GI-04/2011 Instruks om behandling av saker etter utlendingsloven § 76 tredje ledd og utlendingsloven § 35

Justis- og politidepartementet har sendt instruks til Utlendingsdirektoratet (UDI) om behandling av saker etter utlendingsloven § 76 tredje ledd og utlendingsloven § 35.Instruksen trer i kraft straks og opphever instruks AI-107/09 Instruks om behandling av saker etter utlendingsloven § 76 tredje ledd. Med hjemmel i utlendigsloven § 35 gjelder instruksen også for behandling av enkeltsaker om innreisetillatelse som overføringsflyktning der departementet instruerer UDI om utfallet.

Utlendingsdirektoratet

 

 

 

 

Nr.

Vår ref

Dato

GI - 04/2011

201005327

15.04.2011

 

 

Instruks om behandling av saker etter utlendingsloven § 76 tredje ledd og utlendingsloven § 35

1. Innledning

Med hjemmel i utlendingsloven § 76 tredje ledd, jf. første ledd, gis herved instruks om behandling av enkeltsaker som kan omfattes av departementets instruksjonsmyndighet etter utlendingsloven § 76 tredje ledd. Med hjemmel i utlendingsloven § 35 gjelder instruksen også for behandling av enkeltsaker om innreisetillatelse som overføringsflyktning der departementet instruerer Utlendingsdirektoratet (UDI) om utfallet.

Instruksen trer i kraft straks.

Rundskriv GI-22/2010 Formkrav til Utlendingsdirektoratets praksisforeleggelser og rapportering om positive vedtak etter utlendingsloven og departementets tilbakemeldinger, gjelder ikke for saker som er omfattet av foreliggende rundskriv.

Instruksen gir ikke private tredjemenn rettigheter utover det som følger av lov og forskrift.

2. Saker som skal forelegges departementet i medhold av utlendingsloven § 76 tredje ledd

2.1 Departementets instruksjonsmyndighet

Det følger av utlendingsloven § 76 tredje ledd at:

 ”For å ivareta grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn kan departementet instruere uavhengig av begrensningene i annet ledd. Departementet kan i slike tilfeller instruere om alle avgjørelsene som inngår i saken. Kongen i statsråd er klageinstans i saker som omfattes av departementets instrukser om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelser av enkeltsaker.”

Instruksjonsmyndigheten er formulert slik at departementet får full instruksjonsrett i samsvar med den normale ordningen mellom et over- og underordnet forvaltningsorgan. Det innebærer at departementets instruks, gitt innenfor lovens rammer, skal gjennomføres av UDI. Dersom UDI mener at instruksen ikke lovlig kan følges, skal departementet straks underrettes.

Departementet kan instruere i enkeltsaker etter utlendingsloven, forutsatt at saken involverer grunnleggende nasjonale interesser og/eller utenrikspolitiske hensyn. [1] Departementet kan instruere om avgjørelser etter bestemmelser der hensynet til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn er eksplisitt nevnt. Videre kan departementet instruere om avgjørelser etter bestemmelser som ikke eksplisitt nevner grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn, i den utstrekning hensynene er relevante. Grunnleggende nasjonale interesser og utenrikspolitiske hensyn vil generelt være lovlige hensyn ved de fleste skjønnsmessige vurderinger etter utlendingsloven.

Departementet kan instruere om alle avgjørelsene som inngår i saken. Departementet kan instruere UDI om lovtolkning, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen av enkeltsaker.

I tilfeller hvor departementet har instruksjonsadgang kan det velge hvorvidt denne skal benyttes.

Departementet velger selv hvordan en instruks skal utformes. Det kan instrueres i hele eller deler av saken. Instruksen kan gi anvisning på utfallet i en sak, og la det være opp til UDI å utforme vedtaket, eller den kan diktere hele eller deler av vedtakets ordlyd.

Det kan både gis instruks om at søknader skal innvilges og om at søknader skal avslås for å ivareta grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.

Det følger av utlendingsloven § 7 tredje ledd første punktum, at en utlending kan gis oppholdstillatelse i Norge på grunnlag av grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Vedtak treffes av UDI, jf. utlendingsloven § 7 tredje ledd annet punktum, eventuelt etter instruks fra departementet.

Departementet er i likhet med UDI bundet av det til enhver tid gjeldende regelverk ved instruksjon, herunder flyktningkonvensjonen og andre internasjonale forpliktelser.

En nærmere avgrensing av departementets instruksjonsmyndighet beror på en tolkning av begrepene ”grunnleggende nasjonale interesser” og ”utenrikspolitiske hensyn”. Det redegjøres nærmere for disse begrepene i punktene 2.2 og 2.3 under. Begrepene er imidlertid dynamiske og situasjonsbetingede, og kan ikke defineres en gang for alle. Redegjørelsen for begrepene er derfor kun ment som et utgangspunkt for den konkrete helhetsvurderingen som må foretas. I punkt 2.5 er det for øvrig angitt en veiledende og ikke uttømmende liste over indikatorer som vil kunne være nyttige i vurderingen av om grunnleggende nasjonale interesser og/eller utenrikspolitiske hensyn gjør seg gjeldende i en sak.    

2.2 Nærmere om begrepene ”grunnleggende nasjonale interesser”, ”rikets sikkerhet” og ”tvingende samfunnsmessige hensyn”

Med ett unntak, jf. utlendingsloven § 73 første ledd bokstav b (utelukkelse fra vern mot utsendelse), erstatter begrepet ”grunnleggende nasjonale interesser” de to begrepene ”tvingende samfunnsmessige hensyn” og ”rikets sikkerhet” i utlendingsloven av 1988. [2] ”Grunnleggende nasjonale interesser” anses ifølge utlendingslovens forarbeider å være et mer dekkende begrep, som klarere reflekterer hvilke interesser man ønsker å beskytte. Det gjelder for eksempel terrorvirksomhet der hensikten ikke alltid er å ramme rikets sikkerhet som sådan, men like mye å skape frykt i sivilbefolkningen, eller å inspirere eller motivere til ekstremistiske handlinger, uten at konkrete handlinger er begått.

Det forhold at begrepene ”rikets sikkerhet” og ”tvingende samfunnsmessige hensyn” erstattes av ”grunnleggende nasjonale interesser” innebærer en utvidelse av departementets instruksjonsmyndighet i forhold til tidligere. Det vises til at departementet også vil ha instruksjonsmyndighet i saker som etter tidligere regelverk gjaldt ”tvingende samfunnsmessige hensyn”. Videre vil de bestemmelser som tidligere gjaldt for saker som berører ”rikets sikkerhet” få et noe videre anvendelsesområde, ved at ”grunnleggende nasjonale interesser” er et videre begrep. Endringen av begrepsbruk vil derfor også føre til en noe utvidet adgang til utvisning. 

