Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

G-08/2018 Ikrafttredelse av nye lovregler om utvisning fra 1. november 2018

1.             INNLEDNING

Det vises til lov 22. juni 2018 nr. 78 om endringer i utlendingsloven mv. (utvisning på grunnlag av eksklusjon fra flyktningstatus mv.).

Loven fastsetter at forhold som kan danne grunnlag for eksklusjon fra flyktningstatus, også skal kunne danne grunnlag for utvisning og dermed også grunnlag for å nekte oppholdstillatelse på annet grunnlag enn asyl.

Gjennom kongelig resolusjon av 5. oktober 2018 ble det fastsatt at loven trer i kraft 1. november 2018.

2.             OVERGANGSBESTEMMELSER

Departementet har 24.10.18 fastsatt særskilte overgangsbestemmelser. Det følger av disse bestemmelsene at det ikke kan treffes vedtak om utvisning etter de nye reglene dersom utlendingen før 1. november 2018 er gitt asyl, uten at det først blir truffet vedtak om eksklusjon, dvs. utelukkelse fra flyktningstatus. Det siste vil bare være aktuelt dersom det etter at det er gitt asyl, inntreffer eller oppdages nye forhold.

Overgangsbestemmelsene fastsetter videre at de nye utvisningsreglene ikke skal gi grunnlag for utvisning dersom utlendingen allerede har fått oppholdstillatelse på et annet grunnlag enn utlendingsloven § 74 (en midlertidig oppholdstillatelse for en utlending som har vernet mot utsendelse til umenneskelig behandling mv. som sitt eneste grunnlag for opphold) eller § 28 (asyl) på ikrafttredelsestidspunktet. Unntak gjelder dersom de aktuelle handlingene har funnet sted etter lovendringenes ikrafttredelse, eller forholdet gir grunnlag for tilbakekall av den gitte tillatelsen. Det vil heller ikke være grunnlag for å nekte fornyelse av en tillatelse som utlendingen ellers har krav på å få fornyet, eller grunnlag for å nekte permanent oppholdstillatelse dersom utlendingen ellers fyller vilkårene for dette.

I alle tilfeller hvor det er truffet vedtak om eksklusjon og hvor utlendingen ikke har en oppholdstillatelse etter andre regler enn utlendingsloven § 74, vil de nye reglene få virkning. Dette innebærer imidlertid ikke at UDI må opprette utvisningssak i alle gamle saker hvor det er truffet vedtak om eksklusjon og hvor situasjonen enten kan være at utlendingen har forlatt landet, at vedkommende oppholder seg her uten oppholdstillatelse eller at vedkommende har en midlertidig oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 74. En utvisningssak vil forutsette et forhåndsvarsel med rett for utlendingen til å uttale seg mv. Det må i denne sammenheng legges vekt på at et utvisningsvedtak også vil føre til et innreiseforbud til andre Schengenland. UDI må med grunnlag i dette vurdere i hvilke saker det er hensiktsmessig å vurdere utvisning.

Selv om en utlending som nevnt ikke blir utvist, kan søknad om oppholdstillatelse på annet grunnlag enn asyl, avslås etter lovens § 59, som stiller krav til utlendingers vandel ved søknad om oppholdstillatelse. Det vil f.eks. være praktisk at UDI ikke gjenåpner gamle saker hvor utlendingen er uttransportert for å vurdere utvisning, nettopp fordi UDI i stedet kan avslå en eventuell søknad om opphold på nytt grunnlag dersom slik søknad skulle bli fremsatt.

3.             BEVISKRAVET

I lovproposisjonen la departementet til grunn at det beviskravet som er angitt i utlendingsloven § 31 første ledd for at eksisterer et eksklusjonsgrunnlag («alvorlig grunn til å anta»), i utgangspunktet skal forstås som et krav til alminnelig sannsynlighetsovervekt. Departementet valgte imidlertid å beholde formuleringen «alvorlig grunn til å anta» fordi det er denne formuleringen som er benyttet i flyktningkonvensjonen.

I en rettsavgjørelse 17. september 2018 har Borgarting lagmannsrett (LB-2017-129432) lagt til grunn at det i utgangspunktet gjelder et krav til alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Lagmannsretten har drøftet om det burde stilles krav til mer kvalifisert sannsynlighetsovervekt som følge av at det i eksklusjonssaker er tale om å legge et belastende faktum til grunn, men har kommet til at dette ikke bør gjelde:

«Lagmannsretten har ved vurderingen sett hen til henholdsvis asylsøkerens behov for beskyttelse, og formålet med eksklusjonsbestemmelsene. Det sistnevnte formålet er formulert i Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) side 417:

Bestemmelsen skal ivareta tre formål. For det første hindre at flyktningstatus innvilges til personer som anses som «uverdige» for flyktningbeskyttelse. For det andre å forhindre at personer som har gjort seg skyldig i slike forbrytelser som omtalt skal kunne utnytte konvensjonsvernet og unndra seg utlevering til straffeforfølgning. For det tredje ivareta statens behov for å nekte adgang for utlendinger som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko.

Disse formålene, som skal ivareta asylinstituttet og beskytte oppholdsstaten, taler etter lagmannsrettens syn for at det ikke skal gjelde et krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt. På bakgrunn av disse formålene mener lagmannsretten at Høyesteretts praksis om å legge til grunn at skjerpet beviskrav i sivile saker der det er spørsmål om en part har begått en straffbar eller klanderverdig handling, som As prosessfullmektig har vist til, har begrenset relevans i vår sak. På den annen side taler hensynet til den enkelte asylsøker for et strengere beviskrav. Konsekvensene av en feilaktig bevisvurdering i eksklusjonsspørsmålet kan få svært negative konsekvenser i form av manglende beskyttelse i oppholdsstaten. De negative konsekvensene begrenses imidlertid av at det gis en begrenset rett til opphold når det ikke er trygt å returnere til hjemlandet, slik tilfellet er i foreliggende sak. Etter lagmannsrettens syn tilsier ikke en samlet vurdering av de motstridende hensynene som skal ivaretas av asyl- og eksklusjonsreglene at det bør kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt.

[….]

Lagmannsretten har samlet sett kommet til at det generelt gjelder et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt ved vurderingen av om vilkårene for å anvende eksklusjonsbestemmelsen i utlendingsloven § 31 første ledd bokstav b er oppfylt. […]»

Departementet deler disse vurderingene.

 

Med hilsen

Siri Johnsen (e.f.)
avdelingsdirektør
                                                                          Kenneth Adale Baklund
                                                                          spesialrådgiver

Vedlegg