gjennomsnitt for betinget fengsel, da er gjennomsnittet 81 dager og medianen 33 dager for byrettene, mens de er 80 dager og 30 dager for herredsrettene.

Slik jeg ser det skyldes forskjellene i tabellen ovenfor forskjeller i sammensetningen av materialet. Min undersøkelse gir altså ikke grunnlag for å konkludere med at det er systematiske forskjeller i straffutmålingen mellom by- og herredsrettene når det gjelder utmålingen av ubetinget og betinget fengsel.

8.2 Bot og subsidiær fengselsstraff

Det ble reagert med bot i 41 av sakene i materialet. I fremstillingen ovenfor har jeg vist at både botens størrelse og den subsidiære fengselsstraffens lengde har variert. Disse har imidlertid ikke nødvendigvis variert i takt med hverandre. Det er altså ikke slik at en høy bot automatisk har ført til mange dager subsidiært fengsel. Denne mangelen på sammenheng mellom botens størrelse og lengden på den subsidiære fengselsstraffen fant jeg så påfallende at det var grunnlag for å undersøke den nærmere.

8.2.1 Rettsregler om bot og subsidiær fengselsstraff

Det fremgår av straffelovens § 28 at det i dom på bot skal fastsettes en subsidiær fengselsstraff som må sones 42 dersom boten ikke betales. Den subsidiære fengselsstraffen skal fastsettes fra 1 dag til 3 måneder (inntil 4 1/2 måned der det er tale om konkurrens). Selv om bestemmelsen sier noe om rammen for den subsidiære fengselsstraffen sier den ikke noe om hvordan straffen skal fastsettes innen denne rammen. Tidligere var det uenighet blant teoretikere om hvilke prinsipper som skulle følges ved utmålingen av den subsidiære fengselsstraffen. Andenæs (1999, s. 386) skriver at det særlig var Skeie og Hagerup som sto mot hverandre. Hagerup mente dommeren måtte se hen til den fengselsstraffen som var passende for det lovbruddet saken gjelder. Mens Skeie mente at formålet med den subsidiære fengselsstraffen kun var å presse den domfelte til å betale boten, og at det var dette hensynet man skulle ta i betraktning ved utmålingen. Andenæs skriver at høyesterett ikke har tatt stilling til dette prinsippspørsmålet. Han skriver videre:

"Det er ikke sikkert at påtalemyndighet og domstoler i praksis bygger på et konsekvent gjennomført prinsipp ved fastsettelsen av den subsidiære fengselsstraff. Mer eller mindre bevisst spiller kanskje både overtredelsens grovhet og den subsidiære frihetsstraffens funksjon som tvangsmiddel inn ved avgjørelsen.  (1999, s. 386)

Andenæs skriver at det gjennom rettspraksis utvikler seg visse normer for hva som er en passende takst. Andenæs henviser selv til Alta-saken, der Høyesterett la seg på 3000 kroner som normalbot, og 20 dager subsidiært fengsel (ibid.). Der det brukes bot ved promilledom har høyesterett lagt seg på 15 dager som subsidiær fengselsstraff (Bratholm og Matningsdal 1991, s. 65). 

Ved forenklede forelegg er den subsidiære fengselsstraffen standardisert, men standarden varierer 43  skriver Haugen at det ved forenklet forelegg er faste takster slik at den subsidiære fengselsstraffen ved forelegg på 1000 kroner er 3 dager, og ved 3000 kroner er 4 dager (2000, s. 49). Av fremstillingen ovenfor ser en at det ikke er fullt så 'faste takster' som Haugen antyder. "/> fra område til område.  Dersom man ser på forenklet forelegg i tollsaker44 (altså ved smugling) er lengden på den subsidiære fengselsstraffen fastsatt slik:

Bot i kroner

Inntil 300

Inntil 1000

Inntil 2000

Inntil 6000

Dager subsidiært

1

2

3

4

Ved forelegg trafikksaker (Kgl. res. 26. november 1999) fastsettes lengden på den subsidiære fengselsstraffen slik:

Bot i kroner

T.o.m. 1000

T.o.m. 1500

T.o.m. 2000

T.o.m. 3000

Over 3000

Dager subsidiært

3

5

7

11

15

Selv om de subsidiære fengselsstraffene er standardisert så er det ikke samme "takst" for alle typer forenklet forelegg. For eksempel gir en bot på 2000 kroner 3 dager subsidiært fengsel dersom det er tale om en tollovertredelse, og 7 dager dersom det er en trafikksak. For utenforstående kan dette virke litt tilfeldig. Nå kan det selvfølgelig hende at trafikksaker anses som svært mye mer alvorlig enn tollsaker, og at det er dette som gjenspeiles i de noe lavere subsidiære fengselsstraffen ved overtredelser av tolloven. Uansett synes jeg det er påfallende at variasjonene er såvidt store, og det vitner etter mitt skjønn om mangel på enhetlig praksis med hensyn til utmålingen av subsidiær fengselsstraff.

8.2.2 Forskjeller i utmålingen

Inntrykket av at det mangler enhetlig praksis for utmåling av subsidiær fengselsstraff blir forsterket av dommene i mitt materiale. I tabellen nedenfor ser en hvordan den subsidiære fengselsstraffen fordelte seg i de  41 sakene der det ble idømt bot i denne undersøkelsen.

Tabell 8:3 Utmåling av bot og subsidiær fengselsstraff. Absolutte tall.

Nummer

Bot i kr.

Dager subsidiært

Nummer

Bot i kr

Dager subsidiært

1

1500

8

22

3000

12

2

2000

4

23

3000

12

3

2000

4

24

4000

8

4

2000

5

25

4000

8

5

2000

5

26

4000

10

6

2000

8

27

4000

15

7

2000

8

28

4500

9

8

2000

10

29

5000

15

9

2000

10

30

5000

10

10

2000

10

31

5000

10

11

2500

5

32

5000

10

12

2500

5

33

5000

10

13

2500

5

34

5000

10

14

2500

5

35

5000

14

15

3000

3

36

6000

12

16

3000

6

37

6000

15

17

3000

6

38

8000

16

18

3000

6

39

10000

5

19

3000

6

40

10000

20

20

3000

6

41

50000

15

21

3000

7

     

En ser av tabellen at det er store variasjoner 45 i lengden på den subsidiære fengselsstraffen, og at lengden på straffen ikke nødvendigvis følger botens størrelse. For eksempel gir 3000 kroner i bot en subsidiær straff på 3 dager i ett tilfelle, mens samme beløp gir en subsidiær straff på 12 dager i et annet tilfelle. Tilsvarende med 10000 kroner som gir 5 dager subsidiært fengsel i et tilfelle, mens samme beløp i et annet tilfelle fører til  20 dager. 

De store forskjellene illustreres godt ved å sammenlikne noen saker som alle endte med 3000 kroner i bot. I sak nummer 15 og 16 ble den subsidiære fengselsstraffen satt til henholdsvis 3 og 6 dager, mens den subsidiære straffen ble satt til fengsel i 12 dager både i sak nummer 22 og 23. Sak nummer 22 dreide seg om legemsfornærmelse og en mann fikk en ubetinget bot på 3000 kroner ved siden av en betinget fengselsstraff. Den subsidiære fengselsstraffen ble her satt til 12 dager, noe som kanskje kan forklares med at forholdet gjaldt en legemskrenkelse og dermed var alvorlig. De tre andre saken gjaldt alle narkotikalovbrudd. I sak nummer 15 dreide det seg om bruk og oppbevaring av 6,8 gram marihuana og 2,4 gram hasj (§ 162 og legemiddelloven). I sak nummer 16 dreide det seg om bruk og besittelse av en liten klump hasj (vekt ikke oppgitt - legemiddelloven), mens det i sak nummer 23 dreide seg om bruk og oppbevaring av 1 gram hasj (legemiddelloven). En ser av dette at sak nummer 15 er den mest alvorlige saken, men her blir den subsidiære fengselsstraffen satt til 3 dager. I sak nummer 23 ble den subsidiære fengselsstraffen satt til 12 dager enda mengden hasj kun var 1 gram.  En forskjell som kanskje kan forklare noe er at tiltalte i sak nummer 15 ikke var tidligere straffet, mens tiltalte i sak nummer 23 tidligere var straffet for narkotikalovbrudd.