Begrepet ”grunnleggende nasjonale interesser” er brukt i eller henvist til i følgende av utlendingslovens bestemmelser:

  • § 7 første, tredje, fjerde og femte ledd (Særregler av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser og utenrikspolitiske hensyn)
  • § 10 tredje ledd (Schengenvisum)
  • § 31 annet ledd (Utelukkelse fra rett til anerkjennelse som flyktning etter utlendingsloven § 28)
  • § 63 annet ledd (Tilbakekall av oppholdstillatelse)
  • § 66 første ledd bokstav f og annet ledd bokstav b (Utvisning av utlendinger uten oppholdstillatelse)
  • § 67 første ledd bokstav e (Utvisning av utlendinger som har midlertidig oppholdstillatelse)
  • § 68 første ledd bokstav d (Utvisning av utlendinger som har permanent oppholdstillatelse)
  • § 73 fjerde ledd (Absolutt vern mot utsendelse)
  • § 76 tredje ledd (Departementets instruksjonsmyndighet)
  • § 90 femte ledd og sjette ledd bokstav c (Iverksetting av vedtak)
  • § 92 annet ledd (Rettshjelp)
  • § 104 tredje ledd (Beslag)
  • § 105 første ledd bokstav d (Meldeplikt og bestemt oppholdssted)
  • § 106 a første ledd bokstav j (fare for unndragelse)

”Grunnleggende nasjonale interesser” er ikke nærmere definert i utlendingsloven, men er omtalt i lovens forarbeider[3]. Det foreligger per i dag ingen doms- eller forvaltningspraksis vedrørende tolking av lovens begrep direkte. Høyesterett har imidlertid uttalt seg om begrepet ”rikets sikkerhet” i Rt. 2007 s. 1573, jf. nærmere om dette under. Begrepet ”rikets sikkerhet” er av relevans for tolkingen av ”grunnleggende nasjonale interesser. ”Grunnleggende nasjonale interesser” benyttes også i straffeloven 2005[4], jf. straffeloven 2005, kapittel 17. Interesser som vernes der er blant annet Norges selvstendighet og fred, Norges statsforfatning, de høyeste statsorganenes virksomhet, viktige samfunnsinstitusjoner og statshemmeligheter. Det strafferettslige begrepet kan gi en viss veiledning for så vidt gjelder tolking av begrepet ”grunnleggende nasjonale interesser” i utlendingsloven, men utlendingslovens begrep har ikke nødvendigvis samme innhold/omfang som det strafferettslige begrepet.     

Lovforarbeidene blir dermed en viktig rettskildefaktor for tolking av utlendingslovens begrep ”grunnleggende nasjonale interesser”, og den videre fremstillingen av begrepet tar derfor utgangspunkt i disse.  

En endelig avgrensning av begrepet ”grunnleggende nasjonale interesser” vil måtte bero på en konkret og sammensatt vurdering. Begrepet må tolkes i lys av den generelle samfunnsutviklingen og endringer i det internasjonale trusselbildet, og har en dynamisk karakter. Utgangspunktet for tolkingen er begrepene ”rikets sikkerhet” og ”tvingende samfunnsmessige hensyn”.
Utlendingsloven definerer ikke ”rikets sikkerhet”. Det gjorde heller ikke utlendingsloven av 1988. Begrepet er imidlertid omtalt i ulike lovforarbeider[5], som dermed blir en viktig kilde for tolking av begrepet, og i ovennevnte høyesterettsdom inntatt i Rt. 2007 s. 1573.  

Begrepet ”rikets sikkerhet” er en rettslig standard som kaller på en bred, sammensatt helhetsvurdering. Innholdet er dynamisk og situasjonsbetinget. Begrepet må tolkes i lys av den generelle samfunnsutviklingen og endringer i det internasjonale trusselbildet. Blant annet vil den utenrikspolitiske situasjonen, internasjonale utviklingstrekk og den innenrikspolitiske stabiliteten ha betydning i vurderingen. Det rettslige innholdet i begrepet ”rikets sikkerhet” kan variere avhengig av på hvilket område det er brukt. Begrepet er heller ikke nødvendigvis det samme i ulike bestemmelser i en og samme lov.

”Rikets sikkerhet” kan blant annet omfatte mistanke om at utlendingen vil drive med spionasje, sabotasje, undergravingsvirksomhet osv., som regel til fordel for en annen stat. Videre vil mistanke om tilknytning til terrorvirksomhet komme i betraktning. Det kreves ikke mistanke om at det vil bli begått konkrete, individualiserte straffbare handlinger. Det er tilstrekkelig med en mistanke om tilknytning til terrorvirksomhet. Det kreves heller ikke at personen har noen lederrolle eller avgjørende innflytelse på ”terrorvirksomheten”. Det vil kunne være tilstrekkelig at personens tilstedeværelse i landet vil kunne bidra til et økt trusselbilde, for eksempel ved at vedkommende kan trekke terrorvirksomhet mot Norge eller inspirere/motivere til ekstremistiske handlinger. Begrepet vil også omfatte handlinger, politisk virksomhet mv., som kan berøre forholdet til fremmede stater på en slik måte at det setter rikets sikkerhet i fare. 

I vurderingen av hva som kan sies å true rikets sikkerhet, har hensynet til forebygging stor vekt. Hvilken risiko som kreves, det vil si hvor stor grad av sannsynlighet det skal være for at rikets sikkerhet settes i fare, kan ikke angis konkret. Begrepet er relativt, og sannsynlighetsgraden vil også være det, slik at hvor stor grad av sannsynlighet som kreves, vil bero på hvor alvorlig den faren som truer er. Det er en vurdering av fremtidig risiko som skal foretas.

Begrepet ”rikets sikkerhet” kan omfatte både norske og utenlandske interesser i Norge, trusler mot norske interesser i utlandet og hensynet til Norges alliansepartnere. 
Det følger uttrykkelig av forarbeidene til gjeldende utlendingslov at dette også skal omfattes av begrepet ”grunnleggende nasjonale interesser”.

Høyesterett avsa den 8. november 2007 den hittil eneste høyesterettsdommen som omtaler begrepet ”rikets sikkerhet” i en utlendingsrettslig sammenheng. [6] Saken gjaldt gyldigheten av vedtak etter utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a om at hensynet til rikets sikkerhet gjør en utvisning nødvendig. Høyesterett uttaler blant annet følgende: ”Det er da heller ikke tvilsomt at en risiko for terrorvirksomhet av betydning for norske sikkerhetsinteresser kan berører rikets sikkerhet på en slik måte at det kan gi adgang til utvisning etter de aktuelle bestemmelsene i utlendingsloven § 30. Jeg finner her grunn til å vise til Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) om ny utlendingslov, hvor blant annet begrepet ”rikets sikkerhet” foreslås erstattet med ”grunnleggende nasjonale interesser”. […] Jeg bemerker at heller ikke begrepet ”rikets sikkerhet” har noen statisk karakter. […] Det følger av dette at spørsmålet om hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig, normalt forutsetter en relativt bred vurdering, hvor ulike interesser kan bli berørt.”

I juridisk teori er begrepet ”rikets sikkerhet” kun gitt en begrenset behandling.[7]

Begrepet ”tvingende samfunnsmessige hensyn” er omtalt i utlendingslovens forarbeider og i forarbeidene til utlendingsloven av 1988, og den videre fremstilling av begrepet tar utgangspunkt i disse.[8] Begrepet omfatter forhold som vil få meget alvorlige konsekvenser. For øvrig har begrepet et vidt omfang. Begrepet omfatter ifølge forarbeidene blant annet innenrikspolitiske forhold, for eksempel en plutselig masseinnvandring som landet ikke kan absorbere, og risiko for særlig samfunnsfarlig kriminalitet, for eksempel narkotikaforbrytelser. Videre kan det omfatte terrorvirksomhet som ikke har den norske stat som mål. Under begrepet faller også utvikling av spenningsforhold innen og mellom innvandrergrupper, for eksempel i form av organisert forfølgelse. Eksemplene som er nevnt kan ikke anses som uttømmende. Begrepet har ikke nødvendigvis hatt samme innhold i forhold til de ulike regler der det har forekommet. 

