Forsiden

Høringssvar fra Bodø kommune v/ Barne- og Familieenheten

Dato: 20.02.2020

Helse- og omsorgsdepartementet

Postboks 8011 DEP

0030 Oslo

Bodø 20.02.2020

Høringssvar – Forslag til endring i forskrift om kommunens helsefremmende og forbyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Vi viser til høringsnotat med forslag til endring i forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Barne- og familieenheten (BFE) i Bodø kommune er en organisatorisk enhet som består av Helsestasjon-, skole og migrasjonshelsetjenesten, Ergoterapi- og fysioterapitjenesten, Psykisk helsetjeneste, Spesialpedagogisk fagteam, Pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) og Utekontakten.

De ulike tjenesteområdene driftes innenfor gjeldende lover, forskrifter og faglige retningslinjer, men har som uttalt mål at man samlet sett skal styrke den tverrfaglige samhandlingen rundt barn, unge og deres familier med behov for koordinerte tjenester. Enheten har til sammen både et forebyggende og helsefremmende ansvar, samt ansvar for ivaretakelse av barn og unges behov for helsehjelp, behandling, re/habilitering, sakkyndig vurdering og spesialpedagogisk bistand.

Høringsnotatet har vært til vurdering i alle helsetjenestene i BFE.

BFE deler utfordringsbilde som tegnes i bakgrunnen for forslaget. Tjenestene rundt barn/unge og deres familie kan oppleves fragmenterte og søyleorganisert, og det er for lite koordinering mellom tjenestene. Det er nødvendig å gjøre behandlingstilbudet mer tilgjengelig, og ressursbruken mer effektiv. Vi er derimot uenig i at dette løses ved å innføre ansvar for behandling og oppfølging for lettere psykiske og somatiske tilstander i formålet for helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Uklare begrep og fare for forskyvning fra forebygging til kurativ virksomhet

I høringsnotatet går det ikke frem hva som menes med «nødvendig behandling», «oppfølging» og «lettere somatisk og psykiske tilstander». Uten en nærmere redegjørelse for disse begrepene viskes grensene ut for ansvarslinjer og forventninger til roller og oppgaver. Slik kan heller en slik tilføyelse i formålsparagrafen føre til mer fragmentering, uhensiktsmessig ressursbruk og i verste fall ansvarsfraskrivelse.

Forebygging og helsefremmende arbeid har tradisjonelt stått under press i kommunehelsetjenesten. De siste årene har dette endret seg. Forebyggende og helsefremmende arbeid har fått større rom og forståelse etter bevist satsning fra myndighetene med blant annet nasjonale faglige retningslinjer og styrking av helsestasjon- og skolehelsetjenesten over statsbudsjettet.

Med ny tilføyelse i formålsparagrafen om behandling og oppfølging, uten ytterligere klargjøring om hvilke yrkesgrupper som får hvilket ansvar - er vi redd dette undergraves og at ressursene igjen dreies fra forebyggende, universelle tiltak til individrettede behandlingstiltak.

Fastlegens rolle

Vi mener dette forslaget utfordrer fastlegens rolle opp mot rollen som lege på helsestasjonen og på skolene. Det er uheldig at utredning og behandling kan settes i gang uten samarbeid med fastlegen, noe som kan føre til parallelle løp og i ytterste konsekvens true pasientsikkerheten. Fastlegen må i størst mulig grad ha det store bilde. Heller enn å redusere fastlegens ansvar bør det legges til rette for at dette samarbeidet blir styrket. Digitalisering gjør det i dag mulig å i langt større grad kommunisere på en enkel måte. Det må skilles mellom rollen legen har på helsestasjonen og fastlegens rolle og ansvar.

Andre helseprofesjoners rolle

Psykologer og fysioterapeuter har et selvstendig behandleransvar i kommunehelsetjenesten. Kommunehelsetjenesteloven pålegger også disse helseprofesjonene å jobbe helsefremmende og forebyggende, ofte gjøres dette som en del av arbeidet i helsestasjon- og skolehelsetjenesten.

Helsesykepleiere og jordmødre har ikke kompetanse og myndighet til å sette diagnoser.

Forslaget kan føre til større ulikhet kommunene i mellom

Ved å innføre formålsparagraf om at helsestasjons- og skolehelsetjenesten kan gi nødvendig behandling og oppfølging for lettere psykiske og somatiske tilstander, uten nærmere redegjørelse for prioriteringer, kompetanse og rolleavklaringer – kan dette føre til store ulikheter kommuner og bydeler imellom.

Vi er helt enige i at det må gjøres grep for å få samordnet tjenester rundt barn og unge og bedre tilgjengeligheten. Dette må imidlertid ikke gå på bekostning av det forebyggende og helsefremmende arbeidet i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Med en slik tilføyelse i formålsparagrafen vil vi være bekymret for at det universelle tilbudet trues.

Med vennlig hilsen

Eli Taranger Ljønes

Rådgiver

Helsestasjon, skole- og migrasjonshelsetjenesten

Grete Willumsen

Enhetsleder

Barne- og familieenheten