Endringer i lov om barn og foreldre

Q-18/97

Rundskriv Q-18/97
10. desember 1997

Til domstoler, advokater, fylkesmannsembeter, meklere m fl

Endringer i lov 8. april 1981 nr 7 om barn og foreldre (barnelova), vedtatt 13.6.1997

INNLEDNING

Endringer i lov 8. april 1981 nr 7 om barn og foreldre (barnelova) ble vedtatt ved lov 10. juni 1997 nr 39.

De mest sentrale endringene nevnes her:

  • Det er vedtatt et nytt kapittel 1a med regler om morskap. Her er det lovfestet et prinsipp om at den kvinnen som føder barnet skal regnes som barnets mor. Avtale som en kvinne gjør om å bære fram barn for en annen kvinne, er ikke juridisk bindende.
  • Pater est-regelen opphører når ektefellene blir formelt separert.
  • Fristene mht å reise sak for å få endret farskap er samordnet.
  • Arvingenes adgang til å reise sak om andres farskap faller bort.
  • Den som mener at han er far til et barn, får anledning til å bringe saken inn for retten, selv om barnet allerede har en juridisk far. Sak må reises innen ett år fra han får kjennskap til opplysningene som tyder på at han kan være far til barnet, og med en øvre grense på tre år fra barnets fødsel. Retten kan gjøre unntak fra ettårsfristen og treårsfristen når særlige grunner taler for det.
  • Dersom foreldrene har felles foreldreansvar og den ene av dem dør, skal barnet flyttes til den andre av foreldrene uten at det foretas noen domstolsprøving av spørsmålet. Hvis noen andre ønsker å overta foreldreansvaret, må vedkommende reise sak for retten for å få dette prøvd.
  • Når foreldrene er samboere og mor har foreldreansvaret alene, vil far få overført foreldreansvaret til seg dersom mor dør. Andre må eventuelt reise sak for retten dersom de ønsker foreldreansvaret.
  • Avtaler om foreldreansvar må meldes til folkeregisteret for å være gyldige.
  • Det presiseres i lovteksten at foreldrene kan avtale at barnet skal bo halve tiden hos hver av dem, men at domstolen eller fylkesmannen ved tvist mellom foreldrene må avgjøre at barnet skal ha ett fast bosted.
  • Det tydeliggjøres i forarbeidene at det ikke er noen øvre grense for hvor omfattende samværsordninger som kan pålegges av domstol eller fylkesmann.
  • Reglene om flytting til utlandet og feriereiser til utlandet klargjøres.
  • Den tidligere rettstilstand om at samværsforelderen som utgangspunkt skal dekke reiseutgiftene som oppstår i forbindelse med samvær lovfestes.
  • Adgangen for besteforeldre til å få fastsatt samvær utvides til også å omfatte tilfeller hvor en av barnets foreldre er nektet samvær med barnet. Besteforeldrene får i disse tilfellene ikke noen selvstendig adgang til å reise sak, og samværsrett kan bare fastsettes på vilkår av at forelderen som er nektet samvær ikke får treffe barnet.
  • Namsmannen skal inndrive tvangsbøter, men bare når den som har retten ber om det.

Fylkeskontoret i trygdeetaten heter fra 1. mars 1994 «fylkestrygdekontoret». Dette er endret i §§ 4, 6, 7, 10, 11 og 13 uten at disse endringene er nærmere omtalt i rundskrivet.

Ved Kgl resolusjon 13. juni 1997 er det bestemt at endringene trer i kraft 1. januar 1998.

Endringene i barneloven er inntatt i Norsk Lovtidend avd I 1997 nr 14 side 1136. Ikrafttredelsesresolusjonen er inntatt i Norsk Lovtidend avd I 1997 nr 14 side 1143.

Dette rundskrivet gir en kort redegjørelse for hovedinnholdet i endringene. Det vises for øvrig til lovens forarbeider. Forarbeidene til lovendringene finnes i:

linkdoc004005-050006#docOt prp nr 56 (1996-97) Om lov om endringer i lov 8. april 1981 nr 7 om barn og foreldre (barnelova)

linkurlhttp://www.stortinget.no/inno/inno-199697-100.html_blankInnst O nr 100 (1996-97)

Forhandlinger i Odelstinget (1996-97) side 886

Forhandlinger i Lagtinget (1996-97) side 59

KAPITTEL 1 Nokre føresegner i samband med fødselen

Tidligere § 2 om rett for mora til å ha nokon med ved fødselen er nå § 1a. Det er ikke foretatt endringer i teksten.

KAPITTEL 1 A Kven som er mor til barnet

Nytt kapittel 1a, hvor § 2 er eneste paragrafen, omhandler hvem som er mor til barnet. Første ledd stadfester at den kvinne som har født barnet, skal regnes som barnets mor. Med utvikling av metoder for befruktning utenfor kroppen, følger også muligheten for donasjon av egg, det vil si overføring av egg fra en kvinne til en annen. Lov om medisinsk bruk av bioteknologi (lov 5. august 1994 nr 56) § 2-10 første ledd inneholder krav om at befruktning utenfor kroppen bare kan utføres med kvinnens egne eggceller. Etter § 2-11 kan befruktede egg bare anvendes for tilbakeføring i den kvinnen de stammer fra. Eggdonasjon er som følge av dette forbudt i Norge.

I og med at eggdonasjon er forbudt i Norge, burde det ikke være nødvendig med spesielle regler om morskap i barneloven, fordi man kan holde seg til det biologiske prinsippet om at den som føder barnet skal regnes som barnets mor. Det ble uttalt i NOU 1991:6 om mennesker og bioteknologi (side 78) at "det antas at biologisk mor også er genetisk mor. Selv om dette ikke skulle være tilfelle, ved at det har skjedd en ulovlig eggdonasjon eller det har skjedd en forveksling ved implanteringen, må det antas at morskapet likevel tilfaller biologisk mor." Ettersom flere land tillater eggdonasjon, kan dette få praktiske konsekvenser i Norge; norske kvinner kan få utført eggdonasjon i utlandet, og utlendinger som har fått utført eggdonasjon kan flytte til Norge.

En sak om morskap vil kunne tas opp etter tvistemålslovens regler om nedstamming i kapittel 29. Etter tvml § 427 kan det reises sak for å få fastslått om et slektskap består eller ikke består. I en slik sak vil de viktigste bevismidler være blodprøver for DNA-analyse. I og med at arveanleggene er nedfelt i egget, vil resultatet av undersøkelsene tilsi at den kvinnen som donerte egget må anses som barnets rette mor. I tvml § 427 er det tatt inn en reservasjon om at farskap bare kan fastslås eller endres etter reglene i barneloven. Det er innført en tilsvarende regel for morskap i tvml § 427, slik at en kvinne som har donert egg ikke gis mulighet til å reise sak for å få fastslått morskap.