2.3 Nærmere om begrepet ”utenrikspolitiske hensyn”

Begrepet ”utenrikspolitiske hensyn” er brukt i eller henvist til i følgende av utlendingslovens bestemmelser:

  • § 7 første, tredje og fjerde ledd (Særregler av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser og utenrikspolitiske hensyn)

 

  • § 10 tredje ledd (Schengenvisum) 

 

  • § 76 tredje ledd (Departementets instruksjonsmyndighet)

 

  • § 90 femte ledd (Iverksetting av vedtak)

 

  • § 92 annet ledd (Rettshjelp)

 

Utenrikspolitiske hensyn danner, i motsetning til hensynet til grunnleggende nasjonale interesser, ikke i seg selv grunnlag for utvisning. Hensynet gir heller ikke grunnlag for utelukkelse fra retten til anerkjennelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, eller fra vernet mot utsendelse i utlendingsloven § 73.

Utlendingsloven gir ikke en nærmere definisjon av begrepet ”utenrikspolitiske hensyn”. Det gjorde heller ikke utlendingsloven av 1988.

Begrepet ”utenrikspolitiske hensyn” er omtalt i forarbeidene til utlendingsloven.[9] 

Det følger av forarbeidene at begrepet er omfattende og kan fortone seg noe uforutsigbart, i lys av at vurderingen kan være tids- og situasjonsbetinget, og at det derfor er vanskelig å gi konkrete retningslinjer for begrepets innhold.

Tradisjonelt vil begrepet omhandle forholdet mellom Norge og fremmede stater eller internasjonale organisasjoner. I den utstrekning en sak kan føre til reaksjoner fra disse eller på annen måte påvirke Norges internasjonale forbindelser, vil dette være å betrakte som et utenrikspolitisk anliggende.

Vurderingen av utenrikspolitiske hensyn i utlendingssaker er blitt mer komplisert, som følge av utviklingen i de senere år og den oppmerksomhet som er rettet mot å bekjempe internasjonal terrorisme. Klare eksempler på høyt prioriterte utenrikspolitiske hensyn vil kunne være knyttet til bekjempelsen av internasjonal terrorisme, samt internasjonale oppfatninger om norsk troverdighet på dette feltet. I saker hvor en vurderer om det bør nektes innreisevisum er det ikke lenger bare personer som representerer eller kan assosieres med visse regimer en ønsker å markere politisk avstand mot. Spørsmålet om å anvende utenrikspolitiske hensyn som et grunnlag for å nekte visum er minst like aktuelt overfor personer med tilhørighet til organisasjoner som knyttes til terrorvirksomhet.

Forarbeidene viser at det tradisjonelt har vært antatt at utenrikspolitiske hensyn først og fremst er aktuelt å vektlegge for å avslå søknad om visum, og at utenrikspolitiske hensyn i hovedsak anses for å ligge utenfor det myndighetene bør ta i betraktning ved avgjørelser etter utlendingsloven. Til en viss grad vil begrepene grunnleggende nasjonale interesser og utenrikspolitiske hensyn kunne være overlappende, eksempelvis i saker med personer som har tilknytning til internasjonal terrorisme. Begrepet grunnleggende nasjonale interesser tolkes i lys av den generelle samfunnsutviklingen og endringer i det internasjonale trusselbildet, og blant annet vil den utenrikspolitiske situasjonen og internasjonale utviklingstrekk ha betydning i vurderingen. Dette taler for en videre bruk av instruksjonsadgangen enn det tradisjonelle utgangspunktet. At uttrykkene er rettslige standarder taler også for å legge en dynamisk tolkning til grunn.

Utenrikspolitiske hensyn må utvilsomt være relevant å ta i betraktning ikke bare i visumsaker. Hensynet vil være relevant i de fleste skjønnsmessige avgjørelser etter utlendingsloven. Det presiseres at utenrikspolitiske hensyn også kan ha betydning for om en søknad bør innvilges. Eksempelvis kan utenrikspolitiske hensyn få gjennomslag i en sak og resultere i at visum innvilges, til tross for at returforutsetningen i utgangspunktet er svak og innvandringspolitiske hensyn taler mot en innvilgelse.

Det foreligger per i dag ingen relevant rettspraksis om tolkingen av utlendingslovens begrep ”utenrikspolitiske hensyn”.

I juridisk teori er begrepet kun gitt en begrenset behandling.[10]

Det vil være opp til den til enhver tid sittende regjering å ta stilling til om en innreisetillatelse eller oppholdstillatelse vil kunne være i konflikt med utenrikspolitiske hensyn. Ved søknader om besøksvisum er utenrikspolitiske hensyn tradisjonelt benyttet til å avskjære kontakt med personer som representerer eller kan assosieres med regimer en ønsker å markere politisk motvilje mot. Departementet har ved flere anledninger gitt instrukser på bakgrunn av utenrikspolitiske hensyn om at det ikke skal utstedes visum til personer som er oppført på lister utstedt av FN eller EU over personer/grupper knyttet til enkelte regimer som skal ilegges reiserestriksjoner.

2.4 Forholdet til sanksjonslister (reiserestriksjoner)

Reiserestriksjonene innebærer at det er forbudt for personer som står på en særskilt liste å reise inn i Norge. Det er utenrikspolitiske hensyn som ligger bak Norges tilslutning til EUs felles holdninger om ikke å innvilge visum eller oppholdstillatelse i slike tilfeller.

Det følger av egne forskrifter eller av særskilte instrukser at personer som omfattes av reiserestriksjoner på FNs sikkerhetsråds lister ikke skal få visum, og at de skal nektes innreise til og transitt gjennom Norge. Meldinger om reiserestriksjoner gis nå direkte fra Utenriksdepartementet. I slike saker er det ikke nødvendig å forelegge eventuelle visumsøknader for departementet. Dersom UDI får kjennskap til, for eksempel ved søknad om tillatelse, en person som står oppført på en av FNs sanksjonslister befinner seg i Norge, skal departementet underrettes om dette så raskt som mulig i henhold til utlendingsloven § 76 tredje ledd.

Søknader om visum til eller opphold i Norge fra personer som omfattes av EUs felles holdninger, behandles i henhold til meldinger fra Utenriksdepartementet og særskilt gitte instrukser fra departementet.

2.5 Veiledende indikatorliste

Listen nedenfor søker å angi forhold som kan indikere at en utlendingssak involverer grunnleggende nasjonale interesser og/eller utenrikspolitiske hensyn.

Departementet understreker at listen ikke er en uttømmende angivelse av hvilke typer saker som skal forelegges departementet. UDI skal etter beste skjønn foreta en selvstendig og konkret vurdering av sakens opplysninger og spørsmålet om saken skal forelegges departementet, ut fra de generelle rammene for når departementet har instruksjonsmyndighet.

Dersom UDI er i tvil med hensyn til om en sak innbefatter grunnleggende nasjonale interesser og/eller utenrikspolitiske hensyn, skal saken oversendes til departementet på ordinær måte.

