Høyringsfråsegn

1. Innleiing

Direktiv (EU) 2019/882 Tilgjengelegheitsdirektivet (etter dette: direktivet eller EAA) og direktiv (EU) 2016/2102 Webdirektivet (WAD) blir ofte sett i samanheng. Begge direktiva er vedtekne som ein del av EUs «Digital Single Market Strategy for Europe» som går vesentleg lenger enn både EAA og WAD.

«Digital Single Market Strategy for Europe» byggjer på tre pilarar:[1]

• Auka tilgang til digitale produkt og tenester
• Eit miljø der digitale nettverk og tenester kan lukkast
• Digitalisering som ein drivar for økonomisk vekst

Vidare er gjennomføring og evaluering av både EAA og WAD sentrale brikker for oppfylling av måla i EUs «Strategy for the Rights of Persons with Disabilities 2021-2030».[2]

Begge desse strategiane er med på å danne bakteppet for korleis EAA skal forståast.

I fortalen til EAA er det særskild trekt fram at føremål med direktivet er optimalisering av den indre marknaden, for på denne måten å auke tilgangen på universelt utforma varer og tenester. Vidare skal EAA leggje til rette for eit meir inkluderande samfunn gjennom at universelt utforma varer og tenester gjer det enklare å leve eit sjølvstendig liv.

Implisitt for EUs «Digital Single Market Strategy for Europe», EUs «Strategy for the Rights of Persons with Disabilities 2021-2030» og EAA ligg altså eit mål om heilskap i gjennomføringa både for verksemdene og brukarane. I heilskapen ligg også eit mål om tilgjengelege varer og tenester gjennom heile brukarreisa. Dette kjem mellom anna til uttrykk i direktivets fortale punkt 46) og 47), som understrekar samanhengen mellom WAD og EAA.

Slik Digitaliseringsdirektoratet (Digdir) ser det, er det avgjerande at innføringa av EAA i norsk rett byggjer på heilskap i regelverk, marknadskontroll og brukarreisa. Slik oppnår ein saumlaus regulering for brukarane og verksemdene, eit styrka nasjonalt regelverk og regulering som er best mogleg eigna for effektiv og framtidsretta myndigheitskontroll som tek høgde for framtidig teknologi.

2. Forskriftsstruktur

I både høyringsbrevet og -notatet ber Kulturdepartementet (etter dette: departementet eller KUD) særskild om tilbakemelding på forslaget om å regulere gjennom to sektorovergripande forskrifter: Forskrift om universell utforming av ikt-løsninger (ikt-forskrifta) og ny forskrift om universell utforming av produkter og tjenester.

Føremålet med regelverket er å sikre likeverdig tilgang til digitale tenester og bygge ned digitale barrierar. Dette krev at regelverket både blir forstått av verksemdene og brukarane, og at det følgjast effektivt opp av styremaktene.

FN har i sin gjennomgang av Noregs etterleving av dei folkerettslege pliktene i CRPD[3] peika på at handhevinga av regelverket ikkje er effektiv nok. Digdir fryktar at ei oppstykking av regelverket kan føre til ytterlegare svekka handheving, særskild i det tilfellet at ein også deler myndigheitskontrollen mellom fleire tilsynsorgan. Dette har vi mellom anna sett innan utdanning og opplæring, som opphaveleg var unnateke den sektorovergripande ikt-forskrifta, men som frå 2018 vart inkludert. Det bør derfor vere eit mål å i størst mogleg grad samle reguleringa av krav om universell utforming av digitale løysingar (produkt, tenester og tilstøytande) i éi forskrift som tek inn i seg både sektorovergripande reguleringar og eventuelle særreglar for gitte sektorar der det er naudsynt.

Digdir ser allereie i dag utfordringar med manglande heilskap som følgje av fragmentering. Sektorregelverk for mediesektoren og eigne reguleringar for universell utforming av tekniske løysingar i bygg med eit tilsnitt til ikt er døme på dette.

