Europaparlamentets plenumssamling 16.-17. september

Rapport fra ambassaderåd Eli Jonsvik, EU-delegasjonen

Migrasjon dominerte nok en gang da Europaparlamentet møttes til plenumssamling i Brussel 16.-17. september. FNs utviklingsmål og Kommisjonens arbeidsprogram ble også tatt opp.

Migrasjonskommissær Dimitris Avramopoulos (t.v.) og 1. visepresident Frans Timmermans under plenumssesjonen i Europaparlamentet i Brussel 16. september. Foto: European Union 2015

Flyktningkrisen

Under Europaparlamentets miniplenum i Brussel vedtok et flertall å hastebehandle Kommisjonens forslag til kriseregler for relokalisering av 120.000 flyktninger. En resolusjon som støtter Kommisjonens forslag om relokalisering ble i avstemningen dagen etter vedtatt med 370 stemmer for. 134 stemte mot og 54 stemte avholdende. De fleste av de politiske gruppene støttet resolusjonen. Gruppen av britiske, polske og andre konservative (ECR) og gruppen ledet av Marine le Pen (ENF) stemte nei, sammen med britiske UKIP. Mens den største konservative gruppen EPP støttet resolusjonen, brøt en del parlamentarikere herfra ut og stemte mot eller avholdende etter nasjonale linjer. Dette gjaldt særlig parlamentarikere fra Visegradlandene, Romania, Latvia og Litauen. Også i den liberale og den sosialdemokratiske gruppen var det utbrytere fra disse landene som stemte etter de nasjonale linjene. 

Resolusjonen er ment å påvirke neste justisministermøte 22. september. Europaparlamentet skal formelt konsulteres i slike saker og er medlovgiver når det gjelder forslag om permanente regler og mekanismer.

Før avstemningen informerte parlamentspresident Martin Schulz om at han vil sende et brev til Rådet og be om at bistandsmidler fra EUs budsjett blir gjort tilgjengelige umiddelbart for å bistå de landene som i dag har flest syriske flyktninger (Libanon, Tyrkia og Jordan).

Det var over 70 innlegg i migrasjonsdebatten, der langt de fleste ga uttrykk for sterk kritikk av manglende resultater fra justisministermøtet 14. september. Gjennomgangstonen var oppfordringer til alle EUs medlemsstater om å stå sammen og vise handlekraft og solidaritet.

Luxembourgs migrasjonsminister Jean Asselborn (Rådsformannskapet) takket tidlig i sin innledning Norge for tilbudet om å arrangere en giverkonferanse for Syria. Han mente det hadde vært stor grad av enighet på møtet 14. september og la i sluttinnlegget særlig vekt på å beholde Visegradlandene i folden. Kommisjonens 1. visepresident Frans Timmermans understreket at vinteren står for døren: fysisk for flyktningene og metaforisk for EU hvis man ikke finner fram til løsninger. Av den grunn mente Timmermans det var viktig å bygge broer mellom medlemslandene og vise solidaritet med medlemsland som sliter og med kriselandenes nærområder. Han ga også ros til Europaparlamentet for rask handling, fordi det uttrykte et viktig signal til justisministrene om å handle.  Migrasjonskommissær Dimitris Avramopoulos mente krisen er mangefasettert, men forsikret om at Kommisjonen er seg sitt ansvar bevisst, herunder også ansvaret for å holde Europa sammen.

Den største konservativegruppen EPP minnet om at alle land aksler et stort ansvar. Den sosialdemokratiske gruppen S&D oppfordret Rådet til å gå videre, ikke være redde og gå i bresjen for kampen for sivilisasjonen. Det ble kalt en skam å bygge nye murer, med henvisning til at det ikke er lenge siden sist vi hadde piggtråd i Europa. De liberale gikk inn for toppmøte snarest med en bredere dagsorden, og mente det kunne være lettere å overbevise Visegradlandene hvis de trekkes inn i en større debattom europeisk asyl og migrasjonspolitikk, ikke bare om kvoter for relokalisering. De oppfordret til å gi økonomisk bistand til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) for å bedre forholdene i flyktningeleirene. For å takle krigen i Syria må Federica Mogherini, høyrepresentant for utenrikssaker, sammen med Frankrike og Storbritannia forberede et fredsinitiativ som kan lanseres i FNs sikkerhetsråd. Kommisjonen må handle når det gjelder Ungarn. De grønne ble bekymret når det ble blåst opp under fryktens vinder, også i Europaparlamentet, og oppfordret statssjefene til å la seg inspirere av solidariske medmennesker. De venstreradikale mente at Europa hadde skapt mye av krisen selv, blant annet ved å støtte militarisering i Midtøsten. De ga samtidig støtte til Kommisjonens forslag og kritiserte Ungarn.

