Forsiden

Høringssvar fra Porsgrunn kommune 939991034

Dato: 18.02.2020

Innspill til høring vedrørende forslag til ny forskrift

Å møte utfordringen med at tjenestene oppleves fragmenterte med at helsestasjon og skolehelsetjenesten skal utføre behandling av barn og unge og at dette er mer effektiv ressursbruk:

Effektiv bruk av hvilke ressurser? På bekostning av hva? Det er ikke sånn at det er mye ressurser i den tjenesten som ikke allerede brukes effektivt. Det rapporteres fortløpende om at etterspørselen er større enn tilgjengelige ressurser. Er det tenkt at Helsesykepleier skal ha et større koordineringsansvar for det tilbudet barnet får uavhengig om det er i 1. eller 2.linjetjenesten?

Helsestasjon og skolehelsetjenesten er en viktig arena for barn og unge som har behov for hjelp:

For at barn og unge skal oppleve en reel mulighet for å søke hjelp er det svært viktig at den er tilgjengelig, og ikke fylles opp med behandlende virksomhet. Det er svært viktig å ivareta tjenestens funksjon som den har med bakgrunn i dagens forskrift. For å kunne fremme fysisk og psykisk helse, fremme gode sosiale og miljømessige forhold, avdekke vold, overgrep og omsorgssvikt og utjevne sosiale forskjeller er det nødvendig med universelle tiltak, god tilgjengelighet og samtaler med alle etter gjeldende retningslinjer. Med dagens ressurser er dette utfordrende i seg selv. Det er daglige utfordringer med prioriteringer, og helsesykepleiere viser stor grad av fleksibilitet og tilpasning av tjenesten for å møte barn og unges behov. For at barn og unge skal oppleve et reelt lavterskeltilbud og mulighet for kontakt på deres premisser, er det viktig med tilgjengelighet. Det er viktig at helsesykepleier er til stede i skolemiljøet. At hun/han er til stede, tilgjengelig og kjent for barn og unge vil gjøre det lettere for dem å ta kontakt. Samt gir mulighet for å kunne ta kontakt med barn og unge på bakgrunn av observasjon eller bekymring.

Hjelp er ikke det samme som behandling. Hjelp utøves allerede, og det skal det fortsettes med; i form av å møte barn og unge når de har behov for det, gi mulighet for at de kan ta opp det de er opptatt av og bekymret for, være oppmerksomme på bakenforliggende årsaker og tilby støttesamtaler.

Tydeliggjøring av det som foregår:

Vi ser at det kan være glidende overgang mellom oppfølging/støttesamtaler og behandling, og at innføring av behandling i forskrift kan ses som en tydeliggjøring av det som gjøres. Samtidig er det en vesentlig forskjell. Behandling gis etter en satt diagnose. Helsesykepleier har ikke mandat eller grunnlag for å sette diagnoser. På hvilket grunnlag skal det gis behandling, og hva med kompetanse og kvalitetssikring?

Hvem skal i tilfelle definere behov for lettere behandling? – og videre når det er behov for lettere og ikke lettere behandling? Skal helsesykepleiere i tilfelle få rett til å henvise til spesialisthelsetjenesten?

Gjeldende rett og nytt forslag:

Kommunene har plikt til å tilby forebyggende og helsefremmende helsetjenester, noe som er helt sentralt i helsestasjon og skolehelsetjenesten. Hvor blir det av dette om også behandling skal innføres? Fra før har tjenesten også en plikt til å følge opp barn og unge med psykiske plager og lidelser, og vi ser at det er et stort og omfattende behov for dette. Ofte kan alvorlige sammensatte saker med omfattende behov for oppfølging kreve mye ressurser og begrense tilgjengelighet for alle. Om det i tillegg skal innføres behandling, vil tilgjengelighet for alle begrenses ytterligere.

Vi er bekymret for faget, på barn og unges vegne. Samt for at de skal miste det tilgjengelige tilbudet som vi i utgangspunktet ønsker skal være mer tilgjengelig.

Å innføre behandling tror vi bidrar til et syn på at ulike symptomer og plager er tegn på sykdom som krever behandling - i stedet for en forståelse av at dette ofte er en naturlig og frisk reaksjon på en belastende situasjon. Som krever hjelp til å se dette, til å se den enkeltes ressurser, og å gi tilpasset støtte og veiledning.

Om det skal innføres behandling, hvilke kriterier skal det prioriteres ut fra? Skal helsestasjon- og skolehelsetjeneste også bli en tjeneste det blir henvist til? Vi mener tjenesten da mister sin viktige funksjon med at barn og unge kan ta direkte kontakt og ta opp det de selv er opptatt av. Det vil være et umettelig behov, og hvem skal avgjøre hvem som har rett til behandling?

I Nasjonale faglige retningslinjer og gjeldende forskrift er det sterkt fokus på universell forebygging; med helsefremmende og forebyggende arbeid. Vi får en oppfatning av at forslag om at behandling også skal inngå er å gå motsatt vei. At det blir en utvanning av rollen som helsesykepleier.

Det foreslås behandling for lettere psykisk og somatiske tilstander. Foreslås det med dette at barn og unge med infeksjoner skal til helsestasjonen/skolehelsetjenesten? Hvordan er det tenkt at ansvarsfordeling mellom helsestasjon/skolehelsetjenesten og fastlege skal være.

For hvilke lidelser og hvilken type behandling er det tenkt at skal gis på helsestasjonen? Helsestasjonslegene i Porsgrunn kommune mener at det er viktig å fortsette med eksisterende praksis med at behandling og oppfølging av somatiske tilstander bør være fastleges ansvar, nettopp for ikke å fragmentere helsetjenesten ytterligere.

Hva departementet betrakter som " lettere somatiske tilstander" er også nokså uklart. Uansett vil det IKKE være ønskelig å motta barn til diagnostikk/behandling av diverse luftveisinfeksjoner, virusinfeksjoner etc. etc på helsestasjonen.

Oppfølging av kroniske hudplager, allergier bør også høre til fastleges ansvar. Hva som da utestår av letter somatiske tilstander er vi usikre på. Helsestasjonslegene mener det er viktig å fortsatt sende gode epikriser og ev. anmodning om oppfølging til barnas fastleger.

Når det er behov for medikamenter, hvordan er det tenkt? Helsesykepleiere har ikke forskrivningsrett til andre medikamenter enn prevensjon.

Barn og unge kan ha behov for behandling selv om spesialisthelsetjenesten vurderer at de ikke har rett på behandling. Det er kan være behov for å utvide og utvikle psykisk helsehjelp for barn og unge i kommunene, og det kan oppleves som at det mangler noe mellom spesialisthelsetjeneste og helsestasjon/skolehelsetjeneste. Men skal dette bare legges til helsestasjon og skolehelsetjenesten uten noen form for styrking? Eller bør det heller jobbes for en psykisk helsetjeneste til barn og unge på kommunenivå, i tillegg til helsestasjon og skolehelsetjenesten? Som kan gi behandling når det er definert en situasjon som tilsier det?

I helsestasjon og skolehelsetjenesten gis støttesamtaler og oppfølging med fokus på det friske framfor behandling av det syke. Utfordringer ses i folkehelseperspektiv. Salutogenese er i fokus fram for patogenese. Å innføre behandling i forskrift uten å tilføre ressurser eller andre tilskudd er å ikke å ta helsefremmende og forebyggende arbeid på alvor, og det er å begrense eksisterende helsetilbud og tilgjengelighet for barn og unge.