Sivil klareringsmyndighets innspill til forskriftene: 

 

Overordnet presisering fra SKM:

SKM mener det vil være store gevinster for klarerings- og sikkerhetsarbeidet i sivil sektor dersom SKMs samarbeid og forhold til NSM, andre klareringsmyndigheter og anmodende virksomheter konkretiseres tydeligere i forskriften.

SKM ble opprettet som eget direktorat 01.01.2018 med tverrsektorielt ansvar etter en sentralisering av 25 klareringsmyndigheter i sivil sektor. SKM er raskt voksende når det gjelder antall ansatte og i oppbyggingen av et fagmiljø innen personellsikkerhet, og innsikt i sikkerhetstilstanden i sivil sektor. Sentraliseringen medfører at man i en annen grad enn tidligere får en overordnet oversikt over tilstanden på personellsikkerheten i sivil sektor.

SKM har valgt en struktur som medfører at anmodende virksomheter kan forholde seg direkte til SKM. En slik organisering er ressurskrevende, men innebærer mindre ressursbruk i det enkelte departement. Strukturen forkorter også saksbehandlingstiden ved at den reduserer antall ledd i saksbehandlingskjeden. SKM har jobbet for å danne seg oversikt og innsikt i de sivile sektorene, og forsøkt å kartlegge utfordringer og behov for råd og veiledning hos virksomhetene. Vi har derfor god innsikt, og direkte kommunikasjon mot de deler av sivil sektor som faller innunder sikkerhetsloven. SKM har også vært opptatt av å innlede tett samarbeid med NSM, derfor fungerer vi på noen områder allerede som et kontaktmellomledd mellom NSM og virksomhetene vi har klareringsansvar for.

SKM mener potensialet og ressursene som finnes i SKM kan utnyttes bedre i forskriften. Vi har allerede erfart at det finnes gråsoner mot andre myndigheter, og at en tydeliggjøring av våre oppgaver kan hindre dobbeltarbeid og gi bedre informasjonsutveksling. Dersom forskriften tydeliggjør SKMs ansvars- og samarbeidsoppgaver er det vår vurdering at dette kan understøtte NSMs overordnede ansvar, og imøtekomme behovet virksomhetene i sivil sektor har for informasjon, støtte og veiledning. SKM mener dette vil gi gode bidrag til bedre koordinering og styrket sikkerhet i sivil sektor.

SKMs viktigste overordnede anbefalinger:

Dersom SKMs samfunnsoppdrag om å forbedre sikkerheten i sivil sektor skal nås, er det avgjørende at forskriften gir SKM de rette verktøyene til oppgaven. SKM anser det i denne sammenheng som avgjørende med oppgaver og muligheter som strekker seg utover ren produksjonsvirksomhet. Dette vil forhindre at SKMs innsikt, kunnskap og kompetanse isoleres til i egen virksomhet. SKM har fem overordnede anbefalinger i denne forbindelse. Anbefalingene under utfylles i innspillene til forskriftens bestemmelser. SKMs overordnede anbefalinger for vår virksomhet og vårt bidrag til sikkerhet i sivil sektor er følgende:

• Det fremstår som uklart hvem som har ansvar for informasjon og veiledning ovenfor virksomhetene med kontaktflate mot SKM. SKM mener man er tjent med tydelige rammer for hvem som ivaretar denne kontakten. SKM har opplevd at det har vært usikkerhet rundt hvem som har ansvar for å informere, gi veiledning og ha kontakt med anmodende virksomheter, og foreslår en avklaring av om SKM bør ha dette ansvaret. Det er SKMs oppfatning at uklarhetene vi opplever i dag gir uheldige konsekvenser for oss, NSM og virksomhetene. SKM mener en slik tydeliggjøring vil lette vårt arbeid som klareringsmyndighet, og at NSMs informasjon og strategier innen personellsikkerhet mer effektivt vil kunne videreformidles til alle. På denne måten kan også virksomhetene få én myndighet å forholde seg til, og SKM kan bidra med kontroll av at NSMs strategier følges opp. SKM tror også NSM og departementene vil avhjelpes av en slik tydeliggjøring.
• SKM mener en generell strukturering av ansvar og oppgaver vil medføre bedre koordinering av sikkerhetsarbeidet. Det vil gi økt sikkerhet dersom samarbeid og informasjonsutveksling mellom SKM og andre etater tydeliggjøres. Eksempelvis bør det tydeliggjøres og dokumenteres hvordan SKM skal videreformidle informasjon av sikkerhetsmessig betydning for andre, og hvordan informasjon av betydning for personellsikkerhet formidles fra andre til SKM. Slikt samarbeid eksisterer i svært liten grad i dag. SKM frykter dette medfører at informasjon går tapt, og at uklart og dårlig samarbeid medfører dårligere sikkerhet i sivil sektor. SKM er usikker på hvordan tydeliggjøringen av slikt tverrsektorielt samarbeid best kan sikres, og overlater til departementet om dette bør avklares gjennom forskrift, instruks eller avtale.
• For å trekke tydeligere grenser mellom klareringsmyndighetene bes departementet spesielt vektlegge våre forslag til klareringsforskriften § 1 om klareringsmyndighetene og § 29 om klareringsmyndighet for leverandørklareringer. Når det gjelder adgangsklareringer opplever SKM at det er stor usikkerhet om hvordan dette vil bli håndtert. SKM tror man kan forvente et meget høyt antall anmodninger, og at det spesielt vil være aktuelt med adgangsklarering for virksomheter i sivil sektor. SKM har derfor stor interesse av at utfordringer knyttet til adgangsklareringer løses så raskt og effektivt som mulig fra 01.01.2019. SKM mener det er gode grunner for at én myndighet innledningsvis har ansvaret for denne oppgaven. Hensynet til å raskt få på plass effektive digitaliserte løsninger, og en enhetlig praksis taler for at SKM innledningsvis bør ha denne oppgaven. Alternativet til en slik løsning vil være å fordele oppgaven på flere. SKM tror en slik løsning vil utløse et særlig stort koordineringsarbeid, gi betydelig merarbeid for klareringsmyndighetene og NSM, og skape usikkerhet i virksomhetene om hvilken klareringsmyndighet man skal forholde seg til. SKM ber departementet vurdere dette forslaget, og vurdere hvordan en slik løsning kan formuleres i forskriften. En nærmere redegjørelse for dette fremgår i innspillet til §§ 8 og 10.
• SKM er usikker på konsekvensene av forslagets utkast til § 9 og tolker ordlyden som en vesentlig innsnevring av de muligheter klareringsmyndigheten har til å utføre sine oppgaver. Med mindre det foreligger nye digitaliserte muligheter gjennom NSM før 01.01.2019 frykter SKM ordlyden som er valgt har potensiale til å forsinke klareringsprosessen vesentlig og skape mye merarbeid. SKM ber departementet vektlegge vårt syn på ordlyden i § 9, og innta en presisering av klareringsmyndighetens mulighet for innhenting uten å bruke NSM som mellomledd i innhentingskjeden.
• SKM mener forslaget om etablering av sektortilsyn er en god måte å forbedre sikkerheten på. SKM mener vårt direktorat besitter ressurser og kunnskap som kan forsterke sektortilsynene i sivil sektor, og ber departementet vurdere om SKM bør kobles på sektortilsynene, eller på annen måte bør ha varslings- eller tilsynssamarbeid med disse. SKM besitter tversektoriell innsikt og kompetanse om personellsikkerhet i sivil sektor som kan utnyttes bedre, og vi tror en koordinering av våre ressurser med tilsynene vil gi større effekt i sikkerhetsarbeidet.

Organisering av forskriftene

SKM mener som nevnt det bør vurderes om det er hensiktsmessig å samle ansvaret for adgangsklarering hos én klareringsmyndighet innledningsvis. I klareringsforskriften finner SKM det hensiktsmessig å lage et eget kapittel om adgangsklarering, slik at man kan samle bestemmelsene som regulerer adgangsklareringer bedre. Bestemmelsene som regulerer både sikkerhetsklarering og adgangsklarering bør derfor vurderes å adskilles. Det vises her til følgende bestemmelser: § 6, § 7, § 10, § 14, § 15 og § 22.