Eit konkret døme på det siste, henta frå ein førespurnad Digdir fekk frå ein privatperson, er porttelefonar:

Moderne løysingar for åtgangskontroll til bueiningar består i dag gjerne av eit digitalt panel for oppkalling til éi leilegheit og kommunikasjon (med eller utan video) ved ytterdøra, eit panel i kvar leilegheit med moglegheit for å svare oppkallinga og eventuelt fjernopne ytterdøra. Desse panela er fastmonterte og slik regulerte av byggteknisk forskrift då dei er integrerte i bygningsmassen, sjølv om det kan vere klare parallellar til automatar som er regulerte av ikt-forskrifta. I tillegg til fysiske kontrollpanel har i dag mange løysingar for porttelefonar ein tilleggsfunksjon der den som styrer åtgangen til bueininga kan gje tilgang via ein mobilapplikasjon. Anten som einaste løysing eller i tillegg til eit fysisk styringspanel i bueininga. Mobilapplikasjonar er regulerte av ikt-forskrifta. Dette gjer at universell utforming av denne typen porttelefonar regulerast av to ulike regelverk og handhevast av ulike myndigheitsorgan, trass i at det er klare parallellar i handhevinga av tilgjengelegheita i brukargrensesnittet.

Slik oppstykking av regelverket svekkjer heilskapen og fører med seg eit juridisk terreng det er vanskeleg å navigere i for både verksemder og brukarar. Med utgangspunkt i dette, tilrår Digdir at gjennomføringa av EAA så langt som mogleg skjer gjennom éi sektorovergripande forskrift om universell utforming av digitale løysingar og tenester som tek inn i seg krava i dagens ikt-forskrift, WAD og EAA. Slik sikrar ein heilskap i regelverket i tillegg til å styrke brukaranes og verksemdenes forståing av regelverket.

Ved å sjå på likskapen i brukarbehova, framfor ulikskapen i forskjellige tekniske løysingar og sektorar, får ein eit framtidsretta og kostnadseffektivt regelverk som bidreg til auka etterleving og mindre behov for rettleiing. Derfor meiner Digdir at éi sektorovergripande forskrift i større grad vil sikre samsvar mellom krava på tvers av løysingar og samfunnsområde. I tillegg vil eit samla regelverk i større grad gje overordna føringar som også kan overførast til framtidig teknologi. Slik unngår ein kunstige skilje og løysingar som fell utanfor gjeldande regelverk som følgje av teknologiutvikling.

Ein kan til dømes sjå føre seg regulering i éi forskrift som er delt opp i ein generell og fleire spesielle delar, slik som til dømes forskrift om offentlige anskaffelser. Dette vil understreke samanhengen mellom WAD og EAA, samstundes som det sikrar lik praktisering på det som er likt på tvers av sektorar og løysingar.

Viss KUD vel å gjennomføre EAA i fleire sektorovergripande forskrifter, og eventuelt også i sektorspesifikk lovgjeving, bør det vere ein føresetnad at dette då gjerast på ein måte som tek inn i seg dei same prinsippa som regulering i éi forskift. Dette skjer ved at forskriftene speglar kvarande gjennom at dei i så stor grad som mogleg:

• Er bygga på same lest, til dømes ved å utvide likestillings- og diskrimineringsloven (ldl.) med eit kapittel som inneheld felles føresegner som dei ulike forskriftene viser til,
• Har eller viser til identiske føresegner der det er aktuelt,
• Byggjer på dei same prinsippa og lik praksis, og
• Har forarbeid som tydeleg slår fast likskapen og gir overordna føringar for å hindre motstrid i og mellom forskriftene (lex specialis-utfordringar)

Vidare må både oppbygginga og det materielle innhaldet utformast med ein tanke om at krava skal vere tilgjengelege for brukarar og pliktsubjekt utan inngåande juridisk og teknisk kompetanse. Dette må liggje til grunn uavhengig av om regulering skjer gjennom éi eller fleire forskrifter. Det er då ein føresetnad at utforminga følgjer prinsippa om klarspråk. Slik Digdir ser det, skjer dette best ved å utforme nytt regelverk basert på EAA, ikkje direkte transformasjon av direktivteksten.

Digdir vil vidare understreke at ei deling i fleire forskrifter blir ytterlegare komplisert viss desse i tillegg ligg til ulike departement. Gitt den klare koplinga mellom WAD, EAA og eksisterande regelverk bør alt liggje til eitt departement for å sikre saumlaus regelverksutforming, regelverksutvikling og ein konsekvent hierarkisk struktur. Både Digdir, ikt-forskrifta, WAD og Nkom ligg i dag under Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD). Slik Digdir ser det er det naturleg å vidareføre ein slik heilskap ved innføringa av EAA.