Veiledende indikatorliste:

1) Det er grunn til å anta at søkeren har en ikke perifer tilknytning til et terrornettverk som har gjennomført voldelige ekstremistiske handlinger, eller at søkeren har en ikke perifer tilknytning til en gruppering, en organisasjon eller et parti med forbindelser til, eller som aktivt støtter, terrornettverk eller grupperinger som har gjennomført voldelige ekstremistiske handlinger. I vurderingen kan det ses hen til blant annet tilknytningens varighet og om søkeren har vært utsatt for tvangsmessig rekruttering.

2) Det er grunn til å anta at søkeren har en ikke perifer tilknytning til terrorvirksomhet, der hensikten ikke alltid er å ramme rikets sikkerhet som sådan, men like mye å skape frykt i sivilbefolkningen eller å inspirere eller motivere til ekstremistiske handlinger uten at konkrete handlinger er begått. 

3) Det er grunn til å anta at søkeren har en politisk og/eller ideologisk overbevisning som aktivt støtter anvendelse av voldelige ekstremistiske handlinger, eller som har gjennomført voldelige ekstremistiske handlinger eller andre handlinger av ekstrem karakter.

4) Det er grunn til å anta at søkeren driver flyktningspionasje.

5) Det er grunn til å anta at søkeren driver industrispionasje.

6) Det er grunn til å anta at søkeren utgjør en trussel mot norske myndighetspersoner.

7) Søkeren tilhører et regime Norge de facto ikke anerkjenner.

8) Søkeren er en profilert person, og/eller har hatt en fremtredende politisk/administrativ posisjon, og utfallet av saken kan utløse reaksjoner fra hjemlandets myndigheter eller fra andre lands myndigheter.

9) Det er grunn til å anta at søkeren har hatt en høyere posisjon i militæret eller politiet i et land som ikke har demokratisk styresett.

10) Det er grunn til å anta at søkeren arbeider/har arbeidet for eller har/har hatt tilknytning til eller har kunnskap om sikkerhets- eller etterretningstjeneste, eller har kunnskap om etterretningsinformasjon for øvrig.

11) Det er grunn til å anta at søkeren har deltatt i eller har bidratt til særlig samfunnsfarlig kriminalitet, organisert kriminalitet, krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten eller folkemord.

12) Søkeren har foretatt flere utenlandsreiser fra et land som er restriktivt med å gi utreisetillatelser.

13) Søkeren har vært tilmeldt personell ved et annet lands diplomatiske representasjon, og søker om asyl eller annen tillatelse til opphold. Med tilmeldt personell menes både tjenestepersonell og personer med diplomatstatus, herunder personell som har vært tilmeldt ved lønnet konsulær representasjon, eller ved mellomstatlig organisasjon eller konvensjonsorgan.

14) Det er grunn til å anta at søkeren har deltatt i våpenhandel eller har kunnskap om våpenindustri, som er straffbart i henhold til konvensjonsforpliktelser Norge er bundet av.[11]

15) Søkeren har arbeidet i en bedrift, akademisk institusjon eller forskningsinstitusjon som kan mistenkes for å fremstille masseødeleggelsesvåpen og/eller leveringsmidler for slike.

16) Søkeren har gjennomført eller søker høyere studium (for eksempel bachelor-, master- eller doktorgradsnivå) innen fagområder som er relevant for spredning av masseødeleggelsesvåpen og/eller leveringsmidler for slike, jf. Lov av 18.12.1987 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi mv. (eksportkontrolloven) med forskrift av 01.10.1989 til gjennomføring av utførselsreguleringen for strategiske varer, tjenester og teknologi.

17) Det er grunn til å anta at en søker kan komme til å utøve/utøver angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet.

18) Det er grunn til å anta at en søker kan komme til å utøve/utøver inngrep i virksomheten til viktige samfunnsinstitusjoner, som for eksempel offentlig myndighet, og derved setter betydelige samfunnsinteresser i fare. 

19)  Det er grunn til å anta at en søker representerer en trussel mot særlig viktig infrastruktur, samferdsel, energiforsyning eller helseberedskap.    

3. Saker som skal forelegges departementet etter utlendingsloven § 35

Sak om overføring av flyktninger fremmes for UDI gjennom UNHCR, annen internasjonal organisasjon eller norsk utenriksstasjon.

I særlige tilfeller kan også saker som er fremmet fra utlandet på annen måte tas til behandling. Norge har blant annet påtatt seg forpliktelser overfor internasjonale straffedomstoler (den internasjonale straffedomstolen, ICC, krigsforbrytertribunalet for Jugoslavia, ICTY, krigsforbrytertribunalet fra Rwanda, ICTR og Sierra Leone-domstolen), jf. lov 24. juni 1994 nr. 38 om gjennomføringen i norsk rett av FNs sikkerhetsråds vedtak om å opprette internasjonale domstoler for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia og Rwanda, samt lov 15. juni 2001 om gjennomføring i norsk rett av den internasjonale straffedomstolens vedtekter 17. juni 1998 (Roma-vedtektene).

Det vises også til at NGOer med tilstedeværelse i områder der UNHCR ikke har det, kan fremme saker for UDI etter retningslinjer av 27.03.2008. I slike saker er det ikke påkrevd å forelegge saken for departementet på generelt grunnlag. Det vil kun være aktuelt å fremlegge saken for departementet i den utstrekning saken berører indikatorene for foreleggelse i dette rundskrivet.

Dersom en norsk utenriksstasjon fremmer en sak direkte for UDI vil fremleggelse for departementet også kun være aktuelt i den utstrekning sakene berører indikatorene for foreleggelse i dette rundskrivet

Det følger av utlendingsloven § 35 at ”[d]epartementet kan, uavhengig av begrensningen i § 76 annet ledd, instruere om at innreisetillatelse skal gis i enkeltsaker etter bestemmelsen her”.

Selv om departementet ikke ellers kan instruere om utfallet av enkeltsaker, med mindre saken involverer grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn, er det her ikke tale om en individuell rettighetsbestemmelse, eller retur av personer som befinner seg i Norge, men en hensiktsmessig disponering av en begrenset kvote. Regjeringen fastsetter kvoten og departementet gir retningslinjer om uttak innenfor kvoten, og kan også instruere i enkeltsaker.

Følgende saker om innreisetillatelse som overføringsflyktning, skal forelegges departementet:

1. Saker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser, jf. også utlendingsloven § 76 tredje ledd og veiledende indikatorliste pkt. 2.5.

2. Saker som involverer utenrikspolitiske hensyn, jf. også utlendingsloven § 76 tredje ledd og veiledende indikatorliste pkt. 2.5.

3. Saker som angår personer oppført på EUs liste over personer, organisasjoner og enheter som omfattes av EUs felles holdning om tiltak mot terrorisme (”EUs terrorliste”), jf. AI – 91/09.

4. Særlig sensitive saker, blant annet saker som det er grunn til å forvente at fører til stor offentlig oppmerksomhet.

5. Saker om innreisetillatelse for overføringsflyktning som bygger på samarbeidsordninger med internasjonale domstoler, dersom saken ikke allerede har vært forelagt departementet.

4. Saksbehandlingsrutiner for saker som skal forelegges departementet etter utlendingsloven § 76 tredje ledd eller utlendingsloven § 35

4.1 Identifisering av saker

UDI skal i alle enkeltsaker etter utlendingsloven vurdere om det fremkommer opplysninger som kan utløse departementets instruksjonsmyndighet etter utlendingsloven § 76 tredje ledd.