§ 2 andre ledd fastslår at en avtale om å føde barn for en annen kvinne ikke er gyldig. Surrogatmortilfellene kan oppstå i to ulike situasjoner: For det første hvor egg tas fra en kvinne og befruktes med hennes ektemanns eller samboers sæd. Det befruktede egget implanteres deretter i en annen kvinne som bærer barnet fram og etter fødselen gir det fra seg til de genetiske foreldrene. Surrogatmorskap kan videre oppstå dersom en kvinne blir inseminert med sæd fra en infertil kvinnes ektemann eller samboer. Kvinnen bærer fram barnet og overlater det etter fødselen til barnets biologiske far og hans ektefelle eller samboer.

I henhold til bioteknologiloven kan befruktning utenfor kroppen bare utføres med parets egne egg- og sædceller. Dette innebærer at bruk av surrogatmor - slik dette er definert i forhold til bioteknologiloven - er forbudt i Norge. (se NOU 1991:6 om mennesker og bioteknologi, kap 9). Dersom befruktningen skjer på naturlig måte, faller dette utenfor de forhold som reguleres i bioteknologiloven. Mannen kan da påta seg farskapet, og etter fødselen kan det avtales, eller eventuelt avgjøres av fylkesmann eller domstol at han, og ikke moren, skal ha foreldreansvaret for barnet, jf barnelovens regler.

Dersom kvinnen er blitt befruktet med en annen manns sæd, på naturlig eller kunstig vis, slik at paret som har inngått avtale om å få overta barnet ikke har noen genetisk tilknytning til det, får forholdet preg av å være en avtale om privat plassering av barnet med henblikk på adopsjon. Hvorvidt en adopsjon skal gjennomføres blir det i såfall opp til fylkesmannen å vurdere etter adopsjonslovens regler. Nekter den kvinnen som fødte barnet å gi samtykke til adopsjon, vil det andre paret ikke nå fram med sitt krav om å overta barnet.

KAPITTEL 2 Kven som er far til barnet

Som følge av endringen i § 3, vil pater est-regelen ikke lenger gjelde dersom ektefeller blir formelt separert. Sannsynligheten for at morens ektemann er far til hennes barn, er langt mindre i separasjonsperioden enn når partene lever sammen i ekteskap. Selv om det ikke er uvanlig at en annen enn ektemannen er far til barn som blir født i separasjonstiden, er det på den annen side heller ikke uvanlig at ektefeller i kortere perioder gjenopptar samlivet i separasjonstiden, og dette kan resultere i barn. Dersom partene flytter sammen igjen før barnet blir født, vil ektemannen bli regnet som far til barnet. Dette fordi virkningene av separasjonen bortfaller dersom partene gjenopptar samlivet. Hvis partene flytter sammen igjen etter at barnet er født, eller forholdet ender med skilsmisse, må farskapet fastslås på den måten som gjelder for barn født av ugift mor. Dersom mannen som er separert fra moren erkjenner farskapet, vil barnet imidlertid bli ansett som født i ekteskap med de rettsvirkningene dette fører med seg. Foreldrene er gift, og vil som følge av dette ha felles foreldreansvar jf § 34 første ledd.

Fordi det kan oppstå bevisproblemer når det gjelder tidspunktet for når partene faktisk flyttet fra hverandre, er det bare separasjon innvilget av fylkesmann eller domstol som medfører opphør av pater est-regelen. En midlertidig separasjon etter ekteskapsloven § 92 medfører ikke opphør av pater est-regelen.

§ 4 er endret som en konsekvens av pater est-regelens opphør i separasjonstiden, slik at farskap kan erkjennes dersom det ikke følger av reglene i § 3.

Det er vedtatt vesentlige endringer mht tidsfrister for saksanlegg i lovens § 6. Barnets adgang til å reise endringssak etter § 6 første ledd er uforandret. For barnets rett til å reise sak om farskapet gjelder det ingen tidsfrist. Barnet kan alltid ta opp sak om prøving av farskapet, uavhengig av om det følger av vedgåing eller av ekteskap.

Tidligere har det vært forskjellige tidsfrister for å reise endringssak, avhengig av om farskapet fulgte av pater est-regelen eller av erkjennelse. DNA-analysen har ført til at farskapet kan fastsettes med sikkerhet uavhengig av hvor lang tid som har gått siden barnets fødsel. Dersom det kommer fram nye opplysninger om farskapet som tyder på at dette ikke er riktig fastsatt, kan hver av foreldrene reise sak innen ett år etter at vedkommende ble kjent med opplysningene som tyder på at en annen kan være far til barnet. Hvis ikke saken er reist innen fristen, må vedkommende anses å ha akseptert farskapet "med bindende virkning", slik at det ikke kan reises endringssak mange år etter. Fristen begynner å løpe etter at vedkommende ble kjent med opplysningene. Der hvor han har hatt en vagere mistanke om at han ikke er barnets far, vil fristen begynne å løpe når mistanken eventuelt blir bekreftet, for eksempel ved resultat av blodprøver. Dersom vedkommende på et tidligere tidspunkt har vært klar over at en annen mann sannsynligvis er barnets far, bør fristen løpe fra dette tidspunktet. De samme hensyn gjør seg gjeldende der hvor farskap følger av pater est-regelen, og ettårsfristen gjelder også her. Rettens adgang til å gjøre unntak fra fristen når særlige grunner taler for det, er opprettholdt.

Tidligere kunne avdød fars arvinger under visse vilkår reise sak om farskapet etter § 6 andre ledd. Denne adgangen er nå bortfalt.

En person som mener han er far til et barn som allerede har en juridisk far får, som følge av endringen i § 6 tredje ledd, anledning til å reise sak for retten for å få spørsmålet prøvd. Dette vil kunne være aktuelt både ved farskap etter pater est-regelen og farskap som følger av vedgåelse. Søksmålsadgangen vil gi den som hevder å være biologisk far rett til å reise sak på egen hånd. Han er ikke lenger henvist til at barnets mor går til sak på hans eller begges vegne. Der hvor mor ikke ønsker å reise endringssak, får den som påstår å være far til barnet en selvstendig rett til å gå til sak. Det er et vilkår at han kan legge fram opplysninger som tyder på at det er han selv som er far til barnet. På samme måte som etter § 6 andre ledd, avgjør retten i kjennelse om vilkårene for å reise sak er tilstede. Retten skal da ta stilling til både om sak er reist tidsnok, og om de framlagte opplysningene skaper rimelig tvil om farskapet. Sak må reises innen ett år fra han får kjennskap til opplysninger som gir grunn til å tro at han selv kan være far til barnet. Det er imidlertid satt en øvre grense på tre år fra barnets fødsel. Det kan gjøres unntak fra disse grensene i særlige tilfeller jf § 6 tredje ledd, tilsvarende foreldrenes adgang til å reise endringssak etter § 6 andre ledd.