Både sak nummer 39 og 40 endte med en bot på 10000. I sak nummer 39 dreide det seg om ett tilfelle av simpelt og ett tilfelle av grovt tyveri av gjenstander verdt til sammen 30000, og straffen ble satt til betinget fengsel i 60 dager samt en ubetinget bot på 10000 kroner, subsidiært 5 dagers fengsel. I sak nummer 40 dreide det seg om et tilfelle av legemsfornærmelse. Der en far slo sin voksne datter forholdsvis løst i ansiktet med flat hånd etter å ha blitt provosert. Vedkommende ble kun ilagt en ubetinget bot på 10000 kroer, subsidiært 20 dagers fengsel. Begge de tiltalte var tidligere ustraffet. I dommen argumenteres det ikke for fastsettelsen av den subsidiære fengselsstraffen, det er derfor umulig å vite hva det er lagt vekt på. Selv om man kan se forskjeller i alvorlighetsgraden i de to sakene, er det etter mitt skjønn vanskelig å forstå hvorfor den subsidiære fengselsstraffen i sak nummer 40 var fire ganger så høy som i sak nummer 39.

8.2.3 Forskjeller mellom by- og herredsrettene

En mulig forklaring på disse forskjellene kan være at det er systematiske forskjeller i hvordan de enkelte domstolene utmåler subsidiær fengselsstraff. Altså slik at noen domstoler konsekvent utmåler flere dager subsidiær straff enn andre. Som jeg skrev i pkt 8.1. er materialet i denne undersøkelsen for lite 46 til å sammenlikne hver enkelt av de 87 by- og herredsrettene. For å få en indikasjon på eventuelle forskjeller mellom store og små domstoler brukte jeg i pkt. 8.1 skillet mellom by- og herredsretter. Dersom jeg undersøker utmåligen av bot og subsidiært fengsel på samme måte finner jeg følgende:

Tabell 8:4 Gjennomsnittlig utmålt bot og subsidiær fengselsstraff. By- og herredsretter

 

Alle (N=41)

Byretter (N=18)

Herredsretter (N=23)

Gjennomsnitt bot

4927

5750

4283

Median bot

3000

3000

4000

Gjennomsnitt dager

8,8

7,4

9,9

Median dager

8,0

6,5

10,0

En ser av tabellen at byrettene ligger over herredsrettene når det gjelder botens gjennomsnittlige størrelse, men median boten er 3000 kroner for byrettene og 4000 kroner for herredsrettene. Grunnen til at den gjennomsnittlige størrelsen på bøter ved byrettene er så høy er at det er utmålt en svært høy bot (50000) i en byrett som trekker gjennomsnittet kraftig opp. Denne saken er på mange måter så  atypisk at det kan være gode grunner til ikke å ta den med i disse beregningene av gjennomsnitt og median. Dersom en utelater dommen med den høye boten fra sammenlikningen ser tallene slik ut:

Tabell 8:4 Gjennomsnittlig utmålt bot og subsidiær fengselsstraff. By- og herredsretter*.

 

Alle (N=40)

Byretter (N=17)

Herredsretter (N=23)

Gjennomsnitt bot

3800

3147

4283

Median bot

3000

3000

4000

Gjennomsnitt dager

8,7

6,9

9,9

Median dager

8,0

6,0

10,0

*En sak med en særlig høy bot (50000 kroner) er fjernet fra materialet

Når den atypiske saken er borte blir bildet tydeligere. Byrettene ligger klart under herredsrettene både med hensyn til botens størrelse og lengden på den subsidiære fengselsstraffen. Både gjennomsnittsbot og medianbot er ca. 1000 kroner høyere i herredsrettene enn i byrettene. Den gjennomsnittlige boten er 36% større i herredsrettene enn i byrettene, mens medianboten er 33% større. Også den subsidiære fengselsstraffen er høyere i heredsrettene enn i byrettene. Gjennomsnittlig utmåles det 6,9 dager subsidiært fengsel i byrettene og 9,9 dager i herredsrettene, mens medianen er henholdsvis 6 dager og 10 dager. I prosent utgjør forskjellen 43,5% for gjennomsnittet, mens medianen er 67% høyere. Det er altså slik at herredsrettene både utmåler høyere bøter og strengere subsidiære fengselsstraffer enn det gjøres i byrettene. Forskjellen er størst når det gjelder de subsidiære fengselstraffene der herredsrettene er klart strengere. 

Etter mitt skjønn er det to mulige forklaringer på denne sammenhengen. Den mest nærliggende forklaringen er selvfølgelig at herredsrettene systematisk setter både boten og den betingede fengselstraffen noe høyere enn byrettene, altså at de har lagt seg på et høyere nivå. Man kan imidlertid også tenke seg at herredsrettene systematisk bruker bot som straff for mer alvorlige straffbare forhold. Altså at byrettene forbeholder bot til mindre alvorlige straffbare forhold, mens herredesrettene bruker bot også ved mer alvorlige forhold. Dersom man ser på de sakene der det ble idømt bot får man ikke det inntrykket.

Tabell 8:5 Sakstyper der bot er brukt som reaksjon. By og herredsrett

 

Byretter

Herredsretter

Totalt

Legemiddelloven

7

5

12

Simpel narkotikaforbrytelse (§ 162)

4

5

9

Trusler (§ 227)

0

2

2

Legemsfornærmelse (§ 228)

3

9

12

Grovt tyveri (§ 258)

2

1

3

Grovt ran (§ 268)

1

0

1

Bedrageri (§ 270)

1

1

2

Av tabellen ser man at det ikke er slik at herredsrettene systematisk bruker bot i mer alvorlige lovbruddstyper enn det byrettene gjør. For eksempel har en byrett reagert med bot i en sak om grovt ran som regnes som en alvorlig type lovbrudd. At herredsrettene brukte bot i langt flere saker om legemsfornærmelse enn det byrettene gjorde skyldes at det ble behandlet svært få slike saker i byrettene i mitt materiale (5 av 16 dommer var fra byrettene, de resterende 11 var fra herredsrettene).

En annen mulig forklaring er at forskjellene skyldes at de som ble bøtelagt i herredsrettene var mer betalingsdyktige 47 enn de som ble bøtelagt i byrettene. I materialet var det for få opplysninger om inntekten til domfelte til at denne opplysningen kan brukes. I de fleste sakene var det imidlertid opplysninger om domfeltes yrkesforhold, denne opplysningen kan brukes som en indikator på inntektsforholdene. Det er særlig interessant om vedkommende hadde jobb eller ikke. Av de 15 bøtesakene fra byrettene der man hadde opplysninger om yrkesforhold hadde 5, eller 33%, av de domfelte inntektsgivende arbeid. Dette tallet var høyere for domssakene i herredsrettene. Av de 20 dommene der det finnes opplysninger om yrkesforhold, hadde 11, eller 55%, inntektsgivende arbeid.

Forskjeller i andelen domfelte i inntektsgivende arbeid kan etter mitt skjønn være noe av forklaringen på hvorfor bøtenivået er høyere i bøtedommene fra herredsrettene. Dette kan imidlertid ikke forklare hvorfor den subsidiære fengselsstraffen er fastsatt vesentlig høyere i dommene i herredsrettene, og at forskjellene i bøtene og forskjellene i den subsidiære fengselsstraffen ikke er proporsjonal. Som jeg skrev ovenfor var medianboten i herredsretten 33% høyere enn i byrettene, mens median subsidiær fengselsstraff var 67% høyere i herredsrettsdommene.

