Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

GI-01/2016 Instruks om tolking av utlendingsloven §§ 37 og 63 når flyktningen har reist til hjemlandet i strid med forutsetningene for opphold i Norge

Utlendingsdirektoratet
Utlendingsnemnda
Politidirektoratet

 

Justis- og beredskapsdepartementet viser til departementets alminnelige instruksjonsadgang samt lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven, utl.) § 76 annet ledd, som innebærer at departementet kan gi Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) generelle instrukser om lovtolkning, skjønnsutøving og prioritering av saker.

Departementet instruerer med dette om saker hvor det er grunn til å tro at en person som er anerkjent som flyktning har reist til hjemlandet i strid med forutsetningene for oppholdstillatelsen i Norge.

For UNEs behandling av klager over UDIs vedtak er det særlig instruksens punkt 2.1.1, 2.1.2, 4 og 5 som har relevans.

BAKGRUNN OG FORMÅL

Det at en utlending som har søkt om og fått beskyttelse (asyl) i Norge, frivillig reiser tilbake til det landet vedkommende flyktet fra, kan indikere at oppholdstillatelsen er gitt på feilaktig grunnlag. Slike reiser representerer etter departementets oppfatning i utgangspunktet et uakseptabelt misbruk av asylinstituttet, og det undergraver respekten for, og svekker folks tillit til, asylsystemet. Dersom slik reisevirksomhet og misbruk avdekkes, er det viktig at utlendingslovens sanksjonsmuligheter utnyttes til fulle, ved at utlendingsmyndighetene reagerer med tilbakekall av oppholdstillatelsen og opphør av utlendingens status som flyktning. Departementet instruerer derfor med dette om at alle virkemidler i utlendingsloven skal tas i bruk for å avdekke og sanksjonere slikt misbruk. Departementet vil vurdere å innføre ytterligere tiltak i regelverket for å bekjempe slik reisevirksomhet.

Hovedformålet med instruksen her er å:

  1. Sikre at det opprettes sak om tilbakekall av oppholdstillatelse og opphør av flyktningstatus når flyktningen har reist til hjemlandet i strid med forutsetningene for en gitt oppholdstillatelse.
  2. Skjerpe dagens praksis, slik at oppholdstillatelse tilbakekalles og flyktningstatus opphører med mindre Norges folkerettslige forpliktelser er til hinder for det.

INSTRUKS

1.           Saksopprettelse

Dersom det foreligger opplysninger som kan tilsi at en utlending med oppholdstillatelse etter utl. § 28 (asyl) eller § 34 (kollektiv beskyttelse), eller med permanent oppholdstillatelse på grunnlag av disse tillatelsene, har reist tilbake til hjemlandet vedkommende flyktet fra, skal UDI, ev. politiet, opprette sak om tilbakekall av oppholdstillatelse og flyktningstatus i medhold av utl. § 37 første ledd bokstav a, d, e eller f eller § 63 når det er alminnelig sannsynlighetsovervekt for at slik reise har skjedd. At tilbakekallssak opprettes, vil gi et viktig allmennpreventivt og individualpreventivt signal om at slike reiser kan få konsekvenser for flyktningens videre opphold i Norge.

For å opprette sak om tilbakekall, kreves det ikke særlig skriftlig bevis for at utlendingen faktisk har vært i hjemlandet - i form av stempel i reisedokument eller lignende.

Dersom politiet oppretter sak om tilbakekall, skal alle relevante opplysninger i saken oversendes UDI.

2.           Nærmere om vurderingen av tilbakekall av tillatelse og opphør av flyktningstatus

2.1       Hovedregel

Dersom det legges til grunn at en utlending med tillatelse som nevnt over har reist tilbake til hjemlandet, skal UDI som hovedregel kalle tilbake vedkommendes oppholdstillatelse og status som flyktning. Dette gjelder uavhengig av om utlendingen har midlertidig eller permanent oppholdstillatelse i Norge. Det skal ikke foretas en forholdsmessighetsvurdering av om tillatelsen og statusen som flyktning skal kalles tilbake dersom vilkårene for tilbakekall er oppfylt, slik UDIs internmelding IM 2014-003 pkt. 5 har lagt opp til at kan-skjønnet etter utl. §§ 37 og 63 skal praktiseres frem til nå. UDI skal i stedet vurdere om det er grunnlag for å gi utlendingen fortsatt opphold i riket i henhold til pkt. 2.1.1 nedenfor.

