Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Håndbok for politisk ledelse

Til innholdsfortegnelse

14 Gaver i tjenesten, honorarer, bistillinger og verv

14.1 Gaver i tjenesten

Ansatte i staten skal som utgangspunkt ikke motta gaver eller andre fordeler i forbindelse med sitt arbeid, jf. statsansatteloven § 39 første ledd, som sier:

«Ingen statsansatte eller embetsmenn må for seg eller andre motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til, eller som er ment, å påvirke vedkommendes handlinger, eller som er forbudt å motta etter bestemmelser i reglement eller instruks fra virksomheten».

Bestemmelsen er gitt tilsvarende anvendelse for regjeringsmedlemmer, statssekretærer og politiske rådgivere, jf. reglement om arbeidsvilkår for departementenes politiske ledelse § 13.

Bestemmelsen har som formål å sikre tilliten til at forvaltningen treffer avgjørelser uten å ta utenforliggende og usaklige hensyn. Mottak av gaver kan være egnet til å svekke tilliten til forvaltningens uavhengighet og kan skape inntrykk av at avgjørelser påvirkes av fordeler som mottas.

Den enkelte har selv ansvaret for å gjøre seg kjent med og å overholde det til enhver tid gjeldende regelverk om gaver, herunder forbudet mot å motta gaver i tjenesten.

Statsministerens kontor ivaretar arbeidsgiverfunksjonen for politisk ledelse ved Statsministerens kontor og i departementene. De til enhver tid gjeldende rutinene for håndtering av gaver som fastsattes av Statsministerens kontor, gjelder både for politisk ledelse ved Statsministerens kontor og for politisk ledelse i alle departementer. Rutinene har som formål å bidra til at ansatte og politisk ledelse ved Statsministerens kontor, og politisk ledelse i departementene, kjenner og forstår relevant regelverk. Rutinene skal også tilrettelegge for at det kan praktiseres åpenhet om håndtering av gaver. Rutiner for registrering skal i tillegg sikre oversikt over opplysninger som Statsministerens kontor kan måtte innrapportere til skattemyndighetene.

Rutine for håndtering av gaver i tjenesten for ansatte og politiske ledelse ved Statsministerens kontor, og politisk ledelse i departementene, er tilgjengelig på www.regjeringen.no, her .

14.2 Honorarer

Politisk ledelse har anledning til å ta i mot honorar for artikler eller avisinnlegg der disse sedvanemessig honoreres.

Utover dette skal det ikke tas honorarer for foredrag innen eget saks- /ansvarsområde. Holdes det foredrag, skrives artikler eller lignende med temaer utenfor eget saks-/ansvarsområde, kan det vurderes å ta i mot honorar.

Det vises til reglement for politisk ledelse § 13.

14.3 Deltakelse i styrer og råd mv.

Regjeringsmedlemmer, statssekretærer eller politiske rådgivere må ikke inneha bistillinger, bierverv, styreverv eller andre lønnede oppdrag som kan virke hemmende på deres ordinære arbeid, med mindre det foreligger særlig tillatelse, jf. reglement for politisk ledelse § 16. Statsministeren gir tillatelse for statsrådene, mens tillatelse for statssekretærer og politiske rådgivere gis av ansvarlig regjeringsmedlem.

14.3.1 Verv i kommuner og fylkeskommuner

For politisk ledelse som har verv i kommuner og fylkeskommuner, er reglene etter kommuneloven § 15 nr. 2 om uttreden av verv som følger:

”Kommunestyret eller fylkestinget kan etter søknad frita, for et kortere tidsrom eller resten av valgperioden, den som ikke uten uforholdsmessig vanskelighet eller belastning kan skjøtte sine plikter i vervet.”

14.3.2 Medlem i styrer og råd i bedrifter eller institusjoner

Det foreligger ikke noen uttrykkelig bestemmelse om regjeringens medlemmer kan være medlem i, eller fortsette som medlem i styrer og råd, i bedrifter eller institusjoner. Det har imidlertid vært en uskreven regel, og fast praksis, at regjeringens medlemmer trekker seg ut av styrer og råd de er medlemmer i. Det har vært ansett tilfredsstillende at et medlem av regjeringen har bedt seg fritatt for vervet som styremedlem for den tiden vedkommende er medlem av regjeringen.

For statssekretærer og politiske rådgivere har man hatt en noe mer liberal praksis, men også her bør man vurdere nøye om man bør trekke seg ut. Det bør særlig legges vekt på om vervet vil kunne medføre interessekonflikter i forhold til de embetsområdene man har som departementspolitiker. Men også andre forhold av mer allmenn politisk karakter, kan medføre at man bør trekke seg fra det aktuelle vervet.

14.4 Adgang til å være meddommer

Det følger av domstolsloven § 71 nr. 2 at ingen i departementenes politiske ledelse kan velges til lagrettemedlem eller meddommer.