Når farskapet tidligere er avgjort ved dom, kan saken bare tas opp igjen etter tvistemålslovens regler om gjenopptakelse (tvml § 407 nr 6). Gjenopptakelsessaken må reises innen tre måneder etter at parten fikk kunnskap om nye opplysninger om farskapet. For øvrig gjelder ingen frist for gjenopptakelse av farskapssaker. I tilfeller hvor farskapet er avgjort ved dom er det ikke vedtatt endringer fordi det ikke er ønskelig å trekke ut en type saker fra det alminnelige regelverket for gjenopptakelsessaker. Det praktiske behovet for en ettårsfrist vil heller ikke være så stort i disse sakene, i og med at blodprøver, og dermed nytt bevismateriale, gjerne blir tatt i en pågående prosess for å få endret farskapet.

Hovedregelen i § 9 første ledd fastsetter vilkårene for å avsi dom i farskapssaker: «Dersom ein mann blir utpeikt som far etter DNA-analyse, skal dom seiast for at han er far.» Fra denne hovedregelen er det gjort unntak for de tilfeller hvor det er grunn til å tro at det hefter feil ved DNA-analysen, og i de tilfellene hvor nærstående slektninger av den utpekte far også framstår som mulige fedre. Av ordlyden i bestemmelsen framgår det at tidligere første og andre ledd (nå andre og tredje ledd) gjelder subsidiært.

Fjerde og femte ledd (tidligere tredje og fjerde ledd) i § 9 kom inn i loven i forbindelse med lov 12. juni 1987 nr 68 om kunstig befruktning. Bakgrunnen var å skape familierettslig klarhet for de barn som blir født etter kunstig inseminasjon (Ot prp nr 25 (1986-87) side 44). Ut fra teksten i fjerde ledd synes det som om farskap alltid skal fastsettes ved dom når det er utført inseminasjon på moren. Som følge av pater est-regelen vil det imidlertid følge direkte av loven at morens ektemann er far, også i tilfeller hvor det er foretatt inseminasjon. Det forutsettes derfor at det er anlagt sak om farskap for at § 9 fjerde ledd skal komme til anvendelse. Regelen innebærer at ektemannen ikke kan fri seg fra et farskap etter inseminasjon som han har samtykket i, ved å hevde at han jo ikke er den biologiske far. Motsatt innebærer regelen at han kan få farskapet opphevet hvis hustruen lar seg inseminere uten hans samtykke. I forbindelse med lov 5. august 1994 nr 56 om medisinsk bruk av bioteknologi ble § 9 femte ledd (tidligere fjerde ledd) utvidet til også å omfatte samboere.

KAPITTEL 3 Oppgåvene til tilskotsfuten og fylkesmannen i farskapssaker

Det har tidligere ikke vært hjemmel for å pålegge barnets mulige far blodprøvetaking før barnet er født. Det kan tenkes situasjoner hvor det er behov for dette, f eks i tilfeller hvor man har grunn til å tro at vedkommende vil forlate landet. Etter § 11 første ledd har nå fylkestrygdekontoret myndighet til å kunne pålegge blodprøve av den mulige far før barnet er født, dersom det er sannsynlig at det vil kunne by på problemer å få tatt blodprøver av ham etter barnets fødsel.

Befinner den mulige far seg i et av de øvrige nordiske land, kan det imidlertid begjæres blodprøvetaking etter overenskomst mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige av 26. april 1974. Oppholder mannen seg utenfor Norden, kan det begjæres blodprøvetaking av den mulige far i utlandet etter Haagkonvensjonen om bevisopptak av 18. mars 1970. Behovet for å pålegge blodprøve før barnet er født vil derfor være størst der en forventer at faren ikke vil kunne oppspores, samt der hvor han reiser til et land som ikke er tilsluttet overenskomsten eller konvensjonen. Også i land som ikke er tilknyttet konvensjonen, for eksempel Hellas, vil myndighetene kunne være behjelpelige med å få tatt blodprøve med henblikk på å få fastsatt farskap. Forutsetningen er at vedkommende lands rett hjemler adgang til å pålegge blodprøve. Dette er for eksempel ikke tilfelle i Spania.

§ 11 andre ledd gir departementet hjemmel for å gi forskrift om blodprøver og DNA-testing. Slik forskrift er foreløpig ikke fastsatt.

Fylkestrygdekontoret har tidligere hatt formell adgang til å nekte å foreta forberedende undersøkelser i en farskapssak. Denne adgangen har i prinsippet vært uavhengig av barnets alder. Det offentlige har plikt til å få fastsatt farskap etter § 5. (En slik plikt kan neppe strekke seg til å omfatte nedstammingssak når barnet har fått en far ved adopsjon). Dersom en DNA-analyse positivt utpeker en person som barnets far, og denne likevel benekter farskapet, har trygdeetaten plikt til å oversende saken til retten for avgjørelse. Den vetorett som fylkestrygdekontoret i prinsippet hittil har hatt, kan således neppe sies å representere et praktisk problem, men voksne barn er nå likevel gitt rett til å reise sak om farskap dersom det offentlige ikke vil reise farskapssak på deres vegne jf § 11 sjette ledd.

Subsidiær søksmålsadgang er også gitt til en mann som påstår å være barnets far, men som ikke har fått fastsatt farskapet fordi fylkestrygdekontoret ikke har tatt de nødvendige skritt for å få avklart om han er far til barnet. Dette kan være tilfeller hvor fylkestrygdekontoret av hensyn til mor og barn har henlagt saken etter § 11 femte ledd. I og med at en mann som påstår å være far til et barn som allerede har en far er gitt søksmålsadgang (§ 6 nytt tredje ledd), er det også naturlig at en mann som påstår å være far til et barn uten juridisk far, skal ha en subsidiær søksmålsadgang. Selv om det i praksis vil være mindre aktuelt, får også barnets mor en tilsvarende selvstendig rett til å reise sak for domstolen i de tilfeller fylkestrygdekontoret ikke har fastsatt farskapet etter barneloven § 5, selv om mor opplyser hvem hun mener er far til barnet. Dette kan være aktuelt i tilfeller hvor fylkestrygdekontoret ikke har pålagt blodprøve fordi det framstår som lite sannsynlig at vedkommende kan være far til barnet.

KAPITTEL 4 Rettargang i farskapssaker

Med hjemmel i § 24 andre ledd er det nå uttrykkelig fastslått at det er adgang til å benytte prøver tatt av en mann i en annen sammenheng som bevis i farskapssak, hvis mannen ikke er tilgjengelig for blodprøvetaking fordi han er død eller utilgjengelig av annen grunn. Departementet er gitt hjemmel til å gi utfyllende regler ved forskrift. Slike forskrifter er foreløpig ikke fastsatt.

