Vedr. klage på midlertidig fredning av Framfjord Talkmølle i Vik kommune

Miljøverndepartementet viser til klage fra Norwegian Talc AS’ klage av 16.8.2012 på Riksantikvarens vedtak av 14.8.2012 etter kulturminneloven (kml.) § 22 nr. 4, jf. § 15 om midlertidig fredning av anlegget Framfjord Talkmølle.

Miljøverndepartementet har vurdert alle sider av saken og har etter en samlet vurdering ikke funnet grunn til å omgjøre eller oppheve Riksantikvarens vedtak av 14.8.2012 om midlertidig fredning av Framfjord Talkmølle. Klagen tas ikke til følge.

Bakgrunn for saken

Framfjord Talkmølle er et industrianlegg som er bygget opp av de lokale forekomstene av talk og vannkraft. Det har vært drevet industri på talkmøllen siden 1908 og frem til 2002. Bedriften har også drevet med eksport av talk.  Anlegget er et komplett industrianlegg fra flere tidsepoker og har høy kulturhistorisk verdi. Anlegget består av mølle, kaianlegg, maskinverksted, hvilebrakker, vekt, smie og bestyrerbolig.

Norwegian Talc AS (heretter kalt klager) ønsker å avslutte virksomheten etter at bedriften mener de forgjeves i perioden 2005-2009 har vurdert alternativ bruk og tilrettelegging av anlegget. Det har vært samtaler med kommunen og fylkeskommunen for å vurdere annen bruk, men partene har kommet frem til at man ønsker å rive bygningsmassen. Klager vil derfor avslutte virksomheten i henhold til en 100 år gammel avtale som bedriften har med grunneierne.

Midlertidig fredning av Framfjord Talkmølle

I medhold av kml. § 22 nr. 4, jf. § 15 fattet Riksantikvaren vedtak 14.8.2012 om midlertidig fredning av Framfjord Talkmølle på grunn av foreliggende trussel om å rive anlegget. Fredningen omfatter alle bygninger og tekniske anlegg, dvs. mølle, kaianlegg, maskinverksted, to hvilebrakker, vekt, smie, bestyrerbolig samt eventuelle rester etter taubanen opp til gruva. Klager søkte Vik kommune om tillatelse til å rive talkmøllen 13.4.2011. Vik kommune ga rivingstillatelse 12.12.2011.

Sogn og Fjordane fylkeskommune v/kulturavdelingen påklaget rivningsvedtaket, men Fylkesmannen stadfestet kommunens tillatelse 13.6.2012. Riksantikvaren fattet vedtak om midlertidig fredning på grunn av foreliggende trussel og fordi direktoratet trengte mer tid til å vurdere anleggets verneverdi og om det skal settes i gang permanent fredningssak.

Vedtaket ble påklaget i brev av 16.8.2012. Riksantikvaren har vurdert klagen og oversendt den til behandling i departementet i brev av 23.1.2013, jf. Forvaltningsloven (fvl.) § 33. Riksantikvaren opprettholder vedtaket.

Norsk Industri ba i e-post av 26.2.2012 om et møte med Miljøverndepartementet som ble avholdt 19.4.2013. Behandling av klagesaken ble etter klagers ønske utsatt til etter møtet var avholdt. 

Klagers anførsler, jf. brev av 16.8.2012

Klager stiller seg undrende til den behandling saken har fått. Riksantikvaren mener det er et anlegg av høy kulturhistorisk verdi, og et komplett industrianlegg, som har nasjonal verdi. Klager mener denne begrunnelsen rimer dårlig med at klager ikke på noe tidspunkt har blitt underrettet om vernevurderingen. Klager tar forbehold om å komme tilbake etter befaring og møte med Riksantikvaren høsten 2012 når det gjelder anleggets verneverdi.

Klager forutsetter at Riksantikvaren vil innhente all dokumentasjon knyttet til det grundige forarbeidet selskapet har gjort både når det gjelder tilbakeføring og bevaring av arealene og planlagt historisk dokumentasjon av anlegget. 

Klager har til hensikt å oppfylle den 100 år gamle avtalen med grunneierne som gir forpliktelser om å rive bygningene og bringe arealet tilbake. Underveis i prosessen er det gjort miljøundersøkelser og klager har akseptert et ønske fra fylkekommunen om å dokumentere anlegget. Disse forpliktelsene mener klager ikke kan overholdes dersom anlegget blir fredet. En utsettelse av rivingen vil også virke fordyrende.

Klager mener bedriften ikke har økonomi til å ta ansvar for anlegget og at det vil innebære en sikkerhetsrisiko dersom det blir stående slik det er. Klager har tilbudt kommunen å overta anlegget.

