Forsiden

Høringssvar fra Helsehuset IØMK IKS

Høringssvar til endring av forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator § 3. Definisjon av habilitering og rehabilitering

Dato: 07.11.2017

Svartype: Med merknad

Høringssvar til endring av forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator § 3. Definisjon av habilitering og rehabilitering

Høring – endring av forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator § 3. Definisjon av habilitering og rehabilitering.

Prosjekt Innovativ rehabilitering har mottatt høringsnotat av 7. september 2017, med forslag om ny definisjon av habilitering og rehabilitering.

Prosjektet uttaler seg på vegne av Helsehuset Indre Østfold Medisinske Kompetansesenter IKS, som eies av kommunene Askim, Eidsberg, Hobøl, Marker, Skiptvet, Spydeberg og Trøgstad.

 

Brukerperspektivet

Prosjektet støtter intensjonen om å forsterke brukerperspektivet, ved å legge vekt på brukerens, eller personens, livssituasjon og mål. Det er personen selv som må definere hva det vil si å leve et selvstendig liv, med sine utfordringer, i sitt lokalsamfunn.

I Prosjekt Innovativ rehabilitering har vi gått bort fra begrepet bruker, og sier heller person. Bruker relaterer til bruk av tjenester. I høringsnotatet påpeker brukerne imidlertid at «rehabilitering kan sammenliknes med et prosjektarbeid som kan skje på ulike livsområder og derfor kan mange aktører være involvert ikke bare innenfor helse, men nærpersoner, transport, skole, kultur og fritidsarenaer.» Vi mener at brukerbegrepet ikke vil gi samme mening på disse arenaene.

Personbegrepet understøtter hensikten med at rehabiliteringsprosessen skal ta utgangspunkt i personens livssituasjon og gjennomføres på arenaer som personen helst velger selv. Selvstendighet, mestring og deltakelse er mål for prosessen, men kan også være del av den. Når kan man da si at vedkommende endrer status fra bruker til person (eller borger – for å bruke danskenes ordlyd)?

I rehabilitering er det viktig å fokusere på endringsprosessen, fremfor å skulle identifisere seg med en diagnose- eller brukergruppe. Begrepet likepersonarbeid understreker dette. Begrepsbruk er også viktig for myndighetsoppfatning og forventning til roller i samarbeidsprosessen. Som helsepersonell er vi spesialister på vårt fagfelt. Vi møter en person som er spesialist på sitt eget liv.

 

Habilitering og rehabilitering

I tillegg til hensikten om å forsterke brukerperspektivet, med mål om pasientens helsetjeneste, sier høringsnotatet at definisjonen skal klargjøre forståelsen av habilitering og rehabilitering og tydeliggjøre forventninger til tjenestene. Selv om det er mange likheter mellom habilitering og rehabilitering, oppfatter brukerne dette som ulike områder. Videre sier høringsnotatet at «For å sikre brukerne av habiliteringstjenester et godt faglig tilbud, mener både fag- og brukermiljø at det er behov for at dette er et selvstendig fagområde.» I innspillsmøtet, som det vises til, ble det tatt til orde for å ha adskilte definisjoner.

Det nye forslaget har likevel tatt mest hensyn til røster i fagmiljøene som er redd for at «habiliteringsfeltets særtrekk gjøres mindre tydelig og derved svekkes hvis habiliteringsbegrepet utgår.» Vi deler ikke denne bekymringen, og mener at man her må tillegge brukernes vurdering av definisjonen større vekt.

 

I henhold til høringsnotatet er særegenhetene ved habilitering og rehabilitering som følger:

Habilitering

Rehabilitering

  • Tiltak som har som mål å utvikle funksjons- og mestringsevne …
  • Spesielt rettet mot barn eller voksne med medfødte eller tidlig ervervede helse- og/ eller funksjonsproblemer.
  • Målgruppen trenger bistand for å etablere og oppøve funksjoner og ferdigheter som de i utgangspunktet ikke har hatt.
  • For mange innebærer dette at de ikke følger et forventet utviklingsløp.
  • Behovet for habilitering varer som oftest livet ut.
  • Tiltak som har som formål å bidra til at en person gjenvinner eller bevarer [funksjons- og mestringsevne]
  • [Retter seg mot personer der funksjon] er tapt, eller står i fare for å tapes, på grunn av sykdom, skade eller inaktivitet.
  • Brukeren er hovedaktør i prosessen og gjør oftest selv mye av innsatsen som inngår i tiltakene

 

 
 
 

Forskjellene har konsekvenser på både system- og personnivå

  • Det er grunnleggende forskjeller i bakgrunn og rammer for de som er under habilitering og de som er under rehabilitering.
  • Det vil være svært ulik tilnærming i selve behandlingen om en funksjon er tapt eller ennå ikke utviklet.
  • Forutsetningene for egeninnsats og evne/eller muligheter til å ta ansvar i egen prosess, vil i utgangspunktet være ulike.
  • Betydningen av tidlig innsats og intensiv trening vil tolkes ulikt ettersom behovet for tjenester er knyttet til gjenvinning av funksjon og fare for funksjonsfall, eller om behovet varer livet ut.

