Høring - Endringer i barneloven og statsborgerloven

Høringssvar fra Agder lagmannsrett

Høring - Endringer i barneloven og statsborgerloven

Dato: 22.06.2017
Svartype: Med merknad

Jeg viser til departementets brev 03.04.2017 med høringsnotat og gir på vegne av Agder lagmannsrett følgende uttalelse:

Agder lagmannsrett slutter seg til forslaget om å gi myndigheten hjemmel til å be om DNA-test når dette er nødvendig for å fastslå farskapet for barn født i utlandet. Lagmannsretten er enig i begrunnelsen, som i konsentrert form er angitt i høringsnotatets punkt 1.1 og utdypet i punkt 5. Forslaget anses å være uttrykk for en rimelig avveining mellom myndighetenes behov for sikker identifikasjon og de personvernhensyn som er aktuelle, kan som nevnt i punkt 5.1.2 ikke være problematisk i forhold til Norges internasjonale forpliktelser.

Punkt 5.1.5

Departementet legger i punkt 5.1.5 side 37 til grunn at det bør lovfestes som utgangspunkt at farskap ikke kan fastsettes dersom en anmodning om DNA-test ikke imøtekommes, og ber om høringsinstansenes syn. Vi er enige i at dette bør være en klar hovedregel, men at det kan være behov for en sikkerhetsventil som foreslått.

Departementet drøfter på side 37-39 blant annet forholdet til forvaltningsloven og reiser spørsmål om hvorvidt en beslutning om ikke å motta en erklæring om farskap skal anses som et enkeltvedtak og kunne påklages. Etter vår oppfatning er utgangspunktet at en avgjørelse om ikke å anerkjenne et farskap har rettsvirkninger av stor betydning for barnet og de personer som berøres. Dette taler for at en slik avgjørelse bør anses som et enkeltvedtak og at vedtaket bør kunne påklages.

Vi stiller i denne sammenheng spørsmål terminologien som benyttes i høringsnotatet ved behandlingen av erklæringer om farskap er hensiktsmessig. Formene "anmodning" om DNA-test og beslutning om "ikke å motta" erklæringen synes ikke å være den mest treffende beskrivelse av den saksbehandling som finner sted. Anmodning et et noe svakt uttrykk når konsekvensen av å unnlate å følge anmodningen som klar hovedregel vil være at erklæringen ikke blir godtatt som grunnlag for fastsettelse av farskap. Departementet mener at det er uheldig å bruke formen "plikt" til å avgi DNA-test. Det er mulig. Vi reiser imidlertid spørsmål om det ikke er et bedre alternativ å bestemme uttrykkelig at det som "vilkår" for å fastsette farskap, skal avgis DNA-test. Det er en mellomting mellom plikt og anmodning. Når en slik avgjørelse treffes som ledd i den forberedende saksbehandlingen, vil det ikke være endelig og bestemmende for rettigheter og plikter. Hvis vilkåret ikke oppfylles, virker det mest realistisk å treffe en realitetsavgjørelse med det innhold at farskapet ikke anerkjennes. Det vil klart vil være et enkeltvedtak. Å bruke terminologien "erklæringen ikke mottas" har uklare konsekvenser og gir opphav til en etter vår oppfatning unødvendig og lite fruktbar diskusjon om dette er en "ikke-bruk av kompetanse" i Woxholts terminologi som bør anses som en kamuflert avvisning som blir enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 tredje ledd. 

5.4.2

Vi slutter oss til forslaget om å innføre en regel i barneloven § 81 annet ledd som gir domstolene adgang til ikke å ta en sak om farskap under behandling i Norge i tilfeller hvor saken best kan opplyses og behandles i en annen stat som saken/partene har nær tilknytning til.

Med hilsen
Agder lagmannsrett, Skien 22. juni 2017

Dag Bugge Nordén
førstelagmann