Dersom den mulige far er avgått ved døden før barnet fødes, og det ikke er tatt blodprøve av ham med sikte på fastsetting av farskapet, kan det være behov for å gjøre bruk av biologiske prøver som er tatt av mannen i annen forbindelse før han døde. Det kan for eksempel tenkes at sykehuset har blod- eller vevsprøver tatt i forbindelse med medisinsk behandling, og som kan være gjenstand for en DNA-analyse til bruk i farskapssaken. Opplysninger som fremkommer fra disse prøvene vil imidlertid være underlagt alminnelige taushetspliktbestemmelser, og kan ikke uten videre utleveres. Er vedkommende død, kan imidlertid legen i medhold av legeloven (lov 13. juni 1980 nr 42 § 31 jf § 37) meddele taushetsbelagte opplysninger når vektige grunner taler for det. Ved vurderingen tas det hensyn til hvilken type opplysninger det dreier seg om, avdødes antatte vilje, samt de pårørendes og samfunnets interesser. Det fremgår av lovens forarbeider at fastsettelse av farskap er en slik vektig grunn som medfører at legen uten hinder av taushetsplikten kan gi opplysninger i sakens anledning.

Idømmelse av farskap kan etter § 25 første ledd skje utenfor hovedforhandling når det foreligger DNA-analyse som utpeker faren, men likevel slik at partene gis anledning til å uttale seg om forutsetningene for å avsi dom uten hovedforhandling er til stede.

Tidligere har domstolsbehandling av farskapssaker vært en forholdsvis omstendelig prosess med muntlig saksforberedelse og med avhør av parter og vitner. Dersom det foreligger blodprøver som utelukker at vedkommende kan være far til barnet, har det tidligere vært adgang til å avsi dom uten hovedforhandling. Idømmelse av farskap har derimot bare kunnet skje etter ordinær hovedforhandling. Bakgrunnen for dette er at den eldre typen blodprøveanalyse som ble brukt før DNA-analysen ble innført, ikke har vært ansett for å gi god nok sikkerhet for avgjørelsen, selv om denne har utpekt en bestemt mann som far. Etter at DNA-analysen ble innført, er det ikke være noe i veien for at også idømmelse av farskap kan skje uten hovedforhandling når det foreligger blodprøver testet ved DNA-analyse som utpeker en bestemt mann som far til barnet.

KAPITTEL 5 Foreldreansvaret og kvar barnet skal bu fast

I Ot prp nr 56 (1996-97) er det på side 42 flg drøftet om felles foreldreansvar bør kunne pålegges mot den ene av foreldrenes vilje. Domstolen eller fylkesmannen skal ta utgangspunkt i hva som vil være til barnets beste. Hvis det ikke hefter forhold ved den som ønsker del i foreldreansvaret som gjør at vedkommende er uegnet til å utøve foreldreansvaret, bør han eller hun normalt få medhold i kravet om felles foreldreansvar. Særlig der partene har bodd sammen og vedkommende som ønsker foreldreansvar har et nært forhold til barnet, vil det være uheldig om han eller hun blir avskåret fra den tilknytning til barnet som foreldreansvar innebærer. Det kan ikke være rimelig at den ene av foreldrene får foreldreansvaret alene bare fordi vedkommende ønsker at den andre ikke skal ha det. Imidlertid kan motviljen være så stor at det ikke vil være til barnets beste å fastsette felles foreldreansvar.

Også når partene ikke har bodd sammen bør det som utgangspunkt foreligge tungtveiende grunner for å nekte felles foreldreansvar. At barnet som regel ikke har den samme nærhet i forholdet til vedkommende forelder, gjør imidlertid at vurderingen av barnets beste i disse tilfellene blir mer åpen sammenliknet med tilfeller der foreldrene har bodd sammen. I vurderingen av hva som vil være til barnets beste bør det således generelt legges til grunn at det for de fleste barn vil være et gode at begge foreldre har foreldreansvar, men at det finnes unntak. Deretter blir det opp til lovanvender å vurdere hva som vil være til det enkelte barnets beste, blant annet ut fra en vurdering av foreldrenes evne til å samarbeide om de spørsmålene som faller inn under foreldreansvaret. I situasjoner der den av foreldrene som har foreldreansvar ønsker at den andre også skal ha del i foreldreansvaret, men denne nekter, kan felles foreldreansvar neppe sies å være til barnets beste. Det vil normalt ikke være aktuelt å pålegge en som ikke ønsker det foreldreansvar.

Domstolen eller fylkesmannen må fatte avgjørelse på bakgrunn av de individuelle forhold som foreligger i hver enkelt sak. Hensynet til å finne en god løsning først og fremst for barnet skal være overordnet. Det er ikke foretatt endringer i § 34 tredje ledd som følge av disse vurderingene.

Det følger av § 34 tredje ledd og ny § 44 a tredje ledd at ekteskapsloven § 26 om mekling gjelder tilsvarende. Ekteskapsloven § 26 a pålegger meklere opplysningsplikt til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Det er ikke grunn til at meklernes opplysningsplikt skal være forskjellig når det mekles etter barneloven og etter ekteskapsloven. Som følge av dette henviser barneloven §§ 34 tredje ledd og 44a tredje ledd nå til ekteskapsloven §§ 26 og 26 a.

Tidligere § 34 fjerde ledd har blitt ny § 35 b. Henvisningen i § 35 fjerde ledd til § 34 fjerde ledd, er som følge av dette endret.

§ 35 a er ny og gir regler om hvor barnet skal bo fast. I proposisjonen er det tatt til orde for å benytte begrepene «hvor barnet skal bo fast» eller «barnets bosted», som er mer i overensstemmelse med lovens ordbruk enn begrepet «daglig omsorg». Omsorg er noe alle foreldre skal vise overfor barna sine, uavhengig av om de bor fast sammen med dem eller ikke. Samværsforelderens omsorgsplikt framgår nå eksplisitt av § 44 andre ledd.

Foreldrene kan reise sak om hvor barnet skal bo fast for retten eller fylkesmannen jf § 35 a. Tidligere var det et vilkår at foreldrene måtte være «usamde» for at de skulle få saken behandlet. Nå framgår det av teksten i § 35 a og § 44 a at foreldra kan reise sak uten at det oppstilles noe krav om uenighet. (Det er ikke gjort noen endring mht foreldreansvaret, ettersom foreldre som er enige kan inngå en avtale og sende denne til folkeregisteret for registrering. Avtalen vil da ha samme rettsvirkning som vedtak eller dom.) Dette medfører at foreldre som har kommet fram til en avtale om hvor barnet skal bo eller en samværsordning som de ønsker å kunne bruke som tvangsgrunnlag, kan bringe saken inn for fylkesmannen for å få avtalen stadfestet i form av et vedtak. Begge foreldre må fremdeles samtykke til administrativ behandling av saken. Endringen vil hjelpe foreldrene til å få gjort avtaler tvangskraftige på en enkel måte, uten kostnader og uten vesentlig ventetid.