På same måte som at det er viktig med eit harmonisert regelverk og handheving, er det vidare viktig at heilskapen også speglast i kven som handsamar klager på vedtak gjort av myndigheitsorganet. Høyringsbrevet føreslår etablering av Digdir som tilsyn gjennom at dagens tilsynsverksemd utvidast og ordninga med forvaltningsklage vidareførast. Digdir ser det som naturleg å opne for forvaltningsklage, gitt at dette er utgangspunktet i norsk rett og eit viktig grep for å halde partanes prosesskostnadar nede.

Ikt-forskrifta slår i dag fast at det er KMD som er klageorgan for vedtak Digdir har gjort. I tillegg til å bidra til å sikre heilskap i gjennomføringa og sams klagehandsaming på området universell utforming av digitale løysingar og tenester, er det etter hovudregelen i forvaltningsloven § 28 (1) naturleg at KMD er klageorgan og ansvarleg departement for forskrift(er) som innfører EAA.

3. Val av tilsynsorgan

I høyringsbrevet tilrår KUD ei samling av tilsynsmyndigheit hjå Digdir, men etterspør tilbakemeldingar på val av tilsynsmyndigheiter. Departementet peiker på at det er fleire moglege løysingar for val av tilsynsmyndigheit, og ber derfor høyringsinstansane om innspel til korleis tilsynsverksemda kan organisast.

Digdir stiller seg bak KUDs vurdering av at det er lite gagneleg å dele tilsynsmakta mellom fleire. Ei deling vanskeleggjer heilskapleg tolking av direktivets krav og unntak, i tillegg til at det blir utfordrande å sikre lik praksis på tvers av produkt, tenester og sektorar. Ei samling av fagkompetansen på dei tekniske krava innan universell utforming av ikt på éin stad vil bidra til ei meir effektiv og heilskapleg myndigheitsutøving.

Vi ser allereie i dag at både verksemder og brukarar har utfordringar med å forstå ansvarsfordelinga mellom Likestillings- og diskrimineringsombodet, Diskrimineringsnemnda og Digdir. Det same gjeld skilje mellom tilsyn og klager. Ei samling av tilsynsmakta vil då vere forenklande for både verksemdene og brukarane gjennom at det blir eitt myndigheitsorgan å halde seg til for rettleiing, myndigheitsutøving og liknande.

I eit lite land som Noreg er det viktig å byggje vidare på eksisterande fagmiljø, både innanfor universell utforming og andre fagområde. For EAA gjer ein dette best gjennom å byggje på kompetansen Digdir sit på innan universell utforming av digitale løysingar. I dei tilfella det eventuelt er naudsynt med sektorkompetanse, kan Digdir som ansvarleg tilsynsorgan knyte dette til seg gjennom formalisert samarbeid. Slikt samarbeid har Digdir allereie god erfaring med gjennom samarbeidsavtalen med Diskrimineringsnemnda. På denne måten sikrar ein eigarskap til fagområdet universell utforming av ikt, noko som styrkar myndigheitskontrollen. Dette bidreg i sin tur til auka etterleving.

Slik Digdir ser det, er det samanheng mellom oppstykka regelverk og ansvar, og den manglande effekten av regelverket som CRPD-rapporten peikar på. Universell utforming av ikt er eit komplekst område som krev inngåande kompetanse på fleire fagområde for å handhevast på ein god måte. Det er urealistisk, og lite føremålstenleg, at sektortilsyn skal tileigne seg tilstrekkeleg med kunnskap om universell utforming av ikt til å kunne utøve tilsyn på området som er av høg nok kvalitet. Det er slik ein risiko for at ei oppstykking fører til at universell utforming av ikt-løysingar nedprioriterast til fordel for meir sektorspesifikke forhold.

Dette talar for at Digdir, gjennom Tilsynet for universell utforming av ikt (uutilsynet), bør få ei overordna rolle i kraft av å allereie vere eit etablert og kjent fagmiljø spesialisert på universell utforming av digitale brukargrensesnitt. Ein slik konsentrasjon av kompetansen og myndigheitsfunksjonen vil styrke kontrollen med, og slik etterlevinga av, regelverket.

