Høyringssvar frå Harrieth Aira

Dato: 07.04.2021

Svartype: Med merknad

Her er mine merknader til høringsforslaget:

Det vises til departementets innledning for formålet med stadnamnloven som er:

«etter § 1 ‘å ta vare på stadnamn som språklege kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk, og som ikkje skyggjer for meiningsinnhaldet i namnet, og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namna". Stadnamna er ein del av vår felles kulturarv. Dei gir opplysningar om språk, terreng, ferdselsårer, dyreliv, plantevekst, militære varslingssystem, kyrkjeleg styring, folkelege gjeremål, ordbruk, arbeid, tenkjemåte og levevis’.

For å ivareta formålet med loven på en god måte foreslås det enkelte endringer i forskriften hva gjelder samiske stedsnavn (§ 4, 1.ledd). Departementet foreslår at:

"For samiske stadnamn skal det takast utgangspunkt i den nedervde lokale uttalen. Skrivemåten skal følgje gjeldande rettskriving i nordsamisk, lulesamisk, skoltesamisk, umesamisk, pitesamisk eller sørsamisk.”

Det er veldig bra at forskriften til stadnamnloven endres slik at også pitesamisk og umesamisk innlemmes når det gjelder skrivemåte. Dette siden umesamisk og pitesamisk nå har godkjente ortografier. Pitesamisk er i en spesiell sårbar situasjon, og synliggjøring av pitesamiske stedsnavn i tillegg til lulesamiske stedsnavn (som også er et truet språk), er særdeles viktig mht. å ivareta stedsnavnene som en del Nordlands kulturarv, Nordlands samiske kulturarv, Nordlands samiske historie, kultur og samfunnsliv, der nordsamisk, lulesamisk, pitesamisk, umesamisk og sørsamisk inngår.

Når det imidlertid gjelder departementets forslag til hvor og hvordan forskriften skal gjelde mener jeg at dette i mindre grad følges opp i forskriftens § 4, 2.ledd der det foreslås følgende endringer:

«Framlegg (endringar i kursiv) ‘Nordsamisk rettskriving skal brukast i Troms og Finnmark og i Nordland til Efjorden i Narvik kommune. Skoltesamiske stadnamn i Sør-Varanger kommune kan likevel følgje skoltesamisk rettskriving. Lulesamisk rettskriving skal brukast frå og med Efjorden i Narvik kommune og sørover til Ranfjorden. Pitesamiske stadnamn frå Saltfjorden til Ranfjorden kan likevel følgje pitesamisk rettskriving. Frå og med Rana kommune og sørover skal sørsamisk rettskriving brukast. Umesamiske stadnamn i Rana, Hemnes og Rødøy kan likevel følgje umesamisk rettskriving. I grenseområda for dei enkelte språkområda kan ein bruke den rettskrivinga som passar best med den nedervde lokale uttalen. Det kan òg veljast regionale samleformer. Lokale dialektformer kan veljast når særlege grunnar talar for det’.

Nettopp for å synliggjøre det mangfoldige ved Nordlands samiske kulturarv argumenteres jeg med at Lulesamisk rettskriving skal brukes fra og med Efjorden i Narvik kommune og sørover til Saltfjorden i sør og Pitesamisk rettskriving skal brukes fra Saltfjorden og sørover. Dette gjør jeg som lulesame fra Tysfjord men med røtter og lulesamisk slekts- og botilhørighet i Fauske/Sørfold og Bodø-området gjennom min morfar og hans familie og slekt og familiens egne fortellinger, samt egen kunnskap om lulesamisk språk, kultur og historie gjennom utdanning, arbeid, egen dokumentasjon-og forskning.

