Høring av forslag til ny lov om omsetning av bøker (bokloven)

Ref. 22/4032

Høringssvar fra Memo forlag

Dato: 16. november 2022
Svartype: Med merknad

Innledning
Memo forlag AS (heretter kalt Memo) takker departementet for muligheten til å avgi høringssvar til en ny lov, som vil gripe direkte inn i vår virksomhet.

Vi vil innledningsvis understreke at selv om Memo er medlem av Den Norske Forleggerforening (heretter kalt Forleggerforeningen), stiller vi oss ikke bak Forleggerforeningens høringssvar. Foreningens høringssvar har dessverre ikke vært sendt ut på høring til egne medlemmer, til tross for forespørsel og ønske om dette. Følgelig er vi som medlemsforlag ikke kjent med hva det inneholder eller hva styret i foreningen til slutt har landet på, og kan derfor ikke stille oss bak det. Vi ber departementet merke seg dette, da det innebærer at av Forleggerforeningens rundt 90 medlemsforlag, er det kun de ti medlemsforlagene som har styreplass (eller tolv, hvis vi inkluderer varamedlemmene) som har kjennskap til foreningens høringssvar innen svarfristen.

Norsk bokbransje har de senere år utviklet seg slik som dagligvarebransjen har gjort, med voldsom kjedemakt og en overetablering på detaljistleddet. Kjedemakten kombineres med vertikal integrasjon og skvising av små og mellomstore forlag, noe vi vil gi konkrete eksempler på i vårt høringssvar.

§ 4. Normalkontrakt
Memo støtter paragrafen om normalkontrakt, en kollektiv avtaletype som sørger for at alle aktører, uavhengig av egen maktsituasjon, skal få likest mulig vilkår. Det er svært viktig å sikre at det tilflyter gode marginer til dem som faktisk produserer kulturen, det vil si forfatterne, illustratørene og oversetterne.

§ 5 Fastpris på bøker
Å innføre en lov som tvinger alle norske forlag/utgivere til å operere med fastpris, og hindrer dem i å sette bøkene ned på salg før det har gått den tiden bokloven har satt, heller ikke i egen nettbutikk, er i utgangspunktet et svært inngripende pålegg. Det er kun bokhandelen, de fysiske butikkene, som får beskyttelse gjennom fastpris på nye bøker. Slik boklovsforslaget er fremlagt, kan det se ut til at departementets primære mål er å beskytte de fysiske butikkene (detaljistleddet).

Memo anmoder departementet om å ikke sette fastprisens lengde til mer enn 12 måneder. Vi mener 18 måneder blir for lenge.

Videre mener vi at fastprisens lengde og innretning bør fastsettes i forskrift, ikke i selve lovteksten. Da blir det lettere å gjøre eventuelle endringer når man etter en viss tid ser hvordan bokloven fungerer i praksis.

Faste bokpriser har man også i en del andre land, men ikke i kombinasjon med vertikalt eierskap; at forlag som utgir bøkene, også eier bokhandelkjedene. Den vertikale integreringen i norsk bokbransje har ført til at det har skjedd en voldsom forskyvning i maktbalansen mellom forlagene og bokhandelkjeder – i favør av sistnevnte. For Ark/Gyldendal og Norli/Aschehoug er det trolig mest gunstig at mest mulig av bokkronen havner i bokhandelkjedene. Gyldendal og Aschehoug velger trolig derfor å gå med på kjedenes knallharde krav – som skyhøye rabatter, markedsstøtte, bonusordninger, returrett på innkjøp, at bokhandelen får fri frakt m.m. – fordi det innebærer at alle andre norske forlag da i realiteten blir presset til å gå med på tilsvarende betingelser for at deres titler skal bli kjøpt inn av innkjøperne ved kjedekontorene.

De største forlagene i Norge eier og har inntekter fra alle ledd i verdikjeden – distribusjonsfirmaene, bokhandelkjedene, distribusjonen til massemarkedet (Bladcentralen AS) og databasefirmaet Bokbasen AS.