 

Myndighetsforskriften

• 14 Tildeling av tilsynsansvar

SKM har tett og direkte kontakt med departementer og virksomheter i sivil sektor. SKM har også et rendyrket og sterkt fagmiljø innen personellsikkerhet. Dette skaper god innsikt i de ulike sivile sektorenes behov og utfordringer. Denne innsikten tror SKM kan være en ressurs i det totale sikkerhetsarbeidet. Det bør derfor vurderes om SKM skal benyttes i tilsynsarbeidet på personellsikkerhetsfeltet i sivil sektor.

Det er ofte SKM som fanger opp indikasjoner på mangler innen daglig sikkerhetsmessig ledelse eller personellsikkerheten innad i en virksomhet. Ved å tydeliggjøre et samarbeid vil SKM bedre kunne videreformidle informasjon som kan kreve sikkerhetstiltak, og settes i stand til å følge opp vilkår ved sikkerhetsklarering eller bekymring rundt sikkerhetsmessig ledelse eller overklarering i en virksomhet. SKM tror det faglig og praktisk sett vil øke sikkerheten om SKM kobles på eller på annet måte involveres i sektortilsynenes arbeid.

Virksomhetsforskriften

• 62 Nødautorisasjon

Når det gjelder muligheten for nødautorisasjon er SKM usikker på om bestemmelsen er tilstrekkelig funksjonell eller om man bør vurdere andre alternativer. En nødautorisasjon kan defineres som et kontrollert sikkerhetsbrudd. Når en person nødautoriseres vil det normalt være tidskritiske aspekter som gjør nødautorisering nødvendig fordi personen må utføre en kritisk oppgave. På grunn av det tidskritiske i situasjonen er det sannsynlig at vedkommende i praksis ofte må nødautoriseres etter at tilgang til skjermingsverdig informasjon er gitt. Dermed faller noe av hensikten bort. Et eksempel kan være der adgang til et skjermingsverdig objekt krever sikkerhetsklarering. Dersom det brenner i objektet skal mannskap fra brannvesenet i utgangspunktet vente til de er nødautorisert før de kan ta seg inn og slukke eller iverksette redning. Slike situasjoner medfører at kravet om nødautorisasjon i mange tilfelle er upraktisk i reelle situasjoner der tid er av stor betydning. Muligens bør man derfor vurdere om andre løsninger er mer egnet.

Når det gjelder henvisningen mellom nødautorisering og strafferettens nødrettsbegrep er sammenhengen mellom disse uklar og muligens uheldig. Forutsetningen for at en handling kan være en lovlig nødrettshandling er at handlingen er rettsstridig. Når noen nødautoriseres foreligger det klar og eksplisitt lovhjemmel for dette som gjør handlingen fullt lovlig. Derfor kan ikke en nødautorisasjon betraktes som en nødrettshandling selv om det i andre tilfeller vil være straffbart å gi en person uten autorisasjon eller klarering gradert informasjon.

Dersom bestemmelsen videreføres mener SKM ordlyden medfører noe uklarhet når det gjelder hvilke oppgaver et varsel om nødautorisering utløser for klareringsmyndigheten, og hvem som er riktig klareringsmyndighet når personen ikke allerede innehar klarering. SKM mener varslingen kanskje kan begrenses til NSM. Eventuelt foreslår vi for departementet at NSM gis mulighet til å varsle klareringsmyndigheten og gjøre avtale om oppfølgingen av personer som er blitt nødautorisert.

• 66 Begrunnelse og dokumentasjon ved forespørsel om klarering

Forskriften legger til grunn at kravet til begrunnelse og dokumentasjon fra anmodende virksomhet skal være funksjonelt, og at henvisninger til instruks eller lignende er tilstrekkelig dokumentasjon på begrunnelse. Klareringsmyndigheten har etter klareringsforskriften § 5 også en rolle i å «kontrollere at anmodningen er tilstrekkelig begrunnet og dokumentert» før NSM utleverer personkontrollopplysninger. Klareringsmyndigheten har svært få verktøy for å kunne foreta noen god kontroll, og er ut fra hva anmodende virksomhet har plikt til etter § 66, prisgitt at anmodet  klareringsnivå er korrekt vurdert. SKM mener derfor § 66 må presisere at anmodende virksomhet bærer hovedansvaret for at begrunnelsen for anmodningen er korrekt. SKM viser for øvrig til vårt innspill til klareringsforskriften § 5.

