Forsiden

Høringssvar fra Folkehelseinstituttet

Dato: 14.02.2020

Høringssvar – Forslag til endring i forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Folkehelseinstituttet støtter intensjonen om å legge til rette for enklere tilgang til lavterskel hjelp for lettere psykiske og somatiske plager i kommunene. Mange helsestasjoner og skolehelsetjenester (HS & SHT) tilbyr slik hjelp i dag. Vi er enige i problembeskrivelsen i Kapittel 2 Bakgrunn, at det er mange barn og unge som opplever manglende eller vanskelig tilgjengelig lavterskeltilbud, kanskje særlig for lettere psykiske plager, og at det er behov for koordinering av aktiviteter ved sammensatte problemer.

Vi ser samtidig at forslaget reiser noen problemstillinger som bør adresseres for at slikt arbeid i HS & SHT skal bli eller være forsvarlig.

Det poengteres flere steder at HS & SHT skal kunne tilby «behandling og oppfølging for lettere psykiske og somatiske tilstander» hos barn og unge. Begrepsbruken her er noe unyansert. En «tilstand» er et nøytralt begrep på noe som kan være godt eller dårlig, og er ikke det samme som en plage eller lidelse. Vi vil anbefale å benytte begrepet «plage», som kan karakteriseres av symptomer eller ubehag som går ut over hvordan man har det i hverdagen, men som ikke er i samme omfang som en diagnostiserbar lidelse. En psykisk lidelse skal utredes og behandles i spesialisthelsetjenesten. Det er videre nødvendig å definere hva som menes med «lettere» psykiske plager og det bør beskrives nærmere hvordan det skal avgjøres om noe kan karakteriseres som lettere. For eksempel står det i Kapittel 2 at dette inkluderer rus- og voldsproblematikk. Et slikt utsagn er unyansert og det må tydeliggjøres om man her for eksempel mener tilstander der den unge selv tester ut rus og/eller er involvert i slåsskamper, eller om det gjelder unge som er utsatt for rus og vold i hjemmet. Det siste hører ikke inn under betegnelsen «lettere psykiske tilstander».

Det er også uklart hva som menes med behandling. Behandling i helsetjenesten vil som regel innebære en form for definert og beskrevet prosess, operasjon eller prosedyre som er testet ut og funnet egnet for formålet. Den som gir behandling må ofte ha hatt opplæring eller sertifisering for utøve behandlingen. Det vises da også til helse- og omsorgstjenesteloven §4-1 om at de helse- og omsorgstjenestene som tilbys skal være forsvarlige. Mange helsesykepleiere har utdanning eller opplæring i ulike behandlingsmetoder og kan tilby disse, men det varierer mellom kommuner hvilke behandlinger de har kompetanse på. Ved lettere psykiske plager kan det være god hjelp å ha noen å snakke med og som eventuelt kan bistå i å finne videre behandling. I teksten som følger forskriften bør det skilles mellom tilbud om støttesamtaler og veiledning og tilbud om behandling, og vises til at tilbud om behandling krever godkjent opplæring.

Det poengteres at forslaget ikke vil innebære økonomiske konsekvenser for kommunene og at forslaget er ikke ment å medføre konsekvenser for den forebyggende og helsefremmende innsatsen som kommunen nå plikter å tilby. Det hevdes videre at forslaget kan gi mer effektiv ressursbruk og redusert fragmentering, og at tjenestens helsefremmende og forebyggende funksjon ikke svekkes ved dette. Imidlertid er det dokumentert at tjenesten har vært underbemannet ut i fra normert behov (jfr rapport IS-2542: Kartlegging av årsverk i helsestasjon- og skolehelsetjenesten). Situasjonen er noe styrket de senere år. Det er viktig å sørge for videre styrking av tjenestene slik at det forebyggende og helsefremmende arbeidet ikke rammes av økte oppgaver.

Det vises til at HS & SHT allerede i dag har oppgaver knyttet til koordinering og samarbeidet med andre instanser, men dette gjelder stor grad barn som har sammensatte eller langvarige behov. Når man bruker dette som argument for at tjenesten skal bidra til påta seg en ny (muligens ressurskrevende) behandlings/oppfølgingsoppgaver, bør dette bygge på en vurdering av hvordan dette fungerer i dag.