8.3 Oppsummering

Ved å sammenlikne straffutmålingen i by og herredsrettene fant jeg altså små forskjeller bortsett fra ved utmålingen av bot og subsidiær fengselsstraff.  Selv om det er mulig i alle fall delvis å forklare forskjellene i bøtenivå, er det ikke mulig å finne noen forklaring på de høye subsidiære fengselstraffene i herredsrettene. Den eneste forklaringen jeg står igjen med er at herredsrettene ligger på et noe høyere nivå enn byrettene når det gjelder utmåling av subsidiær fengselsstraff. Dette er for øvrig forenlig med undersøkelsen til Aase (2000, s. 58-59) som viste at politidistriktene lå på svært forskjellig nivå med hensyn til utmålingen av den subsidiære fengselsstraffen.

En mulig forklaring på at herredsrettene har lagt seg på et høyere nivå enn byrettene er at  mange av herredsrettene har få saker til behandling og at dette gjør at hver enkelt sak fremstår som mer alvorlig. Man kan tenke seg at saksmengden er avgjørende for hvordan man forholder seg til hver sak. I små herredsretter som kun består av en dommer vil det også lettere kunne utvikle seg en egen tradisjon med hensyn til utmålingen av den subsidiære fengselsstraffen. Så lenge ikke rettspraksis gir klare retningslinjer for utmålingen av subsidiær fengselsstraff, er domstolene avhengig av korreksjon fra fagmiljøet - et fagmiljø som i små domstoler ikke vil være tilstede på samme måte som i større domstoler.  Når dette er sagt er det viktig å huske at de forskjellene som er omtalt her er forholdsvis beskjedne dersom man ser på de faktiske forskjellene i utmålt straff (de relative forskjellene er store). 

 

9 Diskusjon

9.1 Hva viste undersøkelsen?

9.1.1 Innledning

Noe av utgangspunktet for at denne undersøkelsen ble satt i gang var en undersøkelse 48  Blant annet var det kun 18 av de 87 domstolene som besvarte undersøkelsen. I tillegg er det et problem å fastsette straffeutmålingen i fiktive saker. Det dreide seg om forholdsvis kortfattede saksforhold der dommerne som besvarte undersøkelsen nok i varierende grad plusset på med de opplysningene de mente manglet, noe som raskt kan få stor innflytelse på straffutmålingen. "/> gjennomført av Aftenposten. Undersøkelsen konkluderte med at straffene varierte svært mye, for eksempel varierte straffutmålingen i en tenkt narkotikasak med ubetinget fengsel fra 6-13 år. Min undersøkelse bekrefter ikke funnene i Aftenpostens undersøkelse. Når man undersøker rettspraksis er det ikke mulig å finne igjen de enorme forskjellene i utmålt straff som Aftenpostens undersøkelse viste.

9.1.2 Forskjeller i de ulike lovbruddsgruppene

Selv om denne undersøkelsen ikke bekreftet at det var mange store forskjeller i straffutmålingen, betyr ikke dette at straffutmålingen var lik. Dersom man ser på de ulike lovbruddsgruppene kan funnene i undersøkelsen kort oppsummeres på denne måten: I narkotikadommene var hovedinntrykket at det ble utmålt forholdsvis like straffer i sammenliknbare saker. Det var imidlertid noen saker som skilte seg ut med straffeutmåling som var klart avvikende fra de andre sakene, uten at det ut fra argumentasjonen i dommene var mulig å se årsakene til forskjellene. Når man sammenliknet straffutmålingen i "mine" saker med straffutmålingen i tilsvarende høyesterettspraksis, så man at straffene i "mine" saker systematisk lå noe lavere enn Høyesterett. Norge er et av de europeiske landene som har valgt å straffe narkotikalovbrudd strengest. Det har vært en pågående diskusjon om straffenivået i disse sakene, og det er mulig at straffeutmålingen i sakene i mitt materiale kan tas til inntekt for at det ikke er enighet om det strenge straffenivået i denne typen saker.

Ved sedelighetslovbrudd er også strafferammene vide, med svært høye maksimumsstraffer, noe som åpner for store forskjeller. Straffeutmålingen i sedelighetsdommene i denne undersøkelsen varierte da også betydelig. Når man leste dommene fremsto imidlertid forskjellene som plausible. Stort sett var det slik at forskjellene fulgte forskjeller i sakenes alvorlighetsgrad.

I gruppen trusler og vold var det særlig en sak om trusler som skilte seg ut. Denne saken gjaldt trusler fremsatt overfor politiet og straffen ble forholdsvis streng både sammenliknet med de andre sakene i mitt materiale, og sammenliknet med en tilsvarende høyesterettsdom. Mange av voldssakene dreide seg om unge menn som slo andre unge menn under alkoholpåvirkning. Straffeutmålingen i disse sakene var forholdsvis lik i den forstand at den varierte innen et forholdsvis snevert område. Hva som var avgjørende for straffeutmålingen innen dette området var det i noen tilfeller vanskelig å forstå.

I dommene om grovt tyveri var det ikke ut fra argumentasjonen like lett å finne årsaken til forskjeller i straffeutmålingen. Selv om forskjellene i straffeutmåling ikke var svært store, virket det noe tilfeldig om straffen ble for eksempel 30 eller 60 dager betinget fengsel. Også i dommene om grovt ran var det noen forskjeller, men når man så på domstolenes argumentasjon var disse enklere å forklare enn forskjellene ved grovt tyveri. Undersøkelsen viste at like bedragerisaker ble behandlet forholdsvis likt.

Kapittel 8 viste for det første at det ikke var mulig å finne systematiske forskjeller 49 mellom by- og herredsrettene hverken ved utmålingen av ubetinget eller betinget fengsel. De forskjellene man så hadde sin begrunnelse i materialets sammensetning. Videre viste kapittel 8 at fastsettelsen av den subsidiære fengselsstraffen varierte sterkt i dommene som endte med bot. Det var ikke mulig å finne noe system i variasjonene. Dette kapitlet viste også at herredsrettene utmålte høyere bøter og lengere subsidiære fengselsstraffer enn byrettene. Forklaringen på at bøtene var noe høyere kan være at det var flere tiltalte med inntektsgivende arbeid i herredsrettsdommene. Det var imidlertid ikke mulig å forklare hvorfor utmålingen av den subsidiære fengselsstraffen relativt50 sett var så streng i herredsrettsdommene. Det kan virke som om i alle fall noen herredsretter har lagt seg på en strengere linje med hensyn til utmåling av subsidiær fengselsstraff.

9.1.3 Var det forskjeller av betydning?

Spørsmålet jeg stiller i overskriften er det selvfølgelig helt umulig å svare på. For det første er det neppe enighet om hvilket krav til likhet som ligger i vårt straffesystem. Er det et krav til at sammenliknbare saker skal behandles helt likt, eller aksepteres det forskjeller? Hvor store kan eventuelt forskjellene være før de bryter med likebehandlingsprinsippet? Det finnes ikke fasitsvar på noen av disse spørsmålene. Og dersom det hadde vært sikre svar, er funnene i denne undersøkelsen så sammensatte at det ikke ville være enkelt å se om de passet til "fasiten".

Straffutmålingen i dommene i denne undersøkelsen trekker i to retninger: 1. Det finns noen dommer som peker seg ut med særlig høy eller særlig lav straffutmåling, og der det av domstolenes argumentasjon ikke er mulig å se hvorfor straffen ble som den ble.

