Forsiden

Høringssvar fra PBL (Private Barnehagers Landsforbund)

Høringssvar 2471706

Dato: 25.04.2016

Svartype: Med merknad

Høring – Begrensning i statlig klageinstans adgang til å overprøve kommunens utøvelse av det frie skjønn og etablering av en tvisteløsningsmekanisme for rettslige tvister mellom stat og kommune

PBL viser til høringsbrev datert 27.1.16 med høringsfrist 27.4.16. PBLs høringssvar gis til www.regjeringen.no/2471706

Innledning

PBL (Private Barnehagers Landsforbund) er en landsomfattende interesse- og arbeidsorganisasjon for private barnehager. Pr. dags dato har vi om lag 2.000 medlemsbarnehager med 26.000 ansatte som har ansvar for rundt 90.000 barn.

Forslag om begrensning i statlig klageinstans
prøvelsesrett - generelt

I innledningen fremgår det at regjeringen vil styrke lokaldemokratiet ved å flytte makt og ansvar til kommunene. Det hevdes at dette vil gi innbyggerne større innflytelse over tjenestetilbudet og utviklingen i lokalsamfunnet. Det er derfor pekt på at fylkesmannens adgang til å overprøve folkevalgtes skjønn reduseres. Departementet ønsker derfor å endre forvaltningslovens § 34 annet ledd, fra at det skal legges vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn til at det skal legges «stor» vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn.

PBL mener gjeldende bestemmelse i forvaltningsloven § 34 annet ledd pr. i dag praktiseres strengt av statlig klageorgan og tiltak som innebærer ytterligere redusert adgang til å overprøve kommunenes frie skjønnsutøvelse er ikke ønskelig. 

PBL kan ikke se at dette er et relevant tiltak i forhold til å gi innbyggerne større innflytelse over tjenestetilbud og samfunnsutvikling i eget lokalsamfunn. Tvert imot er det slik at en allerede presset kommuneøkonomi vil medføre at dette gir større rom for kommunene til å senke nivået på tjenester til et minimum. Økonomi vil være det overliggende og ikke muligheten til å tilpasse tjenester til den enkelte. En ytterligere begrensning av statlig klageorgans prøvelsesrett vil derfor etter PBLs mening gå på bekostning av innbyggernes rettssikkerhet og er derfor ikke i deres interesse.

Mangel på kompetanse i kommunene medfører dessverre at ytterligere begrensninger av statlig kontroll, er direkte betenkelig ut fra rettssikkerhetsbetraktninger. Individenes rettssikkerhet er viktigere enn det kommunale selvstyret.

Dersom det innføres en ytterligere begrensning i statlig klageorgans prøvelsesrett, vil dette utfordre likhetsidealet betydelig, og vil etter PBLs mening ikke medføre muligheter for å gi «helsetjenester, undervisningstjenester og annet som best mulig er tilpasset behovene til den enkelte.»

En annen konsekvens er at det sannsynligvis vil medføre ulik praksis rundt om i landet, noe som vil oppleves urimelig. Det er enklere å samkjøre 18 fylkesmannsembeter enn 428 kommuner.

  • PBL støtter derfor ikke departementets forslag om å redusere statlig klageinstans adgang til å prøve det kommunale frie skjønnet.

Barnehageloven spesielt

På barnehagelovens område er fylkesmannen klageinstans jfr. barnehageloven § 9. I forholdet mellom kommunale og private barnehager er det slik at kommunen både er fagmyndighet og tilsynsmyndighet, både for egne kommunale barnehager og private barnehager, samtidig som kommunen er i et konkurranseforhold overfor de private barnehagene. Pr. definisjon er det full barnehagedekning og både kommunale og private eiere ønsker å utnytte godkjent leke- og oppholdsareal. PBL kan vise til flere eksempler på at private barnehager blir diskriminert for eksempel ved opptak av barn. 

Denne umulige og svært uheldige dobbeltrollen som kommunene har overfor de private barnehagene materialiserer seg ikke bare ved opptak, men også når kommunene skal ivareta sin tilsynsrolle. 

Utdanningsdirektoratet har i 2014 oppsummert kommunenes tilsynsrolle: «Kommunene har ikke god nok oversikt over hvilke plikter de har etter barnehageloven». Videre sier direktoratet at: «Når kommunen som barnehagemyndighet ikke har godt nok grunnlag for å vurdere lovligheten av barnehagenes tjenestetilbud, vil heller ikke virkemiddelbruken i form av tilsyn og veiledning overfor barnehagene være treffsikker nok.»

OECD peker også på dette problemet og sier: «Kommunene står i en interessekonflikt ved at de har en uheldig dobbeltrolle som barnehageeier for halvparten av landets barnehager, samtidig som de har tilsynsansvar for alle barnehager.»  Videre anføres det fra OECD at: «Mangelen på kapasitet og ressurser i kommunen gjør at tilsynet ikke bidrar til økt kvalitet.»

Riksrevisjonen har samme oppfatning som de nevnt ovenfor.

Fylkesmennenes tilsyn viser også at fire av fem kommuner bryter barnehageloven. 

Kommunene mangler kompetanse, ressurser og er vanskelig å samkjøre i forbindelse med at tilsynsvirksomheten skal utøves etter et likebehandlingsprinsipp. Dette medfører, etter PBLs oppfatning, en fare for at det ikke skjer likebehandling av barn og likebehandling av private og kommunale barnehager.

Med bakgrunn i ovennevnte mener PBL at:

  • Departementets forslag om å redusere statlig klageinstans adgang til å overprøve kommunens utøvelser av det frie skjønn er ikke ønskelig
  • Forslaget vil være ekstra betenkelig på barnehagelovens område. Barnehageloven burde derfor medtas i øvrige unntak etter velferdslovgivningen.

Omgjøringsforbudet

PBL registrerer at departementet viser til høring som nevnt i innledningen, under pkt. 3.9.2 i høringsnotatet og er glad for at vedtak etter opplæringsloven blir omfattet av omgjøringsforbudet, selv om de hjemles i barnehageloven i tråd med høringsforslaget. Det må, med bakgrunn av ovennevnte, føre til at alle vedtak etter barnehageloven blir omfattet av omgjøringsforbudet og må komme klart til uttrykk i loven.

  • Vedtak fattet med hjemmel i barnehageloven må omfattes av omgjøringsforbudet.

Erstatning

PBL støtter forslaget om at kommunene ikke gis anledning til å kreve erstatning i saker som omfattes av omgjøringsforbudet.