Vanskeligere for de aller minste utgiverne

Den nye bokloven vil gjøre det vanskeligere for privatpersoner og enkeltpersonforetak som utgir bygdebøker, livshistorier, dikt og andre smale bøker der de selv står for distribusjonen via lokalbutikker eller sin egen nettbutikk.

Ved slike forhold er personen både forfatter, leverandør og forhandler, og fanges av definisjonene i loven.

Dette er produksjoner som utgis med hjertet uten store forhåpninger om økonomisk overskudd, men man er glad for de inntektene som kan komme.

I slike utgivelser er man nødt til å prøve seg frem med prissettingen for å finne ut hva markedet er villig til å gi. Men i følge lovforslaget blir man i paragraf 5 pliktig til å sette en fastpris som skal gjelde ett år eller mer. Det gjør det vanskeligere å utgi smale bøker via egne kanaler.

For å ikke ramme de aller minste utgiverne, bør loven åpne for fri prissetting for disse. Det kan gjøres ved å endre definisjonene i paragraf 2, for eksempel ved at privatpersonen og enkeltpersonforetak må ha en viss størrelse på omsetningen, eller på annen måte.

Lovforslaget sier at departementet kan bestemme hvilke kvantumsrabatter man kan gi. Også her må man ha unntak for gruppene nevnt over. Det er urimelig at en bygdebokforfatter som har brukt flere år på fritiden å samle bilder og informasjon, ikke fritt skal kunne tilby rabatt før jul: "Kjøp tre, betal for to."

Det finnes privatpersoner som oppretter enkeltpersonforetak kun for å selge noen bøker de har skrevet, som en biinntekt. Hovedinntekten får de som ansatt i en bedrift eller i kommunen. Kjernevirksomheten i enkeltpersonforetaket er derfor omsetning av bøker. Og da sier den nye loven at slike personer er pliktige til dette: «skal på forespørsel fra en sluttkunde skaffe papirbøker som lagerføres av en leverandør». Lovteksten er her ikke presis. Har en pensjonist som har gitt ut en diktbok utenfor de profesjonelle forlagene og salgskanalene, plikt til å skaffe all verdens bøker til personer som spør?

Samme problem dukker opp i paragraf 7.

La oss si at en privatperson utgir en lydbok med lokale dialektord, og får et ISBN-nummer til denne, og selger via privatpersonens eget nettsted. Da rammes privatpersonen blant annet av definisjonene § 2 a-b-c. Og dermed får privatpersonen på urimelig vis krav om å oppfylle flere av lovens paragrafer, for eksempel § 7 som sier at forhandlere må tilby alle lydbokutgivelser som er digitalt tilgjengelige for distribusjon fra leverandørene. Hvilke leverandører?

Det virker ikke som at lovteksten har tatt inn over seg at bokmarkedet også består av mange svært små utgivere som prøver seg med sine første romaner, sakprosa og dikt og at hvis det legges for mange krav og begrensninger til disse, er det risiko for at det vil bli utgitt færre bøker. Slik lovteksten er nå i forslaget, er det et angrep på ytringsfriheten for disse gruppene.

Sjur Jansen, Skrive Historie