Høringssvar fra Det juridiske fakultet - UIT - Norges Arktiskte Universitet

Det juridiske fakultet ved UIT – Norges Arktiske Universitet ønsker med dette å avgi uttalelse i forbindelse med forslag om forbud mot organisert tigging.

En liberal rettsstat må som det klare utgangspunkt at handlinger er tillatt med mindre det finnes grunner for regulering. Samfunnets sterkeste uttrykk for sosial eller moralsk misbilligelse skjer ved å belegge en handling med straff. Kun den atferd samfunnet anser som aller mest uønsket kan begrunne kriminalisering. Dette stiller strenge krav til handlingens straffverdighet.

Det er vår oppfatning at en slik begrunnelse mangler for det foreslåtte forbud mot organisert tigging og i enda større grad mangler for det alternative forslag om forbud mot tigging generelt.

Tigging er det mest ekstreme uttrykk for fattigdom, hjelpeløshet og håpløshet. Den tiggingen vi opplever i Norge i dag er ytterligere et resultat av de enorme sosiale forskjeller som eksisterer i Europa. Å tigge oppleves utvilsomt både nedverdigende og skamfullt. Tigging er siste utvei for å dekke behovet til et eksistensminimum som forsøkes når alle andre muligheter er uttømt. Det er ikke mulig å forby fattigdom, og det strider mot den liberale rettsstatsideen å kriminalisere uttrykk for fattigdom og nød. I realiteten er det dette som nå er foreslått kriminalisert.

Som begrunnelse for å forby tigging viser departementet blant annet til at tigging medfører ulike typer kriminalitet. Vinningskriminalitet i forskjellige former og av ulik alvorlighetsgrad, ordensforstyrrelser, vern av den personlige fred og frihet nevnes gjentatte ganger. Etter vår oppfatning er det her en mangel på sammenheng mellom den uønskede atferd og den foreslåtte kriminaliseringen. Ifølge departementet er det altså ikke først og fremst tiggingen i seg selv som er uønsket, men det tiggingen fører med seg. Det er en like klar sammenheng mellom fattigdom og denne typen kriminalitet. Forbudets presisjon er dermed lav.

Til dette kommer også at all den atferd som fremheves som uønsket – naskeri, forsøpling og menneskehandel med mer – allerede rammes av eksisterende lovgivning og sågar er kriminalisert. Den manglende sammenheng mellom det som beskrives som det uønskede og departementets forslag til regulering indikerer for oss at effekten av forbudet vil være liten. At den uønskede atferden allerede er regulert peker videre på at det er fravær av håndheving og ikke manglende regulering som er problemet. Håndheving har sammenheng med politiets ressurser og prioritering av disse og det er dermed her løsninger bør søkes, ikke igjennom lovgivning.