EØS-linjen Kommentert liste_010125

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Utenriksdepartementet

Rapport | Dato: 11.01.2001

EF-RETTSAKTER SOM ETTER EN FORELØPIG OVERSIKT VIL KUNNE BEHANDLES I EØS-KOMITEEN 25. JANUAR 2001

Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertfisering

Kapittel XII Næringsmidler

399 L 0021 Kommisjonsdirektiv av 1999/21/EF av 25. mars 1999 om næringsmidler til spesielle medisinske formål

Sammendrag av innholdet

Direktivet er et særdirektiv under rådsdirektiv 89/398/EØF, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 4 s. 576), og som er rammedirektivet for direktiver om næringsmidler til bruk ved spesielle ernæringsmessige behov.

Direktivet gir retningslinjer for sammensetning av produkter for både spedbarn og voksne. Det inneholder merkebestemmelser for produktene og fastsetter minimums- og maksimumsmengder for vitaminer, mineraler og sporstoffer i produktene, både komplette, ikke-komplette og sykdomsspesifikke produkter. Produktene skal merkes med bl.a. energitetthet, protein-, fett- og karbohydratmengder og proteinkilde. Det skal angis om produktet egner seg som eneste næringskilde eller som tilskudd, hvilken diagnose det er egnet for, og eventuelt om det skal brukes under medisinsk veiledning.

Merknader

Forskrift av 21. desember 1993 nr. 1382 om næringsmidler til bruk ved spesielle ernæringsmessige behov vil måtte endres. De produkter direktivet omfatter, vurderes og godkjennes i dag av Statens næringsmiddeltilsyn. Dette gjøres etter nordiske retningslinjer, som igjen baseres på maksimums- og minimumsverdier fastsatt av EUs vitenskapskomité for næringsmidler. Norske myndigheter er positive til et direktiv for denne produktgruppen.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for næringsmidler der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Finansdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Rettsakten har også vært vurdert og funnet akseptabel av ekspertgruppen for næringsmidler til bruk ved spesielle behov, under Statens næringsmiddelstilsyns vitenskapelige komité.

Kapittel XIII Legemidler

300 R 1286 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1286/2000 av 19. juni 2000 om endring av vedlegg I, II og III til rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 om en fremgangsmåte i Fellesskapet for fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse

Sammendrag av innholdet

Rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92) bind 3, s. 509). Forordning 1286/2000 supplerer/endrer vedlegg I, II og III til rammeforordning 2377/90 som omfatter bestemmelser om fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i samtlige næringsmidler av animalsk opprinnelse, herunder kjøtt, fisk, melk, egg og honning.

Anti-infeksjonsmiddelet fenoxymetylpenicillin er tilført vedlegg I, som omfatter liste over stoffer med fastsatt MRL ("maximum residue limit"). De organiske stoffene aluminiumsalisylat, bismutsubnitrat, kalsiumaspartat, metylsalisylat, salisylsyre, natriumsalisylat og sinkaspartat, samt urtene Matricaria recutita og preparater derav og Rhei radix og standardiserte ekstrakter og preparater derav er tilført vedlegg II, som omfatter liste over stoffer som ikke behøver MRL. Anti-infeksjonsmiddelet acetylisovaleryltylosin og kortikoidet metylprednisolon er tilført vedlegg III, som omfatter liste over stoffer med midlertidig fastsatt MRL.

Merknader

Fenoxymetylpenicillin er godkjent til spedlam, og bruk til gris kan ikke utelukkes, men skjer neppe i stort omfang. Aluminiumsalisylat, bismutsubnitrat, kalsiumaspartat, metylsalisylat, salisylsyre, natriumsalisylat og sinkaspartat kan forekomme i apotekfremstilte preparater eller som hjelpestoffer. Acetylisovaleryltylosin og metylprednisolon kan finnes i preparater som har fått spesielt godkjenningsfritak (dvs. at det er gjort unntak fra kravet om godkjenning og utstedelse av markedsføringstillatelse for en begrenset mengde av preparatet). De andre stoffene finnes ikke i preparater som er godkjent til produksjonsdyr.

Forskrift av 10. oktober 1996 nr. 997 om maksimumsverdier for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse har implementert rammeforordning 2377/90 og senere endringer til denne, vil måtte endres.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har også vært til vurdering hos Statens legemiddelkontroll, Norges veterinærhøyskole og Den norske veterinærforening. Ingen innvendinger er kommet fra disse.

