Høringssvar fra Bjarne Kjeldsen

Som borger og medmenneske ser jeg meg nødt til å gi en uttale om forslag til forbud mot såkalt organisert og generell tigging, samt medvirkning til det samme. Jeg mener forslaget bryter fundamental med verdier og prinsipper vår samfunnsmodell er tuftet på. Jeg stiller meg bak Justiskomiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti som «at bakgrunnen for at mennesker ikke ser en annen mulighet enn å tigge om penger, som hovedregel er et uttrykk for fattigdom og sosial nød. Løsningen på fattigdomsproblemet er ikke å forby muligheten til å be om hjelp, men fattigdomsbekjempelse og sosiale tiltak» (sitat hentet fra høringsdokumentet).

Kriminalisering av medmenneskers forsøk på å overleve uten å selge egen kropp eller bedrive kriminalitet synes uverdig og inhumant. I et pilotprosjekt gjennomført av NOVA konkluderes det med at økningen av utenlandske tiggere I Norge ikke er en følge av organisert kriminalitet og menneskehandel, men fattigdom I sosialt marginaliserte grupper I Europa. At disse dukker opp på vår dørstokk er en naturlig konsekvens av borgeres frihet til å reise innad I EU og EØS-området. Når Norge går inn i slike avtaler må også være beredt til å forholde oss til helheten av konsekvensen som følger. Forslaget om forbud fremstår som et forsøk på å gjøre mobilitet og frihet til et eksklusivt gode for de priviligerte I Europa, som slik får sine muligheter styrket. Samtidig blir de fattige og underpriviligere ytterligere låst til en uholdbar situasjon uten utveier. Slik vil forslaget bidra i en skremmende utvikling mot et stadig med sosialt lagdelt Europa med de menneskelige lidelser og sosiale spenninger det medfører.

I høringsnotatet avgrenser departementet problematikken slik at de foreslåtte endringene ikke skal være et virkemiddel mot menneskehandel, da det hevdes at eksisterende lovverk gir effective virkemidler I kampen mot slik virksomhet. Beskrivelsen av det departementet mener med organisert tigging fremstår langt på vei som arbeidsdelingen en vil finne mellom familier eller grupper som finner sammen for felles trygghet. Lovforslaget skal med andre ord gjøre det vanskelig for fattige å forsøke å bøte på håpløsheten ved å søke trygghet blandt andre I samme situasjon. Igjen fremstår intensjonen bak forslaget inhumant og uverdig.

I høringsnotatet heter det “Tredje ledd i forslaget til ny § 305a i straffeloven 1902 rammer medvirkning.  I straffeloven 2005 er medvirkning straffbart etter § 15. Medvirkning tar sikte på alle former for bistand og ytelser som legger til rette for at det kan være mulig å utøve tigging eller for at tiggingen skal bli mer effektiv”. Grensene mellom hva som vil anses som tilrettelegging for tigging og aktiv medmenneskelighet vil i mange tilfeller være umulig å trekke. Innføring av et lovverk som vil kunne skape usikkerhet hos samvittighetsfulle borgere, om hvorvidt deres forsøk på å avhjelpe nød kan anses som kriminell virksomhet synes absurd. Det er med sorg jeg konstaterer at slike verdier legges til grunn for utvikling av lovforslag. Dette er ikke et forslag som bygger videre på tradisjoner og verdier som er det norske samfunn verdig.