Det er grunn til å tro at avtalen foreldrene har inngått i svært mange tilfeller vil være til barnets beste. Fylkesmannen har likevel plikt til å overprøve avtalen, vurdere hensynet til barnets beste og fatte vedtak i tråd med det. Partene må informeres om at fylkesmannen kan komme til et annet resultat enn deres avtale. Det skal foretas en alminnelig saksbehandling etter forvaltningslovens regler. Fylkesmannen har plikt til å opplyse saken tilstrekkelig før vedtak fattes, jf fvl § 17. Barn over 12 år skal alltid høres, jf barneloven § 31. I praksis kan det være vanskelig for fylkesmannen å gå utenfor partenes påstander, ettersom dette f eks kan medføre å pålegge den ene parten mer enn det som framkommer av vedkommendes påstand. I slike tilfeller bør partene oppfordres til å komme med subsidiære påstander, slik at fylkesmannen kan fatte et vedtak i tråd med barnets beste. Dersom fylkesmannen finner det hensiktsmessig kan partene innkalles til et møte. I tilfeller hvor partene ikke ønsker komme med andre alternativer og avtalen ikke er til barnets beste, kan fylkesmannen komme i den situasjon at det ikke er praktisk mulig å fatte vedtak som er til barnets beste, uten at en samtidig pålegger en av partene mer enn det som er påstått.

Det følger av § 35 a andre ledd at dersom foreldrene er enige om det, kan de avtale at barnet skal bo fast sammen med dem begge, selv om de bor hver for seg: altså en ordning med «delt bosted». Dersom foreldrene bringer tvist om hvor barnet skal bo fast/delt bosted inn for domstolen eller fylkesmannen, må det imidlertid avgjøres at barnet skal bo fast sammen med en av foreldrene. Dette får betydning for hvor barnet skal registreres som bosatt i folkeregisteret . Folkeregisteret vil ikke registrere barnet med to bostedsadresser (se folkeregisterforskriften § 2). Dersom foreldrene er enige om at barnet skal ha delt bosted og ønsker avtalen stadfestet av fylkesmannen, kan ikke fylkesmannen fatte et slikt vedtak, jf § 35a andre ledd. Fylkesmannen kan avgjøre at barnet skal være registrert i folkeregisteret som bosatt hos en av foreldrene og eventuelt fastsette en samværsordning opp mot halvparten av tiden, dersom dette er til barnets beste.

Når fylkesmannen fatter vedtak som ikke er i overensstemmelse med partenes begjæring, kan partene inngå en ny avtale som gjelder foran fylkesmannens vedtak jf § 39 første ledd. Dette medfører at fylkesmannens vedtak som er tvangsgrunnlag erstattes av en avtale som ikke kan tvangsfullbyrdes.

Det følger av § 35 b hvilken beslutningsmyndighet som følger av det å bo fast sammen med barnet. Bestemmelsen tilsvarer i det vesentlige den tidligere § 34 fjerde ledd, og må leses i sammenheng med § 44 andre ledd andre punktum som regulerer hvilke avgjørelser som kan tas av samværsforelderen.

Bostedsforelderen kan alene avgjøre om barnet skal gå i barnehage og flytting innen landets grenser, og ta større avgjørelser om dagliglivet. Når det gjelder flytting, har samværsforelderen etter § 49 rett til å bli hørt dersom flyttingen gjør det umulig eller vesentlig vanskeligere å utøve samværsretten. Regelen hjemler en rett for forelderen til å si sin mening. Det er likevel bostedsforelderen som alene har beslutningsmyndighet i dette spørsmålet.

Når foreldrene har felles foreldreansvar og den ene av dem dør, følger det nå av § 36 at den gjenlevende av foreldrene fortsetter å ha foreldreansvaret alene. Hvis barnet bor sammen med begge foreldrene, men bare en av dem har foreldreansvar og denne forelderen dør, overføres foreldreansvaret til den gjenlevende av foreldrene. Folkeregisteret vil på eget initiativ registrere at den gjenlevende har foreldreansvaret alene, og sende vedkommende melding om dette. Dersom andre mener at de kan gi barnet et bedre omsorgstilbud, må de reise sak for retten med begjæring om å få foreldreansvaret overført til seg.

§ 36 nytt fjerde ledd gir andre enn foreldrene hjemmel for å reise sak med begjæring om å få foreldreansvar for barnet. Dette vil særlig være aktuelt i tilfeller hvor barnet er etablert med en ny sosial forelder og kanskje nye søsken, og ikke bør rives opp fra denne familie-enheten. I andre tilfeller kan slektninger av den avdøde forelderen ønske å overta foreldreansvaret for barnet. Tidsfristen for saksanlegg er 6 måneder fra dødsfallet. Det kan kreves midlertidig avgjørelse slik at barnet ikke flyttes før saken er endelig avgjort. I tilfeller hvor foreldrene har felles foreldreansvar og samværsforelderen dør, er det ikke adgang for andre å reise sak.

I tilfeller hvor ingen lenger har foreldreansvaret for et barn, kan de som ønsker å overta foreldreansvaret henvende seg til by- eller herredsretten der barnet er bosatt. Behandlingsmåten av disse sakene reguleres av § 37. En forelder som ikke har hatt foreldreansvar eller bodd sammen med barnet før dødsfallet, vil kunne reise sak for å få foreldreansvar etter denne bestemmelsen. Det skal i avgjørelsen legges vekt på om den gjenlevende forelderen ønsker foreldreansvaret.

Dersom foreldrene skriftlig har gitt uttrykk for hvem som de ønsker skal ha foreldreansvaret etter at de er døde, bør en slik erklæring tillegges vekt. Erklæringen vil være ett av flere momenter i avveiningen av barnets beste etter § 37 andre ledd. En erklæring avgitt nylig av begge foreldrene i fellesskap, vil veie langt tyngre enn en ubegrunnet erklæring fra den ene av foreldrene datert flere år tilbake. De forskjellige momentene må veies mot hverandre. Når retten skal foreta avveiningen av hva som vil være best for barnet, er det en fordel dersom foreldrenes ønske er godt begrunnet. Det stilles ikke formkrav til dokumentet ut over skriftlighet.

I en sak om foreldreansvar hvor den ene av foreldrene er død, skal det etter § 37 andre ledd legges vekt på om gjenlevende forelder ønsker foreldreansvaret. Lovendringen gir uttrykk for at normalordningen er at barn vokser opp sammen med sine biologiske foreldre. I tilfeller hvor flere ønsker å overta foreldreansvaret for barnet, skal det legges vekt på om gjenlevende ønsker foreldreansvaret. Den biologiske tilknytningen vil her være ett av flere momenter som må veies mot hverandre. Det avgjørende i vurderingen er fremdeles hva som er best for barnet. Endringen er ikke ment å styrke foreldrenes interesse på bekostning av barnets beste. I tilfeller hvor barnet er vokst opp sammen med en sosial forelder og nye søsken, vil en slik sosial tilknytning kunne veie tyngre enn biologi. Dette må imidlertid domstolen ta stilling til i hver enkelt sak.

Etter § 37 sjette ledd er det bare den gjenlevende forelderen som senere kan reise ny sak med begjæring om foreldreansvar. Nytt § 39 tredje ledd får anvendelse også i disse sakene.

