Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Høringssvar fra VID vitenskapelige høgskole

Høringssvar Kvalitet- og strukturreformen i barnevernet

Dato: 10.06.2016

Svartype: Med merknad

Barne- og likestillingsdepartementet

Postboks 8036 Dep

0030 Oslo

 

 

  1. juni 2016

 

 Den 1. januar 2016 fusjonerte Diakonhjemmet Høgskole, Haraldsplass diakonale høgskole, Høgskolen Betanien og Misjonshøgskolen til VID vitenskapelige høgskole. Den nye høgskolen har rundt 300 ansatte og 3500 studenter med studiesteder i Bergen, Oslo, Sandnes og Stavanger. VID vitenskapelige høgskole er en verdibasert og kirkelig forankret vitenskapelig høgskole. Vi har lang tradisjon for utdanning og forsking med relevans for barnevernfeltet.

 

VIDs høringssvar – Kvalitets- og strukturreform i barnevernet

 VID vitenskapelige høgskole vil takke for invitasjonen til å gi innspill på høringen om forslag til endringer i barnevernloven. Kommentarene til de konkrete forslagene følger disposisjonen i høringsnotatet. Vi vil starte med noen overordnede kommentarer.
 

Høringsnotatet inneholder en grundig gjennomgang av viktige spørsmål i ansvarsdelingen mellom stat og kommune. Et hovedgrep i meldingen er overføring av ansvar til kommunene. Mange viktige spørsmål og dilemmaer pekes på. Flere av dem taler også mot en overføring av oppgaver til kommunene. Overføring av oppgaver til kommunene bygger på viktige intensjoner om at barnevernets oppgaver best kan løses lokalt i samarbeid med andre lokale tjenester og nær brukeren som har behov for tiltakene. Vi støtter en slik forståelse. Samtidig vil vi understreke at det er flere forutsetninger som må oppfylles for at det skal lykkes å overføre så vidt omfattende oppgaver fra stat til kommune. Det forutsetter øremerkede ressurser og oppbygging av kompetanse i kommunene og at dette planlegges i god tid. Det er helt avgjørende at kommunale politikere involveres og at det tas høyde for ulikheter i kommunenes størrelse og geografiske utforming.

 

Det må også tas hensyn til at kommunenes barneverntjenester allerede i dag er overbelastet. En forutsetning for at barn og unge skal få rett hjelp til rett tid, er at barnevernet tilføres ressurser og kompetanse slik at ansatte får nok kapasitet og tid til forsvarlig arbeid.

 

Vi er bekymret for om forslagene går for langt i en overføring av oppgaver. Det bygger på et urealistisk bilde av hva som er mulig for alle kommuner å inneha av funksjoner med tilhørende kompetanse selv med kommunesammenslåing og interkommunale organisering av barneverntjenestene. Det er i dag store forskjeller mellom kommunene i de tjenestene som tilbys barn og unge i omsorgssviktsituasjoner, og det vil være uheldig hvis disse ble forsterket. Vi savner en diskusjon om barneverntjenestenes størrelse med krav til minimumsbemanning og bemanningsnorm knyttet til antall saker. Her er vi enige med FO, Barnevernpanelet og andre som foreslår en at en ansatte ikke har ansvar for mer enn 15 barn.

 

Vi ser positivt på at det utvikles faglige anbefalinger fra direktoratet. Det er avgjørende at faglige veiledere som kommer fra direktoratet, er kvalitetssikret og at direktoratet benytter kunnskap og forskning fra tjenestene i utarbeidingen. Direktoratets rolle med å formidle forskning og utvikle faglige anbefalinger på barnevernområdet, samt gi faglige råd og veiledning til første- og andrelinjen er svært viktig. Det er imidlertid også nødvendig å sikre relevant kompetanse i både 1.- og 2. linjen for å kunne anvende faglige anbefalinger på en god måte. Anbefalinger, teori eller forskningsbasert kunnskap lar seg ikke automatisk anvende fordi om man kjenner til den. Å anvende kunnskap er en fortolkende prosess. I fortolknings­prosessen må en relatere anbefalingene til det konkrete barnets situasjon og meninger, foreldres situasjon og synspunkter og barnets øvrige kontekst. De må formidles gjennom ferdigheter, erfaring, teoretisk kunnskap og moralsk dømmekraft.

