Eiendomsskatt i hele kommunen fra 2007 - behov for avklaringer

Landssamanslutninga av vasskraftkommunar
P.b. 471 Sentrum
0105  OSLO
 

       
Deres ref                        Vår ref                                   Dato               
118417-011                     06/5227 SL TUR/KR                26.04.2007

Eiendomsskatt i hele kommunen fra 2007 - behov for avklaringer

 

Vi viser til brev av 31. oktober 2006 hvor det er bedt om at Finansdepartementet tar stilling til enkelte problemstillinger som har oppstått i forbindelse med endringer i eigedomsskattelova med virkning fra og med eiendomsskatteåret 2007. I dette brevet besvares fem av problemstillingene som er reist i deres brev.  

Spørsmål 1:
Kan kommunen med hjemmel i eigedomsskattelova § 12 bokstav d ha ulike skattesatser for avgrensede områder som nevnt i § 3 også ved utskriving av skatt i hele kommunen?

Svar:
Bestemmelsen gir adgang til å differensiere satser for ”avgrensa område som nemnde i § 3”, og er knyttet til avgrensingen ”utbygd på byvis” i eiendomsskattelova § 3. Av forarbeidene (Ot.prp. nr. 44 (1974-75)), framgår det at man ved bestemmelsen mente å åpne for en lavere skattesats hvor utbyggingsgraden er lavere enn ellers innenfor et ”bymessig område”.

Ved utskriving av eiendomsskatt oppstår det spørsmål om § 12 bokstav d kan anvendes ved bruk av alternativet om utskriving i hele kommunen.
Bestemmelsen har sin parallell i eigedomsskattelova § 7 bokstav d om adgangen til å frita ”visse luter”. Departementet legger til grunn at denne bestemmelsen også kan anvendes når kommunen velger å skrive ut skatt i hele kommunen.

På bakgrunn av dette legger departementet til grunn at også § 12 bokstav d, så langt den passer, kan anvendes ved utskriving av skatt i hele kommunen. Som tidligere vil det være lavere utbyggingsgrad som kan begrunne lavere sats. Dette innebærer at kommunen med hjemmel i eigedomsskattelova § 12 bokstav d kan ha ulike skattesatser for avgrensede områder som nevnt i § 3. Kommunen må imidlertid påse at regelen blir praktisert slik at likhetsprinsippet blir ivaretatt i størst mulig grad.

Spørsmål 2:
Kan kommunen ved anvendelsen av reglene i eigedomsskattelova § 11 andre ledd og § 12 bokstav a (bunnfradrag og særregler om skattesats for selvstendige boenheter), skille mellom vanlige boliger og fritidsboliger? Mange fritidsboliger vil i dag være egnet til varig opphold, jf. vilkåret etter loven.

Svar:
Det framgår av forarbeidene til lovendringen som åpnet for bunnfradrag i eiendomsskatten, (Ot.prp. nr. 12 (1992-93 side 7), at også fritidsboliger i tilfelle skulle ha bunnfradrag. Dette ble begrunnet med administrative forhold. Samtidig ble det pekt på at bare fritidsbebyggelse innenfor bymessige områder normalt ville bli berørt, jf. avgrensingskriteriet om ”utbygd på byvis”. Med utvidelsen av eigedomsskattelova sitt virkeområde fra skatteåret 2007, vil spørsmålet om eiendomsskatt på fritidseiendom få økt aktualitet.

Økt standard på fritidseiendommer og økt fritid har i større grad minsket det opprinnelige skillet mellom fast bolig og fritidsbolig. Dette tilsier at argumentet om at bunnfradraget av administrative grunner også bør omfatte fritidsbolig, fortsatt har relevans.

Departementet legger til grunn at dersom kommunen med hjemmel i eigedomsskattelova § 11 andre ledd fastsetter bunnfradrag for ”alle sjølvstendige bustaddelar i faste eigedomar som ikkje vert nytta i næringsverksemnd”, vil fritidsboliger som oppfyller kravet til å være ”sjølvstendige bustaddelar” være omfattet av et eventuelt vedtak om rett til bunnfradrag for boliger.