Domstolen er i § 39 tredje ledd gitt hjemmel for å avgjøre saker uten hovedforhandling bl a i tilfeller hvor sak reises svært kort tid etter en tidligere avgjørelse uten at det foreligger nye opplysninger eller endrede forhold, eller hvor sak reises i direkte sjikanehensikt. I saker hvor det er åpenbart at særlige grunner ikke foreligger, er det hensiktsmessig å kunne avgjøre saken uten hovedforhandling i retten. Dersom det foreligger særlige grunner, skal saken behandles på ordinær måte.

§ 41 a om registrering av foreldreansvaret er ny og innebærer at alle avtaler eller avgjørelser om foreldreansvar skal meldes til folkeregisteret. Meldingen sendes til folkeregisteret i den kommunen barnet bor. En avtale om foreldreansvar vil først bli tillagt rettsvirkninger når den er meldt til folkeregisteret. Som følge av denne bestemmelsen vil alle avtaler om foreldreansvar bli registrert i folkeregisteret. Gyldige avtaler som er inngått forut for lovendringen, vil beholde sin gyldighet. Alle avtaler om foreldreansvar som inngås etter at loven trer i kraft, må imidlertid meldes. Folkeregisteret vil som følge av dette bare ha fullstendig troverdighet mht foreldreansvar for avtaler om foreldreansvar som er inngått etter 1.1.1998.

Meklerne har et særlig ansvar for å orientere foreldre som møter til mekling om at de må sende avtale om foreldreansvar til folkeregisteret, jf Barne- og familiedepartementets rundskriv Q-17/97 til meklerne. Har foreldrene felles foreldreansvar vil de fortsette med dette dersom de ikke sender melding til folkeregisteret om at en av dem skal ha det alene.

Domstolene og fylkesmannsembetene er oppfordret til å sende melding til folkeregisteret om endelige avgjørelser om foreldreansvar, jf Barne- og familiedepartementets rundskriv Q-10/97 til domstolene og fylkesmannsembetene. Slik melding har likevel ikke betydning for gyldigheten av avgjørelsen, slik at dommer og vedtak er gyldig selv om de ikke er meldt til folkeregisteret.

Når det gjelder registrering av barnets bosted, skal dette skje etter regelverket i folkeregisterforskriften (forskrift 4. mars 1994 fastsatt av Skattedirektoratet). For personer under 18 år er det den eller de som har foreldreansvaret og som barnet bor fast sammen med som skal underskrive flyttemeldingen. Dersom begge foreldrene bor sammen med barnet på flyttetidspunktet og har felles foreldreansvar, må således begge foreldrene skrive under flyttemeldingen. Hvis den ene nekter å skrive under, vil meldingen avvises av folkeregisteret. Dersom sak om foreldreansvaret/hvor barnet skal bo fast bringes inn for fylkesmannen eller domstolen, kan folkeregisteret vente med å behandle flyttemeldingen til avgjørelse foreligger. Dersom slik avgjørelse ikke foreligger innen 6 månedersfristen i folkeregisterforskriften § 2 nr 1, fattes vedtak om bostedsregistrering på vanlig måte. Sentralkontoret for folkeregistrering behandler dette i rundskriv nr 9, 1997.

Hvis barnet bor sammen med begge foreldrene men bare den ene har foreldreansvar, er det tilstrekkelig med dennes underskrift på flyttemeldingen. Har foreldrene felles foreldreansvar, men barnet bor fast sammen med bare en av dem, er det tilstrekkelig at den som barnet er registrert bosatt hos på flyttetidspunktet underskriver flyttemeldingen jf § 35 b.

Da den nye tvangsfullbyrdelsesloven ble vedtatt i 1992, ble barneloven tilpasset denne loven, og hjemmelen for at det offentlige skal innkreve tvangsbøter ble fjernet. Regelen i §§ 42 og 48 som opprinnelig kom inn i loven i 1989 er nå gjeninnført. Bestemmelsen er omhandlet i Ot prp nr 44 (1987-88) side 15 og 16 og i Innst O nr 23 (1988-89) side 5. Selv om ordlyden i §§ 42 og 48 er noe annerledes enn i Ot prp nr 44, er dette ikke ment å medføre realitetsendringer.

Den som har foreldreansvaret alene kan flytte med barnet til utlandet uten den andre av foreldrenes samtykke, jf § 43. Foreldre med felles foreldreansvar må være enige dersom barnet skal flytte utenlands. Dersom det er tvist mellom foreldrene om foreldreansvaret eller hvor barnet skal bo fast, kan ingen av dem flytte ut av landet med barnet før tvisten er avgjort. Foreligger det en midlertidig avgjørelse om at den ene av foreldrene skal ha foreldreansvaret alene, bør dette være tilstrekkelig til at vedkommende kan flytte til utlandet sammen med barnet.

Utreiseforbudet inntrer når foreldrene er "usamde". Foreldrenes uenighet må ha gitt seg utslag i en form for tvist, men det er ikke nødvendig at partene har kommet så langt at det er reist sak for at tvist skal anses for å foreligge. At en av dem har begjært mekling, må normalt være tilstrekkelig for at tvist anses for å foreligge. Det må imidlertid kunne stilles krav om at den av foreldrene som reiser tvisten, utviser en viss aktivitet mht å reise sak. Man bør f eks ikke kunne forhindre den andres flytting til utlandet ved å begjære mekling, og deretter trenere saken.

Etter § 43 a er utgangspunktet at foreldre som har foreldreansvar kan ta barnet med på reise til utlandet. Dette gjelder uavhengig av om foreldrene har felles foreldreansvar eller en av dem har foreldreansvaret alene. Foreldrene kan imidlertid reise tvist for domstolen om selve utenlandsreisen. Hvis domstolen finner at det er tvil om barnet vil bli brakt tilbake til Norge, kan det nedlegges utreiseforbud. Tvist med påstand om utreiseforbud kan tas opp i sak om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast eller samværsrett, eller reises som egen sak for domstolen. Det kan nedlegges forbud mot å foreta en enkelt reise eller utreiseforbudet kan gjøres generelt. Et generelt utreiseforbud kan begrenses i tid.

Dersom domstolen beslutter utreiseforbud, skal domstolen også bestemmes at barnet skal strykes i passet til den av foreldrene som ikke kan reise med barnet til utlandet. Har barnet eget pass, kan det bestemmes at barnets pass skal innleveres.

