Forsiden

Høringssvar fra Sunnaas sykehus HF

Ny rehabiliteringsdefinisjon Fra Sunnaas sykehus

Dato: 06.11.2017

Svartype: Med merknad

Nesodden 06.11 2017

Nytt høringssvar fra Sunnaas sykehus HF som erstatter høringssvar av 04.10.17

 

Notat til høring, ny rehabiliteringsdefinisjon, fra Sunnaas sykehus HF

I høringsnotatet siteres det fra Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering 2017-2019 at regjeringen legger til grunn at «en bred forståelse av habilitering og rehabilitering inkluderer alle brukere av helse- og omsorgstjenesten som har behov for en målrettet innsats for å opprette, gjenopprette, vedlikeholde og bedre funksjon, forebygge funksjonsfall og lære å mestre livet med sykdom og funksjonsnedsettelse.» Det nevnes også at den nye definisjonen ikke vil innebære rettighetsendringer eller ha økonomiske konsekvenser, men en større andel tjenester inkluderes i samlebetegnelsen «habilitering og rehabilitering». Dermed blir den foreslåtte nye definisjonen av habilitering og rehabilitering veldig generell og lite avgrensende.

Dette understøttes også av at definisjonen nå også skal inkludere monofaglige tiltak (for øvrig til forskjell fra de danskene definisjonene av «genoptræning» versus «rehabilitering»). Det står i høringsnotatet på sidene 9/10: «Eksempelvis er det nær 3500 avtalefysioterapeuter som gjennom sin praksis bidrar til å opprettholde og forbedre pasientenes funksjonsevne. I gjeldende definisjon defineres rehabilitering som en prosess hvor flere aktører samarbeider. I en snever fortolkning av denne vil tiltak utført hos fysioterapeut ikke omfattes, fordi det i mange tilfeller ikke er flere faglige aktører som samarbeider.» Det blir da uklart hvilke monofaglige tiltak som ikke vil være omfattet av den nye definisjonen. Når fastlegen yter tjenester for en kronisk syk pasient, f.eks. en pasient med KOLS som får oppfølging og får forskrevet legemidler, må vel dette anses rehabilitering da dette er tiltak som «tar utgangspunkt i brukerens livssituasjon og mål», er en «målrettet samarbeidsprosess mellom bruker og tjenesteytere», og «gir mulighet til å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltagelse i utdanning og arbeidsliv, sosialt og i samfunnet»?

At den nye definisjonen blir for bred kan illustreres ved å erstatte ordene «habilitering og rehabilitering» med hhv. «helsetjenesten» og «helsehjelp»: «Helsetjenesten skal ta utgangspunkt i brukerens livssituasjon og mål. Helsehjelp er målrettete samarbeidsprosesser mellom bruker, pårørende, tjenesteytere og på relevante arenaer. Prosessene kjennetegnes ved koordinerte, sammenhengende og kunnskapsbaserte tiltak fra aktørene. Formålet er at brukeren, som har eller står i fare for å få begrensninger i sin fysiske, psykiske, kognitive eller sosiale funksjonsevne, skal gis mulighet til å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltagelse i utdanning og arbeidsliv, sosialt og i samfunnet."

 

 

 

På Sunnaas sykehus møter vi pasienter som opplever at de ikke ivaretas tilstrekkelig av kommunale aktører, og får vanskeliggjort sine liv i betydelig grad. Noen relaterer det til systemfeil, hvor holdninger også bidrar til dårlig saksbehandling. En definisjon endrer ikke dette uten at man også omtaler virkemidler som kan styrke de kommunale tjenesters evne til å foreta faglig gode beslutninger og tilby relevante tjenester, og betydningen av spesialisthelsetjenestens bidrag når det gjelder å dokumentere og tydeliggjøre behov. Spesialister innen fysikalsk medisin og rehabilitering behandler, samordner og gjennomfører kunnskapsbaserte rehabiliteringstiltak. Fagområdet bygger på en bio-psykososial forståelsesmodell. Hovedformålet med rehabiliteringen er å bistå brukeren til å nå sine prioriterte mål innenfor funksjon, aktivitet og deltakelse, gitt de endrede forutsetninger en skade eller sykdom har medført.

