Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Høringssvar fra Antirasistisk Senter

FORSLAG TIL NY OMSORGSSENTERLOV FOR ENSLIGE MINDREÅRIGE, HØRINGSSVAR FRA ANTIRASISTISK SENTER

Dato: 02.11.2016

Svartype: Med merknad

Barne- og likestillingsdepartementet

Postboks 8036 Dep, 0030 Oslo

ref.: 15/3712

 

FORSLAG TIL NY OMSORGSSENTERLOV FOR ENSLIGE MINDREÅRIGE (OMSORGSSENTERLOVEN) – HØRINGSSVAR FRA ANTIRASISTISK SENTER

Departementet foreslår i høringsbrev av 31.08.2016 å legge om regelverket for omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år, og å ta denne loven ut av barnevernloven, der den i dag utgjør et eget kapittel. I tillegg foreslås det å i større grad ta i bruk familiebaserte botilbud for under 12 år.

Antirasistisk Senter er svært kritiske til den delen av forslaget som handler om omsorgssentrene, og ser forslaget som nok et innstramningstiltak, denne gangen overfor de aller yngste barna. Det som i høringsnotatet oppgis som begrunnelse for en omlegging av omsorgssenterloven synes dessuten dårlig barneverns- og barnefaglig begrunnet og vil i med all sannsynlighet svekke enslige mindreårige, en særskilt sårbar gruppe, sine rettigheter. Dette vil kunne få store negative konsekvenser for både barna det gjelder og samfunnet som helhet. Vår anbefaling er derfor at forslaget avvises og at omsorgssenterloven fortsetter å utgjøre en del av barnevernloven, der den hører naturlig hjemme.

Dette høringssvaret vil derfor i det følgende fokusere på forslagene som rammer omsorgssenterloven. Når det gjelder den delen av forslaget som omhandler bruk av plassering i familier kan dette gi positive konsekvenser.

 

  1. Forslaget er dårlig og til dels feilaktig begrunnet

Departementet begrunner behovet for en omleggelse av dagens lovverk med den store ”tilstrømningen” av enslige mindreårige asylsøkere høsten 2015 og høyere belegg i omsorgssentre i 2016, og beskriver dette, med rette, som en situasjon det var utfordrende for Bufetat å håndtere. Derav konkluderer departementet med at dette illustrerte at dagens regelverk er lite fleksibelt, og at det derfor er behov for et nytt regelverk. Alle som jobber på dette feltet opplevde situasjonen høsten 2015 som utfordrende. Det er imidlertid vanskelig å se hvordan en omlegging av lovverket og å svekke de aller yngste barnas rettigheter ved å flytte denne ut av barnevernloven vil avhjelpe denne situasjonen.

I høringsnotatet er det flere steder lagt vekt på hvor detaljert og vanskelig dagens lovverk er, særlig mtp. krav til bemanning og de ansattes kompetanse. Med tanke på at det allerede i dagens lovverk er rom for bruk av forvaltningsskjønn, som på alle andre lovfelt, er begrunnelsen som vektlegger behovet for fleksibilitet og differensiering besynderlig. Barnevernloven § 5A-3 (1) lyder: ”Omsorgssentrene skal ved barnets ankomst vurdere barnets situasjon og behov, og ivareta behovene på best mulig måte. (vår understreking)” Det ble dessuten i 2015 gitt adgang til dispensasjon gjennom forskrift. Det er i nettopp slike situasjoner det er nyttig at forskriften er enklere å endre og tilpasse situasjoner som oppstår, enn selve lovteksten.

Det synes derfor som om det nevnte behovet for fleksibilitet og differensiering ikke er den hovedsakelige eller egentlige begrunnelsen for at departementet ønsker en slik omlegging. Dersom den egentlige begrunnelsen er et politisk ønske om ytterligere innstramning på asylfeltet, bør dette heller sies i klartekst. Dette misforholdet mellom oppgitt og faktisk begrunnelse for behovet for omlegging fører dessuten til at stor del av høringsnotatet vies en tendensiøs og feilaktig framstilling av enslige mindreårige og en svært dårlig barneverns- og barnefaglig forståelse.

 

  1. Forslaget er dårlig barneverns- og barnefaglig begrunnet og gir en tendensiøs og feilaktig framstilling av enslige mindreårige asylsøkere

Departementet skriver innledningsvis i høringsbrevet: ”I forslaget til ny lov vil tilbudet ikke lenger være en del av barnevernet, men tilbudet skal (likevel) bygge på en barnefaglig og flyktningefaglig standard. Departementet skriver videre at de har ”sett et behov for å regulere bo- og omsorgstilbudet til enslige mindreårige asylsøkere under 15 år løsrevet fra ordinære barneverninstitusjoner. Enslige mindreårige asylsøkere er en sammensatt gruppe med ulike behov, og gruppen skiller seg fra barn i det ordinære barnevernet.”