Politiet kan nedlegge midlertidig utreiseforbud i hastesaker som skal gjelde fram til retten kan behandle saken. Dette kan f eks være tilfelle hvis utreisen skal foretas i en helg, og den av foreldrene som ønsker utreiseforbudet nedlagt, ikke har hatt kjennskap til den forestående reisen. Her kan det være nødvendig å holde barnet tilbake for å kunne hindre en eventuell barnebortføring. Politiet kan nedlegge midlertidig utreiseforbud, beslaglegge barnets pass og eventuelt avgjøre at barnet kan settes bort til andre enn foreldrene, for å hindre en utreise. Politiets avgjørelse bør begrenses i tid. Dersom saken ikke bringes inn for retten innen tidsfristens utløp, faller det midlertidige utreiseforbudet bort. Politiets avgjørelse kan påklages til Barne- og familiedepartementet etter forvaltningslovens regler. Dette vil imidlertid være lite praktisk, idet loven forutsetter at politiets midlertidige utreiseforbud i løpet av kort tid skal overprøves av domstolen. Sakene vil dermed ikke ha aktuell interesse på det tidspunktet de kommer til departementet for klagebehandling.

Den av foreldrene som ikke har foreldreansvar kan bare ta barnet med på reise til utlandet dersom forelderen med foreldreansvaret samtykker til det. Dersom det er åpenbart at barnet vil komme tilbake, kan domstolen gi samtykke til utenlandsferd.

Etter passloven (lov 19. juni 1997 nr 82) § 4 første ledd må begge foreldre samtykke til passutstedelse dersom de har felles foreldreansvar. Pass kan likevel utstedes til barn med bare den ene av foreldrenes samtykke når vedkommende har anledning til å ta barnet ut av landet med hjemmel i barneloven. Dette kan være aktuelt når foreldrene har felles foreldreansvar og den ene nekter å samtykke til passutstedelse, og vedkommende ikke reiser sak for å få domstolen til å nedlegge utreiseforbud. Et annet aktuelt tilfelle kan være når en forelder uten foreldreansvar har fått domstolens tillatelse til å ta barnet med til utlandet.

KAPITTEL 6 Samværsrett mm

Den tidligere § 44 er nå splittet opp i § 44 om barnets rett til samvær og § 44 a om omfanget av samværsretten mv. Det følger av § 44 at barnet har rett til samvær med begge foreldrene. Barnets rett til samvær motsvares ikke av noen juridisk plikt for forelderen til å utøve samvær, som kan tvangsfullbyrdes.

§ 44 andre ledd understreker barnets rett til omsorg og omtanke fra den av foreldrene som utøver samværsretten. Denne bestemmelsen tilsvarer plikten som foreldre med foreldreansvar har til å vise omsorg og omtanke i § 30 første ledd. Dersom barnet ikke får den påkrevde omsorg og omtanke under samværet, bør samværsordningen revurderes fordi det er tvil om den er til beste for barnet. Andre ledd gir også uttrykk for at den av foreldrene som er sammen med barnet, har rett til å ta avgjørelser for barnet under utøvelsen av samværet. Dette gjelder spørsmål om de daglige gjøremål som angår barnet som f eks måltider, påkledning, leggetider osv.

Ny § 44 a regulerer omfanget av samværsretten. Paragrafen er redigert for å tydeliggjøre innholdet i bestemmelsen. Foreldrene har avtalefrihet mht hvordan samværsordning de ønsker å ha, og det må foreligge en avtale om "vanlig samvær" for at en samværsordning med dette innholdet skal inntre. "Vanlig samvær" representerer følgelig ikke et minimumssamvær som den ene av foreldrene automatisk har rett til. Som regel vil det være behov for å konkretisere samværsordningen i større grad en det som framgår av lovteksten. Samværsordningen skal tilpasses det konkrete barnets behov, hvor barnets alder, tidligere kontakt og tilknytning til samværsforelderen, reisevei mellom foreldrene osv tillegges vekt. Det finnes ingen øvre grense for hvor mye samvær som kan avtales.

Etter § 44 a tredje ledd er det ikke lenger noen forutsetning at foreldrene må være uenige for å bringe tvist om samværsrett inn for fylkesmannen. Foreldre som har inngått en avtale de ønsker skal være tvangsgrunnlag, kan bringe avtalen inn for fylkesmannen for stadfestelse. Fylkesmannen har her plikt til å overprøve avtalen, vurdere hensynet til barnets beste og fatte vedtak i tråd med det. Endringen hjelper foreldrene til å få gjort avtaler tvangskraftige på en enkel måte uten kostnader og uten vesentlig ventetid, dersom avtalen kan anses å være til barnets beste. Tilsvarende endring er gjort i § 35 a. Se omtalen av denne.

I 1989 fikk fylkesmannen hjemmel til å behandle saker om foreldreansvar og hvor barnet skal bo fast hvis barnet er over 15 år selv om bare en av foreldrene ber om det. Det ble imidlertid ikke gjort tilsvarende endring i tidligere § 44 (nå § 44 a). De samme hensyn som gjorde seg gjeldende ved lovendringen i 1989, vil i stor grad også gjelde for saker om samværsrett. I § 44 a tredje ledd er det nå hjemmel for administrativ behandling av saker om samvær, når bare en av foreldrene ønsker det. Barnets egen mening vil være svært tungtveiende i disse sakene. Se for øvrig omtale i Ot prp nr 44 (1987-88) side 17 til 20.

Regelen om dekning av reiseutgifter i forbindelse med samvær er nå lovfestet i ny § 44 b. Se omtale av problemstillingen i NOU 1977:35 side 77 og Ot prp nr 44 (1987-88) side 65-66. Lovfestingen er ikke ment å føre til vesentlige endringer i praksis. Utgangspunktet er at samværsforelderen skal dekke reiseutgiftene. Fra hovedregelen om at samværsforelderen dekker reiseutgiftene, kan retten eller fylkesmannen gjøre unntak ved å pålegge bostedsforelderen å dekke en viss andel av reiseutgiftene dersom særlige grunner gjør det rimelig. I tilfeller hvor det er rimelig må det også kunne avgjøres at bostedsforelderen skal dekke reiseutgiftene fullstendig. Når barnet er over 15 år kan krav om deling av reiseutgifter behandles administrativt på begjæring av en av foreldrene.

I tillegg til å pålegge foreldrene å dele reiseutgiftene kan det også være aktuelt for retten å pålegge bostedsforelderen å medvirke til henting og bringing av barnet. Dette kan være helt nødvendig for at samværsordningen skal kunne gjennomføres. Hvis barnet skal reise alene med fly, kan det være aktuelt at bostedforelderen bringer barnet til flyplassen. Det ble i Ot prp nr 56 (1996-97) ikke foreslått å lovfeste at foreldrene kan pålegges å dele ansvaret for den praktiske gjennomføringen, fordi det som regel vil følge implisitt av den samværsordning som fastsettes.

Etter nytt § 45 andre ledd kan besteforeldre få fastsatt samværsrett dersom barnets forelder er nektet samvær. Besteforeldrene har ikke selvstendig søksmålsadgang, slik at det er barnets forelder som må kreve samvær med en subsidiær påstand om at besteforeldrene kan få samværsrett. Det skal alltid stilles som vilkår at den forelderen som er nektet samvær ikke får møte barnet. En forelder som tidligere har blitt nektet samvær, kan reise ny sak med begjæring om å få fastsatt samværsrett med hjemmel i § 39. I den nye saken kan han/hun kreve at dersom samvær fremdeles blir nektet, skal barnets besteforeldre ha rett til samvær. Domstolen eller fylkesmannen må ta stilling til dette spørsmålet ut fra en vurdering av om en slik samværsrett vil være til barnets beste. En slik eventuell samværsrett skal ivareta kontakt med den delen av familien som den av foreldrene som er nektet samvær ikke er i stand til å formidle.