 

Samtidig som høringsnotatet har en grundig gjennomgang av sentrale spørsmål, oppfatter vi at høringen i veldig stor grad bygger på én forskningsrapport og har et tydelig økonomisk fokus. Vi oppfatter også at notatet bygger på en underliggende antakelse om at kommunene styres av økonomiske insentiver og i mindre grad av faglige begrunnelser. Vi stiller spørsmål ved grunnlaget for en slik antakelse.

 

Vi støtter intensjonene om forebyggende og tidlig innsats, men oppfatter at høringsnotatet preges av en urealistisk tro på at det er mulig å unngå at barn og unge må plasseres utenfor hjemmet. Barnevern­tjenestens kjerneoppgave vil fortsatt handle om å ivareta de mest sårbare barna som kan ha behov for et offentlig omsorgstilbud.

 

Vi er bekymret for om forslagene vil innebære en nedbygging av offentlige og private ideelle tiltak for en sårbar gruppe av befolkningen, og at det vil gi mulighet for private store kommersielle foretak å hente ut utbytte i enda større grad enn i dag. Det er uheldig om offentlige ressurser ikke skal komme befolkningen til gode, men gi anledning til omfattende privat utbytte. Det er også en fare at kommunene vil måtte bruke omfattende ressurser på forhandlinger med private tiltak.

 

Fosterhjemstilbudet

VID støtter forslaget om å overføre de fleste statlige oppgavene innenfor fosterhjemsomsorgen til kommunalt barnevern. Det forutsetter overføring av øremerkede ressurser til kommunene. Det er store utfordringer knyttet til rekruttering av fosterhjem som er tidkrevende og samtidig avgjørende for å sikre barn og unge en forsvarlig omsorgssituasjon. Vi er enige i at fosterforeldre skal ha plikt til å delta på grunnopplæring. Etter vår vurdering bør imidlertid Bufdir og Bufetat fortsatt ha ansvar for grunnopplæringen.

 

Det er viktig at det sikres økonomisk generelle like vilkår for fosterhjemmene og at det ikke overlates til den enkelte kommune å fastsette satser for godtgjørelsen. Likeverdige økonomiske rammer for fosterhjem er et statlig ansvar.

 

Det er viktig at det ryddes i begrepsbruk, slik at statlige hjem ikke kalles fosterhjem. Disse hjemmene har andre rammebetingelser enn det som i dag omtales som ordinære fosterhjem.

 

VID støtter departementets ønske om å utrede kommersielle og ideelle aktørers rammevilkår. Hovedmålet med dette arbeidet må være å styrke barnevernstjenestens ansvar for hvordan tiltakene skal være for det enkelte barn eller ungdom. Det er nødvendig med juridiske avklaringer og å avklare bruken av kommersielle og ideelle aktører. Barnets beste skal alltid ligge til grunn for valg av fosterhjem, og skal bygge både på barns og foreldres innspill, samt faglige vurderinger. Sårbare barn og unges omsorgssituasjon er lite egnet for å settes ut på anbud.

 

Institusjonene

VID vil understreke behovet for at omsorgstiltakene er differensierte og best mulig tilpasset det enkelte barn. Det inkluderer et godt utbygd og differensiert institusjonstilbud. Selv om fosterhjem vil være det beste alternativet for mange, vil det ikke være egnet for alle som har behov for et offentlig omsorgstilbud. Det trenger heller ikke være et skarpt skille mellom institusjon og fosterhjem. Flere barn har behov for begge deler. Her vil vi også trekke frem forslaget i foster­hjemsmeldingen om å utrede hvordan opphold i institusjon i større grad kan benyttes for å finne riktige omsorgstiltak til det enkelte barn. Hvert enkelt barns behov må være førende for omsorgstilbudet barnet får. Det må legges til rette for at det varer gjennom barnets oppvekst selv om barnets behov endrer seg. Det innebærer et livsløpsperspektiv med et godt ettervern.