Dagens Bokavtale – den private avtalen mellom Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen – har ikke innebåret billigere bøker til forbrukerne (leserne). De høye, faste prisene på nye bøker er imidlertid svært gunstig for de forlagene som får økonomisk støtte til de nye utgivelsene sine gjennom Kulturrådets innkjøpsordning.

Bøker utgitt på norsk lever ikke i et vakuum. Hvis forslaget går igjennom, vil man på den ene siden trolig få mindre relevante digitale tjenester i bokbransjen, som i sin tur taper mot andre digitale tjenester, som musikk, film og tv – tjenester som er helt uregulerte. Den andre siden er at en av de største trendene i bokbransjen er at det selges mer og mer bøker på engelsk. Dette skjer i hvert eneste marked i Europa. Dette drives frem av globale sosiale nettverk – som for eksempel TikTok. I kombinasjon med at hver generasjon blir bedre og bedre i engelsk, også i Norge, vil forbrukerne (leserne) raskt oppdage den store prisforskjellen mellom engelske og norske bøker. Den nye bokloven, som har som formål å beskytte norsk språk og norsk litteratur, kan – dessverre – komme til å skape et enda større skifte fra å lese på norsk til å lese på engelsk.

Det norske bokhandlermarkedet er preget av to store bokhandelkjeder og stadig færre mindre, uavhengige bokhandlere. Det har de siste årene vært en overetablering av butikker i regi av de to kjedene. Ved inngangen til 2022 har Bokhandlerforeningen 480 medlemmer. De to bokhandelkjedene Norli og Ark har konkurrert voldsomt seg imellom om å ha flest butikker, og forlagene har betalt for dette gjennom stadig høyere rabatter, markedsstøttekrav og bonusordninger.

Memo mener at sluttkunderabatten på 12,5 % ikke bør fjernes. Fra et konkurransepolitisk perspektiv vil det å fjerne sluttkunderabatten på 12,5 % innebære at man reduserer «siste rest» av priskonkurranse for detaljistmarkedet mot forbruker. Det vil ikke gagne forbrukerne. For Memo, som er en liten aktør med egen nettbutikk, vil det svekke vår konkurransekraft og vårt forretningsgrunnlag hvis sluttkunderabatten på 12,5 % fjernes.

§ 6. Plikt til å skaffe og levere papirbøker og e-bøker
Memo støtter departementets forslag.

§ 8. Litteraturabonnement
Memo støtter departementets forslag.

§ 9. Samarbeid om fellesnedsettelser
Så vidt vi har kjennskap til, har fellesnedsettelser så langt kun blitt praktisert i norsk bokbransje gjennom Mammutsalget, et konsept som eies og administreres av de to bransjeforeningene, Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen.

De to foreningene styrer Mammutsalget med jernhånd. I Bokavtalens § 4.2 har de to foreningene tiltatt seg en kompetanse, og går lenger enn det Bokforskriften (Forskrift om unntak fra konkurranseloven § 10 for samarbeid ved omsetning av bøker) autoriserer.

I Bokforskriftens § 5. Unntak for fellesnedsettelser tillates det at det kan samarbeides om fellesnedsettelser (formelt sett er det et prissamarbeid som krever unntak), men de ulike begrensninger som foreningene har bestemt skal gjelde, går ut over det som er godtatt i paragraf 5.

Med begrensninger sikter vi til at de to bransjeforeningene bestemmer hvilket antall titler det enkelte medlemsforlag får lov til å delta i salget med, dvs. tilby bokhandelen. De to foreningene utdeler et spesifikt antall titler til hvert enkelt medlemsforlag, basert på foregående års omsetning. De to foreningene har videre bestemt at små forlag ikke får lov til å tilby samme tittel mer enn én gang, og har også bestemt at forlagene må betale deltakeravgift for å få være med på fellesnedsettelsen. Sist, men ikke minst, har de to foreningene bestemt at forlag og bokhandlere som ikke er medlem i en av de to bransjeforeningene, ikke får lov til å delta i det hele tatt.

