Forsiden

Høringssvar fra Oslo kommune

Dato: 07.11.2017

Svartype: Med merknad

Vi viser til depratementets høringsbrev av 7.september, med svarfrist 9.november 2017.

Byråd for eldre, helse og sosiale tjenester avgir på delegert fullmakt følgende høringsuttalelse:

Oslo kommune er positiv til at ny definisjon presiserer at habilitering og rehabilitering skal ta utgangspunkt i brukerens livssituasjon og mål. Den presiserer betydningen av samhandling, økt funksjons- og mestringsevne, likeverdighet og deltakelse. Det er positivt at departementet tydeliggjør at habilitering og rehabilitering ikke er begrenset til fysisk funksjonsevne, men også inkluderer funksjonsnedsettelser forårsaket av psykiske helseplager, rusproblemer eller kognitiv svikt. Det er positivt til at definisjonen ivaretar brukerperspektivet og livsløpssyklus noe som er viktig for brukere med kroniske sykdommer og tilbakevendende plager og lidelser.

Oslo kommune støtter at begrepet «tidsavgrensede prosesser» tas ut av definisjonen. Det er ikke en forutsetning at habilitering og rehabiliteringen skal være tidsavgrenset så lenge prosessen er målrettet.

Definisjonen legger til rette for at brukerne skal motta kunnskapsbaserte tiltak, der gjennomføring av tiltakene er helhetlige, individuelle og er tuftet på brukerens egen livssituasjon, mål og behov. På den andre siden kan definisjonen slik den nå er formulert oppleves noe vag, med stort fokus på prosess, snarere enn hva den som mottar tjenesten skal oppnå. Det bør vurderes om formuleringen «… skal gis mulighet til å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltagelse i utdanning og arbeidsliv, sosialt og i samfunnet» (vår utheving) bør ha en mer normerende formulering. Dette kan for eksempel være: Prosessen skal gi mennesker med nedsatt funksjonsevne ferdighetene og hjelpemidlene de trenger til å oppnå optimal funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltagelse i utdanning og arbeidsliv, sosialt og i samfunnet.

Det er en fordel at brukerens nærpersoner, som kan være pårørende, men også andre, deltar i samarbeidet om rehabiliteringen, men dette må være brukerens eget valg i samråd med pårørende.

Begrepet «relevante arenaer» synes noe uklart og kanskje også unødvendig, og det er usikkert om det er hensiktsmessig å spesifisere «utdanning og arbeidsliv» i definisjonen, som to av mange arenaer i samfunnet. Selv om dette er viktige arenaer for mange vil det alltid være noen som ikke kan delta på disse to arenaene, men som likefullt ved hjelp av habilitering og rehabilitering kan delta i samfunnet på andre arenaer som er like viktige for dem. Slik den nye definisjonen er formulert, kan den fortsatt forståes dithen at habilitering og rehabilitering må være en tverrfaglig samarbeidsprosess mellom flere aktører.