I en tid hvor det arbeides med å skape kvalitet i en tjeneste, sees det derfor som svært uheldig å samle disse to ulike arbeidsområdene under en og samme definisjon. Vi kan heller ikke se at Danmark og WHO, som det vises til i høringsnotatet, har definert habilitering og rehabilitering i samme formular.

 

Rehabilitering

Prosjekt Innovativ rehabilitering har et mandat for å styrke rehabiliteringsfeltet. Det er derfor naturlig at prosjektet uttaler seg spesielt om rehabilitering i denne høringsuttalelsen.

Tidsavgrensning

Et vesentlig kjennetegn på en rehabiliteringsprosess, er at den er tidsavgrenset. Vi synes brukernes sammenlikning av rehabilitering med prosjektarbeid er treffende: Et prosjekt har en viss varighet, og det settes opp prosjektmål som skal oppnås i løpet av perioden. I tillegg forventes det effekter som gjør seg gjeldende i tiden etter prosjektperioden.

Når departementet kommenterer tidsavgrensning i høringsnotatet, knyttes betraktningene til personer som lever med kroniske sykdommer og deres innsats for å «mestre egen sykdom», «forebygge funksjonsfall» og «opprettholde funksjon». Selv om kronikere lever med sine utfordringer daglig, er vi opptatt av at det i perioder vil være behov for en mer målrettet rehabiliteringsinnsats.

Personens mål, motivasjon og egeninnsats er vesentlig for en vellykket rehabilitering. I en prosess uten milepæler kan det være vanskeligere å opprettholde viljen og intensiteten underveis.

 

Tas tidsavgrensningen bort fra rehabilitering, kan det få konsekvenser for kvalitetsarbeidet:

  • I objektiv kvalitetsvurdering av rehabilitering vil verdier som tidlig innsats, treningsintensitet og målinger ved gitte tidspunkt i et forløp falle bort. Antall kontaktpunkter, møter og andre kvantifiserbare data vil vanskelig kunne benyttes som indikator på kvaliteten på tjenesten.
  • I den subjektive kvalitetsvurderingen blir det et spørsmål om man kan snakke om endt rehabilitering. Som en del av mestringsopplevelsen vil det være viktig å kunne betrakte rehabilitering som en avsluttet prosess.
  • For både tjenesteyter og personen selv er det av betydning å kunne måle om en viss innsats over en viss tid har ført til resultater.

 

Egeninnsats

Høringsnotatet trekker frem egeninnsats som et særpreg for rehabilitering. Brukerne uttalte (på innspillsmøtet) at «Rehabilitering må spisses mot brukernes egen innsats.» Egeninnsatsen forutsetter motivasjon og er avgjørende for intensitet. Forskning presenterer dette som kritiske suksessfaktorer i rehabilitering.

Personens rolle i rehabiliteringsforløpet er ikke å være en passiv mottaker av tjenester, men å ha en aktiv og ansvarlig rolle. Når både brukermiljøene, forskermiljøene og helsemyndigheten er enige om betydningen av egeninnsatsen, bør det ligge til rette for at dette inngår i definisjonen av rehabilitering.

 

Tverrfaglighet

Vi oppfatter det slik at forrige definisjons «flere aktører» er erstattet med «tjenesteytere, evt. pårørende og tjenesteytere» i forslaget til ny definisjon. Dette vurderes som begrensende på minst to måter:

  • Rehabilitering er et fag der personen best når sine mål i samarbeid med tjenesteytere og andre berørte og relevante aktører i samfunnet.
  • Forskrift om habilitering, rehabilitering, individuell plan og koordinator skal blant annet sikre at tjenestene tilbys og ytes samordnet, tverrfaglig og planmessig. Tverrfaglighet er en kvalitet som kjennetegner faget, og en endring i definisjonen vil gjøre det enda vanskeligere å argumentere for faglig bredde.

Ulike faglige perspektiver er avgjørende for en vellykket rehabiliteringsprosess. Om ikke selve forløpet innebærer innsats fra flere profesjoner, så er det viktig at det ligger en tverrfaglig vurdering til grunn. Dette er også helt i tråd med de siste føringene fra HOD vedrørende tverrfaglig kartlegging av personers ressurser og mestreevne.