300 R 1295 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1295/2000 av 20. juni 2000 om endring av vedlegg II og III til rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 om en fremgangsmåte i Fellesskapet for fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse

Sammendrag av innholdet

Rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92) bind 3, s. 509). Forordning 1295/2000 supplerer/endrer vedlegg II og III til rammeforordning 90/2377/EØF som omfatter bestemmelser om fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i samtlige næringsmidler av animalsk opprinnelse, herunder kjøtt, fisk, melk, egg og honning.

Det organiske stoffet toldimfos er tilført vedlegg II, som omfatter liste over stoffer som ikke behøver MRL ("maximum residue limit"). Antiparasittmiddelet permetrin og antiprotozomiddelet amprolium er tilført vedlegg III, som omfatter liste over stoffer med midlertidig fastsatt MRL.

Merknader

Ingen av stoffene finnes i preparater godkjent til produksjonsdyr. Amprolium kan finnes i preparater som har fått spesielt godkjenningsfritak, dvs. at det er gjort unntak fra kravet om godkjenning og utstedelse av markedsføringstillatelse for en begrenset mengde av preparatet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har også vært til vurdering hos Statens legemiddelkontroll, Norges veterinærhøyskole og Den norske veterinærforening. Ingen innvendinger er kommet fra disse.

Kapittel XXI Byggevarer

300 D 0367 Kommisjonsvedtak 2000/367/EF av 3. mai 2000 om gjennomføring av rådsdirektiv 89/106/EF med omsyn til klassifisering av brannmotstanden til byggjevarer, byggverk og deler av byggverk

Sammendrag av innholdet

Vedtaket gjelder brannteknisk klassifisering av bygningsdeler og er gjort som ledd i gjennomføringen av EØS-avtalens art. 23 (a), særlig vedlegg II, rådsdirektiv 89/106/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lover og forskrifter om byggevarer, "Byggevaredirektivet" (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 6 s. 505).

Klassifiseringen vil bli nedfelt i de kommende harmoniserte CEN-standardene (CEN = Comité Européen de Normalisation – Den europeiske standardiseringsorganisasjon). Når standarden følges, og produktet er CE-merket, er myndighetene forpliktet til å gå ut fra at direktivets krav – og dermed nasjonale krav – er oppfylt. I motsatt fall har produsenten bevisbyrden for at produktet deres oppfyller direktivets krav.

Merknader

Vedtaket vil ikke kreve endringer i plan- og bygningsloven eller byggeforskriftene. Regler om brannteknisk klassifisering er inntatt i teknisk forskrift til plan- og bygningsloven (TEK) kap. VII. Selve klassifiseringen er gitt i NS (Norsk Standard) 3919. Denne vil bli erstattet med de felles europeiske klassifiseringsstandardene når disse foreligger. De nye europeiske klassebetegnelsene for brannmotstand ble inntatt i vår veiledning allerede i 1997.

Konsekvensene for norske byggevareprodusenter blir at de må underlegge sine produkter de felles europeiske reglene. Fra norsk side ses dette som en fordel. Norske byggevareeksperter har, gjennom arbeidet i EUs faste byggeutvalg, deltatt i den prosessen som har resultert i bestemmelsen.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg IX Finansielle tjenester

300 X 0408 Kommisjonsrekommandasjon 2000/408/EF av 23. juni 2000 om opplysninger i noter til årsregnskapet om finansielle instrumenter og andre elementer til utfylling av notekravene som følger av rådsdirektiv 86/635/EØF om bankers og andre finansinstitusjoners årsregnskaper og konsoliderte regnskaper

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 86/635/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 10 s. 156). Rekommandasjon 2000/408/EF fastsetter nærmere krav medlemsstatene bør sette til noteopplysninger m.v. om finansielle instrumenter og andre lignende instrumenter i årsregnskapene til finansinstitusjoner. Rekommandasjonen omfatter opplysninger om finansielle instrumenter, herunder finansielle derivater, varer og varerelaterte derivater. Rekommandasjonen gjelder bare vesentlige poster. Det settes krav til opplysninger om risiko og sikring m.v. i noter og årsberetning til selskaps- og konsernregnskapene. Det anbefales nærmere krav til tallfestede opplysninger i årsregnskap eller noter om kredittrisiko, markedsrisiko og de prinsipper som er lagt til grunn.