I samband med høyringa har Digdir oppretta dialog med Nkom, som er føreslege som myndigheitsorgan for naudnummer og elektronisk kommunikasjon (ekom), jf. EAA art. 2 avsnitt 2. bokstav a) og avsnitt 3.

Nkom sit på spisskompetanse rundt dei tekniske sidene av desse to områda, og Digdir ser det som føremålstenleg at Nkom utfyller Digdirs kompetanse på område som ikkje omhandlar brukargrensesnittet.[4] På sikt bør det etablerast formelt samarbeid også med aktuelle fagmiljø som typisk regulerer:

• Bidrag i form av fagspesifikke fråsegner
• Samarbeid og samordning gjennom erfarings- og kompetanseutveksling
• Felles faglege forum

Som det er gjort greie for over om forskriftsstruktur fryktar Digdir følgjene dersom ein går for eit oppstykka regelverk. Den same uroa gjer seg på same måte gjeldande for myndigheitskontrollen.

EAA set universell utforming og brukarbehov knytt til ulike produkt og tenester i sentrum. Digdir har allereie eit etablert miljø beståande av teknologar, juristar, økonomar og informasjonsarbeidarar med spisskompetanse innan universell utforming i ikt-løysingar.

Størsteparten av løysingane som er regulerte av EAA er allereie i verkeområdet for regelverket Digdir handhever i dag eller har klare parallellar knytt til brukargrensesnitt, brukarbehov ol. Det er nærliggjande at kompetanse på WCAG, EN 301 549 og andre tilsvarande standardar blir sentralt for mange felt innan EAA anten direkte eller indirekte. Dette er i kjernen av det Digdir gjennomfører tilsyn på i dag. Overføringsverdien er derfor stor, og det er slik naturleg å byggje vidare på eksisterande fagmiljø, framfor å byggje opp parallelle miljø i andre organisasjonar.

Vidare byggjer den klare koplinga mellom WAD, som Digdir allereie er gitt tilsynsmakt for, og EAA, saman med erfaringane frå handheving av ikt-forskrifta, opp under Digdir som ansvarleg tilsyn på området EAA regulerer. Sjølv om det framleis er uklart korleis standardiseringsmandata for ein eller fleire framtidige harmoniserte standardar blir sjåande ut, og kva det vil byggje på, er det grunn til å tru at det blir ei tett kopling opp mot standardar Digdir allereie har inngåande kjennskap til. Digdir har delteke i standardiseringsarbeid innan universell utforming både gjennom SAGA (Strategic Advisory Group on Accessibility) og gjennom prosjektarbeid med W3C. Gjennom dette har vi opparbeidd inngåande kompetanse på aktuelle standardar for universell utforming. Denne erfaringa vil bidra både til erfaringsbasert kunnskapsdeling og effektiv implementering av nye standardar.

Digdir støttar derfor KUDs forslag om å utvide vårt eksisterande tilsynsmiljø og samle tilsynsmakta i dette. Basert på det føregåande, ser vi det som naturleg at Digdir, også ved ei eventuell deling med Nkom, blir ansvarleg for koordinering og deltakar i prosessar opp mot EU og ansvarleg departement.

4. Resursbehov

Som departementet kjenner til, har Digdir utarbeidd eit estimert resursbehov. Oslo Economics (OE) legg i sitt resursestimat til grunn 6 til 8 stillingar til tilsyn, mot 13 til 18 stillingar i Digdirs estimat. Digdirs estimat er høgare enn det frå OE, noko som må sjåast i samanheng med at detaljane kring korleis EU vil gjennomføre direktivet framleis er usikre.

Slik vi vurderer det i vårt estimat, er det mest naturleg å estimere resursbehovet med utgangspunkt i det vi veit om gjennomføringa av WAD. Som vi har vore inne på tidlegare i denne høyringsfråsegna er det klare parallellar og referansar mellom EAA og WAD, noko som gjer det rimeleg å leggje til grunn likskap også i gjennomføringa. Når resursestimatet frå OE ikkje går meir spesifikt inn på kva føresetnadar som ligg til grunn for estimatet deira, gjer departementet rett i å understreke usikkerheita knytt til kva dei eksakte kostnadane til tilsyn og klagehandsaming blir. Vårt resursestimat føreset at kontrollprosessane knytt til handheving av EAA kan gjennomførast ved å bruke oppatt og vidareutvikle tilsynets kompetanse, ikt-arkitektur, arbeidsprosessar, datakjelder og rettleiing utvikla for å handheve WAD.

