Forsiden

Høringssvar fra Person som ikke har oppgitt navn

Referanse: 103056

Dato: 15.01.2020

Hurra! Dette er jeg helt enig i!! Jeg håper at mange helsesykepleiere skjønner hvor bra denne endringen egentlig er, og ikke umiddelbart dementerer den.

Dette er akkurat den annerkjennelsen og beskrivelse av jobben helsesykepleiere allerede gjør. Forebygging og behandling går hånd i hånd, det vet vi. Ved å behandle en ting, så forebygger vi noe annet. Ved å behandle en mor med nedtemthet ved hjelp av ekstra oppfølging og støttesamtaler, så forebygger man noe annet. Ved å behandle en mastitt med gode råd og ammeveiledning, forebygger man muligens en fødselsdepresjon, som igjen kan forebyge skjevutvikling hos barnet.

Ved å innlemme i teksten at helsesykepleiere kan behandle, gir nye muligheter - og kan bidra til å styrke forståelsen av arbeidet som utføres.

Likevel så mener jeg også at en slik endring i forskriften forutsetter at rammene rundt er godt planlagt og gjennomtenkt. Dette for å forenkle arbeidet i å behandle, som i utgangspunktet er ressurskrevende. Det tar mer tid og er mer krevende å skulle tilby støttesamtaler til en mor som sliter, tilby ekstra råd og veiledning til en som har mastitt, eller et barn som har overvekt og krever ekstra oppfølging og hjelp.

En side som er vesentlig er at det bør vurderes og utredes er hvorvidt helsesykepleiers forskrivningsrett bør utvides til noen øvrige medikamenter som ofte benyttes i enkel behandling. Det ville forenkle min hverdag å kunne ha forskrivningsrett til enkle prepareter som Syntocinon og Mycostantin, som benyttes i forbindelse med ammeproblemer (som forøvrig helsesykepleier, per i dag også, behandler.) Praksis i dag, mange steder, er at mor må gå selv gå til egen lege for å få en slik resept - evt. at helsestasjonslegen skriver ut, men det forutsetter at legen er på jobb. Dette er unødvendig bruk av legeressurser. Helsesykepleier har allerede forskriningsrett i noen få preparater, og har derfor en grunnleggende kompetanse i dette.

Det er også hensiktsmessig at helsesykepleier skal ha henvisningsrett til spesialisthelsetjenesten - ihvertfall enkelte steder. Helsesykepleier kan i dag henvise til øyelege etter undersøkelse, men det bør også være mulig å henvise til BUP, psykolog når de skal behandle lettere psykiske og somatiske plager og helsesykepleier møter sin egen begrensning. Det er uansett helsesykepleier som har best grunnlag til å skrive en henvisning, dersom det er helsesykepleier som har hatt oppfølging og i følge den nye forskriftsteksten, behandlingsansvar. I slike sammenhenger vil det for helsesykepleier å henvise til en fastlege for å få videre henvisning til spesialistjenesten fungere som en flaskehals, og i verste fall hindre videre henvisning og behandling.

Kartleggingsverktøy. Jeg undrer over at retninglinjene vi skal arbeide ut ifra velger å fjerne gode kartleggingsverktøy, som feks. EPDS. Dette er et godt validert samtaleverktøy i kartlegging av mors psykiske helse etter fødsel. EPDS er ikke et diagnostisk verktøy, men gir et godt samtaleverktøy som kartlegger og synliggjør nedstemthet etter fødsel på en god måte. Jeg har svært god erfaring med EPDS og har brukt det i mange år. Det er ofte at jeg blir overrasket over hvor mange vi fanger opp med psykiske plager, og får gode samtaler omrking temaer. Jeg mener dette bør gjeninnføres, som en kvalitetssikring på at kartleggingen av mors psykiske helse gjennomføres og behandlingsansvaret synliggjøres.

Det samme gjelder måling av vekt ved hver kontakt hos barn under 2 år. I og med at barns lengdevekst og hodeomkrets er noen av de viktigste måleparameter for om barnet får i seg nok næring det første året, synes jeg det er merkelig at vi ikke skal måle lengde på barna før 3 mnd. Vi tar feks ikke lengdevekst på 6 uker, noe som er veldig rart. Det betyr at man ikke har en sammenligningslengde å vurdere veksten på 3 mnd kontroll, og har i praksis ikke mulighet til å vurdere vekstutivklingen skikkelig før barnet er 5 mnd. Vi kan ikke stole på lengdemålingen og hodeomkrets fra fødsel, da den ofte er uriktig og det blir vanskelig å egentlig følge vekstuviklingen og ta gjøre en skikkelig vekstvurdering.

Det er viktig å opprettholde slike somatiske undersøkelser også, for å synliggjøre for helsesykepleiere ansvaret de har i barnets somatiske utvikling, så vel som psykologiske utvikling. Særlig hvis vi har behandlingsansvar for lettere somatiske og psykiske plager, for da må vi ha gode redskapet i vurderingen vi gjør. Lengde- og hodemål er en viktig del av dette.

I og med at jeg har mest erfaring fra helsestasjonstjenesten (0-5 år) så kommenterer jeg også mest i forhold til dette - men jeg vil tro at mange av de samme vinklingene gjelder for skolehelsetjenesten også - og kanskje i enda større grad. Jeg vil tro det vil forenkle en skolehelsesykepleiers hverdag å kunne henvise selv. Dessuten vil man i større grad ha kontroll på at videre behandling og hjelp ivaretas.

Helsesykepleiere ser helheten, hele familien og hele problematikken - dere gjør smart i å samle behandlingsansvar der. MEN DET FORUTSETTER GODE RAMMEVILKÅR OG PLANLEGGING!