Gruppen av britiske og andre konservative ECR minnet om at EU består av 28 land, ikke bare ett eller to.  Advarte mot diktat og å rette pekefingre. De to gruppene lengst til høyre tok til orde for å stenge grensene. Tysklands oppførsel ble karakterisert som utpressing og Parlamentspresidentens forslag om hastebehandling ble kalt udemokratisk.

Kommisjonens arbeidsprogram for 2016

Europaparlamentet vedtok også en resolusjon på 15 sider om sitt syn på Kommisjonens arbeidsprogram for 2016.  Her stemte 408 for, 182 mot og 23 avholdende. Resolusjonen var støttet av EPP, S&D, de liberale og de grønne. Kommisjonen oppfordres til å vise sterkt lederskap i 2016. Kjernen i arbeidsprogrammet må være en klar visjon for å takle utfordringene knyttet til energiforsyning, klimaendringer, overgang til et digitalt samfunn, å skape nye arbeidsplasser, migrasjon, demokratisk styresett og rettsstatsprinsipper. Juridisk og administrativ forenkling må ikke misbrukes til å deregulere eller senke sosiale og miljømessige standarder. Kommisjonen vil presentere og diskutere arbeidsprogrammet sitt 29. oktober under plenumssesjonen i Strasbourg.

FNs kommende toppmøte om utvikling

Luxembourgs minister Schmit (Rådsformannskapet) vektla at debatten om FNs utviklingsmøte henger sammen med migrasjonskrisen. Særlig pekte han på økonomiske migranter og sa at også disse har legitim grunn til å søke et bedre liv andre steder, slik mange europeere gjorde på 1800-tallet. Migrasjon er en del av en globalisert verden, og svaret på økonomisk migrasjon kan ikke være å bygge nye murer. Schmit mente at løsningen var bærekraftig utvikling, for å unngå at millioner av mennesker ble drevet på flukt på grunn av svak økonomi og klimaendringer. Utryddelse av fattigdom ble fremhevet som den viktigste oppgaven. Han snakket også om klimatoppmøtet i Paris i desember, og at klimaendringene krever en «ambisiøs, overgripende strategi som må være universell og bindende». Teknologiutvikling står sentralt i å gjøre utviklingsland til lavkarbon-økonomier. 

Kommisjonens 1. visepresident Timmermans vektla at han har fått ansvar for bærekraftig utvikling i bred forstand. Derfor fremhevet han viktigheten av å skape koherens mellom EUs institusjoner, og at man må «bygge ned siloer». Han erkjente at politikken som kommer fra forskjellige EU-institusjoner i (for) mange tilfeller ikke henger sammen. Timmermans pekte også på alle fasettene som faller innunder politikken for bærekraftig utvikling, der miljø, økonomi og sosiale spørsmål ble trukket frem som de tre viktigste. Selv om faren ved å fokusere på alt er at man ikke får gjort noe, mente han det var helt sentralt med en helhetlig tilnærming. Han vektla også viktigheten av europeisk lederskap, og trakk frem økonomisk ulikhet som et stort problem. I avslutningsinnlegget pekte han på at privat sektor i en del tilfeller er både mer visjonære og langsiktige enn det offentlige, og at sistnevnte både måtte lære av og samarbeide med private.

I debatten uttrykte representanter fra den konservative gruppen EPP at de støttet forslagene fra kommisjonen, men at FN-fondene er underfinansiert. EPP sendte ut en pressemelding under debatten, der de skriver at effektiv utviklingspolitikk er sentralt for å takle migrasjonsproblemet. Det ble også pekt på at det var viktig å fokusere på dem som har det verst, i første rekke kvinner og barn. Videre ble det trukket fram at Agenda 2030 ikke stiller noen konkrete krav til hvordan i-landene skal endre sin utenrikspolitikk for å nå målene. Generelt var de største partigruppene positive og ønsket Agenda 2030 velkommen.  

Deler av den moderate høyresiden var noe mer skeptiske, og pekte på at man ikke klarte å nå tusenårsmålene fra 15 år siden og antydet at ambisjonsnivået kanskje er for høyt. De grønne understreket behovet for robust oversyn og nødvendigheten av å få målbare resultater. De venstreradikale mente økonomisk profitt hadde stått over alle andre hensyn tidligere, og at IMF og andre relevante institusjoner måtte gi gjeldsslette til utviklingsland (se pressemelding). Ytre høyre (ENF) mente at dette var å kaste bort skattebetalernes penger på naive feiltrinn og dårlig politikk. Videre ble det etterlyst konkrete handlingsforslag som kan gjennomføres på kort sikt. Langtidsperspektivet er uheldig, ble det sagt, fordi det til en viss grad pulveriserer ansvaret.

Skrevet av ambassaderåd Eli Jonsvik og studentpraktikantene Sofie Vold og Anders Sætra.