2. Hovedinntrykket er imidlertid at straffeutmålingen er forholdsvis lik i sammenliknbare saker. Ved første øyekast er det store forskjeller mellom dommene, de fleste av disse forskjellene lar seg imidlertid forklare dersom man ser på forholdene i sakene.

Kanskje burde man omformulere spørsmålet i overskriften til: Kan straffesystemet leve med forskjellene som denne undersøkelsen viste? Også her vil svaret være individuelt, og mitt svar er ja. Dersom man tar utgangspunkt i at strafferammene er vide, straffeutmålingen fri og de faktiske forhold svært forskjellige, er utmålingen av straff etter mitt skjønn forbløffende ensartet. I tillegg ligger det en sikkerhetsventil i systemet med anke og overprøving.  De sakene som pekte seg ut som særlig strenge/milde, vil høyst sannsynlig bli anket og kanskje overprøvd. Det er grunn til å tro at når dommene i undersøkelsen er rettskraftige 51, vil forskjellene i straffutmålingen være mindre enn det denne undersøkelsen viste. 

9.1.4 Hvorfor er straffutmålingen så lik?

At straffeutmålingen er forholdsvis lik skyldes flere forhold. For det første er det grunn til å anta at jurister gjennom sin utdanning tenker forholdsvis likt. Graver skriver at det finnes en "juristskapt virkelighet", denne virkeligheten dannes først og fremst gjennom opplæringen av jurister. Han skriver:

«Mest totalt skjer en slik formidling av rettssystemets kunnskaper om samfunnet ved den systematiske opplæring av jurister. Siktemålet her er å tilegne seg den nødvendige innsikt for å kunne opptre innenfor systemet. Det å nå dette målet er dels et spørsmål om læring av rettsregler  og juridisk metode, men det er også et spørsmål om sosialisering dvs. en mer ubevisst opptakelse av bl.a. de verdier  og den kunnskap om samfunnet som formidles gjennom rettsregler.»  (1986, s. 161). 

Juristers felles tanke- og ideverden 52  (doxa) på en rekke områder i samfunnet.  'Et felts spesifikke logikk institueres  i en kroppsliggjort tilstand i form av en spesifikk habitus, eller mer presist: i form av en sans for spillet, vanligvis omtalt som en 'ånd' eller en 'sans' ('filosofisk', 'litterær', 'kunstnerisk', eller annen)'  (1998, s. 8) Fordi habitus styrer hvordan vi oppfatter verden og våre handlingsmønstre, er det habitus som muliggjør dannelsen av feltenes doxa, eller lære."/> kan altså være med å forklare hvorfor jurister tenker likt også om utmåling av straff. Nå er det ikke slik at juristene er alene om å utmåle straff, men det er grunn til å tro at fagdommeren faktisk53 har langt større innflytelse på resultatet enn det legdommerne har. 

Rettspraksis er en annen viktig faktor som kan forklare hvorfor forskjellene i straffutmålingen er så små. Dommere har selvfølgelig en sterk egeninteresse i å treffe beslutninger som ikke blir overprøvd i høyere rettsinstanser. Dersom en dommer stadig får sine avgjørelser overprøvd vil vedkommende fremstå som inkompetent i det juridiske fagmiljøet. Dette er en faktor som er med å ensrette straffutmålingen.

Med den tekniske utviklingen de siste ti årene er det ingen grunn til å tro at betydningen av rettspraksis har blitt mindre. I dag kan man enkelt skaffe seg oversikt over samtlige høyesterettsdommer etter 1945, samt nyere lagmannsrettsdommer (etter 1995). Gjennom Lovdata har man anledning til å søke opp dommer etter straffebestemmelse, straffens lengde og en rekke andre kjennetegn. Tidligere var det mye mer krevende å holde seg a jour med rettspraksis, den fullstendige oversikten var forbeholdt et fåtall (om noen). Med dagens søkemuligheter har alle aktørene mulighet til å finne frem til rettspraksis, det er grunn til å tro at dette har ført til at rettspraksis påberopes som argument hyppigere enn tidligere, og at det har vært med å gjøre straffutmålingen likere.

En tredje faktor som kan være med å forklare hvorfor straffene utmåles forholdsvis likt, er at de andre rettslige aktørene (aktor og forsvarer) vil være med å korrigere dommerne. Aktor kommer med sin straffepåstand og argumenterer for denne. Fordi påtalemyndigheten arbeider for å harmonisere 54 påtalepraksis, er det grunn til å tro at aktors straffepåstand i mange saker vil være forholdsvis lik rundt om i landet. I tillegg har tiltalte en forsvarer som vil argumentere for sitt syn og finne frem rettspraksis som taler for dette synet.

Det er altså en rekke forhold som kan være med å forklare hvorfor sammenliknbare dommer ender opp med forholdsvis lik straff. Slik de stort sett gjør i denne undersøkelsen.  

9.2 Retningslinjer for domstolenes straffutmåling?

Det pågår kontinuerlig debatt om utmålingen av straff. Fra mange hold (herunder Stortinget) har det kommet kraftige signaler om domstolenes utmåling av straff. Signalene har dels gitt seg utslag i formelle endringer i strafferammer og minstestraffer, og dels har det kommet krav om at straffutmålingen må gjøres mer forutberegnelig. I tillegg er det en økende tendens til at politikere (og aktører i rettsvesenet) uttaler seg om straffutmålingen i enkeltsaker.

Dette er en trend som har preget kriminalpolitikken i mange land i den vestlige verden de siste 20 årene. Feeley og Simon mener at det har ført til et paradigmeskifte i strafferetten. De mener det har blitt innført en ny pønologi der det ikke lenger tas hensyn til individuelle forhold ved den enkelte lovovertreder (1994, s. 173).

Tanken om at det ikke skal tas hensyn til individuelle forhold hos lovovertrederen er ikke av ny dato. Ideen om den forholdsmessige straff er grunnpilaren i opplysningstidens strafferettsfilosofi (den klassiske skole). I sitt banebrytende verk fra 1764 "Om forbrytelse og straff" fremhold Beccaria blant annet at:

"... den eneste sande måleståk for forbrydelser er den skade, de forvolder nationen, og derfor har de taget fejl, som mente, at den sande målestok for forbrydelser var forsættet hos den, der begår dem. (...). Endelig har nogle været af den opfattelse, at syndens størrelse skulle indgå som et element i målestokken for forbrydelser. Falskheden i denne opfattelse vil være indlysende for den, der upartisk undersøger det sande forhold mellom mennesker indbyrdes og mellom mennesker og Gud."(1997, s. 65-66)

Tanken om at straffen skal stå i forhold til forbrytelsens grovhet kom tilbake på 1970-tallet i form av det man ofte kaller nyklassisismen 55. Hauge skriver at nyklassisismen forutsetter at "dommerens innflytelse på straffutmålingen begrenses" (1996, s. 318).I Norden er det først og fremst i straffelovgivningen i Sverige og Finland man kan se konkrete utslag av nyklassisistisk tenkning. Begge landene har lovfestet hvilke forhold som kan tillegges vekt ved utmålingen av straff (Hauge 1996, s. 315 flg.). Hverken Sverige eller Finland har innført detaljerte retningslinjer om utmålingen av straff, kun generelle regler om straffutmåling. 

USA 56 er at av de landene der nyklassisismen hatt størst konkret innflytelse på lovgivningen blant annet gjennom innføring av retningslinjer for straffutmålingen, såkalte sentencing guidelines.  Dette er retningslinjer som gir anvisning på hvilke forhold dommeren kan ta med i betraktning når straffen utmåles, og hvilken vekt forholdene kan tillegges. Utmålingen av straff skjer med andre ord innen svært snevre rammer, og dommeren står ikke fritt til å ta hensyn til andre forhold enn de som er nevnt i straffutmålingstabellen (Christie 2000, s. 140 flg.) Denne form for straffutmåling har møtt kritikk fra mange hold. Hauge skriver bl.a. følgende om bruk av straffutmålingstabeller:

"Ut fra en overflatisk betraktning kan man hevde at dette er en garanti for at like handlinger straffes likt. Men likhetsprinsippet innenfor strafferetten forutsetter også at ulike handlinger skal behandles ulikt." (1996, s. 323)

Og man kunne tilføye at fordi de aller fleste straffesaker er ulike, krever likhetsprinsippet at de fleste straffesaker behandles ulikt. Et system med trange skjematiske rammer for straffutmålingen er altså ingen garanti for at likhetsprinsippet ivaretas.

