Høringssvar fra Sande i Vestfold

Høringsuttalelse nytt inntekssystem - Sande Vestfold

Dato: 25.02.2016

Svartype: Med merknad

 

Oppsummering:

  1. Sande kommune ber om at inntektssystemet innrettes på en slik måte at alle kommuner er i stand til å tilby et likeverdig tjenestetilbud innenfor de sektorene som inngår i inntektssystemet.
  2. Delkostnadsnøkkel for barnehage baseres på den alternative modellen som skissert i høringsnotatet.
  3. Skatteandelen videreføres og utgjør maksimalt 40 pst av kommunesektorens samlede inntekter.
  4. Skatteutjevningsgraden, som i dag er 60 pst, økes.
  5. Sande kommune støtter ikke prinsippet bak strukturkriteriet, og går i mot en slik endring, da vi mener det ”straffer” oss som i utgangspunktet er en lavinntekskommune ytterligere. De største kommunene får enda mer å rutte med og skjevheten i forutsetningen for å levere likeverdige tjenester forsterkes ytterligere.
  6. Innføringen av strukturkriteriet har en klar kobling til kommunereformen og burde vært kjent som en rammebetingelse før kommunene utredet og tok beslutning om sammenslåing. Alle kommuner mellom 10 000 og 20 000 innbyggere taper på forslaget, noe som står i sterk kontrast til kommunereformens ekspertutvalg. Dette gjelder mange kommuner, også de som har gjennomført grundige prosesser i tråd med intensjonen i kommunereformen.
  7. Sande kommune mener inndelingstilskuddet må videreføres, da det også etter 1. juli 2016 vil foregå prosesser i mange kommuner.
  8. Sande kommune ser det hensiktsmessig om regjeringen i arbeidet med inntektssystem for kommunene har fokus på forenkling av regelverket. Da både forenkling overfor kommunene, men også for statsadministrasjonen.

Denne høringsuttalelsen kommenterer negative effekter av strukturkriteriet og mangelen på tilstrekkelig utjevning av skatteinngangen. Sande er også kritisk til tenkt modell for tilbakeføring av selskapsskatten fordi den kan virke hemmende på regional utvikling og verdiskaping.

Sande stiller seg positivt til endringene i kostnadsnøkkelen.

Strukturkriteriet og basistilskudd

I dag får alle kommuner et likt basistilskudd (14,229 mill. kroner i 2016) uansett kommunestørrelse. Dette er for å ta høyde for at alle kommuner har noen minimumsutgifter til hovedsakelig administrasjon. I nytt forslag til inntektssystem foreslås det at det gjøres endringer i modellen for tildeling av basistilskudd ved at det differensieres mellom kommuner som er frivillig små og kommuner som er ufrivillig små. Dette gjøres ved å innføre strukturkriteriet.

Strukturkriteriet vil, slik det er utformet, kunne bidra til å opprettholde og øke inntektsforskjellene mellom norske kommuner. Samtidig legger regjeringen ikke opp til endringer i skatteutjevningen. I sum gir dette et inntektssystem som beveger seg i motsatt retning av målsettingen om en kommuneøkonomi som gir mulighet for et likeverdig tjenestetilbud.

Det er svært beklagelig at denne endringen, som både berører et viktig element i inntektssystemet og som er et sentralt virkemiddel ifm kommunereformen, kommer på bordet i konkret form lenge etter at reformen er lansert og mange kommuner har tatt en beslutning. Dette burde i større grad vært klargjort før kommunene startet arbeidet med reformen slik at økonomiske utfordringer ved å velge å stå alene kunne fått mer tyngde i vurderingene. For kommuner som fulgte regjeringens oppfordring om å være raske i utredning og beslutning, men som endte opp med å ikke går for sammenslutning med andre kommuner, framstår en så vesentlig endringen i inntektssystemet som en straff for å ha ’valgt feil’.

Utslag for Sande på strukturkriteriet isolert sett

Sande har en lav verdi på strukturkriteriet med 4,9, og vil tape store deler av basistilskuddet uansett hvor grensen settes av de tre alternativene som er brukt som eksempler. Tapet i de tre alternativene vises i tabellen nedenfor.