Samtidig som Forleggerforeningen nekter andre enn egne medlemmer å delta i Mammutsalget, har foreningens ledelse likevel i det stille akseptert at en håndfull medlemsforlag (i første rekke de største medlemsforlagene som til sammen har full markedsdominans og vertikale eierskap) kan få lov til å være med på Mammutsalget med «tilleggstitler» (også kalt «tilleggsmammuter»), som selges eksklusivt i de store bokhandelkjedene.

Disse titlene, som er tidligere bestselgere, avtales direkte mellom bokhandelkjedenes innkjøpskontor og forlaget, men markedsføres og selges likevel under Mammutsalgets profil, ofte merket med «Kun hos Norli» eller «Kun hos Ark». Etter hva Memo erfarer, trykkes disse titlene ofte opp i store opplag i forkant av Mammutsalget. Det er med andre ord disse titlene som er satsningstitlene under Mammutsalget, hvilket tydeliggjøres på salgsplakatene i butikkene etc. De små, uavhengige forhandlerne, dvs. bokhandlere som ikke er med i en av kjedene, får ikke tilgang til disse tidligere bestselgerne til sterkt reduserte innkjøpspriser.

I juni 2022 bestemte styrene i de to foreningene at fra og med 2022/23 skal «tilleggstitlene» omtales som «eksklusive titler».

Praksisen knyttet til «eksklusive titler» kan, etter vår oppfatning, ikke forankres i unntaket for fellesnedsettelser. Når samarbeidet faller utenfor unntaket, er vi tilbake i konkurranseloven § 10. Nevnte praksis er høyst trolig et grovt brudd på konkurranseloven og forskriften om vertikale samarbeid.

Som om det vi har beskrevet ovenfor ikke er ille nok, har vi også nylig fått kjennskap til at praksisen har pågått i årevis, helt siden 2004, og at i perioden 2004-2022 har storforlagene ikke engang betalt deltakeravgift for de «eksklusive titlene». På denne måten har Mammutsalget, årets største boksalg, i år etter år vært rigget for å ivareta de økonomiske interessene til storforlagene. Det har skjedd på bekostning av de små medlemsforlagene i Forleggerforeningen, som gjennom sin deltakeravgift (uvitende) i årevis har subsidiert markedsføringskostnadene for de store forlagenes satsningstitler («tilleggstitlene»/ «de eksklusive titlene») under Mammutsalget.

Hvis den nye bokloven skal inneholde en paragraf om samarbeid om fellesnedsettelser, må departementet klargjøre i forskrift hvordan en fellesnedsettelse skal arrangeres. Etter Memos oppfatning bør de to bransjeforeningene ikke gis anledning til å kreve deltakeravgift fra forlagene, og det bør klargjøres at de to foreningene ikke har carte blanche til å «rigge» fellesnedsettelsen på den måten som er beskrevet ovenfor.

§ 10. Frakt- og leveringsbetingelser
Memo støtter at departementet gir forskrift om felles standardbetingelser for betaling, frakt og levering ved bokomsetning.

De små og mellomstore forlagene får dessverre liten hjelp og beskyttelse fra sin egen bransjeforening, Forleggerforeningen. Vår erfaring, etter å ha vært medlem i Forleggerforeningen de siste seks årene, er at foreningen er hundre prosent styrt av storforlagene og jobber kun for å ivareta storforlagenes interesser.