Merknader

Regnskapsforskriftene for finansinstitusjoner fastsetter opplysningskrav om slike risiki som rekommandasjonen dekker. Det vil likevel være nødvendig med enkelte tilpasninger i forskriftene for å følge rekommandasjonen. Rekommandasjonen er en ikke-bindende rettsakt. Finansdepartementet legger opp til i det vesentlige å gjennomføre rekommandasjonen i forskriftene. En vil vurdere om det bør gjøres visse tilpasninger til systematikken i de norske regnskapsforskriftene for finansinstitusjoner. Forskriftene er fastsatt i medhold av regnskapsloven.

Oppfølging av rekommandasjonen kan medføre visse administrative kostnader ved at enkelte finansinstitusjoner må tilpasse sine regnskapsrutiner for å oppfylle opplysningskravene.

Sakkyndige instansers merknader

Finansdepartementet finner rettsakten relevant og akseptabel. Ingen spesielle merknader er fremkommet.

Kapittel I Forsikring

300 L 0026 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/26/EF av 16. mai 2000 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogner og om endring av rådsdirektiv 73/239/EØF og 88/357/EØF (fjerde motorvognforsikringsdirektiv)

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 73/239/EØF og 88/357/EØF, som er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 10 s. 5 og s. 26), utgjør første og andre skadeforsikringsdirektiv. Direktivene inneholder deltaljert informasjon om hva som skal regnes som skadeforsikring, og hjemler fri adgang til tjenesteyting i EØS-området med hensyn til stor risiko, blant annet motorvognforsikring. Direktiv 2000/26/EF er det fjerde i rekken av motorvognforsikringsdirektiver. De tre første er rådsdirektiv 72/166/EØF, 84/5/EØF og 90/232/EØF, som alle er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 10 s. 58, 61 og 72). Det fjerde motorvogndirektivet viderefører formålet til de tre foregående, dvs. fri bevegelighet for personer og forsikringstjenester.

Formålet med direktiv 2000/26/EF er å forbedre beskyttelsen av EØS-borgere som skades av en motorvogn i et annet EØS-land enn der de bor, for eksempel som turister. Direktivet supplerer systemet med det grønne forsikringskort, og vil styrke en skadelidts rettsstilling og lette utbetaling av erstatning på tvers av landegrensene.

Det innføres adgang til å anlegge søksmål direkte mot forsikringsgiver og dennes representant, og alle forsikringsselskaper plikter å utpeke skadebehandlingsrepresentanter i alle andre medlemsland enn der selskapet har sin konsesjon. Representanten skal behandle alle krav i forbindelse med uhell som nevnt. Det skal videre opprettes informasjonskontorer som skal bistå skadelidte, og erstatningsorgan, i hvert medlemsland. Skadelidte skal kunne kreve dekning hos erstatningsorganet dersom det f.eks. ikke er mulig å finne rett ansvarlig forsikringsselskap.

Merknader

Bilansvarslova § 4 gir hjemmel for direkte krav mot forsikringsselskap. Når det gjelder krav om skadebehandlingsrepresentant, finnes ingen regler i bilansvarslovgivningen. Dette antas å måtte tas inn i lov om forsikringsvirksomhet. Plikten til å ha et informasjonskontor må hjemles i forskrift om trafikktrygd, med hjemmel i bilansvarslova. Plikt til opprettelse av et erstatningsorgan må innføres ved ny lov og/eller forskrift. Forpliktelsene nevnt over skal sanksjoneres ved overtredelse, og disse må gjennomføres ved lovendring i bilansvarslovgivningen.

En gjennomføring av direktiv 2000/26/EF i Norge antas ikke å få store økonomiske eller administrative konsekvenser. Trafikkforsikringsforeningen vil påta seg oppgavene som informasjonssenter og erstatningsorgan.

Sakkyndige instansers merknader

Finansdepartementet har vurdert rettsakten i samarbeid med Justisdepartementet og Samferdselsdepartementet, og finner rettsakten relevant og akseptabel. Ingen spesielle merknader er fremkommet.