 

Vi vil fremheve behovet for at det det opprettholdes et godt offentlig institusjonstilbud. Vi støtter departementets forslag om at en statlig andrelinje fortsatt skal ha plikt til å sørge for at institusjons­tilbudet er tilgjengelig og tilstrekkelig differensiert til å dekke kommunenes behov. Vi er også enig i at kommunen gis adgang til å velge innenfor andrelinjens tilbud av tilgjengelige og faglig forsvarlige institusjonsplasser. Det er bare store kommuner som vil kunne drifte et institusjonstilbud. Det er avgjørende for å sikre stabilitet i det omsorgstilbudet som gis at det er et godt offentlig institusjons­tilbud. Vi er bekymret for at anbudssystemet som benyttes i institusjons­barnevernet (4 +2 års-kontrakter) ikke sikrer stabile fagmiljøer eller gode rammevilkår til videreutvikling av institusjons­barnevernet. Vi mener det må etableres alternative måter å tildele oppdrag på til de mest sårbare gruppene i befolkningen, som barneverntjenester. Det må være bestemmelser som sikrer et forbud mot profitt på barnevernstjenester, tilsvarende bestemmelsene for private skoler må vedtas.

Private ideelle aktører har i mange år vært et viktig supplement til offentlige omsorgstjenester. Dersom dette fortsatt skal være mulig må det gis mulighet for langvarige kontrakter med solide kvalitetskriterier.

 

At statlige plasser koster mer enn private handler om at arbeids-, lønns- og pensjonsvilkårene mellom statlig- og privat sektor er vesensforskjellig. Her vil vi peke på betydningen av gode arbeids­betingelser for de ansatte i institusjoner og at pensjonsforpliktelsene er kostnadskrevende og har konsekvenser for konkurranse­situasjonen for private aktører som tilbyr institusjonsplasser. Noen kommersielle aktører velger å leie inn personell istedenfor å ansette med den følge at arbeids­giveransvaret bortfaller inkludert pensjonsforpliktelser. Ved å likestille statlige og private aktører vil en mulig konsekvens være at de ideelle utkonkurreres av de kommersielle på pris. Vi oppfatter det som svært alvorlig hvis arbeidsvilkårene for de som jobber med sårbare barn i institusjon svekkes. Til forskjell fra de ideelle, har store og robuste kommersielle konsern økonomi til å bære lavt belegg og manglende inntjening i perioder. Manglende pensjonsforpliktelser og arbeidsgiveransvar (som konsulentoppdrag istedenfor faste ansettelser), har ikke bare en økonomisk side. Det handler også om innhold og om kvalitet. Fagkompetanse og behandlings­tilbud som er bygget opp og utviklet gjennom mange år kan gå tapt. Faste ansatte med lang erfaring og høy kompetanse representerer stabilitet og forutsigbarhet i behandlingstilbudet til de unge.

 

Vi støtter også forslaget om et fortsatt delt kommunalt og statlig finansieringsansvar. Departementet foreslår å differensiere egenandelene kommunene betaler etter hva slags institusjon som benyttes og om det er statlig eller privat institusjon. Vi er uenige i departementets ønske om at økonomiske hensyn skal ha avgjørende betydning i kommunens valg av institusjon. Det er barnets beste som må være førende i valg av tiltak. Vi ser det som en fare at barn- og unge med de største behovene vil kunne risikere ikke å få det tilbudet de har behov for hvis det er en for stor prisforskjell mellom tiltakene. Det kan da lønne seg økonomisk for kommunen på kort sikt å velge et rimeligere alternativ, men for samfunnet og den enkelte vil det på lengre sikt bli dyrt dersom en ikke får nødvendig hjelp. Vi ser det som ønskelig å beholde dagens flate egenandelsordning og mener nivået på egenandelen ikke må økes.

 

Akuttilbudet

Vi støtter forslaget om at andrelinjen får ansvar for å bistå kommunene i akuttsaker og at det gjelder uavhengig av plassering i institusjon eller fosterhjem. Det er avgjørende at tilgangen på akutt­institusjoner eller beredskapshjem ikke påvirkes av vurderingen av behovet for en akuttplassering. Familiens slekt og nettverk kan være gode alternativer for mange barn, men det vil også være situasjoner der de ikke er et egnet plasseringssted.