Begrunnelse:

De samiske områdene i Nordland kan deles i flere regioner der befolkningen i hver region utgjør et kulturelt, språklig og sosialt fellesskap og er knyttet sammen i felles kulturtradisjoner som språk, klestradisjoner/gáppte(kofte)tradisjoner, duodje, immateriell og materiell kulturarv og felles historisk bakgrunn. I tillegg er mange knyttet sammen gjennom slektskap og bekjentskap. Disse kulturelle og sosiale fellesskap utgjør for den enkelte en samisk verden og en ramme for å oppleve sin samiske identitet i forhold til øvrige samiske regioner og norsk omverden (Kalstad og Brantenberg 1987). Det lulesamiske området strekker seg fra om lag midt i Ballangen og ned til Saltenfjorden. Ballangen utgjør et overgangsdistrikt til det nordsamiske området. Det lulesamiske området kan deles i tre hovedbosettingsområder. Disse er markebygdene i Ballangen, fjordbosettingene i Tysfjord, Hamarøy, Steigen og deler av Sørfold, og en del spredtliggende bosettinger rundt Saltenfjorden. Det pitesamiske bosettingsområdet strekker seg fra Saltenfjorden i nord og i sør til sydhellingene ned mot Ranafjorden. Fauske og Bodø kan regnes som overgangsområder. (NOU 1995:6: 48-49, Kalstad 1992).

I spørsmål om avgrensing av de enkelte områder oppstår spørsmål hvor vidt ett område er henholdsvis lulesamisk eller pitesamisk, eller i nord lulesamisk eller nordsamisk. Det anføres argumentasjon for det ene eller det andre som baserer seg på ulike skriftlige historiske kilder. I mindre grad brukes samenes egne fortellinger og oppfatninger om stedstilhørighet og samenes egne fortellinger om bruken av områdene, ofte har dette rot i en muntlig fortellertradisjon siden skriftliggjøring i samisk har sammenlignet med norsk en svært kort normeringshistorie. I dette skrivet legger jeg derfor til grunn kildegrunnlaget slik jeg har vokst opp med forståelsen av hvor det lulesamiske området strekker seg. En slik kilde er samiske slektskapsrelasjoner og lulesamenes egne fortellinger om hvor de ulike lulesamiske slektene bodde, hadde flytte-og beiteområder i reindriften og de lulesamiske slektsnavnene. I dette arbeidet har tidligere konservator på Tromsø museum Johan Albert Kalstad kartlagt de lulesamiske slektene og de lulesamiske slektsnavnene og hvor de kan plasseres i området. Ifølge Kalstad var reindriftsgrupper og driftsmønstre fra første halvdel av 1800-tallet til 1950-tallet lokalisert fra Balvatn i sør inkludert Bodø-halvøya, Kjerringøy, Fauske opp til Hamarøy/Steigen/Gjerdalen/Mørsvik, Tysfjord og deler av Ballangen i nord. I området fra Balvatn mot Hamarøy/Steigen/Mørsvik hadde de lulesamiske slektene Skåbja/Rim, Huvsi, Vaddnem/Wadnim, Länta, Rassa, Kallak/Gállok og Pavall sine flytte og bo-områder (Kalstad Arkivmateriale). Kalstad gir en inngående beskrivelse av flytteveiene til disse nevnte lulesamiske slekter. Av egen kjennskap vil jeg i tillegg nevne de lulesamiske slektene. Aira, Guoljok/Kuoljok, Tuorda og Rijás (sistnevnte på Hernes i Bodø). Tre av disse nevnte slektene Aira, samt Gállok og Skåbja/Rim er mine forfedre på fars og mors side. Min áddjá/morfar ble født i Tokdalen nær Kosmo i Fauske kommune. Han var av slekten Gállok og Skåbja/Rim, som ifølge Kalstad flyttet mellom sesongbeiteområder på Bodø-halvøya og i Sverige i Tuorpon sameby som er den sørligste lulesamiske samebyen på svensk side. De hadde sitt sommerland ved Løyt- og Sisovatnet og området mot riksgrensen, men de nyttet også fjellkjeden vest for Valnesfjordvassdraget som sommerland. Som vinterland benyttet de området rundt Fauskeidet og Bodøhalvøya, og i enkelte år også vinterbeiter i Sverige. Det fortelles at en av disse kunne være på Straumøya ved sørsiden av Saltenfjorden en vinter, og neste vinter se kirkespiret i Jokkmokk i Sverige. De fulgte tuorponsamenes gamle tradisjonelle flytteveier. En sønn av denne slekten flyttet til Tysfjord (som jeg er etterkommer etter), mens søsteren forble i området. I den harde fornorskningstiden gav de opp de sin samiske tilknytning. I egen familie fortelles det at vår familie i Tysfjord hadde enda i 1962 kontakt med etterkommerne, men en av dem hadde sagt at de kom ikke til å fortelle sine barn at de var av samisk slekt. Dette fordi de selv hadde blitt mye mobbet for sin samiske bakgrunn i Sulitjelma der de vokste opp. Man skulle derfor holde den samiske tilknytningen hemmelig innen familien. Tysfjord-greina av slekten mistet derfor kontakten med Sørfold/Fauske-greina av slekten, inntil slutten av 1970-årene da barnebarn hadde gjennom slektsforskning funnet fram til sine slektninger i Tysfjord. Denne fortellingen er ett eksempel på lulesamenes egne fortellinger om slektstilhørighet på ulike steder i det lulesamiske området, men som i den hardeste fornorskningstiden, særlig i mellomkrigstiden og de første tiårene etter krigen, ble hemmeligholdt og man valgte å avslutte sin tilknytning til det samiske. Dermed er ikke etterkommere i området like synlige i det samiske landskapet i dag som tidligere, muligens fordi man ikke vet om sin samiske bakgrunn, eller fordi man kanskje føler seg fremmedgjort overfor de tradisjonelle lulesamiske slektene som i og etter fornorskningstiden både ble slektsmessig, språklig og kulturelt splittet, og der de samiske slektsnavnene forsvant og ble byttet med norske etternavn. Enkelte av disse har imidlertid gjenopptatt kontakt med familier, bl.a. personer med røtter i den lulesamiske slekten Rijás som bodde på Hernes i Bodø.