Supplerende opplysninger etter befaring, jf. brev av 16.10.2012

Riksantikvaren var på befaring i Framfjord med tilhørende møter i kommunehuset i Vik den 19.9.2012. Det ble avtalt at klager skulle komme tilbake med et kostnadsestimat for sikring av anlegget. I brev av 16.10.2012 fulgte rapport fra Multiconsult datert 15.10.2012 som beregner at det vil koste ca. kr. 3 mill. for ren sikring av anlegget de neste fem årene. Klager mener bedriften ikke har økonomi til dette. Klager vet heller ikke hva det vil koste å ruste opp anlegget til museum. Dette vil være vanskelig på grunn av rasfare og vil dessuten ikke ha allmenn interesse.

Selskapet mener fortsatt at anlegget verken har fredningsverdi eller arkitektonisk verdi. Anlegget er bygget på flere ganger i løpet av siste ti-år. Klager mener imidlertid at kunnskap om talkmøllen skal være tilgjengelig for fremtidige generasjoner og har tilbudt seg å sørge for omfattende dokumentasjon av anlegget.  

Bedriften har en avtale med grunneierne om å rydde området når det forlates, men et fredningsvedtak umuliggjør den bruk og det inntektspotensialet grunneierne kunne hatt om de fikk tilbakeført området i ryddet stand.

Klager viser til at Riksantikvaren ikke har fulgte opp saken på noen måte etter at direktoratet var på befaring i 2009. Bedriften har siden da brukt flere hundre tusen kroner til å forberede riving av anlegget. Dette kan være bortkastede penger dersom fredning blir en realitet.

Klager og lokale myndigheter har i mange år forsøkt å finne løsninger etter at driften ble avsluttet. Klager mener at en dokumentasjon av anlegget er den beste måte å formidle til ettertiden den betydning talkmøllen har hatt i Framfjord og ber om at det midlertidige fredningsvedtaket oppheves. 

Riksantikvarens merknader til klagen, jf. brev av 23.1.2013

Riksantikvaren viser til at det må foreligge to vilkår for at det kan fattes vedtak om midlertidig fredning. Det må foreligge en konkret trussel og kulturminnet må være av mulig nasjonal verdi. Riksantikvaren mener det forelå en trusselsituasjon i og med at Fylkesmannen hadde stadfestet kommunens rivingstillatelse den 13.6.2012.

Riksantikvaren har i etterkant av den midlertidige fredningen foretatt en nærmere vurdering av anlegget, i samarbeid med Sogn og Fjordane fylkeskommune, og kommet til at kartleggingen dokumenterer at anlegget er svært sjeldent i nasjonal sammenheng. Riksantikvaren mener det er nødvendig å vurdere hele anlegget, både talkmøllen nede ved fjorden og gruvene ved gårdene på Lee som ligger i åssiden rett bak.  Gjennom sin eksportrettede produksjon er det en viktig del av industrihistorien til Sogn og Fjordane fylke. Samlet sett mener Riksantikvaren at anlegget er av nasjonal verdi.

Riksantikvaren viser til at ved rivningstrussel er tiden knapp og det er derfor ofte ikke mulig å forhåndsvarsle parten eller å være i forhåndskontakt.

Når det gjelder bedriftens kontrakt om riving av anlegget og tilbakeføring av området, uttaler Riksantikvaren at fredning som rådighetsinnskrenkning er et lovlig virkemiddel, som gjelder uavhengig av kontrakten mellom klager og grunneier. Det forhold at selskapets plikt vis á vis grunneierne bortfaller så lenge vedtaket gjelder, er etter Riksantikvarens syn et rent privatrettslig forhold. Riksantikvaren mener derfor at avtalen ikke kan tilsidesette direktoratets adgang til å fatte lovlig vedtak om midlertidig fredning. Riksantikvaren avskjærer derfor klagers anførsel på dette punkt.

På befaring 19.9.2012 ba Riksantikvaren om at klager fikk utarbeidet en rapport over kostnader for å sikre anlegget. Riksantikvaren uttaler på bakgrunn av rapporten til Multiconsult at bygningene synes å være i relativt god stand og at de ikke representerer noen umiddelbar fysisk fare for omgivelsene. Kostnadsoverslaget til sikring er på kr. 2.4 mill. i tillegg til kr. 120.000 i fem år til vedlikehold av bygningene. Riksantikvaren ser at bruken av anlegget er begrenset på grunn av en isolert beliggenhet, slik at det mest realistiske vil være en eventuell museal bevaring av anlegget.