I Norge har det ikke seriøst vært diskutert å innføre denne typen retningslinjer for domstolenes straffeutmåling. Straffelovkommisjonens delutredning V drøftet innføring av generelle regler om straffutmåling, men konkluderte (slik jeg skrev i kapittel 1) med at slike regler ikke var hensiktsmessige:

"Etter kommisjonens syn vil generelle lovregler om reaksjonsvalget og straffutmålingen lett kunne bli så komplisert at systemet vil bli  for stivt. Skulle man søke å unngå dette, ville reglene på den annen side antagelig bli så vage at de vil gi liten veiledning. Det vil særlig være vanskelig å lovregulere hvordan de aktuelle momenter skal veies mot hverandre (NOU 1992:23, s. 209)

Argumentene mot å innføre denne typen retningslinjer er med andre ord så tungtveiende at det i overskuelig fremtid neppe kommer til å bli innført detaljerte regler om utmålingen av straff.

Selv om vi her i Norge ikke har sett slike konkrete utslag av nyklassisismen som for eksempel i USA, betyr ikke det at vi er uberørt av denne tenkningen. Mediedebatten tar stadig form av krav om snevrere rammer for hvilke forhold domstolene skal kunne legge vekt på ved utmålingen av straff. Det er også mulig at  endringene i minstestraffene for voldtekt og seksuell omgang med barn under 14 år (i august 2000) 57 kan ses som et utslag av nyklassisistisk tenkning. Forut for lovendringene hadde det i flere år vært reist kritikk mot domstolene om at det ble utmålt for lave straffer i visse typer sedelighetssaker. Minstestraffer er en måte å tvinge straffenivået opp.

9.3 Avslutning

Denne undersøkelsen er ikke med å underbygge at det er behov for å gjøre drastiske endringer av dagens system for utmåling av straff.  De forskjellene som kom frem i undersøkelsen var stort sett forskjeller som hadde sin årsak i ulikheter ved sakene. Det var derfor i tråd med likhetsprinsippet at disse (ulike) sakene ble behandlet ulikt. Dette betyr ikke at jeg mener at alt er såre vel og at diskusjonen om lik straff for sammenliknbare lovbrudd er uten interesse.

For å sikre ivaretagelse av likhetsprinsippet er samfunnet avhengig av at systemet med anke og overprøving fungerer. Dette krever både at påtalemyndigheten anker saker der den mener at straffen er utmålt feil, og at tiltalte sikres tilstrekkelig juridisk bistand til å ivareta sine rettigheter. Det er dessuten viktig at jusstudenter får veiledning i praktisk straffutmåling, og anledning til kritisk diskusjon av utmåling av straff. Bare for 10-15 år siden, da jeg selv studerte juss, var det svært lite snakk om utmåling av straff. Studentene ble drillet i å tolke straffeloven, altså å ta stilling til innholdet av reglene. Det var ingen undervisning eller diskusjon rundt hverken bevisvurdering eller utmåling av straff, selv om dette er svært viktige deler av en strafferettsjurists virksomhet. Den manglende diskusjonen av straffutmåling er etter mitt skjønn uheldig. Det er viktig å formidle at utmålingen av straff ikke er et resultat av intuisjon, er en "kunst" eller liknende, men at straff utmåles i henhold til noen hensyn som det i alle fall innen den juridiske krets er forholdsvis bred enighet om.

Rawls skriver at: "Justice is the first virtue of social institutions, as truth is of systems of thougt." (1999, s. 3). Denne undersøkelsen har etter mitt skjønn vist at domstolene er rettferdige 58  bekostning av friheten til de andre borgerne)."/> i den forstand at de utmåler lik straff for sammenliknbare lovbrudd. I fremtiden kan man kanskje tenke seg at debatten om hva som er en rettferdig straff vil overskygge debatten om domstolenes utmåling av straff. Debatten om hva som er en rettferdig straff, eller på hvilket nivå straffene skal ligge, er allerede i dag sentral, og det er grunn til å tro at dette vil bli et av fremtidens sentrale kriminalpolitiske stridsspørsmål.  Med inntoget av nyklassisismen har kravet om rettferdig gjengjeldelse blitt toneangivende. Men hva er rettferdig, når kan man si at straffen er streng nok, hva er rettferdig gjengjeldelse for et menneskes liv, for en stjålet bil eller en momsunndragelse? Hverken Rawls eller andre hjelper oss med svaret på disse spørsmålene. Svaret finner vi kun i en bredt anlagt diskusjon som favner straffens menneskelige omkostninger og etiske sider, så vel som dens mulige preventive virkninger.

 

Litteratur

Aase, Knut (2000): Om bøter og den subsidiære fengselsstraff." Hovedfagsoppgave i kriminologi, Universitetet i Oslo.

Andenæs, Johs. (1971): «Forskning om individualprevensjon og almenprevensjon. Noen kommentarer til professor Christies artikkel.» I: Lov og rett.  1971, s. 61 - 69.

Andenæs, Johs. (1994): Straffen som problem.  Oslo: Exil forlag.

Andenæs, Johs. (1999):  Alminnelig strafferett.  4. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.

Aubert, Vilhelm (1963): Straff og lagdeling.  Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Aubert, Vilhelm (1982):  Rettssosiologi.   Oslo: Universitetsforlaget.

Beccaria, Cecare (1998): Om forbrydelse og straf & Voltaires kommentarer. Oversat med indledning og noter af Sven Helles. København: Museum Tusculanums Forlag.

Bourdieu, Pierre (1998): «Kritikk av den skolastiske fornuft.»  I: Sosiologisk tidsskrift. 1998, s. 7- 26.

Bratholm, Anders og Magnus Matningsdal (1991): Straffeloven med kommentarer. Første del. Almindelige Bestemmelser. Oslo: Universitetsforlaget.

Christie, Nils (2000): Kriminalitetskontroll som industri.  Oslo: Universitetsforlaget.

Christie, Nils (1978): «Konflikt som eiendom.» I: Som folk flest. Artikler.  Oslo: Universitetsforlaget.

Diesen, Christian (1996): Lekmän som domare. Stockholm:Juristförlaget.

Eskeland, Ståle (2000): Strafferett.  Oslo:Cappelen Akademisk Forlag.

Everson, George (1919-20): «The human element in justice.» I: Journal of the American Institute of Criminal Law and Criminology. 1919-20, s. 90-99. 

Eyben von, W.E. (1950): Strafudmåling. Lovens rammer og dommerens udfylling.  København: G.E.C. Gads forlag.

Feeley, Malcolm og Jonathan Simon (1994): «Actuarial Justice: the Emerging New Criminal Law. I: The Futures of Criminology. David Nelken (red.) London: SAGE.

Frantzsen, Evy (2001): Metadonmakt. Oslo: Universitetsforlaget.

Grambo, Bente (2001): Domstolenes holdninger i voldtekts- og sedelighetssaker. en undersøkelse av 248 rettsavgjørelser fra 1995-2000.  Oslo: Likestillingssenteret.

Graver, Hans Petter (1986): Den juristskapte virkelighet.  Oslo: TANO.