Kalstads beretning viser også til pitesamiske slekter som flyttet sammen med de lulesamiske slektene i området. Dette var Menløs, Teilus og i tillegg Steggo som en del av Pavall-slekten gjennom giftemål.

Hensikten med disse fortellinger er å synliggjøre området som et område med både lulesamisk og pitesamisk befolkning. Dette gjelder spesielt deler av Fauske-området og deler av Bodø-kommune. På grunnlag av dette mener jeg det mest riktige er å benevne stedsnavn etter lulesamisk rettskriving fram til Saltfjorden, og fra Saltfjorden og sørover benevnes stedsnavnene etter pitesamisk rettskriving. Dette for å synliggjøre begge disse samiske språkene. Samtidig bør det være åpning for at Fauske og Bodø har både lulesamisk og pitesamisk parallellnavn for stedene/byen/kommunene. Dette anses som viktig nettopp fordi den tiden vi nå befinner oss i handler om å skrive inn det samiske i Salten der både lulesamisk og pitesamisk har sin plass. Dette synes særlig viktig fordi en opplever at flere og flere personer i området ønsker å ta tilbake tapt kulturarv som ble tapt i fornorskningstiden, og man er nysgjerrig på egen bakgrunn og tilhørighet, språklig, så vel som kulturelt og sosialt gjennom slektsrelasjoner. Samiske stedsnavn er synlige og viktige virkemidler for synliggjøring av både lulesamisk og pitesamisk kulturarv, og for personer som er på søken etter sin kulturarv er det viktig at dette kan ivaretas gjennom for eksempel stedsnavn. Det skaper tilknytning og identitet og bidrar til å lege gamle sår om tapte kulturarv og brudd i slektskapsrelasjoner og kulturelle tradisjoner.