UDI skal i overføringssaker vurdere om sakene er av en slik karakter at de kan utløse departementets instruksjonsmyndighet etter utlendingsloven § 35.

4.2 Varsling av saker

4.2.1 Saker der UDI skal varsle departementet

UDI skal som utgangspunkt varsle departementet om saker som kan utløse departementets instruksjonsmyndighet etter utlendingsloven § 76 tredje ledd eller utlendingsloven § 35. Når saker etter utlendingsloven § 35 har et hasteaspekt, kan varsel utelates i slike saker.

UDI behøver som utgangspunkt ikke å varsle departementet i saker etter utlendingsloven § 76 tredje ledd som gjelder beskyttelse, der UDI kan oversende saken med utkast til vedtak til departementet innen seks uker etter at saken er innkommet til UDI. Dersom UDI mener at det er grunn til å orientere departementet om saker før utløpet av ovennevnte frist på seks uker, skal varsling likevel skje så raskt som mulig og for øvrig i henhold til instruksens øvrige rutiner for varsling. Dersom UDI ser at ovennevnte frist på seks uker likevel ikke kan overholdes, skal departementet varsles.

For så vidt gjelder saker vedrørende beskyttelse som UDI oversender PST i henhold til interne rutiner for dette, skal UDI etter utløpet av PSTs frist for tilbakemelding vurdere om saken kan utløse departementets instruksjonsmyndighet etter utlendingsloven § 76 tredje ledd.

Departementet understreker at det kan være flere relevante momenter i vurderingen av om en sak skal varsles enn tilbakemeldingen fra PST, og at UDI også skal vurdere eventuelle andre momenter. Dette innebærer at UDI kan komme til at en sak bør varsles, eventuelt oversendes departementet uten varsel, selv om PST ikke skulle ha kommentarer til saken. Tilsvarende gjelder også for eventuelle andre mulige saker etter utlendingsloven § 76 tredje ledd enn beskyttelsessaker, som UDI oversender PST.

UDI behøver ikke å varsle departementet i Dublin-saker, se punkt 4.4 om oversendelse av DUBLIN-saker.

Dersom UDI er i tvil om en sak omfattes av instruksjonsmyndigheten, skal departementet varsles.

4.2.2 Varselets form og innhold

Krav til varselets form:

  • Varselet skal være skriftlig og i brevs form.
  • Brevet skal ha følgende faste overskrift: ”Varsel om oversendelse av sak i medhold av utlendingsloven § 76 tredje ledd” alternativt ”Varsel om oversendelse av sak i medhold av utlendingsloven § 35” - etterfulgt av sakstype, hvilket land søkeren er borger av, samt navn, fødselsdato og DUF-nummer.
  • Brevet skal alltid rettes til departementet, Innvandringsavdelingen, ved ekspedisjonssjefen.

Dersom UDI rent unntaksvis ikke følger formkravene, for eksempel på grunn av knappe tidsfrister, skal varslingen dokumenteres i etterkant for å skape tilstrekkelig notoritet. Formkravene oppstilt her skal da følges.[12]

Krav til varselets innhold: 

  • Et kort saksresymé.
  • Opplysninger om når UDI ble oppmerksom på at en sak vil kunne utløse departementets instruksjonsmyndighet.
  • Opplysninger som tilsier at en sak kan utløse departementets instruksjonsmyndighet etter utlendingsloven § 76 tredje ledd.
  • Begrunnelse for hvorfor en sak eventuelt ikke er behandlet i henhold til Dublin-prosedyre.
  • Informasjon om hvilke opplysninger i en overføringssak etter utlendingsloven    § 35 som tilsier at UDI forelegger en sak for departementet.
  • En foreløpig vurdering av en saks rettslige spørsmål og utfall.
  • En plan for sakens videre fremdrift, herunder opplysninger om hvor lang tid eventuelle undersøkelser forventes å ville ta.    
  • Dersom en sak har vært oversendt PST for vurdering før varsling, skal det orienteres om dette og om PSTs tilbakemelding (herunder at PST eventuelt ikke hadde kommentarer).

Saksdokumentene skal forbli i UDI for den videre saksforberedelse.

4.2.3 Frister for varsling av departementet

Varsling skal som utgangspunkt skje uten ugrunnet opphold, og senest innen tre uker fra UDI blir oppmerksom på at en sak inneholder opplysninger som kan utløse departementets instruksjonsmyndighet etter utlendingsloven § 76 tredje ledd eller utlendingsloven § 35.

Saker etter utlendingsloven § 76 tredje ledd vedrørende beskyttelse der UDI skal varsle departementet, og der UDI etter utløpet av PSTs frist for tilbakemelding vurderer at saken inneholder opplysninger som kan utløse departementets instruksjonsmyndighet, skal varsles uten ugrunnet opphold og senest innen tre uker fra utløpet av nevnte tilbakemeldingsfrist. Dersom UDI mener at slike saker bør varsles på et tidligere tidspunkt, skal varsling skje så raskt som mulig etter at UDI blir oppmerksom på dette.

Dersom UDI ser at fristen på seks uker i punkt 4.2.1 annet avsnitt likevel ikke kan overholdes, skal departementet varsles så raskt som mulig og i henhold til instruksens øvrige rutiner for varsling av saker.

Departementet kan i det enkelte tilfelle sette andre frister enn de ovennevnte.

Dersom en sak blir kjent utad, for eksempel gjennom media, skal UDI straks foreta en foreløpig skriftlig varsling til departementet. Det foreløpige varselet erstatter ikke senere skriftlig varsling.

4.2.4 Oversendelse av saksopplysninger til andre berørte parter

UDI skal sende kopi av varselet til PST samtidig med at departementet varsles.

For UDI gjelder for øvrig ”Retningslinjer for informasjonsutveksling mellom utlendingsmyndighetene og PST” jf. Intern melding nr 2009-15.

I saker som inneholder opplysninger som knytter søkeren til organisert kriminalitet/krigsforbrytelser/forbrytelser mot menneskeheten/folkemord, skal UDI vurdere hvorvidt Kripos skal orienteres om saken.

Dersom UDI mener at en sak involverer utenrikspolitiske hensyn, skal saken oversendes til departementet i tråd med rutinene i instruksen her. Departementet vil vurdere om saken skal forelegges Utenriksdepartementet for uttalelse.

4.3 Oversendelse av saker

4.3.1 Saker som UDI skal oversende til departementet

UDI skal innenfor nærmere angitte frister, jf. punkt 4.3.3 nedenfor, oversende saker som kan utløse instruksjonsmyndigheten etter utlendingsloven § 76 tredje ledd eller utlendingsloven § 35 til departementet.

I tilfeller der UDI venter på praksisavklaring i departementet som er relevant for utfallet av en sak, skal saken ikke oversendes departementet før slik avklaring er mottatt av UDI.

4.3.2 Form og innhold

Krav til saksoversendelsens form: 

  • Saksoversendelsen skal være skriftlig og i brevs form.
  • Brevet skal ha følgende faste overskrift: ”Oversendelse av sak i medhold av utlendingsloven § 76 tredje ledd”, alternativt ”Oversendelse av sak i medhold av utlendingsloven § 35” - etterfulgt av sakstype, hvilket land søkeren er borger av, samt navn, fødselsdato og DUF-nummer.
  • Brevet skal alltid rettes til departementet, Innvandringsavdelingen, ved ekspedisjonssjefen.