Grønmo, Sigmund (1996): «Forholdet mellom kvalitative og kvantitative tilnærminger i samfunnsforskningen.» I: Kvalitative metoder i samfunnsforskning.  Harriet Holter og Ragnvald Kalleberg (red.). 2. utgave.  Oslo: Universitetsforlaget.

Gundhus, Helene Oppen (1999): Automatisert kontroll av tillit. Forskyvninger i Arbeidsmarkedsetatens kontrollbilder.  K-serien nr. 3/99. Oslo: Institutt for kriminologi.

Hauge, Ragnar og Jens J. Guslund (1993): "Betydningen av sosial status og kjønn for straffutmålingen." I: Nordisk Tidsskrift for kriminalvidenskab 1993, s. 19-30.

Hauge, Ragnar (1996): Straffens begrunnelser. Oslo: Universitetsforlaget.

Haugen, Finn (2000): Strafferett. Håndbok. 2. utgave. Oslo: Juristforbundets forlag.

Haugen, Finn (2001): "Ulikhet i rettspraksis". Kronikk i Aftenposten. 2/8-01.

Holme, Idar Magne og Bernt Krohn Solvang (1996): Metodevalg og metodebruk.  3. utgave. Oslo: TANO.

Hellevik, Ottar (1991): Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap.   5. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.

Hennum, Ragnhild (1999): Bevis i saker om seksuelle overgrep mot barn. Levert som avhandling for dr.philos.-graden, Oslo: Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Ingvaldsen, Karsten (2001): Ensomme ulver? Underslag blant noen bedrifts og organisasjonsledere. Hovedfagsavhandling i kriminologi. Oslo:Institutt for kriminologi og rettssosiologi.

Innstilling til  Stortinget nr. 175 1979-80:  Innstilling om kriminalpolitikken.

Kriminalstatistikk 2000 og 2001. Lest på www.ssb.no.

Larsson, Paul (2001): "Norway Prison Use Up Slightly Community Penalities Lots" I: Penal Reform in Overcrowded Times,  Tonry, M. (ed.). London: Oxford University Press.

Larsson, Paul (2002): I lovens grenseland.  Oslo: Pax-forlag.

Lund Busch, Henriette og Henning Jakobsen (2002): "En undersøkelse av utviklingen i straffutmåling i grove ran, vold, seksuelle overgrep mot barn og voldtekt i perioden 1985-2001". I: Tidsskrift for strafferett.  Nr. 1, 2002, s. 6-60.

Mathiesen, Thomas (1997):  Retten i samfunnet.  Oslo: Pax-forlag.

NOU 1983:57: Straffelovkommisjonens delutredning I. Straffelovgivningen under omforming.

NOU 1992:23: Straffelovkommisjonens delutredning V. Ny straffelov - alminnelige bestemmelser.

NOU 2002:4: Ny straffelov. Straffelovkommisjonens delutredning VII.

NU 1984:2 Straffutmåling. Betenkning avgitt av Nordisk Strafferettskomité.

Rawls, John (1999): A theory of justice. Revised edition. Cambridge: The Belknap Press of Harvard University Press.

Repstad, Pål (1987):  Mellom nærhet og distanse. Kvalitative metoder i samfunnsfag.  Oslo: Universitetsforlaget.

Ross, Alf (1966): Om ret og retferdighed. København: Nyt Nordisk Forlag.

Rundskriv  nr. 1/1998. Rundskriv fra Riksadvokaten (Ra 98-180 422.6/0). "Narkotikasaker - kvantumets betydning for den rettslige bedømmelse og bruk av forelegg."

Skeie, Jon (1937): Den norske strafferett. Bind I.  Den almindelige del.  Oslo: Olaf Norlis Forlag.

Slettan, Svein og Toril Marie Øie (1997): Forbrytelse og straff. Lærebok i strafferett.   Oslo: Tano Aschehoug.

Storgaard, Anette (1993): "Har domfældtes køn betydning for strafudmålingen?" I: Nordisk Tidsskrift for kriminalvidenskab 1993, s. 86-97

Stortingsmelding nr. 104. 1977/78: Om Kriminalpolitikken .

Udkast til Almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriket Norge.  II Motiver, Kristiania 1896

Vegheim, Berit (1995): Kvinners møte med straffeapparatet. Del I. Kvinners møte med politiet.   K-serien nr. 1-95. Oslo: Institutt for kriminologi.

Walsøe, Per (2000): "Rettsfilosofien og dens betydning i dommerens hverdag." I: Dommeren i det 20. århundrede. Festskrift. Dommerforeningens 100 års jubilæum.  Peter Garde, Claus Larsen og Bjarne Pedersen (red.). København: Jurist- og økonomforbundets forlag.

Østlid, Henry (1988): Dommeratferd i dissenssaker.  Oslo: Universitetsforlaget. Innholdsfortegnelse

 

Sammendrag

Formålet med denne studien var å undersøke i hvilken grad det utmåles like straffer for sammenliknbare lovbrudd i saker ført for førsteinnstansdomstolene (tingrettene tidligere by- og herredsrettene).  Utgangsmaterialet var samtlige1200 dommer avsagt i by- og herredsrettene i november 2001.  Av disse er 150 dommer plukket ut for sammenlikning. Ved utplukkingen ble det lagt vekt på at dommene skulle være sammenliknbare, noe som blant annet førte til dommer med fellesstraff/reststraff eller dommer der tiltalte ble dømt for flere tiltalepunkt ikke ble tatt med. Dommene var hentet fra ni forskjellige saksområder: Brudd på legemiddelloven, narkotikaforbrytelser, voldtekt, seksuell omgang med barn, trusler, vold, grovt tyveri, grovt ran og bedrageri.

Funnene i undersøkelsen kan kort oppsummeres på denne måten: I narkotikadommene var hovedinntrykket at det ble utmålt forholdsvis like straffer i sammenliknbare saker. Det var imidlertid noen saker som skilte seg ut med straffeutmåling som var klart avvikende fra de andre sakene, uten at det ut fra argumentasjonen i dommene var mulig å se årsakene til forskjellene. Når man sammenliknet straffutmålingen i mine saker med straffutmålingen i tilsvarende høyesterettspraksis så man at straffene i mine saker systematisk lå noe lavere enn Høyesterett.

Ved sedelighetslovbrudd er også strafferammene vide, med svært høye maksimumsstraffer, noe som åpner for store forskjeller. Straffeutmålingen i sedelighetsdommene i denne undersøkelsen varierte da også betydelig. Når man leste dommene fremsto imidlertid forskjellene som plausible. Stort sett var det slik at forskjellene fulgte forskjeller i sakenes alvorlighetsgrad.

I gruppen trusler og vold var det særlig en sak om trusler som skilte seg ut. Denne saken gjaldt trusler fremsatt ovenfor politiet og straffen ble forholdsvis streng både sammenliknet med de andre sakene i mitt materialet, og sammenliknet med en tilsvarende Høyesterettsdom.  Mange av voldssakene dreide seg om unge menn som slo andre unge menn under alkoholpåvirkning. Straffeutmålingen i disse sakene var forholdsvis lik i den forstand at den varierte innen et forholdsvis snevert område.

I dommene om grovt tyveri var det ikke ut fra argumentasjonen i dommene like lett å finne årsaken til forskjeller i straffeutmålingen. Selv om forskjellene i straffeutmåling ikke var svært store virket det noe tilfeldig om straffen ble for eksempel 30 eller 60 dager betinget fengsel. Også i dommene om grovt ran var det noen forskjeller, men når man så på domstolenes argumentasjon var disse enklere å forklare enn forskjellene ved grovt tyveri. Undersøkelsen viste at like bedragerisaker ble behandlet forholdsvis likt.