For at sak skal kunne bringes inn for retten, er det i § 44 a (tidligere § 44) krav om at foreldrene skal ha møtt til mekling. Sak om samværsrett skal i utgangspunktet avvises dersom partene ikke har meklet. I særskilte tilfeller kan det være behov for at det fattes en midlertidig avgjørelse om samvær såvidt hurtig at det vil være uheldig å vente til mekling kan bli gjennomført. Når det gjelder saker om foreldreansvar eller hvor barnet skal bo fast, er dette løst i § 38 siste ledd. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i en kjennelse (Rt 1993 side 438) fastslått at § 38 tredje ledd må kunne anvendes analogisk slik at retten, selv om sak ennå ikke er reist, må kunne treffe foreløpig avgjørelse om samværsrett når særlige grunner taler for det. Nå er ordlyden i § 46 endret slik at det eksplisitt framgår at § 38 tredje ledd også skal gjelde for saker om samværsrett slik at midlertidig avgjørelse kan fattes før sak er reist dersom særlige grunner taler for det

Endringen i § 48 gjelder tvangsgjennomføring av avgjørelse om samværsrett. Se omtalen av § 42 om tvangsgjennomføring av avgjørelser om foreldreansvar og hvor barnet skal bo fast.

OVERGANGSREGLER

Dersom endringsloven ikke sier noe særskilt om overgangsordninger, vil den endrede loven gjelde for alle forhold uavhengig av tidspunktet for barnets fødsel.

I § 3 første ledd er pater est-regelen nå opphevet i separasjonstiden. For barn som fødes mens foreldrene er formelt separert, men etter lovens ikrafttredelse, vil farskap måtte fastsettes som om barnet var født av ugifte foreldre. Endringen gjelder ikke for barn som er født før loven trer i kraft.

Etter § 6 andre ledd gjelder nå de samme frister for å reise farskapssak uavhengig av om farskapet følger av foreldrenes ekteskap eller om farskapet er fastsatt ved erkjennelse. Tidligere har farskapssak måttet reises innen tre år etter barnets fødsel, dersom farskapet fulgte av pater est-regelen. Lovendringen innebærer at det nå ikke lenger skal være noen øvre grense for når endringssak kan reises. Det er imidlertid et vilkår at saksøkeren må reise saken innen ett år fra vedkommende fikk kjennskap til opplysninger som tyder på at en annen kan være far til barnet. Domstolen kan gjøre unntak fra ettårs-fristen når særlige grunner taler for det. Ettårs-fristen innebærer også en utvidelse av den tidligere fristen for endring av farskap som følger av erkjennelse. Tidligere var det et vilkår at sak ble reist innen tre måneder etter at vedkommende ble kjent med slike opplysninger om farskapet.

I en overgangsperiode på ett år fra lovens ikrafttreden skal det være anledning til å reise sak med påstand om farskap etter § 6 andre ledd inntil barnet er tre år, uavhengig av hvor lenge saksøker har vært kjent med opplysninger om at en annen kan være far til barnet når farskapet følger av § 3.

En mann som påstår at han er far til et barn som allerede har en juridisk far kan fram til barnet fyller tre år reise sak om farskapet dersom han legger fram opplysninger som tyder på at han kan være far, jf § 6 tredje ledd. Saken må likevel reises innen ett år fra vedkommende ble kjent med opplysningene. Domstolen kan også her gjøre unntak fra tidsfristene når særlige grunner taler for det.

I §§ 25 og 39 er domstolen gitt adgang til å avgjøre saken utenfor hovedforhandling. I disse tilfellene bør det legges avgjørende vekt på om hoveforhandling er påbegynt før lovendringene trer i kraft. I en rettssak som pågår når loven trer i kraft, skal loven legges til grunn dersom hovedforhandling ikke allerede er påbegynt. De øvrige endringene i loven, som f eks §§ 9 og 36, får også bare anvendelse for saker der hovedforhandling ikke allerede er påbegynt.

I § 36 fjerde ledd er det satt en 6 måneders-frist for når det kan reises sak med begjæring om foreldreansvar etter en av foreldrenes dødsfall. Denne endringen gjelder ikke der forelderen er død før loven trer i kraft.

Etter ny § 41a vil avtaler om foreldreansvar måtte meldes til folkeregisteret for å være gyldige. Avtaler som ikke er meldt til folkeregisteret men som i dag likevel er gyldige, vil fortsette å være gyldige etter lovendringen. Avtaler som inngås etter at loven trer i kraft, må meldes til folkeregisteret for å få gyldighet.

VEDLEGG 1 Lovspeil

linkdoc004005-050006#docSe vedlegg 2 i Ot prp nr 56 (1996-97)

VEDLEGG 2 Oversikt over forskrifter

§ 10 Forskrift om avgjørelsesmyndighet mv for Statens innkrevingssentral i saker om innkreving av underholdsbidrag.

§ 11 Forskrifter om opplysningsplikt for lege og jordmor i forbindelse med fastsetting av farskap

§§ 34 og 44 Forskrift om mekling etter barnelova

§ 52 Forskrift om særtilskot

§ 54 Forskrift om fastsetting og endring av fostringstilskot

§ 56 Forskrift om indeksregulering av underholdsbidrag til barn

§ 57 Forskrift om ettergjeving

§ 67 Forskrift om anerkjennelse av nordiske farskapsavgjørelser

§ 68 Forskrift til gjennomføring av Haagkonvensjonen om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om underholdsbidrag.

VEDLEGG 3 Aktuelle rundskriv og brosjyrer

  • Q-10/97 Melding til folkeregisteret om foreldreansvar. Rundskriv til domstolene og fylkesmannsembetene
  • Q-17/97 Registrering av foreldreansvar i folkeregisteret. Rundskriv til meklerne
  • Q-07/94 Rundskriv om mekling etter ekteskapsloven og barneloven. Rundskriv til domstolene, advokatene, fylkesmennene og meklerne
  • A- 0580 linkdoc004005-990193#docForeldreansvar og samværsrett. Brosjyre
  • B- 0795 Mekling for foreldre. Brosjyre - utgitt på bokmål, nynorsk, samisk og engelsk
  • C- 0958 linkdoc004005-990192#docFarskap og foreldreansvar. Brosjyre
  • D- Q-0199 linkdoc004005-990159#docAvtale om foreldreansvar. Blankett
  • F- Q-0166 Melding om separasjon/skilsmisse/oppløsning av ekteskap (§24)/ avgjørelse om foreldreansvar
Lagt inn 20. februar 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen