Forsiden

Høringssvar fra Forum for psykologer i kommunen

Dato: 19.02.2020

Er dette en utreding?

Forum for psykologer i kommunen har ved gjennomlesning av dette dokumentet undret oss over at dette kalles en utredning med bakgrunn i utsagnet om at «I arbeidet med Mestre hele livet – Regjeringens strategi for god psykisk helse (2017-2022) ble det, blant annet som et svar på denne utfordringen, besluttet at regjeringen skal utrede om formålet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal endres til også å inkludere behandling og oppfølging for både psykiske og somatiske tilstander.»

Drøfting av premisser mangler.

Vi savner en grunnleggende drøfting av hva som ligger i begrepene lettere psykiske og somatiske tilstander, og mener derfor at et viktig premiss mangler for arbeidet i utredningen. Vi ser at av vansker som faktisk er brukt som eksempler (riktig nok i forhold til oppfølgingsoppgaver) skriver departementet: «Dette inkluderer også rus- og voldsproblematikk. Barn, unge og familier med barn med sammensatte utfordringer opplever i mange tilfeller mangelfull oppfølging og koordinering av tjenester.» Vi går ut fra at departementet ikke mener at dette er eksempler på lettere vansker, og mener at det trengs en avklaring av hvilke typer vansker departementet mener hører til de lettere. Vi mener også at det i en utreding om behandling av psykiske og somatiske vansker på kommunalt nivå vil være naturlig å drøfte hva som skal behandles av fagpersoner og hva som er alminnelige livsutfordringer der støtte og trøst fra foreldre og venner er en mer adekvat «behandling» Vi ser en fare for overbehandling, og mener at for eksempel kjærlighetssorg og vanlige konflikter mellom foreldre og barn er allmenne utfordringer som ikke trenger behandling av fagpersoner.

Vi mener også at det bør ligge en vurdering av hvilke kompetansekrav som bør stilles for behandling av ulike helsevansker. Departementet skriver: «I helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 stilles det krav om at de helse- og omsorgstjenestene som tilbys eller ytes skal være forsvarlige» Og vider: «Kommunen har en plikt til å tilrettelegge tjenestene slik at tilstrekkelig fagkompetanse sikres i tjenestene, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 første ledd, bokstav d.» Utredningen sier ingenting om hva dette vil si i praksis når det gjelder behandling og oppfølging av psykiske og somatiske tilstander, derimot er departementets konklusjon at «Alle yrkesgrupper som jobber i helsestasjons- og skolehelsetjenesten har kompetanse til å gi behandling og oppfølging som naturlig etterspørres der. Behandling og oppfølging for lettere psykiske og somatiske tilstander bør kunne utføres både av helsesykepleiere og annet helsepersonell.» Vi er uenige i dette, og mener her burde vært gjort et grundigere arbeid i drøfting av kompetansekrav. Kanskje mener departementet at det i helsestasjonen bør være større tverrfaglighet når vi leser «Den forebyggende virksomheten skal ikke bare ha en medisinsk tilnærming, men også en sosialfaglig og helhetlig tilnærming.» Vi savner en utdyping av dette i drøftingen.

Fragmenterte tjenester.

Departementet skriver: «…dagens tjenester fragmenterte. Det gjelder også psykiske helsetjenester til barn og unge, og oppfølging av barn og unge med sammensatte behov. For å bedre tjenestetilbudet og unngå ytterligere fragmentering, bør nye tilbud bygge på eksisterende tjenester/organisatoriske enheter.»

Vi slutter oss til bekymringen om at dagens tjenester ofte er fragmenterte og krever at kommunene legger til rette for godt samarbeid mellom ulike kommunale avdelinger og instanser. To hindringer på overordnet nivå bør drøftes i denne sammenhengen. For det første vet vi at føringer om praktisering av taushetsplikt av mange blir beskrevet som et ytre hinder for tett samarbeid, for det andre er fylkesmennenes tilsyn og statens ulike veiledere og retningslinjer med på å bidra til å opprettholde «søyletankegangen». Vi ønsker at de ulike departementene, gjerne innen 0-24 samarbeidet, gjør en grundig utredning av hvordan de statlige føringene kan lette samarbeidet på kommunalt nivå.
For eksempel beskriver departementet i utredningen at helsestasjonen kan være et «kontaktpunkt for kontinuitet», og da undrer det oss at det statlige kravet om at alle kommuner skal ha en koordinerende enhet ikke er nevnt i denne sammenheng?

Behandling som et tilbud kommunen kan velge

Det presiseres flere ganger i dokumentet at dette punktet i forskriften for helsestasjonen ikke er ment som et pålegg, men heller en støtte til kommuner som allerede har en helsestasjon og skolehelsetjeneste som gir behandling. Vi mener et slikt utsagn bør følges opp med eksempler som sier noe om hvilke forutsetninger som er til stede hos kommuner som allerede gir et slikt tilbud, og en vurdering av om dette er innenfor forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenesteloven.

Vi tror at et slikt punkt i forskriften raskt vil bli oppfattet som en forventning om at kommunen skal ha dette tilbudet, og mener at det ikke er rimelig at dette gjennomføres uten at helsestasjon og skolehelsetjeneste tilføres både kompetanse og ressurser. Innenfor dagens ressursramme vil utsagnet om at «Tjenestens helsefremmende og forebyggende funksjon svekkes ikke ved dette forslaget.» etter vår mening være et uttrykk for at dagens helsestasjons- og skolehelsetjeneste har svært god kapasitet, og det er langt fra det inntrykket vi har.

Konklusjon

Hovedinntrykket vårt er at dette ikke er en utredning, men en argumentasjonsrekke for en utvidelse av helsestasjonen og skolehelsetjenesten sine oppgaver. Vi mener mange av argumentene er interessante å utrede, og håper dette ikke fører til en forskriftsendring, men heller en grundig diskusjon (gjerne en utreding) av hvilke sosiale, psykiske og fysiske utfordringer det offentlige skal bruke ressurser på, hvilke kompetansekrav som må stilles for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, og i hvilken grad det statlige nivået gjennom forskrifter, veiledere og fylkesmennene bidrar til å fastholde søyletankegangen i behandling- og omsorgs- tilbudene i kommunene.