Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

GI-06/2018 – Delegering av avvisningskompetanse til norske utenriksstasjo-ner, jf. utlendingsforskriften § 10-2 niende ledd

1. Innledning

Justis- og beredskapsdepartementet viser til departementets alminnelige instruksjonsadgang samt lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven, utl.) § 76 annet ledd.

I instruksen her gis det nærmere føringer for når Utlendingsdirektoratet (UDI) skal delegere sin avvisningskompetanse til norske utenriksstasjoner i medhold av utlendingsforskriften (utlf.) § 10-2 tiende ledd.

2. Bakgrunn

Dersom en søknad om oppholdstillatelse ikke er fremmet i tråd med utlf. § 10-2 tredje ledd, kan søknaden etter § 10-2 niende ledd avslås på formelt grunnlag. Det er UDI som fatter vedtak om avslag på formelt grunnlag dersom en søknad ikke er fremsatt for rett utenriksstasjon.

Etter utlf. § 10-2 tiende ledd kan imidlertid UDI fastsette at søknader som ikke er riktig fremsatt i nærmere bestemte tilfeller skal kunne avvises, og at slik avgjørelse skal kunne treffes av det organ som mottar søknaden. UDI har så langt ikke delegert slik avvisningskompetanse til norske utenriksstasjoner i tilfeller der søknad om oppholdstillatelse er fremsatt ved «feil» utenriksstasjon.

Etter departementets vurdering bør søknader som ikke er fremsatt ved rett utenriksstasjon som utgangspunkt og hovedregel behandles av UDI i tråd med GI-07/2018 (instruks om realitetsbehandling). I noen helt spesielle tilfeller kan det imidlertid være behov for at utenriksstasjonene gis adgang til å avvise søknader om oppholdstillatelse dersom disse ikke er fremsatt ved rett utenriksstasjon.

3. Instruks

Dersom mottak av en søknad om oppholdstillatelse vil kunne oppfattes som et brudd på nasjonal lovgivning i det landet der søknaden fremsettes, og dette kan få alvorlige utenrikspolitiske konsekvenser for Norge, kan norske utenriksstasjoner i medhold av utlf. § 10-2 tiende ledd gis kompetanse til å avvise søknader som ikke er fremsatt ved rett utenriksstasjon, jf. utlf. § 10-2 tredje ledd. Utenriksdepartementet vurderer når disse vilkårene er oppfylt, og orienterer UDI og de utenriksstasjonene som skal ha slik avvisningskompetanse om dette.

Også fremsettelse for tjenesteyter (VFS) i et land som er underlagt den utenriksstasjon som er ansvarlig i medhold av utlf. § 10-2 tredje ledd (jf. knutepunktorganiseringen) skal i denne sammenheng anses som «rett utenriksstasjon». Og motsatt; fremsettelse for VFS som hører til en annen knutepunktstasjon enn den ansvarlige er å anse som levert til «feil utenriksstasjon».

Utenriksstasjoner som får avvisningskompetanse kan avvise søknader som ikke er fremsatt ved rett utenriksstasjon, med mindre søkeren ved å reise til ansvarlig utenriksstasjon risikerer forfølgelse eller krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, som retten til liv og forbudet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff.

Bevisbyrden skal her tilligge søkeren, og anførsler knyttet til risiko for forfølgelse eller krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter må underbygges av landkunnskap og/eller andre faktiske forhold, for eksempel knyttet til om familiemedlem(mer) med oppholdstillatelse i Norge har fått beskyttelse (asyl).

Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak gjelder også for vedtak om avvisning.

Når en søknad avvises, skal innbetalt gebyr tilbakebetales søkeren.

 

Med vennlig hilsen

Nina E. D. Mørk e.f.
avdelingsdirektør
                                                                              Heidi Bonvik
                                                                              seniorrådgiver