Det var ikke var mulig å finne systematiske forskjeller mellom by- og herredsrettene hverken ved utmålingen av ubetinget eller betinget fengsel. De forskjellene man så hadde sin begrunnelse i materialets sammensetning. Det var imidlertid slik at  herredsrettene utmålte høyere bøter og lengere subsidiære fengselsstraffer enn byrettene. Forklaringen på at bøtene var noe høyere kan være at det var flere tiltalte med inntektsgivende arbeid i  herredsrettsdommene. Det var imidlertid ikke mulig å forklare hvorfor utmålingen av den subsidiære fengselsstraffen relativt sett var strengere i herredsrettsdommene. Det kan virke som om i alle fall noen herredsretter har lagt seg på en strengere linje med hensyn til utmåling av subsidiær fengselsstraff.

Kort oppsummert kan man si følgende om straffeutmålingen i dommene i undersøkelsen:

  • Det finns noen dommer som peker seg ut med særlig høy eller særlig lav straffutmåling, og der det av domstolenes argumentasjon ikke er mulig å se hvorfor straffen ble som den ble.
  • Hovedinntrykket er imidlertid at straffeutmålingen er forholdsvis lik i sammenliknbare saker. Ved første øyekast er det store forskjeller mellom dommene, de fleste av disse forskjellene lar seg imidlertid forklare dersom man ser på forholdene i sakene.

 

 