 

Ny definisjon

Forslag til ny definisjon omfatter både habilitering og rehabilitering. Vi har så langt argumentert for at dette er forskjellige fagområder, som bør omfattes av hver sin definisjon. I det følgende vil vi i tillegg kommentere et par begreper i forslaget.

Kunnskapsbaserte tiltak

Når det står «kunnskapsbaserte tiltak fra aktørene» oppfattes det slik at den offentlige tjenesten må sørge for at alle tiltak som inngår i rehabiliteringen – enten det gjelder personens egenaktivitet eller bistand fra pårørende, arbeidsgiver, foreningen eller idrettslaget – bygger på faglig kunnskap. Setningen vil positivt utfordre det offentliges veilednings- og oppfølgingsinnsats gjennom hele forløpet. Det er imidlertid ikke sikkert at begrepet er like anvendelig for alle tiltak som omfatter deltakelse og aktiviteter av sosial karakter, men som for personen kan oppleves som meningsfulle.

 

… skal gis mulighet til å oppnå best mulig …

Vi ser at formålet med «å oppnå best mulig» er erstattet med «at brukeren, …, skal gis mulighet til å oppnå best mulig». Dette kan oppfattes som en måte å legge ansvar på personen selv: Det legges til rette, men resultatene forutsetter egeninnsats. På en annen side opprettholdes det en ide om at personen er mottaker og de andre er givere.

Å si at personen «skal gis mulighet til» kan fungere med tanke på selvstendighet og deltakelse, men arbeid rettet mot funksjons- og mestringsevne handler om mer enn tilrettelegging. Her har WHO i sin definisjon funnet en hensiktsmessig inndeling:

  • «aimed at enabling them to reach and maintain their optimal … functional levels»
  • «provides disabled people with the tools they need to attain independence and self-determination."

 

Utdanning og arbeidsliv

Tillegget om utdanning og arbeidsliv sørger for at området for selvstendighet og deltakelse er mer dekkende. Samtidig kan man spørre seg om hvor omfattende definisjonen behøver å være. Kan man tenke seg at omfanget er underforstått idet man et annet sted sier «relevante arenaer»? Den danske definisjonen forenkler dette punktet ved å knytte målsettingen til personens preferanse, idet de sier at formålet er at personen «opnår et selvstændigt og meningsfuldt liv.»

Konklusjon

I vårt høringssvar har vi lagt vekt på at definisjonen av et fagområde danner forutsetninger for faglig innhold og kvalitet. Vi representerer et rehabiliteringsprosjekt, og har gjennom dette høringssvaret argumentert for å tydeliggjøre rehabiliteringsfeltet spesielt.

Rehabilitering skiller seg fra habilitering på særlig tre måter: Formål om å gjenvinne funksjon eller forebygge funksjonsfall, gjennom et tidsavgrenset forløp, der egeninnsatsen utgjør en grunnleggende forutsetning.

Vi foreslår derfor at departementet utarbeider nye høringsforslag med definisjoner for hvert av feltene habilitering og rehabilitering.

Med utgangspunkt i gjeldende definisjon og høringsforslagets definisjon, har vi utarbeidet et alternativt forslag til definisjon av rehabilitering:

Høringens definisjon

Habilitering og rehabilitering skal ta utgangspunkt i brukerens livssituasjon og mål.

Habilitering og rehabilitering er målrettete samarbeidsprosesser mellom bruker, pårørende, tjenesteytere og på relevante arenaer.

Prosessene kjennetegnes ved koordinerte, sammenhengende og kunnskapsbaserte tiltak fra aktørene.

Formålet er at brukeren, som har eller står i fare for å få begrensninger i sin fysiske, psykiske, kognitive eller sosiale funksjonsevne, skal gis mulighet til å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltagelse i utdanning og arbeidsliv, sosialt og i samfunnet.

Forslag til definisjon, rehabilitering

Rehabilitering er en målrettet, tidsavgrenset samarbeidsprosess mellom en person, pårørende, tjenesteytere og andre aktører.

Prosessen baseres på personens behov, livssituasjon, mål og egeninnsats.

Rehabiliteringsforløpet tar utgangspunkt i en tverrfaglig vurdering og består av koordinerte og sammenhengende tiltak, som gjennomføres på relevante arenaer.

Formålet er at personen, som har eller står i fare for å få begrensninger i sin fysiske, psykiske, kognitive eller sosiale funksjonsevne, skal oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, med muligheter for et selvstendig og meningsfylt liv, slik personen selv definerer det.

   

Askim 07.11.2017

Kari Anne Dehli

Prosjektleder Innovativ rehabilitering