 

Vi er skeptiske til at statens medfinansieringsansvar opphører etter en viss tid. Denne måten å argumentere på gir uttrykk for mistillit til kommunens barnevernfaglige vurderinger som vi ikke ser grunnlag for. Det er sammensatte grunner til at en akuttplassering varer lenger enn antatt, ikke minst manglende fosterhjem. Det vil være uheldig hvis kommunen presses økonomisk til å flytte et barn hjem eller til et rimeligere tiltak f.eks. i påvente av å finne egnet fosterhjem eller institusjonstilbud. Disse utfordringene løses ikke gjennom at statens medfinansieringsansvar for beredskapshjem avsluttes etter en viss tid.

 

Hjelpetiltak i hjemmet

VID støtter at kommunen gis ansvar for hjelpetiltak i hjemmet. Lokal kjennskap og samarbeid mellom ulike kommunale tjenester åpner opp for mulighet for å utvikle nye tiltaksformer som kan fungere godt lokalt.

 

Det er som Høringsdokumentet peket på stor variasjon i kommunenes tilbud om hjelpetiltak. Ved en avslutning av statlige hjelpetiltak, er det en fare for at disse forskjellene blir enda større. Det er allerede i dag også ulik tilgang til statlige hjelpetiltak. Det er utfordrende å finne måter å organisere tiltak på som tar høyde for forskjeller mellom små og store kommuner, ulik befolkningstetthet og variasjon i geografisk avstand. Det vil være en lite ønskelig utvikling at private kommersielle henter ut store fortjenester fra offentlige budsjetter fordi den enkelte kommune ikke har mulighet til å utvikle et tilstrekkelig differensiert tilbud om hjelpetiltak.

 

En overføring av ansvaret for alle hjelpetiltak til kommunene vil kreve økt og spesialisert barnevern­faglig kompetanse i kommunen. Hjelpetiltakene i barnevernet må ivareta så vel et barneperspektiv som et familieperspektiv og levekårsperspektiv. Det synliggjør behovet for et krav til minstestandard med hensyn til størrelse på tjenestene, krav om bemanningsnorm og en differensiert stillingsstruktur i den enkelte barneverntjeneste med krav til stillinger med videreutdanninger, spesialiserte sertifiseringer og master. Det krever også øremerkede ressurser og en helhetlig tenkning om forvaltning av kommunens tjenester.

 

De statlige hjelpetiltakene har særlig vært rettet mot en gruppe med behov for spesialiserte tiltak, som vi vil understreke behovet for at fortsatt ivaretas og at tilbud om denne type tiltak må være sikret i kommunene før det statlige tilbudet eventuelt legges ned.

 

Vi anser sentrene for foreldre og barn som godt egnede hjelpetiltak for familier med de største behovene, og vi mener at de bør opprettholdes ikke bare som utredningsinstitusjoner, men også kunne tilby hjelpetiltak som gir faglig god og endringsrettet hjelp til disse familiene.

 

Utredning av sped- og småbarn – sentre for foreldre og barn

Vi støtter forslaget om at det statlige barnevernet får en lovbestemt plikt til å tilby utredninger av utsatte sped- og småbarn i alderen 0-6 år. Det vil være en lav hyppighet av behov for denne type tiltak i den enkelte kommune og ikke realistisk eller hensiktsmessig å bygge opp egne kompetansemiljø. Vi er samtidig bekymret for at høringsforslaget fører til at senter for foreldre og barn blir rene utredningsinstitusjoner, og mener de også bør opprettholdes som mulige hjelpetiltak.

 

I og med at forslagene i stor grad vektlegger ansvar og valgfrihet til kommunene, stiller vi spørsmål ved at staten skal vurdere om det skal gis en slik utredning. Det er i utgangspunktet kommunen som kjenner barnet og situasjonen og slik sett bør kunne ha kompetanse til å vurdere at det er behov for en spesialistutredning. Dette åpner igjen for uenighet mellom stat og kommune, og at kommunen vil føle seg overprøvd av statlig myndighet.