1 Eskeland skriver at likhetsprinsippet gir seg to utslag i strafferetten. For det første innebærer det at loven skal tolkes på samme måte i alle saker. Det innebærer også at handlinger med omtrent samme grad av straffverdighet skal behandles noenlunde likt (2000, s. 55-56).
2 Aftenpostens undersøkelse skapte store oppslag i media. Justisdepartementet ønsket en grundigere undersøkelse av problemstillingen. Dette var bakgrunnen for at denne undersøkelsen ble satt i verk.
3 Den danske juristen Anette Storgaard har undersøkt betydningen av domfeltes kjønn i saker der det er på tale å idømme samfunnstjeneste, og saker om narkotikakriminalitet. Hun konkluderer med at det ikke kan utelukkes '...at kvinder straffes relativt strengest' (1993, s. 95). At kvinner og menn behandles ulikt i straffesystemet underbygges av Veigheims undersøkelse av kvinners møte med politiet (1995).
4 von Eyben (1950, s. 243-255) peker på at sedvane (praksis) som ellers har en underordnet betydning i strafferetten, på dette området får svært stor betydning.5 Det som skrives her gjelder for dommer i førsteinstans, tidligere by- og herredsrettene, nå tingrettene. Dommer i lagmannsrett med lagrette (jury) inneholder ingen begrunnelse. Dommene kan ikke leses som en beskrivelse av virkeligheten. Den situasjonen dommene har kommet frem i, bestemmer på mange måter det som skrives i dommene. I dommene er det kun tatt med det som6 Den danske høyesterettsdommeren Per Walsø skriver at dommer også ofte inneholder7 En løsning kunne selvfølgelig være å gjennomføre en rent statistisk undersøkelse, der man kun sammenliknet rettskrets, type lovbrudd og straffens lengde, altså en undersøkelse som så helt bort fra variasjonene i de faktiske forholdene. Sett over år og med svært store utvalg (mange tusen) kan man anta at variasjonene i de faktiske forhold vil jevne seg ut slik at det er forsvarlig å se bort fra ulikheter i de faktiske forhold ved sammenlikningen. Innen rammene av dette prosjektet var denne fremgangsmåten ikke mulig.
8 Selv om dette materialet er plukket ut med tanke på sammenliknbarhet, er det selvfølgelig umulig å finne helt like saker.
9 Både dommer fra Høyesterett og lagmannsrettene er tilgjengelig elektronisk, dette forenkler selvfølgelig innsamlingen av dommer fra disse rettsinstansene.10 Undersøkelsen dreier seg bare om saker ført for11 Selv12 Jeg skriver i utgangspunktet fordi13 Riktigere hadde det vært å skrive at materialet inneholder i alt dommer mot 150 gjerningsmenn. Fordi det er enkeltpersoner som blir dømt er materialet organisert rundt domfelte (dømte personer). Det er noe færre dommer (145) enn dømte personer 150. Dette betyr at det var to domfelte i 5 av dommene.
14 Jeg valgt dommer som omhandlet §228 1. ledd, som er de minst alvorlige legemsfornærmelsene, samt § 229 1. straffealternativ, som er de minst alvorlige legemsbeskadigelsene (jeg kommer nærmere tilbake til disse straffebestemmelsenes innhold i kapittel 6).
15 Det var altså 45% saker fra byrettene i mitt materiale, mens andelen meddomsrettssaker som totalt ble behandlet i byrettene i år 2001 var 40%.
16 Dersom simpel og grov narkotikaforbrytelse regnes som to grupper er det 11.
17 Gjennomsnittet er den aritmetisk gjennomsnittlige verdi for enhetene i materialet, altså summen av alle enheter delt på antall enheter. Medianen er den verdien som deler materialet i to like deler, altså verdien til den enheten som ligger midt i rekken av verdier. Medianen er ett litt mer robust mål enn gjennomsnittet fordi medianen er lite påvirket av veldig høye eller veldig lave verdier. Hellevik skriver at 'medianen uttrykker det typiske ved hovedmengden av enheter'18 Etter Riksadvokatens rundskriv nr. 1/98 skulle denne saken normalt vært subsumert som grov narkotikaforbrytelse fordi det dreier seg om mer enn 15 gram heroin.
19 I Rt. 1996, s. 886 fremholdt Høyesterett at dette gav urimelige utslag når samfunnstjeneste trådte i stedet for korte fengselsstraffer, i denne dommen fastsatte Høyesterett straffen til samfunnstjeneste i 90 dager subsidiært 60 dagers fengsel, altså 45 dager samfunnstjeneste per måned fengsel. For øvrig skal antallet timer samfunnstjeneste fastsettes etter alminnelige straffutmålingsprinsipper (Slettan og Øie 1997, s. 273).
20 Man kan innvende at denne saken ikke er særlig sammenliknbar, men ble tatt med fordi den forteller noe om den nedre grensen for utmålingen av straff. Den er også en god illustrasjon av de hensyn som det legges vekt på i domstolene.
21 I denne saken blir altså fornærmede gjort delvis ansvarlig for voldtekten på tross av at hun kjempet i mot og ga tydelig uttrykk for at hun ikke ønsket samleie med vedkommende. At det skal svært lite til før fornærmede i voldtektssaker blir gjort delvis ansvarlige for voldtekten er dokumentert av Grambo (2001, s. 65 flg)
22 Lund Busch og Jakobsen (2002, s. 39) finner at det har skjedd en markert heving av straffenivået i saker om seksuelle overgrep mot barn i perioden 1985-2001. Om denne hevingen av straffenivået skjedde i første eller andre (1994-2001) halvdel av perioden sier undersøkelsen ikke noe om.
23 Forbrytelser mot liv, legeme og helbred som er regulert i straffelovens kapittel 22.
24 Retten la til grunn at han var på vei for å slipe øksen, han hadde altså ikke øksen med seg i den hensikt å true ungdommene.
25 Straffutmålingsutsettelse (domsutsettelse) er en form for betinget dom. Retten fastslår at tiltalte er skyldig, men bestemmer at utmålingen av straffen skal utsettes i en prøvetid jfr. straffelovens § 52 nr. 1.
26 Informanter ansatt i Aetat fremholdt i Gundhus’ undersøkelse (1999, s. 152-153) at straffeutmålingen i saker om trygdebedrageri var tilfeldig.27 Det var dog mulig å finne noen saker fra 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet. Det ville imidlertid ha svært begrenset verdi å sammenlikne med disse fordi de var såvidt gamle.
28 Altså noe som ser ut som en vanlig revolver, men som er mye mindre farlig dersom den brukes.
29
30 Også i denne dommen dissenterte en av legdommerne, som mente at tiltalte måtte frifinnes fordi kravet om vinnings hensikt ikke var oppfylt.31 På meg virket det tilfeldig om det også ble tatt ut tiltale for § 166 (falsk forklaring til offentlig myndighet). Slik tiltale ble tatt ut i noen få saker, disse sakene var så langt jeg kunne vurdere det svært like de sakene der det ikke ble tatt ut tiltale. Alle de tiltalte hadde gitt uriktige opplysninger til offentlig myndighet, for meg var det ikke mulig å se noe systematikk i når det ble tatt ut tiltale for § 166 i tillegg til tiltalen for bedrageri.32 Blant annet opprettet Arbeidsmarkedsetaten i 1993 enheten Dagpengekontroll. Denne enheten har blant annet tatt i bruk automatisert kontroll for å avdekke misbruk og feilutbetalinger (Gundhus 1999, s. 1)
33 Gundhus viser i sin studie Automatisert kontroll av tillit. Forskyvninger i Arbeidsmarkedsetatens kontrollbilder (1999) at det tidligere var slik at Arbeidsdirektoratet anmeldte ca. 90% av alle tilfellene de fikk kunnskap om, denne praksisen ble senere endret slik at det ble satt en beløpsgrense på ca. 15000 som avgjorde om saken skulle påtales (1999 s. 152).34 Lov om tiltak til å fremme sysselsetting (lov av 27. juni Nr. 9 1947) § 36 bestemmer at arbeidsmarkedsmyndighetene kan utestenge en person fra retten til stønad inntil 2 år dersom han gir uriktige opplysninger om forhold som har noe å si for retten til å motta dagpenger. Formelt sett er slik utestengning ikke straff, men utestengningen kan nok føles som en straff for den som opplever det. Arbeidsmarkedsetaten har utviklet en skala for hvor lang utestengning som skal følge ulike beløp (Gundhus 1999, s. 147 flg.).
35 For øvrig hadde ikke tiltalte i Rt. 1992 s. 919 gjort noe annet enn de tiltalte i de andre sakene. Han hadde uriktig oppgitt at han ikke hadde jobb, samtidig som han hadde jobb. Ut fra det som skrives36 Hva som er en stor forskjell kan selvfølgelig diskuteres. Om man ser på de relative forskjellene (regner om forskjellene i %) er noen av forskjellene store. Når man ser på forskjellen i dager fengsel eller kroner bot er imidlertid forskjellene vesentlig mindre.
37 Det er noen herredsretter som er store, for eksempel Asker og Bærum som har langt flere saker og dommere enn flere av byrettene. Men den store hovedregelen er at herredsrettene er mindre i den betydningen at de har lagt færre saker og ofte bare en dommer (sorenskriveren), eventuelt også en dommerfullmektig.
38 For å gjennomføre denne type sammenlikning burde materialet ideelt sett vært svært mye større, slik at hver lovbruddsgruppe kunne sammenliknes separat.
39 Det var fire av dommene fra byrettene der det ble utmålt mer enn 1000 dager ubetinget fengsel. Blant herredsrettsdommene var det bare to saker der det ble utmålt mer enn 1000 dager ubetinget.40 I to av sakene ble det også idømt ubetinget fengsel.
41 Når jeg så på de enkelte dommene, fant jeg argumenter som begrunnet straffutmålingen i alle sakene om ran, disse argumentene kunne forklare forskjellene i straffutmålingen.42 Det er ikke slik at den bøtelagte har valget mellom å betale boten eller å sone. Dersom boten ikke betales innen fristen blir kravet sendt over til Statens innkrevingssentral som vil forsøke å tvangsinndrive boten (f.eks. ved trekk i lønn, utpanting). Bare dersom boten ikke lar seg inndrive, vil soning av den subsidiære fengselsstraffen være aktuelt. De fleste bøtene blir betalt - totalt sones det subsidiær fengselsstraff i underkant av 1% av de ilagte bøtene Aase 2000, s. 54). Avsoningen av subsidiær fengselsstraff er svært sosialt skjevfordelt, det er nesten bare filleproletariatet som soner denne typen straff (Aase 2000, s. 60 flg.)
43 I sin Strafferett. Håndbok44 Forskrift om bruk av forenklet forelegg i mindre alvorlige tilfeller av ulovlig innførsel, fastsatt av Finans- og tolldepartementet 24. august 1999.
45 Aase (2000, s. 58-59) gjør et tilsvarende funn i sin undersøkelse av bot og subsidiær fengselsstraff. En rundspørring blant landets politikamre viste at det for forenklede forelegg varierte hvor mange dager subsidiært fengsel som ble utmålt for en bot på la oss si 2000 kroner. Selv om denne undersøkelsen dreier seg om forenklede forelegg, og ikke dom på bot som min undersøkelse, er funnene sammenliknbare.
46 Dersom man skulle undersøke fastsettelsen av bot og subsidiær fengselsstraff for hver enkelt av de 87 by- og herredsrettene, ville det kreve et svært stort materiale. For å sammenlikne hver enkelt domstol ville jeg hatt behov for et visst antall dommer på bot fra hver domstol, la oss si ti dommer fra hver. Ti dommer på bot fra hver domstol hadde gitt 870 dommer. I dette materiale ble det reagert med bot i 27% av sakene - for å finne frem til 870 saker med bot ville jeg hatt behov for et utgangsmateriale på noe over 3200 saker.
47 Forskjeller i betalingsdyktighet vil ikke forklare hvorfor den subsidiære fengselsstraffen fastsettes klart høyere i sakene i herredsrettene.
48 'Norge straffer strengest', Aftenposten 15.07.01, s. 4. Det var knyttet store metodiske vanskeligheter til denne undersøkelsen.49 Jeg fant dog noen forskjeller men disse var såvidt små at de må tillegges begrenset vekt.
50 I herredsrettene var median bot 33% større enn i byrettene, mens median subsidiær fengselsstraff var 67% høyere.
51 En dom er rettskraftig når den ikke lenger kan angripes med ordinære rettsmidler (anke og kjæremål).
52 Bourdieus begrepspar habitus og doxa kan bidra til å forså hvorfor jurister tenker ganske likt. Han skriver at det eksister en egen logikk eller fornuft53 Diesens undersøkelse av lekmenn som dommere underbygger til en viss grad dette synspunktet. De juridiske dommerne som deltok i Diesens undersøkelse, mente at legdommerens aktivitet var lav, og at de juridiske dommerne hadde størst innflytelse på resultatet (1996, s. 374).
54 I kapittel 4 skrev jeg om hvordan påtalepraksien i narkotikasaker var harmonisert gjennom Riksadvokatens rundskriv nr. 1/1998.
55 Hauge (1996, s. 314) skriver at det som først og fremst skiller nyklassisismen fra den klassiske skole er begrunnelsen for kravet om forholdsmessighet mellom forbrytelse og straff. I den klassiske skole var kravet begrunnet med et ønske om å begrense vilkårligheten i straffesystemet under eneveldet. Nyklassisismen springer ut av ønsket om å begrense vilkårligheten i behandlingsideologien.
56 Slik retningslinjer har ikke blitt innført i hele USA kun i noen stater (Hauge 1996, s. 323)
57 I 1927 ble det innført minstestraff på 3 år blant annet for seksuelle overgrep mot barn under 14 år. Dette førte til at domstolene vegret seg for å finne noen skyldige for dette lovbruddet (domstolene synes altså minstestraffen var urimelig høy). Resultatet ble en rekke frifinnelser (Hennum 1999, s. 75-76). Det gjenstår å se om dette også blir resultatet av økningen av minstestraffene som skjedde i august 2000.
58 For Rawls er rettferdighet den største grad av frihet for hver enkelt borger (men denne friheten må ikke gå på