Forsiden

Høringssvar fra Nsf Øygarden kommune

Dato: 20.02.2020

Forslag til endring i forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Departementet foreslår i forskriftens formålsbestemmelse i § 1 et nytt andre ledd som fastsetter at forskriften også skal bidra til at helsestasjons- og skolehelsetjenesten kan gi nødvendig behandling og oppfølging for lettere psykiske og somatiske tilstander. Formålet er å bidra til et lettere tilgjengelig behandlingstilbud for barn og unge og en mer effektiv ressursbruk. Videre står det at en slik tydeliggjøring vil ikke innebære å pålegge kommunene nye oppgaver eller plikter. Det presiseres at kommunene med dette ikke skal pålegges en plikt til å ha dette tilbudet ved helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Hensikten er å synliggjøre muligheten, samt å vise at nettopp helsestasjons- og skolehelsetjenesten er en viktig arena for å nå barn og unge som har behov for hjelp. Departementet vurderer at det er hensiktsmessig å tydeliggjøre forskriftens formål på en slik måte at alle kommuner opplever at forskriften ikke er til hinder for også å kunne tilby behandling for lettere psykiske og somatiske tilstander.

Forslaget vurderes ikke å medføre økte kostnader for kommunene. Forslaget er ikke ment å medføre konsekvenser for den forebyggende og helsefremmende innsatsen som kommunen nå plikter å tilby.

Det poengteres i høringsnotat at alle yrkesgrupper som jobber i helsestasjons- og skolehelsetjenesten har kompetanse til å gi behandling og oppfølging som naturlig etterspørres der.

Helsestasjon og skolehelsetjenesten i Øygarden kommune har følgende kommentarer;

Vi stiller oss kritiske til høringen slik den foreligger av følgende årsaker.

Helsesykepleiere er ikke en yrkesgruppe med selvstendig diagnostisk kompetanse. Det er leger og psykologer som stiller diagnose og står ansvarlig for behandling som gis. Dette gjelder både ved mild og alvorlig sykdom. Dette for å ivareta forsvarlighetskravet. Helsesykepleiere fanger i mange tilfeller opp sykdomstegn, og stiller ofte riktig tentativ diagnose, men det avklares med lege eller psykolog i nesten alle tilfeller før diagnose settes og behandling igangsettes. Primær, sekundær- og tertiær forebygging er ikke det samme som diagnostisering eller behandling, og det er her helsesykepleiere har sin brede kompetanse. Helsesykepleiere gir i mange tilfeller verdifulle støttesamtaler til brukere av tjenesten, men støttesamtale er ikke det samme som en behandling. Dersom det trengs ytterligere oppfølging for psykiske lidelser i form av terapi er dette noe fastleger, psykologer eller psykiatriske tjenester står for. Dersom det skal inn under tjenesten at behandling og oppfølging skal skje i helsestasjon- og skolehelsetjenesten vil dette kreve større lege og psykolog ressurser inn i tjenesten. Eller etterutdanning av helsesykepleiere. Det medfører økte kostnader for kommunen, samt det kan i mange kommuner vært vanskelig å få tilgang til disse yrkesgruppene inn i denne delen av tjenesten. Det utdypes ikke i høringsnotatet hvem som er ansvarlig for å stille diagnose, og gradere alvorlighetsgrad. En gradering av om sykdom er mild, moderat eller alvorlig krever også en grunnkompetanse som helsesykepleier ikke besitter i lys av sin utdannelse. Dette er ikke faglige mål verken i sykepleier eller helsesykepleier utdannelsen. Videre er det svært uheldig dersom det kommer barn til helsestasjonen for diagnostisering og behandling av smittsomme sykdommer. Hvordan skal man kunne formidle et klart skille mellom hvilke milde somatiske sykdommer helsestasjonen og skolehelsetjenesten kan ta ansvar for, og hvilke somatiske sykdommer som krever fastlege. På helsestasjonen særlig er det viktig å unngå smittsomme sykdommer da foreldre kommer hit med barna allerede i første leveuke.