Ovennevnte formkrav gjelder også for eventuelle andre oversendelser mellom UDI og departementet i anledning en sak.

Dersom UDI rent unntaksvis ikke følger formkravene, for eksempel på grunn av knappe tidsfrister, skal oversendelsen dokumenteres i etterkant for å skape tilstrekkelig notoritet, med mindre departementet gir UDI beskjed om noe annet. Formkravene oppstilt her skal da følges.

Krav til oversendelsesbrevets innhold og vedlegg:

UDI skal i oversendelsesbrevet gi: 

  • Et sammendrag av saken (fremstilling av sakens faktum)
  • En vurdering av sakens rettslige spørsmål og utfall. Dersom eksklusjon er vurdert skal vurderingen inneholde en redegjørelse for dette. Dersom UDI anbefaler å avslå søknad om asyl, skal vurderingen inneholde en redegjørelse for forholdet til EMK art. 3 ved en eventuell retur.
  • Opplysninger om hvorvidt PST er orientert om saken, og om UDI eventuelt har mottatt tilbakemelding fra PST. Dersom UDI har mottatt muntlig tilbakemelding fra PST skal UDI redegjøre for denne tilbakemeldingen.   
  • Opplysninger om hvorvidt sakens anførsler er kjent fra andre saker.
  • En vurdering av saken opp mot praksis.
  • Opplysninger om behovet for å undersøke praksis i andre nordiske land, eller i andre land det er relevant å sammenligne seg med.

For så vidt gjelder saker som er omfattet av utlendingsloven § 35 får kravene til oversendelsesbrevets innhold anvendelse så langt sakens karakter tillater det.

Som vedlegg til oversendelsesbrev skal følge: 

  • Et utkast til vedtak som er basert på de opplysninger som foreligger på oversendelsestidspunktet.
  • Kopi av alle relevante dokumenter i saken.
  • Kopi av eventuelle uttalelser fra PST.

4.3.3 Frister og rapporteringsrutiner for oversendelse av saker

UDI skal oversende saker til departementet innen rimelig tid, og senest innen fire måneder etter at departementet ble varslet om saken.

I beskyttelsessaker der varsling ikke er nødvendig i henhold til punkt 4.2.1 annet avsnitt, skal saken oversendes departementet innen seks uker etter at saken er innkommet til UDI.

Departementet kan i det enkelte tilfelle sette andre frister for saksoversendelse. Ved eventuelle fristoverskridelser skal UDI skriftlig redegjøre for årsaken til at fristen er oversittet og angi forventet oversendelsesdato.

Dersom UDI i forbindelse med varsling ser at det ikke er mulig å overholde ovennevnte frist, skal det redegjøres for dette i varselet. Det skal også redegjøres for bakgrunnen for at fristen ikke kan overholdes. Videre skal det angis et alternativt tidspunkt for oversendelse av saken. Dersom UDI oversitter en slik frist skal det redegjøres skriftlig for dette.   

Dersom UDI, etter å ha varslet departementet om en sak, mener at saken likevel ikke kan anses å inneholde opplysninger som kan utløse departementets instruksjonsmyndighet etter utlendingsloven § 76 tredje ledd eller utlendingsloven § 35, skal UDI orientere departementet om dette innenfor ovennevnte frister. UDI skal samtidig oversende en nærmere redegjørelse for sin konklusjon.

4.4 Særlig om Dublin-saker

UDI behøver som nevnt ikke å varsle departementet i Dublin-saker.

Av hensyn til tidsfristene som løper i Dublin-saker, er det helt avgjørende for at departementet skal få tid til å gå inn i saken, at aktuelle Dublin-saker oversendes til departementet uten ugrunnet opphold.

En asylsak som antas å kunne omfattes av departementets instruksjonsmyndighet etter utlendingsloven § 76 tredje ledd, skal ikke tas ut av Dublin-prosedyren uten at spørsmålet først er forelagt departementet. Departementet presiserer i denne sammenheng viktigheten av at frister for overføring iht. Dublin-regelverket overholdes.

4.5 Henvendelser fra søkeren/søkerens fullmektig om hvor en sak befinner seg

UDIs opplysningsplikt tilsier ikke at UDI plikter å opplyse søkeren/søkerens fullmektig om at en sak er oversendt departementet for vurdering av instruksjon etter utlendingsloven § 76 tredje ledd.[13]

5. Departementets tilbakemelding og instruks 

I saker der departementet trenger ytterligere utredning, verifisering eller vurderinger fra UDI før det tar stilling til om det kan/skal instruere, vil departementet anmode UDI om dette. Følgende formkrav gjelder: 

  • Tilbakemeldingen skal gis skriftlig og i brevs form.
  • Brevet vil ha følgende faste overskrift: ”Tilbakemelding i sak som er forelagt departementet i medhold av utlendingsloven § 76 tredje ledd”/”Tilbakemelding i sak som er forelagt departementet i medhold av utlendingsloven § 35”, etterfulgt av sakstype, hvilket land søkeren er borger av, samt navn, fødselsdato og DUF-nummer.
  • Brevet sendes til Utlendingsdirektoratet ved direktøren.

For øvrig vil UDI motta tilbakemelding når departementet har tatt stilling til om det kan/ønsker å instruere i en sak. 

Dersom departementet kommer til at det ikke kan/ikke ønsker å instruere i en sak, vil UDI bli underrettet om dette i et eget brev. Det gjelder tilsvarende formkrav for slik tilbakemelding som for anmodninger om ytterligere utredning, verifisering eller vurderinger, og det vises derfor til disse, jf. over.  

I saker der departementet instruerer, vil UDI motta instruks fra departementet. Det vil avhenge av saken hvor detaljert en slik instruks vil være. Følgende formkrav gjelder for departementets instrukser: 

  • De skal være skriftlige og i brevs form.
  • De skal ha følgende faste overskrift: ”Instruks i medhold av utlendingsloven § 76 tredje ledd”/”Instruks i medhold av utlendingsloven § 35” - etterfulgt av sakstype, hvilket land søkeren kommer fra, samt navn, fødselsdato og DUF-nummer.
  • Departementets instruks sendes til Utlendingsdirektoratet ved direktøren.

Dersom departementet rent unntaksvis gir en tilbakemelding eller instruks som ikke følger de respektive formkravene, for eksempel på grunn av knappe tidsfrister, skal dette dokumenteres i etterkant for å skape tilstrekkelig notoritet. Formkravene oppstilt her skal da følges.

6. Utforming av vedtak

På bakgrunn av departementets instruks skal UDI utarbeide utkast til vedtak så snart som mulig, og senest innen tre uker fra UDI mottar instruksen. Departementet kan sette en annen frist i instruksen. Dersom fristen ikke kan overholdes, skal UDI straks gjøre departementet oppmerksomt på dette.

Utkast til vedtak skal oversendes departementet til gjennomlesning i alle saker der departementet har instruert. Departementet skal godkjenne vedtaksutkast før vedtak oversendes søkeren/søkerens fullmektig. Det skal fremgå av negative vedtak at Kongen i statsråd er klageorgan.