Alternativene 13,3 km 16,5 km 25,4 km

Netto virkning -6,6 mill -6,4 mill -6,0 mill

Inntektsutjevning

For Sande, i likhet med de andre kommunene i Vestfold, er skatteutjevningsmodellen den største utfordringen. Kommunene i Vestfold er blant kommunene i landet med laveste skatteinntekter. Det er kun Hof og Lardal, med småkommunetilskudd, som ligger over gjennomsnittet.

 

Frie inntekter minus utgiftsbehov er det beløpet kommunene sitter igjen med etter at utgiftsbehovet til de tjenestene som inngår i inntektssystemet er dekket. Sektorene som inngår i inntektssystemet er grunnskole, barnehage, pleie og omsorg, helsetjenester, barnevern, sosialhjelp, samt administrasjon/landbruk/miljø.

 

De midlene kommunene sitter igjen med etter at utgiftsbehovet er dekket skal finansiere de elementene som ikke inngår i utgiftsutjevningen i inntektssystemet. Dette er utgifter knyttet til blant annet tekniske tjenester, brannvesen, kulturtilbud, renter og avdrag på lån osv.

 

Dersom Sande hadde hatt inntekter som gjennomsnittet i Norge, ville det utgjort en økt inntekt på i overkant av 20 mill. kroner. Det tilsvarer det beløp Sande nå må ta inn via eiendomsskatt for å finansiere det vekstdrevne investeringsbehovet.

 

I Vestfold ligger de fleste kommunene under landsgjennomsnittet. I høringsnotatet understreker regjeringen at «den overordnede målsettingen med inntektssystemet er å utjevne kommunenes økonomiske forutsetninger, slik at forholdene legges til rette for et likeverdig tjenestetilbud til innbyggerne i hele landet».

 

Sande kommune mener at svært mange kommunene ikke har rammebetingelser som legger til rette for et slikt likeverdig tjenestetilbud i dagens modell. Forslag til nytt inntektssystem legger heller ikke opp til at det gjøres endringer i skatteutjevningen. Når regjeringen varslet en ’full gjennomgang av inntektssystemet’ ble det etablert en klar forventning om at også skatteutjevningen skulle gjennomgås. Sande kommune mener at hensynet til innbyggernes mulighet for å få likeverdige tjenester uavhengig av bostedskommune må veie tyngre enn hensynet til det lokale selvstyret, som også blir omtalt i høringsnotatet.

Sande kommune er med dagens inntektsutjevning ikke i stand til å gi sine innbyggere tjenester som er likeverdige og på nivå med de fleste andre kommuner.

 

Alternative endringer i inntektsutjevningen

Kommunesektorens inntekter fastsettes som en totalramme i kommuneopplegget i stats-budsjettet. Dette betyr at en økning av skatteandelen som i dag er 40 %, vil føre til en tilsvarende reduksjon i andelen som rammetilskudd. På samme måte vil en reduksjon av skatteandelen til under 40 % føre til tilsvarende økt andel som rammetilskudd.

 

Mens rammetilskuddet i utgangspunktet blir fordelt med et likt beløp pr. innbygger, varierer skattegrunnlaget mye fra kommune til kommune. En økning i skatteandelen vil derfor føre til en omfordeling fra kommuner som i dag har lave skatteinntekter til kommuner som i dag har høye skatteinntekter. M.a.o. får kommuner med høye skatteinntekter økt inntektsrammen sin, mens kommuner med lave inntekter får redusert inntektsrammen. Inntektsforskjellene blir større. Forskjellene i velferdstilbudet vil øke, og oppfyllingen av målsettingen om at innbyggerne i hele landet skal få tilbud om likeverdige velferdstjenester vil bli enda mindre enn i dag. En lavere utjevningsgrad av skatteinntektene vil virke på samme måte som en økning i skatteandelen.

Dersom man skal oppnå målsettingen om at innbyggerne i hele landet skal få tilbud om likeverdige velferdstjenester, må Regjeringen og Stortinget fastsette en lavere skatteandel og/eller øke utjevningsgraden av skatteinntektene.