Videre stiller vi oss undrende til at det legges til en formålsbestemmelse, men at det presiseres at det ikke medfører merarbeid, økte kostnader eller dreining i tjenesten bort fra tidligere oppgaver. Dette er en selvmotsigelse. Dersom oppgaver med oppfølging og behandling skal komme inn, blir det på bekostning av tjenestene som allerede gis om ikke bemanningen økes. Økt bemanning gir økte kostnader, noe forslaget ikke er vurdert å skulle gjøre ifølge departementet. Tjenesten er populær, og har allerede flere oppgaver enn ressurser. Pågangen er stor fra barn, unge og deres familier da vi er et lavterskel tilbud. Mange trenger ikke oppfølging andre steder, men de som trenger det hjelper vi videre og har fremdeles en åpen dør om de følges andre steder. Denne delen av tjenesten fungerer altså utmerket i dag. Barn og unge har et sted de kan henvende seg, og de blir godt ivaretatt forutsatt at det er tilgjengelig helsesykepleier. Problemet er når de møter en stengt dør. Dette kan forhindres for eksempel ved å komme med en tydelig avklaring på normtall i skolehelsetjenesten.

Per i dag utfører vi oppgaver tilknyttet forebygging og er en viktig tjeneste for å oppfylle krav stilt i folkehelseloven. Siden vi er tilgjengelig for alle i målgruppen er vi også en viktig instans i jobben for å oppnå noen av FNs bærekraftsmål, blant annet ved å utjevne sosiale ulikheter i helse. En viktig faktor for å få til dette er å jobbe på gruppenivå. Slik når vi flest mulig. En dreining inn mot behandling og oppfølging på individnivå vil komme i konflikt med dette. Retningslinje for helsestasjons- og skolehelsetjenesten nevner grupperettede tiltak som et svært viktig virkemiddel.

Det poengteres i høringsnotat at helsetjenesten oppleves fragmentert, og det kan vi kjenne oss igjen i, men hvordan denne tilføyelsen vedrørende formål skal endre på dette er uklart for oss. Dersom helsestasjon og skolehelsetjenesten skal inn som en behandlende enhet vil det medføre at helsetjenesten vil bli mindre oversiktlig for brukerne, men også for helseinstansene. Fastlegen er et godt lavterskel tilbud når det kommer til diagnostisering, behandling og oppfølging. Det er fastlegen som har den sentrale rollen i pasientbehandlingen, og som er den som mottar informasjon fra andre behandlende instanser som for eksempler spesialisthelsetjenesten. Det er adskilte journalsystem mellom fastlege, helsestasjon og skolehelsetjeneste. Fastlegen er således en nøkkelperson med tanke på å ha oversikt over den totale helsetilstanden til individet, dette er det såkalte gullet i fastlegeordningen, kontinuitet. Dersom behandling og oppfølging skal foregå på helsestasjon og i skolehelsetjenesten vil denne kontinuiteten kunne bli undergravd. Det vil kreve en effektiv digital kommunikasjon mellom tjenestene for å sikre kvaliteten i denne kontinuiteten. Dette er ikke er mulig med dagens digitale verktøy, og det kommer heller ikke på plass innen rimelig tid slik situasjonen er nå. Samhandling mellom tjenestene, og koordinering må løses på andre måter enn overlappende funksjoner.

Høringen presiserer at en ny formålsbestemmelse ikke endrer oppgaver og plikter til kommunen. Her gjelder desentraliseringsprinsippet. For oss som tjeneste kan det imidlertid denne formålsbestemmelsen ha store konsekvenser for oppgaver og plikter. Vi er en tjeneste innenfor et samfunnsmedisinsk område. Det er åpenbart at dersom behandling og oppfølging av denne skal inn under vår tjeneste vil det gå på bekostning av forebyggende helsearbeid. Det vil alltid vært slik at problemer som allerede er her, sykdom, vil ha prioritet over problemer som kan komme til å oppstå i fremtiden, forebygging. Nettopp derfor er det viktig å ha tjenester med ulike fokus, slik sikrer man at befolkningen har tilgang til begge deler. Dersom helsestasjon og skolehelsetjeneste skal behandle og følge opp dette, hvem skal da forebygge? Det er glidende overganger mellom sekundær forebygging og behandling, men det er likevel viktige skiller, og behov for begge deler.

På bakgrunn av dette støtter vi ikke forslag til endring i forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Mvh

Helsestasjon- og skolehelsetjenesten i Øygarden kommune, Elise Algrøy tillitsvalgt for helseykepleiere NSF