Gitt det store avviket mellom estimatet frå Digdir og OE, ynskjer vi å adressere eit par punkt knytt til resursbehov. OE presiserer at dette «tar utgangspunkt i en minimumsmodell for et fungerende tilsyn og det legges til grunn at kostnaden derfor vil kunne oppjusteres etter hvert som føringene for gjennomføring av direktivet blir avklart og ambisjonsnivået for tilsynet blir fastlagt».

Digdir vil understreke at det er viktig at ambisjonsnivået ligg høgare enn berre kva som utgjer eit absolutt minimum for eit fungerande tilsyn. For å sikre etterleving av regelverket i praksis, må det vere realitet i myndigheitskontrollen. Målet for innføringa av EAA bør vere styrka vern gjennom at nye krav kjem saman med effektiv og kompetent handheving. Resursbruken må slik spegle ambisjonsnivået.

Vidare peiker departementet på digital utvikling som ein faktor som kan bidra til at kostnadsauken for tilsynsmakta ikkje blir så stor. Digdir er i skrivande stund i ein omfattande prosess som skal leie fram mot ei omlegging for å bli eit datadrive tilsyn. Her står effektivisering gjennom automatisering og bruk av datakjelder sentralt, mellom anna gjennom etablering av ein obligatorisk mal for tilgjengelegheitserklæring etter WAD. Dette arbeidet byggjer på at løysingane skal kunne skalerast.

Investeringa Digdir gjer med å digitalisere tilsynet og omstille organisasjonen til å arbeide databasert, gir både kompetanse og metodar som kan liggje til grunn for arbeidet med å i størst mogleg grad digitalisere handheving av EAA. Digdir er slik rusta å for å ta EAA inn i vår framtidige digitalt drivne infrastruktur, og ta ut potensialet for effektivisering gjennom digitalisering. Vi vil likevel understreke at automatisering er både resurs- og tidkrevjande.

5. Vidareføring av dagens verkeområde

På ein del område går EAA lengre enn dagens regelverk for universell utforming av ikt, medan direktivet på andre område har eit snevrare verkeområde. Eit døme på det siste er sjølvbeteningsautomatar. Ikt-forskrifta regulerer i dag alle automatar som «underbygger virksomhetens alminnelige funksjoner», er ei «[hovedløsing]» og som er «rettet mot eller stilt til rådighet for allmennheten». Dagens regelverk regulerer slik dei aller fleste automatar, medan det berre er enkelte typar automatar som er omfatta av EAA. Tilsvarande gjeld dagens regelverk i Noreg alle ikt-løysingar, uavhengig av verksemdenes storleik eller sektor, medan EAA gir eit unntak for mikrobedrifter.

Digdir meiner det får uheldige følgjer om ikkje dagens generelle verkeområde vidareførast, då det vil føre til eit svekka juridisk vern. Vidare kan det skape rettsleg uvisse kring kva automatar det er stilt tekniske krav til, samstundes som at det gjer regelverket statisk og mindre eigna til å ta opp i seg teknologiske nyvinningar og endra brukaråtferd.

Vidareføring av dagens verkeområde er i utgangspunktet ikkje tema for denne høyringa, men ligg til grunn for tilleggsutgreiinga frå Kluge. I tilleggsutgreiinga konkluderer Kluge med at EAA er eit totalharmoniseringsdirektiv, og at ein slik ikkje står fritt til å gje strengare føringar nasjonalt enn det direktivet legg opp til.

Tilleggsutgreiinga går likevel langt i å seie at ein nasjonalt, på område som ikkje er regulert av EAA, kan gje eigne føringar, så lengje desse ikkje er i strid med EØS-avtalens allmenne føringar knytt til mellom anna handelshindringar (primærretten).

