Forsiden

Høringssvar fra Bamble helsestasjon og skolehelsetjeneste

Dato: 14.02.2020

Høringssvar fra Bamble helsestasjon og skolehelsetjeneste

Vi har forståelse for at hensikten med forskriftsendringen er å synliggjøre muligheten, og at det ikke er en plikt. Barn og unge oppholder seg i hjemmet, barnehagen og skolen, og vi anerkjenner deres behov for rask hjelp som er lokalt lett tilgjengelig. Helsestasjon og skolehelsetjenesten har god kompetanse og kjennskap til barn og unges behov, kjenner deres skole, barnehage, og andre interne og eksterne tjenester. Vi ser også at tjenester som ytes til barn og unge ikke henger godt nok sammen, det er mange samarbeidspartnere og det er også en balansegangen mellom barn og foreldres behov som kompliserer oppfølging på et annet vis enn for voksne. Så å si alle barn er brukere av kommunens tjenestetilbud gjennom barnehage og skole som gjør at behandling og oppfølging er mest effekt når den skjer lokalt. Helsestasjon og skolehelse er vant til å jobbe tverrfaglig, koordinere, og bidrar til å løse små og store problemer lokalt. Slikt sett er tjenesten godt tilrettelagt for barn og unge. Samtidig tenker vi at behandling av milde til moderate psykiske helseplager hos barn bør rettes mot foreldre med en tydelig (eksplisitt og implisitt) forventing til at foreldre er de sentrale endringsagentene. I dette ligger også et behov for å se barn og ungdom som en del av en større helhet (familie, nettverk, nærmiljø), og å arbeide med utløsende og opprettholdende faktorer utenfor individet. Et foreldre-, familie og nettverksfokus er særlig viktig i sammensatte saker. Vi tenker at det vil være en fordel om behandling av barn, unge og familier organiseres på en måte som gjør at hele kan følges av én instans med flerfaglig kompetanse.

Vi vet at tjenesten kan og bør oppgraderes med flere yrkesgrupper, men det er ikke lett å rekruttere ulike fagpersoner med den rette kompetansen, til ofte små stillinger. Tanken er god, men i praksis blir det nok helsesykepleier som blir den som også må gi behandlingen lokalt. Og slik det er i dag skal vi være faglig dyktige på mange områder. Med ytterligere krav blir kunnskapsspennet for stort til at vi blir gode både på f.eks vurdering av hodeskader, prevensjonsveiledning, behandling av angst, forebygging og behandling av rusavhengighet osv. Dette store kompetansespennet kjenner vi allerede på. En utvidet utdanning på masternivå blir ikke omfattende nok til å favne all kunnskap som man bør ha for å mestre en slik jobb.

Hvis forskriften utvides til at helsestasjon og skolehelsetjenesten kan gi nødvendig behandling og oppfølging for lettere psykiske og somatiske tilstander er det mye enklere for kommunens ledelse, foreldre, fastleger og spesialisthelsetjenesten å forvente og kreve at helsesykepleier skal ta seg av behandlingen. Vi ønsker ikke at oppgavene legges til helsestasjon og skolehelsetjenesten uten å sikre nødvendig kompetanse og kapasitet. Spesielt når det står i teksten at det ikke forventes å skulle øke ressursbruken synes vi det mangler en forståelse for hva forskriftsendringen kan innebære i praksis. Det skaper forventninger hos ledelsen i kommunen, hos samarbeidspartnere som spesialisthelsetjenesten, fastleger og hos den enkelte helsesykepleier. I praksis blir «muligheter» raskt til må-oppgaver som helsestasjon og skolehelsetjenesten får i oppdrag å løse. Tjenesten gir i dag tilbud først og fremst til hele barne- og ungdomsgruppen og deres familier, og fokuset er forebygging. Vi frykter at konsekvensen av at behandling legges til skolehelsetjenesten er at helsesykepleierenes ressurser blir bundet opp til de få med store behov, mens de mange med mindre utfordringer får dårligere oppfølging at selektiv og universell forebygging får liten plass.

Hvilke utfordringer, lidelser og diagnoser mener man med ordene «nødvendig behandling og oppfølging av lettere psykiske og somatiske tilstander» ? Hvem skal definere ordenes praktiske innhold? Kommunen, familien, spesialisthelsetjenesten, fastlegen, den enkelte helsesykepleier? Formuleringen innbyr til diskusjon hvor det er vanskelig å bli enige fordi man har ulik tolkning og ulike interesser. Skal forskriftsendringen bli praktisk gjennomførbart bør det være spesifisert hvilke diagnoser/tilstander vi skal følge opp, slik at det ikke blir basert på individuelle vurderinger. Denne endringen av forskriften må også sees i sammenheng med andre sentrale endringer som pakkeforløpet for barn og unge. Vi erfarer at det allerede er blitt betydelig vanskeligere å få godtatt en henvisning til BUP. Med pakkeforløp stilles det allerede krav til mye samhandling før, under og etter henvisning. Det er press fra ulikt hold og omfanget er stort, jfr Mestre hele livet side 41-42:

Beregninger fra Folkehelseinstituttet viser at mellom 15 og 20 prosent av barn og unge har så betydelige psykiske plager at det går utover deres daglige fungering. Mange av disse kan sannsynligvis klare seg godt dersom de får tilbud om lavterskel­hjelp og tidlig intervensjon. Omkring 8 prosent har plager av en slik art og intensitet at de tilfredsstiller kravene til en diagnostiserbar psykisk lidelse, og kan trenge mer spesialisert behandling. Slik behandling kan skje i kommunen eller i BUP.

Vi ser at barn, unge og familier med barn med sammensatte utfordringer i mange tilfeller opplever mangelfull oppfølging og koordinering av tjenester, men dette er et felles ansvar som alle instanser må ta sin del av. Koordineringen bør gjøres i et samarbeid og først og fremst av de som er behandlere. ( fastlege, sykehus, BUP etc.) Hvis vi på helsestasjon og skolehelsetjenesten skal behandle og følge opp lettere psykiske tilstander, må det være i tett dialog og samarbeid med fastleger og spesialisthelsetjenesten. Det opplever vi ikke at vi har i dag. Slik det er i dag ser ikke BUP eller Habiliteringstjenesten oss som en naturlig samarbeidspartner. De deler sjelden informasjon med helsestasjon og skolehelsetjenesten, de deler oftest kun med fastlegen. En endring krever mye informasjonsdeling og utvidet samhandling, som også er ressurskrevende. Vi mener det er en forutsetning for å lykkes med en forskriftsendring, er at spesialisthelsetjenesten både er mer samarbeidsorienter, overholder sin veiledningsplikt, og legger til rette for å komme ut i kommunen for å bidra til behandling lokalt slik Nasjonal helse og sykehusplan kap 4.4 beskriver.

Oppsummert:

Vi anerkjenner behovet for at barn og unges helse blir løftet fram som et satsingsområde, både forebyggende og behandlende. Vi frykter samtidig at en utvidelse av forskriften fra forebygging til mulighet for å behandle, blir til mye behandling og mindre forebygging. Både fordi det er mer tidkrevende å behandle, krever enda mer dybdekunnskap om flere temaer, og det tvinger seg lettere fram et prioriteringsdilemma: skal tjenesten prioritere de som har problemer, eller de som kan få problemer.