 

Regulering av organiseringen av andrelinjetjenesten

VID er uenig i at de statlige institusjonene organiseres i en foretaksmodell. Statlige institusjoner bør fortsatt være organisert og knyttet til Bufetat. Nærhet til sentrale myndigheter og politiske styringskjeder er svært viktig for tjenester på barnevernfeltet.

 

Vi mener premisset for omlegging, nemlig økt konkurranse og fristilling av institusjonsbarnevernet, ikke kan begrunnes i faglig argumentasjon om et kvalitativt bedre barnevern. VID er skeptiske til utredning av organiseringen av institusjonene først etter behandling og høring av forslag til strukturendringer i barnevernet.

 

Departementet foreslår å oppheve barnevernloven § 2-2, som beskriver statlig barnevernmyndighet og hvordan denne er organisert. I overenstemmelse med vårt syn om at institusjonsbarnevernet bør ha en offentlig grunnstamme mener vi at denne bestemmelsen ikke bør fjernes selv om ordlyden i første ledd ikke er uttømmende når det gjelder opplisting av statlige instanser.

 

Kvalitet og kompetanse i det kommunale barnevernet

En overføring av oppgaver og ansvar til kommunene, slik som foreslått, vil som det beskrives i høringsnotatet, medføre økte krav til kompetanse i barneverntjenestene. Kommunene vil trenge tid på å bygge opp en slik kompetanse. Vi vil imidlertid også understreke at det ikke bare handler om kompetanse, men og om rammebetingelser. Saksmengden i den kommunale barneverntjenesten øker stadig. Riksrevisjonens undersøkelse fra 2012 viser at 12 av 18 fylkesmannsembeter mener at saks­behandlingskapasiteten er barneverntjenestens viktigste utfordring. Selv om det har vært noe økning i stillinger etter dette, vil vi understreke behovet for å fastsette en bemanningsnorm. Tilstrekkelig ansatte i barneverntjenesten er avgjørende for å oppfylle barnevernets mandat og sikre et faglig forsvarlig barnevern.

 

Det er positivt at det gjøres en helhetlig kartlegging og vurdering av kompetansen i barnevern­tjenesten. Mange har tatt videreutdanninger eller sertifiseringer knyttet til konkrete programmer, og en kartlegging av dette vil kunne peke på hvilke områder barneverntjenesten selv vurderer som nødvendig å ha kompetanse på utover en grunnutdanning. Vi vil samtidig understreke at det de siste 20-30 årene har vært mange offentlige utredninger og meldinger som har pekt på behov for økt kompetanse i barnevernfeltet. Det synes å være en samstemthet i at det er behov for medarbeidere med videreutdanninger, men også tilrettelegging for nyansatte og faglig veiledning i arbeidet med omfattende og kompleks problematikk. Vi vil berømme departementet for å ha igangsatt videreutdanning i barnevernfaglig veiledning og også å avsette ressurser til frikjøp for ansatte til å delta. Vi oppfatter det samtidig som uheldig at de videreutdanningene som allerede hadde bygget opp en kompetanse på dettefagfeltet, ikke ble videreført. Det vil sannsynligvis i fremtiden være behov for at flere høgskole/universitetsmiljøer kan tilby videreutdanning i barnevernfaglig veiledning.

 