I forhandlinger mellom Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen, der forlagene med vertikale eierskap i realiteten sitter på begge sider av forhandlingsbordet, ser man at Forleggerforeningen taper gang på gang, slik at forlagene kommer dårligst ut. Et eksempel er at Forleggerforeningen i forhandlinger med Bokhandlerforeningen har avtalt at det er forlagene som skal betale frakten ut til bokhandelen. Det normale i varehandelen er det motsatte – det vanlige er at forhandler betaler frakten for varene de bestiller fra en leverandør. Leverandøren (forlaget) har allerede betalt for frakt fra trykkeriet og frem til distribusjonslageret, der forlaget også betaler for lagerholdet.

Man skal ikke lenger enn til Sverige før man finner at det er bokhandelen som betaler frakten fra forlagenes distribusjonslagre og ut til butikk. At det i Norge er omvendt, skyldes at Forleggerforeningen har gått med på det – fordi storforlagene ønsker det slik.

Storforlagene med vertikale eierskap lever godt med at Forleggerforeningen taper i forhandlinger med Bokhandlerforeningen, som i saken om fraktbetingelsene, fordi de uansett kan hente ut profitten gjennom de kommersielt drevne bokhandelkjedene.

Memo mener videre at betalingsbetingelsene fra bokhandel til forlag bør justeres fra dagens 90 dager til 60 dager. Dette er spesielt viktig for små forlag med begrenset likviditet.

Departementet bør merke seg at storforlagene med vertikale eierskap kan – ved hjelp av et raskt pennestrøk – øke prisene hos Bokbasen AS og distribusjonsselskapene på en slik måte at de små og mellomstore forlagene ikke klarer seg økonomisk. Hvis storforlagene øker prisene hos distribusjonsselskapene og Bokbasen, betyr det enda vanskeligere driftsvilkår for de små forlagene.

Departementet og Konkurransetilsynet må følge nøye med på om storforlagene «tar igjen det tapte» ved en avanseregulering, endring av fraktbetingelser m.m. i den nye bokloven – ved at de øker prisene hos Bokbasen og i distribusjonsselskapene, som allerede priser tjenestene sine høyt.

Bokbasen AS er et privateid firma som alle norske forlag er helt avhengige av for å få synliggjort titlene sine ut mot det offentlige rom. Hele bransjen er bygget opp omkring Bokbasen. Etter Memos syn burde denne databasen heller ha vært underlagt Nasjonalbiblioteket, spesielt etter at det nye pålegget om avleveringsplikt av digitalt trykkegrunnlag ble innført, fra og med utgivelser fra 2022.

Da det nye kravet om pålegg av digital avleveringsplikt var på høring i 2016 («Høring – ny forskrift om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument og endringer i forskrift til åndsverkloven»), protesterte Forleggerforeningen mot dette nye særnorske kravet i sitt høringssvar, datert 23. september 2016, ettersom digital pliktavlevering med tilhørende tilgjengeliggjøring sannsynligvis er i strid med Bernkonvensjonen, EØS-retten og TRIPS-avtalen.

To måneder senere, den 28. november 2016, innleverte foreningen et tilleggshøringssvar, der de uttrykte bekymring for forretningsgrunnlaget til Bokbasen hvis kravet om digital avleveringsplikt ble innført og alle norske forlag skulle laste opp trykkegrunnlaget sitt direkte til Nasjonalbiblioteket i stedet for til Bokbasen.

Det hele endte med at Bokbasen fikk oppdraget med å innhente det digitale trykkegrunnlaget fra alle sine kunder, som i realiteten er alle norske forlag, for deretter å skulle sende materialet over til Nasjonalbiblioteket mot betaling. Når Bokbasen fikk oppdraget, sluttet Forleggerforeningen å protestere mot det nye kravet om digital avleveringsplikt. I dag laster norske forlag opp hele sitt digitale trykkegrunnlag for alle nye utgivelser – selve «gullet» for ethvert forlag – til Bokbasen, et firma som eies av fire storforlag som per definisjon er deres konkurrenter. Det hele er – for å si det forsiktig – ganske så drøyt.