 

Vi tolker høringsnotatet som at det vektlegger to rehabiliteringstilnærminger. Den første innebærer en forståelse av at rehabilitering er det samme som en aktiv tilnærming, der individene som opplever svikt i funksjon får et stort ansvar for å definere egne behov og mål. Definisjonen kan også omhandle personer med rus, psykiatri og alvorlig kognitiv svikt, og kanskje inkluderer man også demens og eldre, siden man nevner omsorgstjenesten. Derved omhandler tjenestene pasienter med stor variasjon når det gjelder prognose, råderett over eget liv og evne til å innta en aktiv posisjon i egen rehabilitering. Pårørende inngår også i dette bildet. Sunnaas sykehus vil påpeke viktigheten av at ansvarsforholdet mellom tjenesteytere og pasienter er tydelig. Mange pasienter vil ha meninger om hva de ønsker av tiltak som kan bedre deres liv, men de færreste kjenner til evidensbaserte behandlingsprogram og prinsipper som kunne bedret deres funksjon. Det er derfor grenser for hvor stort ansvar man kan legge på pasienten alene når det gjelder utforming av behandlingsplaner.

En annen tilnærming til rehabilitering i høringsnotatet har fokus på den innsatsen individer kan bidra med for å forebygge gradvis eller kontinuerlig svikt i funksjon (s. 4), og den støtte de trenger fra ulike tjenester for å kunne foreta kunnskapsbaserte valg. Det betones at «det er brukernes mål og behov som må være styrende for den innsatsen kommuner og spesialisthelsetjenesten bistår brukeren med» (s. 10). Dette er viktig. Sunnaas sykehus vektlegger i dette høringsnotatet i tillegg at det også er svært viktig at mennesker som har, eller står i fare for å få funksjonsnedsettelser, har tilgang på tjenester eller kompetente personer som kan støtte dem i deres beslutningstaking.

På side 9 av høringsnotatet står det at det «er brukerens behov og mål for eget liv som skal være styrende for om personen får habilitering eller rehabilitering og i hvilken form.» Selv om altså ordet «behov» nevnes i begrunnelsen, er det likevel ikke tatt inn i forslaget for ny definisjon. Både med tanke på at brukere kan være ute av stand til å se eller formulere sine egne behov, og med utgangspunkt i at rettigheter for helsetjenester generelt er knyttet til brukernes behov, mener vi at ordet «behov» bør inkluderes i definisjonen.

 

På dette grunnlag anbefales det fra Sunnaas sykehus HF følgende forslag til forskriftsendring:

 

Helse- og omsorgsdepartementets forslag:

Sunnaas sykehus’ forslag:

 

Habilitering og rehabilitering skal ta utgangspunkt i brukerens livssituasjon og mål.

 

 

Habilitering og rehabilitering er målrettede samarbeidsprosesser mellom bruker, pårørende og tjenesteytere og på relevante arenaer. Prosessene kjennetegnes ved koordinerte, sammenhengende og kunnskapsbaserte tiltak fra aktørene.

 

 

 

Formålet er at brukeren, som har eller står i fare for å få begrensninger i sin fysiske, psykiske, kognitive eller sosiale funksjonsevne, skal gis mulighet til å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltagelse i utdanning og arbeidsliv, sosialt og i samfunnet.

 

 

Habilitering og rehabilitering bygger på spesialisert kunnskap og må ha brukerens livssituasjon, behov og mål som utgangspunkt.

 

Habilitering og rehabilitering er målrettede prosesser der tjenesteytere på ulike arena og nivå samarbeider med brukere og deres pårørende. Tiltakene må være kunnskapsbaserte, koordinerte og sammenhengende, og formidles til brukere på en slik måte at de kan ta begrunnede valg hvis de har helsemessige forutsetninger for å gjøre det.

 

Habilitering og rehabilitering har som formål at brukere som har, eller står i fare for å få begrensninger i sin fysiske, psykiske, kognitive eller sosiale funksjonsevne, mottar tjenester for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltagelse i utdanning og arbeidsliv, sosialt og i samfunnet.