Forsiden

Høringssvar fra Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid , OsloMet

Dato: 03.02.2020

Høringsuttalelse fra helsesykepleierutdanningen ved OsloMet

Vi viser til høringsbrev fra HOD om endring av forskrift av 19. oktober 2018 nr. 1584 om kommunene helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjon og skolehelsetjenesten, med høringsfrist 20. februar 2020. I brevet foreslår departementet at § 1, om formål, får følgende tillegg: "Forskriften skal også bidra til at helsestasjons- og skolehelsetjenesten kan gi nødvendig behandling og oppfølging for lettere psykiske og somatiske tilstander".

Ifølge Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, jf. § 3-2, skal kommunene tilby helsefremmende og forebyggende tjenester, herunder helsetjenester i skoler og helsestasjonstjeneste. Kommunene skal i tillegg tilrettelegge helse- og omsorgstjenestene slik at tjenestene drives forsvarlig. Loven må også ses i sammenheng med Lov om folkehelsearbeid som pålegger helse- og omsorgstjenestene å bidra inn i kommunens folkehelsearbeid, herunder til oversikten over helsetilstand og påvirkningsfaktorer.

Den foreslåtte endringen i forskriften vil kunne gi en dreining bort fra fokus på å fremme helse i hele populasjonen, til en mer individrettet tilnærming, med mer fokus på sykdom og behandling. Dette mener vi er betenkelig. Slik vi ser det, vil en endring av forskriften mot mer fokus på behandling av lettere psykiske og somatiske plager, gjøre det vanskelig å sikre at det helsefremmede og forebyggede arbeidet, som er en skal oppgave, blir ivaretatt.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er en universell helsefremmende og forebyggende helsetjeneste, til gravide, barn, ungdom og deres foresatte, som møter hele populasjonen gjennom ulike perioder av livsløpet. Det setter tjenesten i en særstilling som helsetjeneste. I skolehelsetjenesten vektlegges samarbeid med skolen for å styrke barn og unges helse, trivsel og læring, og om relevant undervisning for elevgrupper. Det universelle-, gruppe- og individrettede tilbudet som gis i både helsestasjons- og skolehelsetjenesten gir en unik mulighet til å fremme fysisk og psykisk helse uavhengig av individet og/eller familiens utgangspunkt, og gir samtidig muligheter for tidlig å avdekke behov for tettere oppfølging. Det at tjenesten møter alle, uavhengig av bakgrunn eller indikasjon, gjør det mulig å nå hele populasjonen med relevant, tilpasset og kvalitetssikret helseinformasjon. Gjennom dette arbeidet bidrar denne helsetjenesten til å styrke helsekompetansen i befolkningen. En forutsetning for at man skal kunne jobbe helsefremmende og forebyggende, samt identifisere barn og familier som trenger ekstra oppfølging, er at helsestasjons- og skolehelsetjenesten har tilstrekkelig med ressurser til å gjennomføre de universelle, standardiserte kontrollene og tiltakene som er rettet mot hele populasjonen. En dreining bort fra de universelle tiltakene vil øke risikoen for at man ikke lykkes med å identifisere de individene som har behov for en tettere oppfølging. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten har en unik mulighet til å bidra til å utjevne sosial ulikhet i helse, og dermed nå både regjeringens overordnede mål, samt flere av FNs bærekraftsmål.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er tverrfaglig sammensatt, med jordmor, helsesykepleier, lege og fysioterapeut, og har et bredt tverrfaglig samarbeid med blant annet barnehager, skoler, barnevern, kommuneleger, fastleger og pedagogisk-psykologisk tjeneste. Det systematiske tverrfaglige samarbeidet bidrar til at barn og deres foresatte får en helhetlig oppfølging. Det tverrfaglige helsetilbudet er enda en styrke for å redusere sosial ulikhet i helse.

I høringsbrevet påpekes det at forslaget vurderes ikke å medføre økte kostnader for kommunene, og heller ikke medføre konsekvenser for den forebyggende og helsefremmende innsatsen som kommunene plikter å gi. Videre står det at kommunene står fritt til å organisere sine tjenester som de finner det mest hensiktsmessig for å tilby nødvendige og forsvarlige tjenester.

Generelle krav til kommunale tjenestetilbud om forsvarlighet er i liten grad nok til å opprettholde helsefremmende og forebyggende tjenester. Erfaringsmessig blir ofte det helsefremmende og forebyggende arbeidet nedprioritert, sett opp mot annen kurativ virksomhet. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er allerede en sårbar tjeneste. Så vidt vi kjenner til er det flere kommuner som per i dag mangler kvalifisert personell, eller ikke har tilstrekkelig med ressurser i forhold til anbefalte normtall.

Konklusjon:

En endring av forskriften mot mer fokus på behandling av lettere psykiske og somatiske plager vil gjøre det vanskelig å sikre at skal oppgaven om det helsefremmede og forebyggede arbeidet, blir ivaretatt, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2.

Med hilsen,

Lisbeth Kvarme Bente Nilsen Lisbeth Valla

Professor 1. amanuensis 1. amanuensis

Bettina Fagerlund Turid Sundar

Universitetslektor Universitetslektor

Victoria Telle Hjellset

Studieleder

Fakultetet for helsevitenskap

Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid

Studielederområde 1