Historisk arkiv

Henvendelse vedrørende skatt på treningstilskudd

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Finansdepartementet

Brev til HSH

Jeg viser til deres henvendelse av 4. desember 2009 vedrørende den skattemessige behandling av treningstilskudd gitt av arbeidsgiver.

I utgangspunktet kan et selskap kreve fradratt kostnader som er pådratt til
inntektserverv, jamfør hovedregelen i skatteloven § 6-1. Når det gjelder kostnader i
forbindelse med ansattes trening, vil disse normalt enten være fradragsberettiget som alminnelige lønnskostnader eller som kostnad til rimelig velferdstiltak. I de tilfeller arbeidsgiver dekker ansattes kostnader til trening, f.eks. treningskort på helsestudio, skal dette i utgangspunktet regnes som lønnsinntekt for den ansatte.

Etter Finansdepartementets forskrift til skatteloven § 5-15-6 første ledd anses imidlertid
ikke rimelige velferdstiltak for skattepliktig inntekt for den ansatte. Rimelige velferdstiltak vil være ytelser av typisk sosial eller velferdsmessig art, med grunnlag i en bedrifts ønske om å skape trivsel og tilhørighet til arbeidsplassen, og å øke fellesskapsfølelsen blant de ansatte. Et felles treningsopplegg i regi av arbeidsgiver som sikrer at ansatte trener sammen kan klassifiseres som rimelig velferdstiltak, men det er fordi denne aktiviteten kan bidra til å bedre fellesskapsfølelsen mv. blant de ansatte. Denne klassifiseringen kan også omfatte fellestreninger andre steder enn i arbeidsgivers lokaler, f.eks. fellestreninger på et treningssenter.

Treningskostnadene i seg selv blir således bare et middel for å nå dette målet, og begrunner i seg selv ikke noen skattemessig gunstig behandling. Dette gjelder selv om bedriften også kan ha fordel av treningen ved at de ansatte får generelt bedret helse. I selskaper med få ansatte er det vanskelig å se at slike tiltak bidrar nevneverdig til å styrke fellesskapsfølelsen eller tilhørigheten til bedriften. Dette gjelder særlig der de ansatte har nær tilknytning privat, og i tillegg har direkte eller indirekte eierskap i bedriften. Treningsutgiftene må i slike tilfeller klassifiseres som skattepliktig arbeidsinntekt (dekning av privatutgift) på den ansattes hånd i tillegg til at arbeidsgiver vil måtte svare arbeidsgiveravgift. Arbeidsgiver vil da ha fradragsrett for kostnadene som for vanlige lønnskostnader.

Det er ellers vanskelig å se for seg hvordan et skattefritak for arbeidsgivers dekning av utgifter til ”treningstilbud” mer konkret skulle kunne utformes på en hensiktsmessig måte.

Dersom det skulle etableres et skattefritak for dekning av treningsutgifter uavhengig av om de inngår som en del av et velferdstiltak eller ikke, ville det åpne for en rekke nye avgrensningsspørsmål. Fysisk trening og treningsutstyr er meget omfattende og upresise begreper, og er aktuelt på høyst ulike prestasjons- og utgiftsnivåer. Den nærmere avgrensningen av skattefritaket ville bli svært krevende, og bidra til økt komplisering av regelverket og praktiseringen av dette. Nærmere dokumentasjonskrav måtte oppstilles, antakelig også særlige innberetningskrav i lønns- og trekkoppgavene av kontrollhensyn mv. (til tross for skattefriheten).

Videre ville et skattefritak for tilskudd til treningsavgift mv. kunne føre til et press for å få skattefritak også for tilskudd til uorganisert fysisk aktivitet/trening, da typisk i form av tilskudd til utstyr som treningssko, bekledning osv. Også her ville eventuelle grensedragninger i regelverket måtte bli uforholdsmessig detaljerte, med mindre man skulle la arbeidsgiver og ansatt bli enige seg imellom.

Provenytapet ved et slikt skattefritak vil være vanskelig å beregne uten å gjennomføre en større undersøkelse. Det er imidlertid grunn til å anta at provenytapet potensielt kan bli betydelig.

Uansett hvordan man skulle innrettet et helsepolitisk begrunnet skattefritak på dette området, ville det komplisere regelverket og potensielt føre til et betydelig provenytap. I tillegg kommer antatte uheldige fordelingsvirkninger, da høytlønnede generelt vil ha best tilgang på denne typen frynsegoder, samt økte administrative kostnader i forbindelse med rapportering og kontroll.

Den åpenbare samfunnsnytten av fysisk trening, ved at den er stimulerende,
helsebringende og positiv for både yrkesliv og privatliv, er et fellesargument for en langrekke sunne, menneskelige aktiviteter. Vi ser alle positivt på slike aktiviteter, og staten bidrar gjennom ulike støttetiltak, f.eks. til idrett, ungdomsarbeid, forebyggende helsearbeid, forbrukeropplysning, mv. Den enkeltes kostnader til slike sunne aktiviteter er imidlertid privatforbruk like fullt, uten fradragsrett, og arbeidsgivers dekning av også sunt privatforbruk for ansatte må generelt være skattepliktig. Dersom samfunnsnytten av fysisk trening skulle være en tilstrekkelig begrunnelse for skattefritak, ville det åpne for ønsker om en lang rekke andre skattefritak ut fra den samme begrunnelsen. Dette burde for øvrig også vise at avslag på skattefritak på ingen måte betyr at samfunnsnytten ikke anerkjennes.

På denne bakgrunn er Finansdepartementet ikke enig i at gjeldende regler om den skattemessige behandlingen av velferdstiltak innebærer noen
diskriminering av småbedrifter, eller at det vil være hensiktsmessig å fjerne 
fordelsbeskatningen av dekning av privatutgifter i form av treningstilbud.

Med hilsen
Roger Schjerva