Når det gjelder hva som ligger i begrepet selvstendig boenhet (”sjølvstendige bustaddelar”), ble det i Ot.prp. nr. 12 (1992-93) s 6 uttalt følgende:

”Departementet vil poengtere at avgrensningen av hva som er å anse som en boenhet i stor grad må bero på skjønn, og at det ikke er hensiktsmessig å forsøke å angi relevante skjønnsmomenter uttømmende. Ved utøvelsen av dette skjønnet må den enkelte kommune fange opp lokale variasjoner på en hensiktsmessig måte. Det legges til grunn at de kommunene som innfører bunnfradrag selv utarbeider nærmere regler med hensyn til hva som kvalifiserer til adgang til bunnfradrag.”

For å sikre en rimelig enhetlig praksis fra kommune til kommune ble det i Ot.prp. nr. 12 (1992-93) likevel angitt visse kriterier som burde tillegges vekt ved vurderingen av hva som ligger i begrepet selvstendig boenhet (”sjølvstendige bustaddelar”)  Fra proposisjonen s. 6 refereres:

”Det vil for det første være grunn til å legge vekt på om vedkommende bygningsareal er godkjent til varig opphold. Videre kan det legges vekt på om arealet har egen utgang til ytre rom, eksempelvis trappoppgang. Det må også legges betydelig vekt på om arealet har eget kjøkken. Det kan imidlertid forekomme at noe som bør ses som flere boenheter har felles kjøkken. Et annet viktig moment er om det foreligger eget bad og wc. Det er likevel fortsatt mange leiligheter i eldre bygårder med felles bad og wc, utenfor leilighetene, og også slike leiligheter må kunne kvalifisere som egne boenheter.”  

Departementet vil understreke at det som er uttalt her, er skrevet med tanke på faste boliger, og i stor grad knyttet til spørsmål om en eller flere boenheter i samme bygg. For fritidseiendommer gjør enkelte særlige hensyn seg gjeldende. De er stort sett frittliggende, og vil da uten videre utgjøre hver sine boenheter, selv om standarden er lav. Det skal selvsagt ikke være slik at fritidsbolig med høy standard lettere får eget bunnfradrag enn fritidsbolig med lavere standard. Med dette forbehold vil kriteriene fra Ot.prp. nr. 12 (1992-93) bare gi begrenset veiledning ved vurderingen av boenhetsbegrepet for fritidsboliger.

Når det gjelder eventuell differensiert sats etter eigedomsskattelova § 12 bokstav a, legger departementet på tilsvarende måte til grunn at en eventuell differensiert skattesats for ”bustaddelen i eigedomar med sjøvstendige bustaddelar” også vil omfatte fritidsboliger dersom de oppfyller kravet til å være ”sjølvstendige bustaddelar”. Departementet legger imidlertid til grunn at satsen ikke kan differensieres mellom fast bolig og fritidsbolig

Spørsmål 3:
Kan eigedomsskattelova § 7 c (fritak de første 20 år) tolkes slik at det må skilles mellom boliger og fritidseiendom? Og er det bare eiendom som faktisk brukes til bolig (husvære) som kan fritas etter bestemmelsen?

Svar:
Det framgår av forarbeidene (Ot.prp. nr. 44 (1974-75)) at bestemmelsen er en videreføring av den tidligere regelen i byskatteloven § 6. I denne het det: ”Når boligforholdene i kommunen krever det, kan bystyret beslutte at bygning som helt eller delvis tjener til beboelse, skal være helt eller delvis fritatt for eiendomsskatt i et tidsrom av inntil 20 år regnet fra den tid bygningen er ferdig (…)”. Departementet viser til at bestemmelsen er gitt for å stimulere boligbygging, og at den derfor ikke var ment å omfatte fritidseiendom. Slik eiendom må i utgangspunktet falle utenfor adgangen til fritak i en 20-årsperiode Ut i fra formålet legger departementet imidlertid til grunn at det avgjørende må være om eiendommen er egnet som fast bolig, herunder at det ikke foreligger kommunalt forbud mot slik bruk. Er disse vilkår oppfylt, vil faktisk bruk som fritidsbolig i løpet av 20-årsperioden ikke diskvalifisere fra særskilt fritak i denne perioden.