Vedlegg XV Statsstøtte

300 L 0052 Kommisjonsdirektiv 2000/52/EF av 26. juli 2000 om endring av kommisjonsdirektiv 80/723/EØF om innsyn i medlemsstatenes økonomiske forbindelser med offentlige foretak (innsynsdirektivet)

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsdirektiv 80/723/EØF av 25. juni 1980 (innsynsdirektivet), som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 7, s. 153), (med senere endringer) dekker i dag transaksjoner mellom det offentlige og offentlig eide foretak/foretak der det offentlige har dominerende innflytelse. Direktivet stiller krav til oppbevaring og rapportering av visse opplysninger om finansielle forhold. Formålet med direktivet har opprinnelig vært å sikre innsyn i de økonomiske forbindelser mellom offentlige foretak og det offentlige, for å kunne kontrollere eventuelle subsidieelementer.

Innsynsdirektivet er utvidet slik at det nå dekker private foretak som det offentlige gir særlige eller eksklusive rettigheter samt foretak som er blitt tillagt oppgaven å utføre tjenester av allmenn økonomisk betydning og som driver virksomhet i konkurranse med andre. Formålet med endringen er å kunne overvåke eventuell kryss-subisidiering mellom slike aktiviteter og ren forretningsmessig virksomhet for å unngå konkurransevridning.

For å kunne kontrollere om kryss-subsidiering forekommer, pålegges selskapene regnskapsføring med separate regnskapstall for aktiviteter bundet til eksklusive rettigheter eller offentlig tillagte oppgaver, inkludert eventuell offentlig kompensasjon/tilskudd.

Direktivets regler for regnskapsføring gjelder ikke foretak med netto omsetning over to år som er mindre enn EUR 40 mill. For offentlige kredittinstitusjoner vil grensen gå ved EUR 800 mill.

Merknader

Endringene vil nødvendiggjøre lovendringer for at det offentlige skal kunne pålegge berørte virksomheter de plikter som følger av endringen. Trolig dreier det seg om endringer i regnskapslovgivningen, men det kan også være et alternativ å hjemle kravet om atskilte regnskaper i de alminnelige regler om at staten kan stille vilkår ved tildeling av rettigheter. Det er i utgangspunktet positivt at man gis innsyn i foretak som er tillagt særlige oppgaver i samfunnet for å søke å avdekke kryss-subsidiering. Det er grunn til å tro at et ikke ubetydelig antall foretak vil måtte innføre separate regnskaper. Et foretak som for eksempel Posten har allerede separate regnskaper for hhv. konkurranseutsatt og skjermet virksomhet og synes ikke å bli underlagt ytterligere krav i så henseende.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for statsstøtte der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Finansdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kulturdepartementet og Olje- og energidepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XX Miljø

Kapittel I Allment

399 L 0094 Europaparlaments- og rådsdirektiv 1999/94/EF av 13. desember 1999 om adgang til forbrukeropplysninger om drivstofføkonomi og CO2-utslipp i forbindelse med markedsføring av nye personbiler

Sammendrag av innholdet

Drivstofforbruk og spesifikke CO ₂-utslipp fra nye biler skal måles i henhold til rådsdirektiv 80/1268/EF, som er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 1 s. 1098). Kommisjonen har lagt opp en strategi for å redusere CO ₂-utslippene fra personbiler, og forbedre drivstofføkonomien. En del av planen er å la markedskreftene få utfolde seg. Sammenlignbar informasjon om personbilers spesifikke drivstofforbruk og CO ₂-utslipp skal kunne påvirke forbrukernes valg av biler der de biler velges som har lavere forbruk og utslipp. Dette skal igjen påvirke fabrikantens streben etter å produsere mer miljøvennlige biler.

Direktiv 1999/94/EF fastsetter krav til bilforhandlerne i deres markedsføring og reklame for nye biler. I tillegg skal alt reklamemateriell inneholde informasjon om drivstofforbruk og CO ₂-utslipp. Direktivet pålegger medlemsstatene å utvikle en drivstoffmerking for alle fabrikknye biler som utstilles på et salgssted. Videre må det opprettes en drivstofføkonomi-oversikt og en plakat. Merkingen må inneholde henvisning til bilmodell og drivstofftype samt forbruk og spesifikke CO ₂-utslipp. Økonomioversikten skal blant annet inneholde en liste over alle nye personbilmodeller som tilbys for salg i medlemslandene hvert år, en rangeringsliste over de 10 mest drivstoffeffektive bilmodellene ordnet etter stigende spesifikke CO ₂-utslipp, og en henvisning til Kommisjonens oversikt som skal opprettes på Internett. Hos forhandlerne skal det settes opp en plakat for hvert bilfabrikat forhandleren selger, med samme informasjon som merkingen av bilen har, jf. ovenfor. Landene skal sørge for at alt reklamemateriell inneholder informasjon om forbruk og utslipp for de biler reklamen omfatter. Videre skal hvert medlemsland sende Kommisjonen en rapport om effektiviteten av bestemmelsene i direktivet. Det skal fastsettes sanksjoner som skal anvendes ved overtredelse av de bestemmelser som gjennomfører direktiv 1999/94/EF.