Spørsmål fra Norsk Industri til Riksantikvaren, jf. e-post av 1.3.2013

Klager, som er en av medlemsbedriftene i Norsk Industri, har bedt foreningen om bistand i denne saken. I e-post av 1.3.2013 har Norsk Industri flere spørsmål til Riksantikvaren som er knyttet til den kulturhistoriske verdien av anlegget, både nasjonalt og internasjonalt, og på hvilken bakgrunn Riksantikvaren har foretatt denne vurderingen. Riksantikvaren har besvart spørsmålene i e-post av 18.3.2013. Klager har også bedt Riksantikvaren legge frem dokumentasjon på påstanden om at administrasjonsbygningen er fra ca. 1907. Riksantikvaren besvarer dette i en e-post av 29.4.2013 hvor det fremgår at det er noe usikkerhet knyttet til det eksakte årstall for denne bygningen. 

Møte med Miljøverndepartementet 19.4.2013

Norsk Industri ba i e-post av 26.2.2013 på vegne av klager om et møte med departementet. Dette ble avholdt 19.4.2013. Norsk Industri ønsket å komme med sine innvendinger til vurderingene avgjørelsen er basert på før saken ble avgjort. Klager mener bedriften hele veien har vært i god dialog med myndighetene, sikret seg nødvendige tillatelser, foretatt befaring med bl.a. Riksantikvaren, finansiert tilstandsrapport, bidratt til at anlegget kan dokumenteres og overholdt frister i saksbehandlingen. Bedriften mener de har gjort alt som kan forventes og at det er beklagelig at de ikke har fått mulighet til å imøtegå Riksantikvarens vurderinger. Saken gjelder spørsmål som Norsk Industri er meget opptatt av: Samfunnsansvar, bærekraft og forutsigbarhet ved utvikling og nedleggelse av gruvedrift/industri.

Departementets merknader

Kulturminnemyndighetene kan fatte vedtak om midlertidig fredning etter kml. § 22 nr. 4 når et objekt eller område vil stå i fare for å bli ødelagt eller skadet dersom en følger de vanlige saksbehandlingsreglene for fredningssaker. Fylkesmannen stadfestet kommunens rivingstillatelse den 13.6.2012. Det fremgår av saken at Riksantikvaren fattet vedtak den 14.8.2012, kort tid etter at direktoratet ble kjent med Fylkesmannens vedtak.

Manglende forhåndsvarsel

Klager bemerker at de ikke på noe tidspunkt har blitt underrettet om at anlegget er fredningsverdig og viser til at Riksantikvaren og Sogn og Fjordane fylkeskommune var på befaring av talkmøllen allerede i 2009 uten at det ble sagt noe om fredning. Klager mener dette er uheldig da det er brukt flere hundre tusen kroner til å forberede riving av anlegget for å oppfylle avtalen med grunneier.

Forvaltningslovens generelle saksbehandlingsregler gjelder i saker om midlertidig fredning, men reglene om forhåndsvarsel kan utelates når det er fare for at slikt varsel kan føre til at vedtaket ikke kan gjennomføres, jf. fvl. § 16. En midlertidig fredning kan bare vedtas der det foreligger en akutt trussel mot kulturminnet og det skal i hver enkelt sak foretas en konkret vurdering av om forhåndsvarsel kan utelates.

Når det gjelder befaringen i 2009 bekrefter Riksantikvaren i e-post av 29.4.2013 at direktoratet og Sogn og Fjordane fylkeskommune var på befaring hvor formålet primært var å se på andre saker. Det passet inn i opplegget også å befare talkmøllen. Under befaringen ble det diskutert generelt om kulturminneverdier, tilstand og bruksmuligheter. Med på befaringen var også en arkitekt som hadde laget en mulighetsstudie for anlegget. Ifølge Riksantikvaren ble ikke fredningsspørsmålet tatt opp da direktoratet vurderte det slik at det var fylkeskommunen som skulle vurdere en eventuell fredningssak.

Departementet har forståelse for at klager ikke synes prosessen, slik det fremgår av dokumentene, har vært god med hensyn til dialog etter befaringen i 2009 og frem til det midlertidige fredningsvedtaket. Departementet mener at kulturminnemyndighetene burde hatt en bedre prosess i denne saken og vært klarere i sin kommunikasjon med klager. Departementet kan imidlertid ikke se at dette er en saksbehandlingsfeil som har betydning for gyldigheten av vedtaket, jf. Forvaltningsloven § 41. 

Når det gjelder manglende varsel om den midlertidige fredningen, mener departementet at det forelå en konkret trussel da Riksantikvaren fattet vedtaket straks etter at direktoratet ble kjent med det.

Anleggets kulturhistoriske verdi

Klager håper og regner med at de kan overbevise Riksantikvaren om at anlegget ikke er verneverdig og viser også til rapporten fra Multiconsult om kostnader på ca. 3 mill. kroner for å sikre og vedlikeholde anlegget. 