Om grenseområdet lulesamisk/pitesamisk

Når det gjelder grenseområdene for de enkelte språkområdene/overgangsområdene bør det legges opp til at både lulesamisk og pitesamisk rettskriving skal legges til grunn. Dette for å synliggjøre det mangfoldige ved kulturarven i grenseområdet lulesamisk og pitesamisk, aktivt bruke stedsnavn for synliggjøring og bruk at to svært truede samiske språk, lulesamisk og pitesamisk, samt for å anerkjenne, styrke og videreutvikle lulesamisk og pitesamisk kultur, historie og samfunnsliv i tillegg til styrking av de to samiske språkene. I særdeleshet vil dette gjelde de to større tettstedene i grenseområdet, nemlig tettstedet Fuossko/Fauske og byen Bådåddjo/Buvda/Bodø.

Begrunnelse:

Både lulesamer og pitesamer har sterk tilhørighet og tilknytning til dette området både historisk, men ikke minst ved at man hører til i området den dag i dag. I tillegg er stedsnavnene i daglig bruk. Og gjennom at stedsnavnene er levende og i daglig bruk, bidrar de til å synliggjøre, og vedlikeholde kulturarven og videreutvikle de samiske språkene. Jeg vil spesielt vise til at det har vært uenighet om det samiske navnet for Bodø. Lulesamer har brukt Bådåddjo så lenge byen har eksistert, og det har vært videreført i bruk helt fram til i dag. For eksempel forteller Inga Pedersen f. 1898 om sitt sykehusopphold i Bådåddjo for å få fjernet blindtarmen. Dette var i 1921. Hun gir en inngående beskrivelse på lulesamisk om denne hendelsen i et intervju til professor Asbjørn Nesheim v/Norsk folkemuseum: «Ja, mån læhkám sykhuvsan 1921. De båhtiv sykhuksaj Bådåddjuj overlege Fris.» (‘Jeg har vært på sykehuset i 1921. Da kom jeg til sykehuset i Bådåddjo til overlege Fris’)(min oversetting) (Nesheim) Senere i samme intervju gjentar hun det lulesamiske navnet på Bodø på nytt. Dette er ett eksempel på langvarig bruk at stedsnavnet, og som er kontinuerlig i bruk eksempelvis av meg med mange andre den dag i dag. Jeg formoder at tilsvarende bruk og tilknytning har også pitesamer til byen. Det samme gjelder også tettstedet Fauske, på lulesamisk Fuossko. Derfor bør det åpnes for at både det lulesamiske og pitesamiske stedsnavnet godkjennes og henholdsvis lulesamisk og pitesamisk rettskriving brukes i overgangsområdet/grenseområdet lulesamisk/pitesamisk.

Kilder:

Norsk folkemuseum: Arkivmateriale Norsk folkemuseum –Asbjørn Nesheim, NFAV.001–073.

Kalstad, Johan Albert og Brantenberg, Odd Terje (1987): Reindrift, samiske samfunn ogkultur på Saltfjellet. Vassdragsutbygging i Saltfjellet-Svartisen området. Samisk etnografisk avd. Tromsø Museum, Universitetet i Tromsø. Upublisert rapport.

Kalstad, Johan Albert (1992): Samiske regioner i Norge i Samene og Europa. Virkninger for samiske interesser ved ulike former for tilknytning til EF. Vedlegg 1. Kommunaldepartementet.

Kalstad, Johan Albert: Reinbeiteområde X Hábmer, V Huvsenjárgga ja Skier’rebårre (Storskog Sjunkfjell), VI. Dávkka ja Hierggenjárgga (Bodøhalvøya), VII Áhpenjárgga (Kjerringøy) og VIII.

NOU 1995: 6 Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkningen i Norge. Fra et utvalg oppnevnt av Sosial- og helsedepartementet den 24. oktober 19991. Avgitt til Sosial- og helsedepartementet 16. februar 1995. Statens forvaltningstjeneste, Seksjon Statens trykking. Oslo.