Høringssvar fra Pax Forlag og Dreyers Forlag

Høringsuttalelse til lov om omsetning av bøker (bokloven) fra Pax Forlag og Dreyers Forlag

Denne høringsuttalelsen er levert samlet fra forlagene Pax og Dreyer. I begge forlag er formidling av akademisk kunnskap bærebjelker. Vi støtter en boklov som gir alle deler av bokbransjen forutsigbarhet gjennom blant annet fastpris, og vi stiller oss bak lovens formål om å legge til rette for litterær bredde, mangfold og kvalitet. Vi har flere kommentarer til forslaget om fastpris, og vi svarer på Kulturdepartementets åpne spørsmål om bøker for høyere utdanning og profesjonsmarkedet skal omfattes av loven.

• 2 Definisjoner

Vi har aller først noen bemerkninger til forslagets definisjoner (§ 2).

I punkt a) omdefineres begrepet bok, som i hundrevis av år har hatt en klar betydning. I stedet for «bok» bør termen «litterært verk» benyttes. Denne er entydig bestemt i åndsverkslovens § 2a og dekker alt det «boken» skal dekke i forslag til boklov. En slipper da dessuten unna begreper som papirbok, innbundet bok og trykt bok samtidig som bokloven og åndverksloven vil ha en konsistent begrepsbruk.

I punkt b) bør leverandør byttes ut med utgiver, spesifisert som fysisk eller juridisk person som utgir litterære verk med ISBN-nummer.

Punkt f) bør sløyfes, da bruk av termen «tittel» mest er egnet til å forvirre.

• 3 Lovens virkeområde

Departementet etterspør spesifikt å få svar på hvorvidt lærebøker for høyere utdanning og bøker for profesjonsmarkedet bør omfattes av fastprisen. Vår klare oppfatning er at de bør omfattes. Bokloven vil være et viktig språkpolitisk tiltak som bidrar til et velfungerende fag- og lærebokmarked på norsk, noe som er vesentlig for utviklingen av norsk fagspråk. Mange av utgivelsene på dette området har dessuten betydning langt utover det formål de er skrevet for. Formidling av akademisk kunnskap til allmennheten er en viktig samfunnsoppgave og en kjerneoppgave for forlagene Pax og Dreyer. Dersom utgivelse av disse to bokgruppene faller utenfor fastpris, vil det være et tilbakeslag for vår virksomhet spesielt og for dette samfunnsoppdraget generelt.

• 5 Fastpris

Vi vil på det sterkeste fraråde at fastprisen skal være rullerende, altså gjelde fra hvert enkelt verks utgivelse. En slik ordning vil bety en meningsløs administrativ byrde, særlig for små utgivere som ikke har ressurser til å anskaffe nye dataløsninger for å holde orden på når hvert enkelt verk faller i det fri. Flere byråkratiske utfordringer er det siste bokbransjen trenger.

En enkel og selvsagt løsning er å knytte fastprisen til utgivelsesåret og det påfølgende år. Dette vil gi en fastprisperiode på gjennomsnittlig 18 måneder, og utgiver/forfatter kan velge å gi verket fastpris fra ett til to år og bringe en flik av liberalisme inn i loven.

• 11 Vilkår for forhandlinger mellom utgiver og forhandler

Vi vil på det sterkeste advare mot at departementet fastsetter innkjøpsrabatten fra utgiver til forhandler. Årsaken er at utgiverens og forhandlernes kostnadsstruktur ikke bare er forskjellige, men selvsagt også utvikler seg forskjellig. Som følge av at mye av bokproduksjonen etter år 2000 har blitt flyttet ut av Norge, har utgivernes kostnader stått stille, eller blitt redusert. Samtidig har forhandlernes kostnader økt med innenlandsk prisstigning. De siste 3–4 årene derimot har utgiverne blitt rammet av synkende kronekurs og en nær dobling av papirprisene.

Dersom det skal fastsettes en innkjøpsrabatt, må det skje i forhandlinger mellom utgiver og forhandler.

Annet

Ti steder i lovforslaget gis Kulturdepartementet forskriftsfullmakt på områder de hverken har eller bør ha kompetanse på. Hittil har disse forholdene blitt løst gjennom forhandlinger mellom utgiverne og forfatterne/forhandlerne gjennom deres respektive organisasjoner. Selv om reglene som fastsettes skal gjelde universelt, bør dette kunne løses ved departemental godkjenningsordning.

Det foreligger en del forhold av stor betydning for det litterære system, som ikke berøres i lovutredningen. Vi sikter her til forhold hvor det offentlige konkurrerer med aktørene i det litterære system.

NDLA er et eksempel hvor fylkeskommunene utvikler læremidler med offentlige midler i konkurranse med læremiddelutgiverne.

Et annet eksempel er pliktavleveringen av bøker. De tilgjengeliggjøres for vitenskapelig ansatte i UH-sektoren gjennom Feide-pålogging. Alle disse kan fritt lese alt som kommer ut av bøker. Det var vel ikke hensikten da ordningen ble etablert.

Også Bokhylla, som Nasjonalbiblioteket drifter, har etter hvert fått en funksjonalitet som gjør den velegnet for gratislesning.

Endelig driver Nasjonalbiblioteket utgivervirksomhet som er en ubehagelig konkurrent for små utgivere når det gjelder forfattere og prosjekter.

Vi ser et klart behov for at disse forholdene gjøres til gjenstand for en offentlig utredning.