Digdir meiner at det er svært viktig å unngå at innføringa av EAA fører til svekka vern samanlikna med dagens verkeområde. Derfor må KUD, parallelt med innføringa av krava i EAA, arbeide aktivt opp mot ESA for å utnytte det nasjonale handlingsrommet på ein måte som i størst mogleg grad sikrar vidareføring av dagens verkeområde og leggje til rette for eventuelle framtidige utvidingar om det er politisk vilje til det. Digdir tenkjer då særskild på arbeidet som no er sett i gong for å kartleggje behovet for regulering av universell utforming av ikt-løysingar i arbeidslivet.

Som det er peika på under kapittel 5.6.6 i Noregs Voluntary National Review for 2021 knytt til FNs berekraftsmål er universell utforming av ikt-løysingar viktig for å sikre ei stor gruppe personar sjølvstendig samfunnsdeltaking. Når dagens regelverk regulerer alle i offentleg, privat og friviljug sektor gjer dei same krava seg gjeldande på alle samfunnsområde. Unntaket for mikrobedrifter kan slik få negative følgjer for mange, særskild viss det også innførast utanfor direktivets verkeområde. Til dømes er det grunn til å tru at mange sosiale arenaar vil falle innanfor unntaket for mikroverksemder.

Ein må ha som ambisjon at ein kjem ut av denne prosessen med eit styrka vern, enklare regelverk, større grad av etterleving og meir effektiv myndigheitskontroll. For å oppnå dette må ein ha med seg dagens verkeområde og korleis dette mest mogleg kan vidareførast i samspel med dei nye krava som kjem med EAA. Vidare opplever Digdir at det med dagens regelverk er store utfordringar knytt til å handheve automatområdet. Dette skuldast i all hovudsak status for standardane som stiller dei tekniske krava. Digdir ser at desse utfordringane kan løysast med innføringa av EAA, gjennom at ein vidarefører verkeområdet og gjer gjeldande dei tekniske krava som kjem med EAA både for automatar regulert av EAA og dei som regulerast nasjonalt.

Digdir tek derfor til orde for at KUD etterrøkjer kva som vart gjort av vurderingar sett opp mot primærretten i samband med innføringa av dagens regelverk for automatar. Om naudsynt bør ein ta ein ny gjennomgang av dette og om gå i dialog med ESA. For å unngå eit svekka vern etter innføringa av EAA, og at ein slik gjennomgang forseinkar innføringa av direktivet, er der viktig å starte denne kartlegginga så snart som mogleg.

6. Opphavsrett og e-bøker

Digdir opplever i dag at uavklarte rettslege forhold knytt til om krav til universell utforming er i strid med opphavsretten hindrar oss i å handheve regelverket effektivt på visse samfunnsområde. Konkret har spørsmålet kome opp for medie- og utdanningssektoren, til dømes knytt til universell utforming av innhald som er publisert på nettaviser og digitale læremiddel. Dette skjer samstundes som ein eksplosiv auke i mellom anna bruken av digitale læremiddel og læringsplattformer i norsk skule. Det er derfor viktig å tilnærme seg EAA med det føremål å skape klare handhevingsheimlar på dette feltet, for slik å sikre alle elevar og studentar lik rett til opplæring og utdanning gjennom likeverdig tilgang på digitale læremiddel.

I Vedlegg I Avsnitt IV til direktivet er det under bokstav f) stilt opp seks særskilde krav til e-bøker. Krav iv) slår fast at e-bøker skal «muliggjøre alternative gjengivelser av innholdet og dets samvirkingsevne med en rekke hjelpemiddelteknologier på en slik måte at det er oppfattbart, betjenbart, forståelig og robust». I tilknyting til dette står det følgjande i høyringsnotatet:

«Departementet tolker ikke dette som et krav om at alle e-bøker også må inneholde en alternativ gjengivelse av innholdet, for eksempel lyd-, billed-, eller filmfiler. Kravet innebærer imidlertid at e-bøkene ikke kan stenge for slike alternative gjengivelser og samvirkningsevne og må gjøre det mulig med slike alternative måter å fremstille innholdet på.»

Digdir er usamd i at dette særskilde kravet til e-bøker skal tolkast så snevert som departementet her legg opp til. Ei slik forståing vil i praksis ikkje vere eit teknisk krav som sikrar universell utforming av e-bøker, men ein heimel for å hindre forlag i å stå i vegen for særskild tilrettelegging.