Aktuelle hjemmelsgrunnlag for tilbakekall er:

 

  • Utl. § 37 første ledd bokstav a, d, e eller f, dvs. dersom utlendingen har midlertidig oppholdstillatelse etter §§ 28 eller 34, og:

a)      frivillig på nytt har søkt beskyttelse fra det landet utlendingen er borger av,

d)     frivillig på nytt har bosatt seg i det landet utlendingen forlot eller oppholdt seg utenfor på grunn av frykt for forfølgelse,

e)     ikke lenger kan nekte å nyte godt av beskyttelse fra det landet utlendingen er borger av, fordi de forholdene som førte til at utlendingen ble anerkjent som flyktning etter § 28 eller fikk beskyttelse etter § 34, ikke lenger er til stede, eller

f)       ikke er borger av noe land, og på grunn av at de forholdene som førte til at utlendingen ble anerkjent som flyktning etter § 28 eller fikk beskyttelse etter § 34 ikke lenger er tilstede, er i stand til å vende tilbake til det landet hvor utlendingen tidligere hadde sin bopel.

 

  • Utl. § 63:

Midlertidig og permanent oppholdstillatelse kan tilbakekalles dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, eller dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler.

Midlertidig og permanent oppholdstillatelse kan også tilbakekalles dersom en utlending som ikke er borger av et Schengenland, er besluttet sendt ut fra et slikt land med grunnlag i en vurdering som kunne ha ført til utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, jf. § 126 annet ledd.

Departementet presiserer viktigheten av at UDI samarbeider tett med politiet i tilbakekallssaker, slik at saken opplyses best mulig før UDI ev. fatter vedtak om tilbakekall.

Selv om hovedregelen er at oppholdstillatelse og status som flyktning skal kalles tilbake, må UDI likevel alltid vurdere om utlendingen har rett til fortsatt opphold i Norge.

2.1.1    Utlendinger uten (fortsatt) beskyttelsesbehov

I tilfeller hvor utlendingen ikke (lenger) har et beskyttelsesbehov, skal UDI bare gi en ny tillatelse til opphold i Norge dersom utsendelse av utlendingen vil stride mot folkerettslige forpliktelser Norge er bundet av, for eksempel Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) eller FNs barnekonvensjon. I disse tilfellene skal oppholdstillatelse gis etter utl. § 38. Terskelen for å gi oppholdstillatelse etter § 38 i saker som omfattes av denne instruksen, skal imidlertid være høyere enn i ordinære saker som behandles etter § 38. De omstendigheter som nevnes i § 38 annet ledd skal således ikke tillegges vekt, med mindre slike forhold er relevante for vurderingen av om våre internasjonale forpliktelser kan bli brutt. UDI må likevel på vanlig måte vurdere om det er grunnlag for å gi oppholdstillatelse i medhold av utlendingsforskriften (utlf.) § 8-5 (vurderingen av sterke menneskelige hensyn i lovens § 38 ved søknad om oppholdstillatelse fra barn).

2.1.2    Utlendinger med (fortsatt) beskyttelsesbehov

Dersom det viser seg at utlendingen, til tross for hjemreisen, (fortsatt) har et beskyttelsesbehov etter utl. § 28, skal UDI ikke henlegge tilbakekallssaken, men kalle tilbake tidligere oppholdstillatelse(r) og flyktningstatus, og gi ny oppholdstillatelse og ev. flyktningstatus. Dette innebærer at botidskravet for å kunne få permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap skal regnes fra tidspunktet for den nye oppholdstillatelsen.

2.2       Unntak fra hovedregelen om tilbakekall

UDI skal bare unnlate å kalle tilbake oppholdstillatelse og asylstatus dersom hjemreisen etter en konkret vurdering ikke kan sies å være i strid med forutsetningene for flyktningens oppholdstillatelse i Norge. Det vises her til veiledende eksempler som er nevnt i Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) punkt 5.7.5 (side 106 første spalte) og til særmerknadene til utl. § 37 på side 419 og 420, som gir noe veiledning for vurderingen:

«–   A er en voksen mann med flyktningstatus i Norge. Han tilhører en forfulgt etnisk minoritet i hjemlandet, og det er ikke tvil om at det fortsatt er generelt utrygt for den minoritetsgruppen A tilhører. Som følge av at As mor ligger for døden i hjemlandet, velger han likevel å foreta en kort returreise.

–     B har fått flyktningstatus i Norge fordi hun er politisk opposisjonell i hjemlandet. Med base i Norge driver hun fortsatt opposisjonspolitikk for en politisk bevegelse som støttes av norske myndigheter. B er stadig tilbake i hjemlandet på kortvarig opphold selv om det er klart at hver returreise er forbundet med en betydelig risiko.