Hvilke videreutdanninger som bør kreves, om det skal kreves master, om innholdet i en eventuell master skal være mest teoretisk eller klinisk rettet, forholdet mellom hva som læres best i høyskole- og universitet og hva som må læres på den enkelte arbeidsplass, differensierte stillinger, tverrfaglig bemanning osv., er viktige og kompliserte spørsmål som står til dels ubesvart. Her er det sentralt at det er et utstrakt samarbeid mellom høyskole/universitet og barnevernfeltet for ikke minst å drøfte hvilke forventninger som skal stilles til nyutdannede og hva som må læres i yrkesfeltet. Det vil være viktig å videreutvikle samspillet mellom utdanning og det barnevernfaglige yrkesfeltet. Vi vil understreke at det er nødvendig at utdanningsinstitusjonene som har utviklings- og forskningskompetanse på barnevernsfeltet, brukes i utvikling av kompetansetilbud og annet utviklingsarbeid. Flere av disse spørsmålene løftes frem i meldingen om utdanning for velferd (Samspillsmeldingen) og vi ser frem til drøftingen i kjølvannet av NOKUTevalueringen av BSV-utdanningene. Det vil også gi anledning til å se utdanning til barnevernfeltet i sammenheng med utdanning til andre felt, og hvilket behov også andre tjenester vil ha for kompetanse om barns omsorgssituasjon.

 

De to sentrale utdanningene i barnevernfeltet i dag, sosionom og barnevernpedagog, forstår vi som særlig egnet for arbeid i barnevernet. Med økning i kompleksitet i oppgaver vil det også være behov for stillinger med krav til videreutdanninger og master. Sosionom og barnevernpedagog­utdanningene innehar en kombinasjon av forvaltningskunnskap, kommunikasjons- og relasjons­ferdigheter, praksis og fordypning på sentrale områder som er relevant for barnevernet. Her bidrar sosionomutdanningen med vekt på et strukturelt perspektiv, levekårsutfordringer og arbeid med ulike brukergrupper og barnevernpedagogene med en spesialisering inn mot barn- og barns utvikling, miljøarbeid og aktivitetsfag. De to utdanningene har imidlertid dårlige økonomiske rammer for å utvikle gode profesjonsstudium når de ligger i nederste og nest nederste finansieringskategori. Som et første skritt må sosionomutdanningen løftes fra nederste finansieringskategori. Tilstrekkelige ressurser i studiet er nødvendig for å sikre god ferdighetstrening, praksis og skikkethetsvurdering.

Det er også viktig å gjøre det attraktivt for erfarne barnevernspedagoger og sosionomer å arbeide i barneverntjenesten.

 

Vi ser det samtidig som nødvendig at flere yrkesgrupper bidrar inn i barnevernsfeltet, en eller to utdanninger vil ikke kunne dekke et så komplekst felt. Utdanning til barneverntjenesten kan heller ikke ses isolert fra utdanning til andre felt. Utdanningene kan ikke bli etatsutdanninger, og sosial- og barnevernfaglig kompetanse vil være sentral på mange områder som NAV, innenfor psykiatri- og rusfeltet osv. Mange av disse tjenestene møter familier der barn lever i en vanskelig omsorgs­situasjon og må ha kompetanse om konsekvenser av omsorgssvikt og kunne inngå i tverrfaglige samarbeid med barneverntjenesten og ikke minst arbeide forebyggende med barnefamiliers levekår osv.

 

Skikkethetsvurdering under utdanning et viktig virkemiddel for å sikre kompetanse og kvalitet i barneverntjenesten. Selv med gode ordninger for vurderinger av skikkethet, vil det kunne være studenter som senere ikke er egnet til å jobbe i barnevernet. Et viktig virkemiddel for å sikre kvalitet i tjenesten, er å gi barnevernspedagoger og sosionomer autorisasjon på linje med helsepersonell. Uansett hvilken kompetanse en tar med seg inn i arbeidet i barneverntjenesten, vil det være behov for en kontinuerlig oppdatering og veiledning. Krav om autorisasjon knyttet til en kontinuerlig faglig oppdatering vil være et viktig virkemiddel.

 

Kompetanse til barnevernfeltet handler ikke bare om kompetanse til arbeid i barneverntjenesten. Det handler om kompetanse til arbeid i institusjoner der miljøterapi er sentralt, og ofte skal institusjonene ivareta de mest sårbare unge. Det bør være minimum 80 % ansatte med barnevernfaglig eller sosialfaglig kompetanse i alle barneverninstitusjoner. Det er også viktig å drøfte kompetansekrav og behov i 2. linjetjenesten og til Bufdir som fagdirektorat.

 

 

Med vennlig hilsen

 

 

Ingunn Moser

Rektor

Til toppen