Merknader

Norsk rett inneholder ingen regler om adgang til forbrukeropplysninger om forbruk og utslipp ved markedsføring av nye biler. Direktivet må gjennomføres ved ny lov. Det norske typegodkjenningsregisteret kan fungere som en informasjonsbase for opplysninger om drivstofforbruk og CO ₂-utslipp. Utarbeidelsen og oppdateringen av drivstofføkonomi-oversikten vil være administrativt og økonomisk ressurskrevende. Det samme gjelder effektivitetsrapporten.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten ble først behandlet i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer. Behandlingen ble så videreført i Spesialutvalget for miljø der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet, Samferdselsdepartementet, Finansdepartementet og Miljøverndepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel II Vann

398 L 0083 Rådsdirektiv 98/83/EF av 3. november 1998 om drikkevannets kvalitet

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 80/778/EØF om drikkevannets kvalitet er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-1992) bind 12 s. 240). Rådsdirektiv 98/83/EF opphever rådsdirektiv 80/778/EØF med virkning fem år etter førstnevnte direktivs ikrafttredelse. Begge direktivene er minimumsdirektiver, dvs. at det enkelte land selv kan sette strengere grenser i sin nasjonale lovgivning. Det forventes at landene fastsetter nasjonale kravverdier til parametere (bakterier, virus, kjemiske stoffer, fysiske stoffer og andre egenskaper) i tillegg til kravene i direktivet, ut fra hva som er aktuelt for det enkelte land. Det enkelte land kan unnta fra direktivet vannforsyninger til færre enn 50 personer eller til vannverk som produserer mindre enn 10 m ³> vann pr. døgn dersom det ikke dreier seg om et kommersielt eller offentlig foretak.

Kravverdiene i rådsdirektiv 98/83/EF er satt opp på en annen måte enn i rådsdirektiv 80/778/EØF. Det er satt krav til to mikrobiologiske parametere for vanlig drikkevann levert fra vannverk, og fem mikrobiologiske parametere for vann levert i flaske eller annen emballasje. Videre er det fastsatt 26 kjemiske parametere hvor det er satt krav ut fra helsemessige forhold, og hvor overskridelse ikke skal forekomme. I tillegg er det satt krav til 20 indikatorparametere, hvor eventuell overskridelse skal medføre gjennomføring av motvirkende tiltak, men hvor overskridelsen i seg selv ikke anses like alvorlig som for de øvrige parametrene. Det er også satt krav til rutineanalyser som henter parametere fra alle de tre ovennevnte gruppene med hyppighet avhengig av vannverkets størrelse, i tillegg til at det mer sjelden skal gjennomføres en utvidet analyse. Dessuten er det satt krav til nøyaktighet, presisjon og bestemmelsesgrense for de analysemetoder som skal benyttes til vannanalysene.

Merknader

Rådsdirektiv 80/778/EØF er gjennomført i norsk rett ved forskrift om drikkevann. Rådsdirektiv 98/83/EF medfører ingen reelle endringer i krav til utformingen av norske vannverk eller annen norsk vannforsyning, ettersom norske bestemmelser er strengere enn direktivets krav, eller bestemmelsene omfatter parametere som tidligere er analysert og vurdert som uaktuelle med hensyn til å være problemparametere i norsk vannforsyning.

Direktivet medfører en økning i antall parametere som norske vannverk må analysere jevnlig, og dette vil medføre en begrenset kostnadsøkning.

Det vil bli utarbeidet en ny drikkevannsforskrift, som vil omhandle bl.a. tabeller, vannkvalitetsparametrene, analyseprogrammer, analysefrekvenser og analysemetoder.