Vi ber departementet om å ikke være naive når det kommer til hvilke virkemidler storforlagene er i stand til å benytte i kampen om bokkronen og kampen om å opprettholde kontrollen over markedet. Kartelldommen fra 2021, der storforlagene tapte mot Konkurransetilsynet i Høyesterett for ulovlig samarbeid om boikott av en distributør, viser med tydelighet hva vi står ovenfor.

§ 11. Vilkår for forhandlinger mellom leverandør og forhandler
Norge har trolig verdens høyeste bokpriser på nye bøker. Det er uheldig for forbrukerne (leserne). Det er også uheldig for forfatterne fordi det ganske sikkert fører til at det selges færre bøker enn det ville ha gjort med lavere bokpriser. Memo er blant de forlag som gjerne skulle ha satt prisene på våre nye bokutgivelser betydelig lavere. Problemet er at når norske forlag må gi skyhøye rabatter til bokhandlerleddet, og det i tillegg kreves fraktfri levering til bokhandelen, retur, bonusordninger og markedsstøtte, har kjedemakten presset forlagenes marginer helt inn til beinet, i mange tilfeller langt over smertegrensen. Etter hva Memo er kjent med, kreves det mellom 50 % og 100 % retur på innkjøp fra kjedekontorenes side, selv for et lite og beskjedent innkjøp. Bokhandelkjedene i Norge har både langt lavere kostnader og risiko enn det som er alminnelig i annen detaljhandel. Forlagene, derimot, som tar all den økonomiske risikoen knyttet til bokutgivelsene, opplever at mange bokprosjekter går med tap.

Med mindre regjeringen ønsker at den norske bokbransjen skal fortsette å være dominert av kun fire-fem store forlagshus, må den nye bokloven legge til rette for å beskytte de små og mellomstore forlagene, ikke minst hva angår innkjøpsmakten hos forhandlerleddet (de to store kjedene).

Vi anmoder departementet om å sette den øvre rabattgrensen til forhandlerne til 50 % av sluttbrukerpris. Det er imidlertid meningsløst å regulere forhandlerrabatten hvis ikke de andre betingelsene også reguleres, som frakt, markedsstøtte, sortimentsrabatt, bonusordninger og returordninger. Rabattordningen må kombineres med et uttrykkelig forbud mot ulike påslag av ekstrarabatter- og bonusordninger samt omgåelse av paragrafen. Bokhandelkjedene vil kunne bli fristet til å omgå avansereguleringen på mange ulike måter, alt fra å kreve markedsstøtte til plakater og materiell i butikkene til å kreve større rabatter på backlist.

Oppnåelse av maksimal rabatt på 50 % må forutsette særlige ytelser med hensyn til god spredning av tittelen. Den øvre rabattgrensen må ikke bli ny standardrabatt, men være den absolutt øvre grensen for en mulig rabatt, avtalt ved forhandlinger. Dette bør presiseres i forskriften.

Vi foreslår også at departementet setter en øvre rabattgrense (maksimalsats) knyttet til salg av kun ett enkelt eksemplar av en bok.

Hvis det skal settes et gulv for rabatten, bør den ikke være for nær taket, ettersom det da blir lite spillerom for forhandlinger. Vi foreslår at gulvet settes til 20 %, eventuelt 25 %.

Øvrige kommentarer/innspill
Memo støtter departementets forslag om at det lovfestes et ikke-diskrimineringsprinsipp for å sikre at konkurransen i omsetningskanalene skjer på likeverdige vilkår, og at ikke-diskrimineringskravet skal gjelde begge veier. Ikke-diskrimineringsprinsippet bør imidlertid være langt mer konkret enn det som kommer frem i departementets høringsnotat.

Hvis bokloven innføres, bør regjeringen følge opp med økte bevilgninger til Konkurransetilsynet.

Vi sender kopi av vårt høringssvar til Konkurransetilsynet.

Vennlig hilsen,
Marie Lexow
Forlegger/ Memo forlag