Departementets tolking verkar som ei vidareføring av gjeldande rett slik det er skildra i høyringsnotatet. Der er det vist til at det statlege biblioteket NLB, på særskilde vilkår, i dag kan produsere tilpassa lydbøker, punktskriftbøker og e-bøker til personar som på grunn av funksjonsnedsetjing ikkje kan nytte åndsverk på vanlig måte. Dette er tilrettelegging, ikkje universell utforming.

Slik Digdir ser det, kjem det føresetnadsvis av formuleringa «på en slik måte at det er oppfattbart, betjenbart, forståelig og robust» at det skal stillast krav til universell utforming av e-bøker. Dette er overordna tekniske krav vi kjenner att frå både WCAG, EN 301 549 og WAD, og som også ligg til grunn for EAA, jf. til dømes fortalens punkt (47). Direktivet har som føremål å leggje til rette for auka handel gjennom optimalisering av den indre marknaden, for på denne måten auke tilgangen på universelt utforma varer og tenester. Digdir ser det derfor som meir nærliggjande å sjå kravet under punkt iv) som eit krav om at det skal vere mogleg å kople til hjelpemiddelteknologi som kan dra nytte av at e-bøkene er universelt utforma.

Høyringsnotatets forståing av dette må sjåast i samanheng med det departementet skriv i høyringsnotatet om unntaksregelen i EAA art. 14:

«For de tilfeller der noen av produktene eller tjenestene som underlegges kravene i tilgjengelighetsdirektivet er å anse som åndsverk, mener vi det neppe kan stilles krav til at åndsverket skal endres for å tilfredsstille krav i tilgjengelighetsdirektivet. I slike tilfeller antar vi at unntaket for de tilfeller der det skjer en «grundlæggende endring» av produktet eller tjenesten kommer til anvendelse».

Sett saman med det føregåande går departementet her i si tolking vekk frå det nasjonale utgangspunktet i ldl. §§ 17 og 18 om universell utforming. Dette bryt vidare med føresetnadane for EAA om lik tilgang.

Som vi har gjort greie for over, les Digdir direktivet slik at det stiller tilgjengelegheitskrav til mellom anna e-bøker. Det er derfor nærliggjande å forvente at det kjem ein eller fleire harmoniserte standardar på området. Til dømes er allereie i dag EPUB 3 vel etablert.[5]

Dette talar mot at det er riktig å leggje til grunn at krav til endringar i åndsverk i seg sjølv utgjer ei «grundlæggende endring» og slik fell inn under unntaksreglar.

Vidare må ein sondre mellom typar åndsverk.[6] Universell utforming av digitale løysingar handlar i stor grad om format, og får slik i mange tilfelle få eller ingen følgjer for åndsinnsatsen som ligg bak verket, jf. definisjonen av «åndsverk» i åndsverkloven § 2 andre ledd. Vurderinga av når unntaksheimelen for «grundlæggende endring» gjer seg gjeldande må slik eventuelt byggje på i kva grad det er mogleg å tilpasse formatet utan at det verkar inn på åndsverkets åndsinnsats.

Digdir stiller slik spørsmål kring om departementet har lagt til grunn ei riktig forståing av kva tekniske tilgjengelegheitskrav direktivet stiller og forholdet mellom unntaksregelen for «grundlæggende endring» og åndsverk. Særskild med tanke på dei tilfella åndsverk kan gjerast universelt utforma programmatisk, slik som e-bøker.

7. Krav til bygd miljø

Høyringsnotatet legg opp til at det i fyrste omgang berre er dei absolutte krava som skal innførast. Det er slik ikkje lagt opp til å innføre dei friviljuge føringane i direktivets Vedlegg III knytt til det bygde miljøet.

Det er i dag allereie ei rekkje krav til det bygde miljøet både i og utanfor ikt-forskrifta. Til dømes regulerer allereie standardane i ikt-forskrifta fleire forhold knytt til det bygde miljøet rundt automatar, slik som tilkomsten til minibankar og interaktive sjølvbeteningsterminalar i transportsektoren.

I samband med dette ynskjer Digdir å avklare om manglande innføring av EAAs reguleringar for det bygde miljøet i praksis inneberer ei vidareføring av krava som står i standardane dagens regelverk viser til, og om desse slik vil eksistere parallelt med framtidige harmoniserte standardar på området.