 

I tillegg til at innbyggerne over hele landet forventer å bli likebehandlet når det gjelder tilbudet på nasjonale velferdstjenester, har det stor betydning at tjenestetilbudet er mest mulig stabilt regnet per innbygger over tid.

 

For å sikre økt stabilitet i velferdstilbudet samtidig som man vil sikre målsettingen om et likeverdig velferdstilbud til alle innbyggerne, kan man tilføre all skatt til staten og deretter fordele kommuneskatten likt til kommunene regnet per innbygger. Dette vil øke inntektene i kommuner som i dag har lave skatteinntekter, mens kommuner som i dag har høye skatteinntekter vil få lavere inntekter. Målsettingen om likeverdighet i velferdstilbudet kan også oppnås gjennom å øke utjevningen av skatteinntektene.

 

Dersom inntektsutjevningen reduseres med 10 %-poeng, dvs. at kommunene beholder mer av sine egne skatteinntekter, samtidig som tilleggskompensasjonen for skatteinntekter opptil 90 % av landsgjennomsnittet videreføres med 35 % vil kommuner med høye skatteinntekter får økt sine inntekter, mens kommuner som har lave skatteinntekter får redusert sine inntekter.

 

Dersom inntektsutjevningen økes med 10 %-poeng, dvs. at kommunene beholder mindre av sine egne skatteinntekter, samtidig som tilleggskompensasjonen for skatteinntekter opptil 90 % av landsgjennomsnittet reduseres til 25 % (ellers vil kommunene få mer enn full utjevning av skatteinntekter under 90 % av landsgjennomsnittet) vil kommuner med høye skatteinntekter får redusert sine inntekter, mens kommuner som har lave skatteinntekter får økt sine inntekter. Kommuner som i dag har høye inntekter vil fortsatt ha høye inntekter, men de relative forskjellene blir mindre. M.a.o. vil dette redusere forskjellsbehandlingen av innbyggerne i landet.

 

Selv om Regjeringen signaliserte en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet, valgte Regjeringen å legge opp til en tidligere beslutning om å tilbakeføre en andel av selskapsskatten som kommunal inntekt. Selskapsskatt har blitt tilført kommunene etter ulike modeller.

 

Selskapsskatt ble fjernet som finansieringskilde for kommunenes velferdstjenester fordi man fant svakheter med tidligere modeller. Denne gang er fordelingen av selskapsskatten knyttet til veksten i lønnssum i privat sektor. Ulik konjunkturutvikling i landet kan føre til at en kommunes andel av selskapsskatten svinger fra det ene året til det andre, noe som er uheldig dersom man skal legge til rette for et stabilt velferdstilbud.

 

Det blir ofte argumentert med at kommunene skal få sterkere insentiv til å legge til rette for næringsutvikling gjennom å få en andel av selskapsskatten. Sande kommune kjenner ikke til noen forskningsbasert dokumentasjon for at det finnes en slik sammenheng mellom selskapsskatt og tilrettelegging for næringsetablering. Tvert om ser vi i Vestfold at når kommunene samarbeider om tilrettelegging, uavhengig av kommunegrenser, øker suksessraten. Selskapsskatten til kommunene kan bidra til å øke den enkelte kommunes iver etter å etablere arbeidsplasser, men da i egen kommune. Samtidig vil det mest sannsynlig redusere de samme kommuners vilje til å inngå i regionalt næringsutviklingsarbeid. Samlet resultat kan derfor bli at næringsutviklingen, og dermed også verdiskapingen, blir lavere enn den ville blitt uten selskapsskatt til kommunene.

 

Arbeidsplasser nær bosted har imidlertid stor betydning for velferdssituasjonen til innbyggerne, og i Sande kommune kjenner vi ikke til noen lokalpolitikere som ikke har prioritert å tilrettelegge for et variert tilbud av arbeidsplasser i egen kommune. Men det er ønsket om å tilrettelegge for gode liv, ikke muligheten til å få selskapsskatt, som er insentivet.

 

Dersom Regjeringen og Stortinget øker skatteutjevningen, beveger man inntektssystemet i retning av et mer likeverdig velferdstilbud til alle innbyggerne i landet.