–     C har flyktningstatus i Norge etter en etnisk konflikt i hjemlandet som nå er avsluttet. Norske myndigheter anser foreløpig ikke at tiden er moden for å tilbakekalle flyktningstatus. C ønsker å foreta en reise til hjemlandet for å vurdere forholdene, men våger ikke dette av frykt for å miste flyktningstatus og oppholdsgrunnlag i Norge og samtidig finne at forholdene på hjemstedet ikke er tilstrekkelig trygge for retur.»

            […]

«Om en flyktning tar sjansen på et kort besøk til sitt hjemland fordi en nær slektning er alvorlig syk, vil ikke dette nødvendigvis bety at vedkommende ikke lenger fyller vilkårene for anerkjennelse som flyktning. Om det derimot er tale om mer langvarige opphold og/eller uten et presserende humanitært behov, kan dette stille seg annerledes.»

Det er utlendingen selv som må sannsynliggjøre at hjemreisen ikke var i strid med forutsetningene for hans eller hennes oppholdstillatelse.

Det skal ikke foretas tilbakekall i henhold til denne instruksen (dvs. som følge av reisevirksomhet til hjemlandet) i tilfeller der forholdene i utlendingens hjemland er forbedret og beskyttelsesbehovet av den grunn er bortfalt. I slike tilfeller anses det ikke som et misbruk av asylinstituttet å besøke hjemlandet. En annen sak er at oppholdstillatelsen da kan bortfalle av andre årsaker.

3.           Forhåndsvarsel

Utlendingen skal forhåndsvarsles om at tilbakekallssak er opprettet, slik at vedkommende får mulighet til å fremlegge sine synspunkter før UDI fatter vedtak om tilbakekall, jf. forvaltningsloven § 16 og utl. § 81. Politiet sender forhåndsvarsel dersom politiet oppretter sak og UDI sender varselet dersom UDI oppretter sak.

UDI, ev. politiet, skal også informere utlendingen om at han eller hun har rett til fullmektig og fritt rettsråd, jf. utl. §§ 82 og 92.

4.           Inndragning av reisebevis

UDI skal parallelt med vurderingen av tilbakekall vurdere om det er grunnlag for å inndra flyktningens reisebevis etter utlf. § 12-4 tredje ledd bokstav f. Reisebevis som har vært benyttet til reise til hjemlandet eller til andre land i strid med de begrensningene som er satt for dokumentets gyldighetsområde, skal inndras forutsatt at UDI etter en konkret vurdering finner at hjemreisen er i strid med forutsetningene for flyktningens oppholdstillatelse.

5.           Ytterligere begrensinger i reisebevisets gyldighetsområde

Dersom det foreligger holdepunkter for å anta at en bestemt nasjonalitetsgruppe i ikke ubetydelig grad misbruker reisebevis til reiser i strid med begrensningene satt i dokumentet, skal vilkåret «særlig grunn» i utlf. § 12-2 femte ledd anses oppfylt. UDI skal i slike tilfeller utvide de geografiske begrensningene i reisebeviset til alle borgere av dette landet til også å omfatte andre land enn hjemlandet, dersom dette kan redusere faren for misbruk i form av uberettigede hjemreiser.

Dersom det er holdepunkter for slikt misbruk, skal slike begrensninger også fastsettes ved fornyelser av reisebevis til den aktuelle nasjonalitetsgruppen, jf. utlf. § 12-3 annet ledd, som fastsetter at bestemmelsene i utlf. § 12-2 også gjelder for fornyelse av reisebevis. Begrensninger kan fastsettes ved fornyelse selv om reisebeviset bare hadde geografiske begrensninger for reise til hjemlandet første gang det ble utstedt.

6.           Rutinemessige kontroller av flyktningers reisebevis

For å avdekke mulige reiser til hjemlandet i strid med forutsetningene for opphold i Norge, skal UDI, ev. politiet, kontrollere alle sider i reisebeviset når dette fremlegges i forbindelse med søknad om fornyelse av reisebevis for flyktninger eller midlertidig oppholdstillatelse, permanent oppholdstillatelse eller statsborgerskap.

VIRKEOMRÅDE

Instruksen her gjelder utlendinger som har fått oppholdstillatelse og flyktningstatus etter utl. § 28 første ledd eller kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon etter utl. § 34.

Instruksen gjelder ikke for utlendinger som har fått oppholdstillatelse i medhold av utl. § 38 (oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket).

IKRAFTREDELSE

Instruksen trer i kraft straks.

 

Med hilsen

 

Nina E. D. Mørk e.f.
avdelingsdirektør

                                                                                     Unni Mette Vårdal
                                                                                     seniorrådgiver

 

 

Kopi:      Arbeids- og sosialdepartementet
               Utenriksdepartementet