Spørsmål 4:
Når vil en bruksrettshaver ha så omfattende og langvarige rettigheter til grunn og/eller bygninger i en bygdeallmenning at rettighetshaveren er skattepliktig? Hvordan skal unntaket for jord- og skogbruk anvendes på bygdeallmenning?

Svar:
Den rettslige regulering av bygdeallmenninger framgår av lov om bygdeallmenninger 19. juni 1992 nr. 59. Det følger av bygdeallmenningsloven § 1-1 at bygdeallmenning er allmenning hvor eiendomsretten tilligger minst halvparten av de jordbrukseiendommer innen det bygdelag som fra gammel tid har utøvd bruksrett i allmenningen. Med jordbrukseiendommer forstås eiendommer som etter dyrket areal, beliggenhet, bebyggelse og bruk har karakter av jordbruk.

Eiendomsskatt er en såkalt objektsskatt. Det vil si at det er et objekt som er gjenstand for skatt. Dette i motsetning til subjektskattene hvor skatten utmåles på en persons inntekt og/eller formue. Objektet for eiendomsskatt er fast eiendom, dvs. grunn og bygninger/faste installasjoner. Skatteutskrivingen adresseres normalt til eieren av den skattepliktige eiendommen. Også for eiendom i sameie skjer det gjerne en felles utskriving for hele eiendommen, uten fordeling på de enkelte sameiere. Det blir så opp til sameierne å foreta den interne fordeling. I sameie med eget styre og økonomiforvaltning adresseres skatteutskrivingen dit, og betalingen skjer som regel fra denne forvaltningen. Eiendomsskatten fungerer da som en driftsomkostning i forholdet mellom sameiestyret og sameierne.

En bygdeallmenning er en form for sameie, evt, med bruksrettshavere også utenfor andelseiernes krets. Verken oppdelingen av eiendomsretten på mange jordbrukere i bygda, eller fordelingen av bruksrettigheter til enkelte andre, påvirker den samlede utskriving av eiendomskatt på bygdeallmenningens faste eiendom. Skatteutskrivingen rettes til allmenningsstyret, og forutsettes betalt samlet derfra. Løsningen blir for så vidt som i mer ordinære sameietyper med eget styre.

Ut fra dette blir det uten betydning for eiendomsskatteutskrivingen om noen av bruksretthaverne har så omfattende rettigheter at de reelt og skatterettslig må anses som andelseiere, selv om de ikke formelt har eiendomsrett. Samlet skatteutskriving for eiendommen under ett gjennomføres også i slike tilfeller.

I den samlede skatteutskriving for allmenningens eiendom under ett ligger også at eigedomsskattelova § 5 bokstav h om fritak for jord- og skogbruk anvendes så langt bestemmelsen rekker, uten at eier- og bruksrettsforhold får betydning.

Spørsmål 5:
Vil staten som eier av statsallmenning være eiendomsskattepliktig? Når vil en bruksrettshaver ha så omfattende og langvarige rettigheter til grunn og/eller bygninger at rettighetshaveren er skattepliktig? Hvordan skal unntaket for jord- og skogbruk anvendes på statsallmenning?

Svar:
Løsningen for eiendomsskatt blir den samme for en statsallmenning som for en bygdeallmenning, jf, svaret ovenfor. Det forhold at staten er eneeier, eller hovedeier sammen med bruksberettigede som har mulig reell eierposisjon på grunn av bruksrettens særlig omfattende karakter, påvirker ikke utskrivingen av eiendomsskatt på statsallmenningens faste eiendom. Slik eiendom, vanligvis skogeiendom m.v., faller utenfor skattefritaket ved statlig eierskap etter eigedomsskattelova § 5 bokstav a. Landbruksfritaket etter eigedomsskattelova § 5 bokstav h gjelder også ved statlig eierskap, herunder på statsallmenninger , med de begrensninger som dette fritaket ellers er underlagt.

Med hilsen

Thorbjørn Gjølstad  e.f.
ekspedisjonssjef

                                                                   Bjørn Berre
                                                                   avdelingsdirektør