I saker der departementet ikke kan/ikke ønsker å instruere, skal vedtak sendes ut på vanlig måte så snart saken er ferdigbehandlet. Det skal fremgå av vedtaket at Utlendingsnemnda (UNE) er klageorgan. Departementet kan i særskilte tilfeller anmode om å få oversendt utkast til vedtak i saker der departementet har instruksjonsmyndighet men har valgt ikke å instruere. Frist for oversendelse vil fremgå av anmodningen. Departementet skal i slike tilfeller godkjenne vedtaksutkastet før vedtak oversendes søkeren/søkerens fullmektig.

Dersom UDI endrer resultat i en sak der departementet har gitt UDI tilbakemelding om at departementet ikke kan/ikke ønsker å instruere, skal departementet informeres om dette i brevs form så raskt som mulig før vedtak fattes.

Departementet skal få oversendt kopi av vedtak i alle saker som, i medhold av denne instruksen, har vært oversendt departementet i henhold til utlendingsloven § 76 tredje ledd. Kopi av vedtak skal oversendes samtidig med at dette oversendes søkeren/søkerens fullmektig.

Dersom UDI, etter at vedtak er fattet, får inn ny søknad fra utlendingen eller det vurderes å reise utvisningssak, skal departementet varsles om dette før det fattes nytt vedtak.

7. Klagebehandling

7.1 Saker der departementet har instruert i henhold til utlendingsloven § 76 tredje ledd

I saker der departementet har instruert i henhold til utlendingsloven § 76 tredje ledd, første punktum, er Kongen i statsråd klageinstans, jf. utlendingsloven § 76 tredje ledd tredje punktum. Departementet fungerer som sekretariat for Kongen i statsråd i slike saker.

UDI skal i alle saker oversende utkast til klageoversendelse til departementet for gjennomlesing. Utkastet skal oversendes så snart saken er tilrettelagt.[14] Departementet kan sette en annen frist. Først etter at departementet har godkjent utkastet, kan UDIs klageoversendelse oversendes utlendingen/utlendingens fullmektig. 

Etter forberedende klagebehandling i UDI skal klager oversendes departementet.

Ved vedtak som innebærer at søkeren må forlate riket, skal spørsmålet om utsatt iverksettelse av vedtaket forelegges departementet, dersom dette ikke er berørt i instruksen.

7.2 Saker der departementet ikke har instruert

I saker som er forelagt departementet i henhold til utlendingsloven § 76 tredje ledd, der departementet ikke har instruert, kommer de vanlige reglene om klageorgan i § 76 første ledd til anvendelse. Det vil si at vedtaket kan påklages til UNE. Dette gjelder selv om saken berører hensynet til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.

UDI skal i saksoversendelsen til UNE, gjøre oppmerksom på at hensynet til grunnleggende nasjonale interesser og/eller utenrikspolitiske hensyn har vært vurdert i saken. Dersom departementet har lagt til grunn at saken ligger utenfor instruksjonsmyndigheten etter § 76 tredje ledd, skal dette fremgå uttrykkelig av UDIs oversendelsesbrev til UNE. Tilsvarende gjelder dersom departementet i en sak unnlater å benytte sin instruksjonsmyndighet etter utlendingsloven § 76 tredje ledd. Videre skal det fremgå av oversendelsesbrevet dersom en beskyttelsessak har vært oversendt PST i henhold til interne rutiner for dette og UDI har kommet til at saken ikke skal varsles departementet. 

7.3 Særlig om overføringssaker

Departementet presiserer at det i overføringssaker ikke kan klages over manglende innreisetillatelse i saker i henhold til utlendingsloven § 35 annet ledd jf. fjerde ledd. Det vises til Ot.prp. 75 (2006-2007) punkt 5.11.4, hvor det fremgår at ” [i]ndividuell klagerett harmonerer ikke med et kvotesystem med et begrenset antall plasser som disponeres innenfor retningslinjer basert på politiske beslutninger.

I overføringssaker hvor det både er instruert om innreise og utfallet av saken (statusspørsmålet), vil Kongen i Statsråd være klageinstans for behandlingen av statusspørsmålet. I saker hvor det kun er instruert om innreise, kommer den vanlige klageregelen i utlendingsloven § 76 første ledd til anvendelse.

8. Håndtering av gradert informasjon

UDI må vurdere om det i saker fremkommer opplysninger som må beskyttes av sikkerhetsmessige grunner i henhold til sikkerhetsloven (lov av 20. mars 1998 nr. 10) § 11, eller om dokumentet for øvrig trenger beskyttelse, jf. beskyttelsesinstruksen (instruks 17. mars 1972 nr. 3352) § 4 jf. § 3. 

UDI skal håndtere gradert informasjon i henhold til det til enhver tid gjeldende regelverk for dette.

Det skal ikke være noen automatikk i graderingen. Gradering må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Hvilken gradering som eventuelt skal påføres må vurderes ut fra dokumentets/informasjonens innhold. Det må påses at det ikke benyttes høyere gradering enn strengt nødvendig.

Det forhold at en sak inneholder opplysninger som gjør at den vurderes som en mulig instruksjonssak begrunnet i grunnleggende nasjonale interesser og/eller utenrikspolitiske hensyn, vil i seg selv kunne medføre at dokumentet bør graderes.

Informasjon som er gradert etter sikkerhetsloven kan kun håndteres av personer som har nødvendig sikkerhetsklarering og/eller autorisasjon, jf. sikkerhetsloven § 19, og som har et tjenstlig behov, jf. forskrift om informasjonssikkerhet (forskrift 1. juli 2001 nr. 744) § 3-1 og forskrift om personellsikkerhet (forskrift 29. juni 2001) § 5.2.

Det forutsettes at personer i UDI som behandler gradert informasjon har inngående kjennskap til sikkerhetsloven, forskrift om informasjonssikkerhet og beskyttelsesinstruksen.

Departementet kan i medhold av forskrift om informasjonssikkerhet § 2-11, jf. sikkerhetsloven § 11, og departementets alminnelige instruksjonsmyndighet, beslutte å omgradere dokumenter som er utstedt av UDI og gradert etter sikkerhetsloven. Omgradering foretas blant annet for å gi et dokument høyere eller lavere gradering eller for å avgradere, jf. forskrift om informasjonssikkerhet § 2-9. Departementet kan også beslutte at et ugradert dokument skal påføres en gradering, jf. forskrift om informasjonssikkerhet § 2-11. Dersom departementet beslutter å omgradere et dokument som er utstedt av UDI eller å gradere et ugradert dokument, skal departementet underrette UDI om endringen i etterkant, jf. forskrift om informasjonssikkerhet § 2-12.[15]

For spørsmål om nedgradering av dokumenter som er gradert etter beskyttelsesinstruksen gjelder beskyttelsesinstruksen § 5 nr. 4.

Graderte dokumenter eller opplysninger skal ikke sendes per e-post, men sendes/overbringes etter rutinene som er foreskrevet i beskyttelsesinstruksen § 10 og sikkerhetsloven § 12 annet ledd, jf. forskrift om informasjonssikkerhet §§ 4-19 flg.

9. Partsinnsyn

En anmodning fra søkeren/søkerens advokat om innsyn i sakens dokumenter skal behandles så raskt som mulig.

En part har som utgangspunkt rett til innsyn i egne saksdokumenter, jf. forvaltningsloven § 18 første ledd. Når det er adgang til å gjøre unntak fra innsyn, skal forvaltningsorganet likevel vurdere å gi helt eller delvis innsyn (meroffentlighet). Innsyn bør gis dersom hensynet til parten veier tyngre enn behovet for unntak, jf. forvaltningsloven § 18 annet ledd.