For det første er det vanskelig å se hva behovet for å skille omsorgssenterloven ut av barnevernloven reelt sett bunner i. Bufetat, gjennom de ulike regionene, leverer statlige barne- og familieverntjenester på vegne av staten og har ansvaret for privat og kommunale barnevernsinstitusjoner, fosterhjem og adopsjoner. Dette ansvaret er blant annet regulert av barnevernloven og familievernkontorloven.[i]

Departementet begrunner dette med at omsorgssentrene bare er et midlertidig og frivillig botilbud. I barnevernloven heter det imidlertid at loven er gjeldende for alle barn ”som har vanlig bosted og oppholder seg i riket”,[ii] og selv om botilbudet i omsorgssentre er ment å være midlertidig er det mange enslige mindreårige som blir boende lenger. I følge Kirkenær omsorgssenter er gjennomsnittlig botid i omsorgssentre i dag ca 6 mnd. Legg merke til at dette er gjennomsnittet, noen barn blir boende lenger. Med tanke på at barna i gruppen dette gjelder er de yngste barna, de under 15 år og yngre, utgjør dette faktisk en stor del av deres levde liv.

På tross av at regjeringen, som alle regjeringer før denne, ønsker at saksbehandlingstiden, og dermed ventetiden, skal kortes ned, er det likevel ingenting som tyder på at det skjer med det aller første. Som departementet påpeker, henger dette også sammen med øvrige ankomsttall, noe det er svært vanskelig å forutse. Det synes svært urimelig å ”ofre” disse barna i mellomtiden med politiske løfter og ønsker om å korte ned behandlingstiden. En del av barna skal dessuten fortsette å bo i Norge, dette kommer vi tilbake til nedenfor.

At enslige mindreårige asylsøkere som gruppe skiller seg fra barn i det ordinære barnevernet hviler på en svak barnevernsfaglig forståelse. Barn er ikke ulike og har ikke ulike behov basert i deres etnisitet eller nasjonale bakgrunn. Departementets logikk synes merkelig; har man mindre behov for omsorg dersom man oppholder seg i et land uten familien sin? Dette har vi vanskeligheter med å forstå, og det synes heller ikke å være nærmere begrunnet. Tvert i mot dreier dette seg om barn som er svært utsatt og svært sårbare, og som dermed har et særlig stort behov for omsorg og oppfølging av kompetente voksne.

At departementet skriver at det bare er fraværet av omsorgspersoner som skal kompenseres i omsorgssentrene er feil, og kan gi svært uheldige konsekvenser som vi kommer tilbake til nedenfor. Da omsorgssentrene ble opprettet og lagt inn i barnevernloven i 2008 var det nettopp behovet for at de rettslige rammene for tilbudet til enslige mindreårige asylsøkere, som en særlig sårbar gruppe, skulle være de samme som for barn i det ordinære i barnevernet, og denne gruppen. Dette ble bl.a. eksplisitt anbefalt av FNs barnekomité i deres anbefalinger til norske myndigheter. Særlig ble behovet for de ansattes psykososiale kompetanse og kompetanse innen traumebehandling framhevet av fagmiljøene.[iii

Fordi omsorgssenterloven i dag ligger under barnevernloven er kravene til kvalitet, godkjenning, tilsyn og rettigheter for barn i barneverninstitusjoner i dag de samme for omsorgssentre. Antirasistisk Senter mener det er helt naturlig at det stilles de samme kravene til barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre, og slik bør det fortsette å være.

Antirasistisk Senter reagerer dessuten kraftig på hvordan teksten i høringsnotatet synes å ville skape et bilde av disse barna som annerledes enn norske barn, som mer voksne og som barn med færre behov. Departementet skriver blant annet i høringsnotatet at ”Noen av barna har flyktet fra krig og forfølgelse, for andre er reisen primært betinget av en søken etter et bedre liv” og ”Enkelte barn har vært utsatt for overgrep underveis”. Dette er en feilaktig og tendensiøs framstilling som underbygges lite empiri. Basert på UDIs tall for 2016 har over 76% av de enslige mindreårige som har fått en eller annen form for oppholdstillatelse i Norge, fått denne av konvensjonsgrunner.[iv] Dette innebærer at de er innvilget flyktningstatus. Derfor kan beskrivelsen av enslige mindreårige vanskelig leses som noe annet enn en faktisk begrunnelse for en ønsket politisk innstramning. I verste fall kan dette leses som et svært stygt retorisk grep for å frata disse barna rettmessige rettigheter i kraft av det å være særlig sårbare og utsatte barn.

 

  1. Samfunnsmessige, helsemessige og økonomisk uheldige konsekvenser

God omsorg de første årene enslige mindreårige asylsøkere tilbringer i Norge er avgjørende både for barnets videre utvikling, den psykiske helsen og for at barnet skal integreres i og føre tilhørighet til det norske samfunnet. Forslaget innebærer uten tvil en reduksjon i standard og kvalitet på tilbudet overfor en stor andel av de enslige mindreårige. Dette vil med stor sannsynlighet påvirke hvordan samfunnet som helhet vil fungere på sikt, og dermed også mtp samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser generelt.