14.5 Etiske retningslinjer

Moderniseringsdepartementet (nå Kommunal- og moderniseringsdepartementet) fastsatte i september 2005 etiske retningslinjer for statstjenesten (senest revidert i 2012). Retningslinjene er utformet med sikte på statstjenestemenn, men gjelder tilsvarende for departementenes politiske ledelse så langt de passer.

14.6 Habilitet

Spørsmålet om habilitet er mer utfyllende behandlet i heftet ”Om statsråd” kapittel 13. Nedenfor gis det en oversikt over regelverket.

14.6.1 Inhabilitetsgrunner

Reglene for offentlige tjenestemenns habilitet er inntatt i forvaltningsloven (lov av 10. februar 1967) §§ 6 til 10. Inhabilitet etter disse reglene innebærer at vedkommende må avstå fra å tilrettelegge grunnlaget for eller å treffe avgjørelse i en forvaltningssak. Det er ikke i seg selv kritikkverdig å være inhabil. Det sentrale er at man ved tvil tar opp spørsmål om habilitet, og at man fratrer når det foreligger inhabilitet.

Forvaltningslovens regler om inhabilitet gjelder for statssekretærer og politiske rådgivere. For statsråder gjelder reglene direkte bare i deres egenskap av departementssjefer, og ikke i deres egenskap av regjeringsmedlem (i statsråd, forberedende statsråd og regjeringskonferanser). Det er i praksis likevel antatt at det gjelder visse ulovfestede krav til regjeringsmedlemmenes habilitet i slike tilfeller.

De viktigste lovreglene finnes i § 6 første og annet ledd. Paragraf 6 første ledd lister opp en del situasjoner hvor vedkommende tjenestemann (departementssjef, statssekretær eller politiske rådgiver) uten videre er inhabil:

”En offentlig tjenestemann er ugild til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse eller til å treffe avgjørelse i en forvaltningssak

  1. når han selv er part i saken;
  2. når han er i slekt eller svogerskap med en part i opp- eller nedstigende linje eller i sidelinje så nær som søsken;
  3. når han er eller har vært gift med eller er forlovet med eller er fosterfar, fostermor eller fosterbarn til en part;
  4. når han er verge eller fullmektig for en part i saken eller har vært verge eller fullmektig for en part etter at saken begynte;
  5. når han leder eller har ledende stilling i, eller er medlem av styret eller bedriftsforsamling for
    1. et samvirkeforetak, eller en forening, sparebank eller stiftelse som er part i saken, eller
    2. et selskap som er part i saken. Dette gjelder likevel ikke for person som utfører tjeneste eller arbeid for et selskap som er fullt ut offentlig eid og dette selskapet, alene eller sammen med andre tilsvarende selskaper eller det offentlige, fullt ut eier selskapet som er part i saken.

I tillegg inneholder § 6 annet ledd en mer generelt utformet regel hvor vedkommende tjenestemann (departementssjef, statssekretær eller politiske rådgiver) kan være inhabil etter en konkret skjønnsmessig vurdering:

”Likeså er han ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til. Det skal også legges vekt på om ugildhetsinnsigelse er reist av en part.”

Det sentrale kriteriet ved vurderingen etter annet ledd er om det foreligger ”særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til” vedkommende politikers ”upartiskhet”. Man må foreta en bred vurdering av om vedkommendes tilknytning til saken er av en slik art og så nær og sterk at den kan gi grunn til å frykte at noen vil kunne bli særbehandlet – positivt eller negativt.

I heftet ”Om statsråd” punkt 13.3 er det gitt flere eksempler på saker hvor statsråder har vært inhabile eller nær grensen for inhabilitet.

14.6.2 Behandling av habilitetsspørsmål

Hver enkelt politiker har et selvstendig ansvar for å opplyse sitt embetsverk om det foreligger konkrete forhold som gjør at det kan reises tvil om vedkommendes habilitet. Det er derfor viktig å sette seg inn i habilitetsreglene. Hvis man anser seg selv som inhabil eller er i tvil om dette, bør man i første omgang ta saken opp med eget embetsverk.

Vanskelige tvilsspørsmål forelegges Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling.

I heftet ”Om statsråd” kapittel 13 er det gitt en nærmere omtale av behandlingen av habilitetsspørsmål for statsråder. I heftet ”Om r-konferanser” kapittel 8 er det gitt en særskilt omtale av regjeringsmedlemmers habilitet i regjeringskonferanser.

Statssekretærer og politiske rådgivere som er inhabile må på samme måte som statsråder avstå fra å delta i tilretteleggelsen eller avgjørelsen av vedkommende sak. Herunder bør de gå ut fra møter der den aktuelle saken behandles. Dersom en statssekretær eller politisk rådgiver er inhabil, bør det utarbeides et kort notat der det fremgår at vedkommende fratrer behandlingen og bakgrunnen for dette. Notatet oppbevares av departementsråden sammen med øvrige fortrolige personopplysninger.

Til dokumentets forside