Det følger av forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav a, at en part ikke har rett til å gjøre seg kjent med ”[o]pplysninger i et dokument som er av betydning for Norges utenrikspolitiske interesser eller nasjonale forsvars- og sikkerhetsinteresser, når slike opplysninger kan unntas etter offentleglova[16] §§ 20 og 21”. Disse to bestemmelsene regulerer unntak fra innsyn av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser og nasjonale forsvars- og sikkerhetsinteresser.

Spørsmål om partsinnsyn i dokumenter som er gradert etter beskyttelsesinstruksen reguleres av bestemmelsene i forvaltningsloven §§ 18-19, jf. beskyttelsesinstruksen § 7 tredje ledd.

Ved henvendelse om innsyn i informasjon som er gradert etter sikkerhetsloven, skal utsteder av den graderte informasjonen kontaktes uten ugrunnet opphold for å vurdere avgradering, jf. forskrift om informasjonssikkerhet § 2-13.

For spørsmål om nedgradering av dokumenter som er gradert etter beskyttelsesinstruksen gjelder som nevnt beskyttelsesinstruksen § 5 nr. 4. Det følger av bestemmelsen at det skal skje en revurdering av graderingen av et dokument når det kommer henvendelse om innsyn i dokumentet.

UDI må selv påse at det får rask tilbakemelding for så vidt gjelder vurdering av avgradering av dokumenter, og må eventuelt ta det opp med departementet dersom slik tilbakemelding ikke gis uten ugrunnet opphold.

Det følger av forvaltningsloven § 21 at en part skal gjøres oppmerksom på hvilken bestemmelse som ligger til grunn for et avslag på anmodning om partsinnsyn. Ved avslag på anmodning om partsinnsyn i dokumenter som er gradert etter sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen kan UDI, forutsatt at forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav a anses dekkende for å unnta opplysningene eller hele dokumentet, velge om det kun vil oppgi denne bestemmelse som hjemmel for avslaget eller om det i også vil oppgi at de aktuelle dokumentene er graderte.[17]Departementet kan instruere UDI i spørsmål om partsinnsyn.[18] Når UDI mottar anmodning om partsinnsyn i saker som er/har vært oversendt departementet i henhold til denne instruks, skal kopi av anmodningen og UDIs ukast til svar oversendes departementet så raskt som mulig fra ferdigstillelse av utkastet, for vurdering av instruksjon.

Departementet er klageinstans for UDIs avgjørelser om partsinnsyn.  Det gjelder også i tilfeller der departementet først har instruert UDI i dette spørsmålet. 

For øvrig vises det til uttalelser vedrørende partsinnsyn i brev fra Justisdepartementets lovavdeling til Arbeids- og inkluderingsdepartementet av 27.08.2009 og Arbeids- og inkluderingsdepartementets brev til UDI av 20.09.2009 vedrørende denne uttalelsen. 

10. Mediehenvendelser

Ved mediehenvendelser i saker som skal oversendes/er oversendt til departementet, skal UDI alltid kontakte departementet før det eventuelt gis noen uttalelse. UDI skal verken bekrefte eller avkrefte at en sak er oversendt til departementet for behandling før departementets tilbakemelding foreligger. Bakgrunnen for dette er sakskompleksets sensitivitet, samt at eventuelle graderte opplysninger setter klare begrensinger med hensyn til taushetsplikt, jf. sikkerhetsloven § 12 og beskyttelsesinstruksen § 7.

 

Med hilsen

 

Thor Arne Aass (e.f.)
ekspedisjonssjef

                                                                                                                                                                                

                                                                                          Sissil Pettersen
                                                                                          avdelingsdirektør

 

Kopi: 
Utlendingsnemnda 

 

 

[1] Det er gitt en egen instruks fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet om behandling av enkeltsaker etter statsborgerloven § 28 annet ledd, jf. Q-24/2010 Instruks om behandling av saker etter statsborgerloven § 28 annet ledd. 

[2] Utlendingsloven § 73 benytter fortsatt begrepet ”rikets sikkerhet”.

[3] Jf. NOU 2004:20 Ny utlendingslov punkt 13.5, Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) Omlov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven), punkt 18 og Innst.O. nr. 42 (2007-2008) Innstiling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven), punkt 17.

[4] Lov av 20.05.2005. Loven er ikke trådt i kraft.

[5] NOU 1983:47 Ny fremmedlov på s. 335, NOU 2004:20 Ny utlendingslov punkt 13.5.1, Ot.prp. nr. 46 (1986-87) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) s. 225, Ot.prp. nr. 17 (1998-99) Om lov om endringer i utlendingsloven, Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven), punkt 18.1.1.

[6] Jf. Rt. 2007 s. 1573.

[7] Jf. bl.a. Eli Fisknes, Kommentarutgave, 1994, Wilhelm Matheson, Spionasje, opposisjon og straff, 1982, Lov og Rett nr. 2 1986: Hva kan skade rikets sikkerhet, Torstein Eckhoff

[8] Jf. NOU 2004:20 Ny utlendingslov, punkt 13.5.3 og Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven), punkt 18.1.3 og Ot.prp. nr. 46 (1986-1987) s. 225-226. Forarbeidene til utlendingsloven siterer fra forarbeidene til tidligere utlendingslov som en del av sine kommentarer på dette punkt.

[9] Jf. NOU 2004:20 s. 351 og Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) pkt. 18.1.2.

[10] Se f.eks. Terje Einarsen, Retten til vern som flyktning.

[11] Det er fire aktuelle konvensjoner. Konvensjonen om biologiske våpen av 1972 (Konvensjonen om forbud mot utvikling, produksjon og lagring av bakteriologiske (biologiske) og giftige våpen og om destruksjon av slike våpen). Kjemivåpenkonvensjonen av 1993 (Konvensjon om forbud mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen og om destruksjon av slike våpen), med norsk gjennomføringslov av 6. mai 1994 nr. 10. Minekonvensjonen av 1997 (Konvensjon om forbud mot bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer og om ødeleggelse av slike miner av 1997), med norsk gjennomføringslov av 17. juli 1998 nr. 54. Klasevåpenkonvensjonen av 2008 (Konvensjon om klaseammunisjon), med norsk gjennomføringslov 20. november 2008 nr. 4.

[12] Det gjelder imidlertid et unntak for saker etter utlendingsloven § 35 som har et hastepreg. I slike saker kan varsel utelates, jf. punkt 4.2.1. 

[13] Jf. brev fra Justisdepartementets lovavdeling til Arbeids- og inkluderingsdepartementet av 27.08.2009.

[14] Jf. Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) av 10.02.1967 § 33 fjerde ledd.

[15] Jf. Nasjonal sikkerhetsmyndighets Veiledning i verdivurdering av november 2005.

[16] Lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova) av 19.05.1967

[17] Jf. brev fra Justisdepartementets lovavdeling til Arbeids- og inkluderingsdepartementet av 27.08.2009 og Arbeids- og inkluderingsdepartementets brev til UDI av 20.09.2009 vedrørende denne uttalelsen. 

[18] Jf. brev fra Justisdepartementets lovavdeling til Arbeids- og inkluderingsdepartementet av 27.08.2009