Tiden enslige mindreårige oppholder seg i omsorgssentre er hovedsakelig mens saken deres er til behandling hos utlendingsmyndighetene, en periode som er preget av venting og usikkerhet. Mange av disse barna er traumatiserte etter å ha flyktet fra krig og konflikt, mange har forlatt familie og venner. Mange har sett forferdelige ting skje med familie og sine nærmeste, noen har mistet kontakt med familien og noen vet at familien fortsatt befinner seg i utsatte situasjoner. Mange har dessuten en traumatiserende flukt bak seg. Mange opplever derfor en utrygghet og redsel for framtida og frykt og savn ovenfor familie og venner. Da omsorgssenterloven ble tatt inn i barnevernloven i 2008 var behovet for psykososial kompetanse og barnevernsfaglig kvalitet avgjørende. At departementet er av den oppfatning at omsorgssentrene kun skal kompensere for fraværet av omsorgspersoner, synes derfor merkelig.

Når departementet skriver at behandling ikke skal skje i omsorgssentrene, men at barna skal henvises videre, er det svært vanskelig å se hvordan dette skal skje på en god og tilfredsstillende måte, dersom det ikke stilles krav til ansattes kompetanse og det heller ikke skal være noen krav til bemanningstetthet. Hvordan skal de ansatte da for det første gjøre en effektiv kartlegging av det enkelte barns behov, og for det andre oppdage det som eventuelt skal henvises videre til helsetjenesten?

Tiden i omsorgssentrene fungerer som en stabiliserings- og tryggingsfase, en tid der de enslige mindreårige lærer norsk språk, om norske verdier og det norske samfunnet og om det å bo i Norge. Mange bearbeider vanskelige opplevelser og traumer. Ansatte i omsorgssentre jobber i dag for at denne tiden skal oppleves som så ”normal” og trygg som mulig, de går på skole, får tilbud om fritidsaktiviteter og har voksne som støtter dem og passer på dem og hjelper dem gjennom tunge dager med sorg og savn. Barnevernsfaglig kompetanse er i så måte essensiell.

Departementets forslag legger opp til lavere krav til bemanning og kompetanse hos de ansatte, samt større avdelinger. Dette vil medføre mindre personlig veiledning for den enkelte, noe som kan medføre en økt belastning for allerede sårbare barn. Det vil bety mindre oppfølging av skole, lekser og norskundervisning, som igjen med stor sannsynlighet vil resultere i, særlig, dårligere språkopplæring. Det kan dessuten på sikt medføre større økonomiske utgifter, både i form av spesialisthelsetjenester for manglende tidlig behandling og adekvat oppfølging, samt koste samfunnet i form av kriminalitet, ekstremisme eller radikalisering.

Politidirektoratet, m.fl., bekrefter dette i sitt høringssvar før omsorgssenterloven ble vedtatt lagt inn i barnevernloven i 2008: «Politidirektoratet er enig i at barnevernet bør ha omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere i den første fasen etter ankomst til riket og understreker viktigheten av at denne gruppen barn har samme kvalitet på tilbudet som barn på barneverninstitusjoner. En styrking av tilbudet i den første fasen barna bor i landet vil, som påpekt i høringsnotatet, kunne bidra til å forebygge psykososiale problemer og kriminalitet, samt bidra til en god og trygg livssituasjon og oppvekst i Norge, eller en best mulig retur til hjemlandet. Vi tar de sterke politiske signalene om et eget omsorgssenter for denne gruppen asylsøkere, jf. høringsnotatets drøftelser, til etterretning.»[v]

 

  1. Avslutning

For å oppsummere er det vanskelig for oss å se dette forslaget som noe annet enn ytterligere en ønsket, politisk innstramning, og at denne vil ramme en særlig sårbar og utsatt gruppe, samt samfunnet som helhet, hardt. Antirasistisk Senter mener som nevnt innledningsvis at forslagene som omhandler omsorgssentrene avvises og ikke tas ut av barnevernloven eller legges nevneverdig om, noe det synes å være stor faglig enighet om og som dessuten støttes empirisk.

 

Med vennlig hilsen

for Antirasistisk Senter

 

Rune Berglund Steen                                                   Maria Wasvik

leder                                                                              rådgiver

 

 

Sluttnoter:

[i] https://www.bufdir.no/Om_oss/Om_Bufdir/Bufetat/

[ii] https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1992-07-17-100#KAPITTEL_6

[iii] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-28-2007-2008-/id496950/sec3#KAP3-3

[iv] https://www.udi.no/statistikk-og-analyse/statistikk/asylvedtak-etter-statsborgerskap-og-utfall-for-enslige-mindrearige-asylsokere-2016/

[v] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-28-2007-2008-/id496950/sec3#KAP3-3

Til toppen