Vedtak om midlertidig fredning krever også at kulturminnene er av mulig nasjonal verdi. Riksantikvaren har i etterkant av den midlertidige fredningen, foretatt en nærmere vurdering av anleggets kulturhistoriske verdi. Dette innbefatter ikke gruvene. Riksantikvaren konkluderer med at det midlertidige fredete anlegget har nasjonal verdi. Riksantikvaren uttaler imidlertid at det er nødvendig å vurdere hele anlegget samlet, både talkmøllen nede ved fjorden og gruvene i åssiden bak.

Miljøverndepartementet vil bemerke at formålet med den midlertidige fredningen er å få kontroll med anlegget slik at det ikke skjer noe som kan skade verneverdiene. I tillegg skal det midlertidige fredningsvedtaket gi tid til en grundig vurdering av verneverdiene og om det skal settes i gang en fredningsprosess.

Klager ber Riksantikvaren fremskaffe dokumentasjon som grunnlag for departementets avgjørelse når det gjelder påstanden om at administrasjonsbygningen er fra 1907. Riksantikvaren har innhentet opplysninger fra fylkeskommunen om alderen på bygningen. Det er noe usikkerhet knyttet til den eksakte alderen på denne bygningen, men den antas å være fra perioden 1907 - 1910. Dette forholdet må klarlegges så godt som mulig i en eventuell fredningsprosess.

Avtale med grunneier

Klager understreker at bedriften har en 100 år gammel avtale med grunneier om at industrianlegget skal fjernes og terrenget tilbakeføres. Bedriften har brukt flere hundre tusen kroner på å forberede rivingen. Klager anfører at dersom anlegget blir fredet, er det umulig for bedriften å overholde forpliktelsene og grunneier vil miste inntektspotensialet for dette området.

I utgangspunktet medfører ikke denne type fredning rett til erstatning. Ifølge rettspraksis kreves det at inngrepet er av en slik karakter at det ut fra en helhetsvurdering vil være sterkt urimelig om inngrepet skal tåles. Når det gjelder klagers anførsel om den gamle avtalen, mener Riksantikvaren at dette er et rent privatrettslig forhold som ikke kan tilsidesette direktoratets adgang til å fatte vedtak om midlertidig fredning. Departementer mener imidlertid at anførselen ikke kan avskjæres uten videre. Det må vurderes hvilke konsekvenser, både praktisk og økonomisk en fredning kan få for denne. Dette er forhold som Riksantikvaren må vurdere nærmere i en eventuell fredningsprosess.

Avsluttende kommentarer

Miljøverndepartementet har etter en totalvurdering kommet til at vilkårene i kulturminneloven om midlertidig fredning er oppfylt, og at det var reell fare for tap av viktige kulturminneverdier. Formålet med fredningen er at Riksantikvaren skal få kontroll over anlegget og skaffe seg mer tid til å vurdere anlegget grundig. Riksantikvaren må så snart som mulig foreta en fullstendig gjennomgang og vurdering av de kulturhistoriske verdiene knyttet til anlegget, eventuelt også gruvene, for å se om det er grunnlag for å starte opp en fredningsprosess.

I en hastesak som en midlertidig fredning er, vil det ofte ikke være rom for å vurdere alle aspektene i saken. I en eventuell fredningsprosess må Riksantikvaren foreta en helhetsvurdering av saken, hvor både de praktiske og økonomiske konsekvensene av en eventuell permanent fredning må vurderes, både for eieren og samfunnet. Mulighetene som finnes for å kombinere vern og bruk må vurderes nøye. En eventuell fredning bør være et partnerskap mellom eieren og forvaltningen, hvor eierens synspunkter skal tillegges vekt. Dette gjelder for eksempel forholdet til den 100 år gamle avtalen og økonomiske forhold knyttet til sikring og vedlikehold av anlegget. 

Konklusjon

Miljøverndepartementet har vurdert alle sider av saken og har etter en samlet vurdering ikke funnet grunn til å omgjøre eller oppheve Riksantikvarens vedtak av 14.8.2012 om midlertidig fredning av Framfjord Talkmølle, jf. kml. § 22 nr. 4, jf. § 15. Departementet kan ikke se at det foreligger feil i lovanvendelsen eller saksbehandlingen, jf. fvl. § 41. Klagen tas ikke tilfølge.

 

Med hilsen

Elisabeth Platou (e.f.)
avdelingsdirektør

Ragnhild Guribye
seniorrådgiver

Gjenpart:
Riksantikvaren
Sogn og Fjordane fylkeskommune v/Kulturavdelingen, Postboks 173, 6801 Førde
Vik kommune, Postboks 134, 6893 Vik i Sogn
Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Njøsavegen 2, 6863 Leikanger
Newco Holding AS, Jacob Kjødes veg 15, 5232 Paradis
Jon Hauglum, Gartnerveien 33, 2312 Ottestad
Kjell Ove Hauglum, Framfjorden, 6893 Vik i Sogn