Klareringsforskriften

 

Kapittel 1. Generelle bestemmelser om sikkerhetsklarering og adgangsklarering 

• 1 Klareringsmyndighet  

SKM er i utgangspunktet skeptisk til at en virksomhet skal klarere sine egne ansatte. En slik ordning er uheldig for prinsippet om likebehandling og hensynet til den som skal klareres. Ordningen er også betenkelig fra et sikkerhetsperspektiv ettersom vurderingen av sikkerhetsmessig skikkethet kompliseres av at saksbehandleren i mange tilfeller kjenner personene han eller hun vurderer. SKM mener på sikt at praksisen med klarering av egne ansatte bør utfases, og at antall klareringsmyndigheter med fordel kan reduseres ytterligere.

I forskriften ser SKM behov for en tydeligere grenseoppdragning mellom klareringsmyndighetene. I dag kan anmodende virksomhet sende klareringsanmodninger og få personell klarert ulike steder uten at noen har overordnet oversikt. SKM har erfart at anmodende virksomheter synes dette er en utfordrende ordning. Det er lite hensiktsmessig og ofte utfordrende at en virksomhet ikke kan forholde seg til én klareringsmyndighet. Mange private selskaper og departementer er i dag nødt til å forholde seg til flere forskjellige klareringsmyndigheter ut fra hvor de ansatte er utleid, skal levere tjenester eller på annen måte er tilknyttet. Eksempler er firmaer som leverer håndverker-, renholds- og vakttjenester eller ansatte som skal samarbeide, skal i møter eller på kurs med en etat som har egen klareringsmyndighet.

I utgangspunktet kan klareringsmyndighetene klarere hvem som helst, hvor som helst, så lenge det er noen grad av tilknytning mellom dem og den som er anmodet klarert. SKM anser at denne ordningen er lite hensiktsmessig og mener en tydeligere ansvarsfordeling bør vurderes av departementet. SKM foreslår at ordlyden «i eller tilknyttet egen virksomhet» i første ledd endres til «i egen virksomhet». Slik blir det tydelig at personer som skal ansettes eller som er ansatt i Stortinget, domstolene, NSM, E-tjenesten, PST og Statsministerens kontor skal klareres av sin respektive klareringsmyndighet. Mens utenforstående «tilknyttet» disse virksomhetene klareres av SKM eller FSA. Dette synes også å være i tråd med ordlyden i sikkerhetsloven § 8-16.

Rent praktisk bør alt personell i sivile virksomheter, som ikke er ansatt i Stortinget, domstolen, PST eller Statsministerens kontor klareres av den sivile klareringsmyndigheten. Tilsvarende bør alt personell i militære avdelinger eller virksomheter, utenom E-tjenesten og NSM, klareres av den militære klareringsmyndigheten. En slik endring i ordlyden vil tydeliggjøre ansvarsfordelingen mellom klareringsmyndighetene, hindre faren for overklarering og gi enhetlig informasjon og behandling av anmodende virksomhet. Slik vil det også bli enklere for klareringsmyndigheten å følge opp hver enkelt virksomhet, og for den enkelte virksomhet å forholde seg til sin klareringsmyndighet. SKM vurderer at en slik tydeliggjøring er i tråd med ønsket om forenkling og sentraliseringen av klareringsmyndighetene.

 

• 2 Definisjoner  

Bokstav b:  

SKM foreslår at man stryker ordet «Partner» fra bestemmelsens nr. 1 og 2, og i andre deler av forskriften. Partnerbegrepet dekkes av begrepene samboer eller ektefelle. Partnerskap var et begrep som ble brukt på ekteskapslignende forhold mellom to personer av samme kjønn. Partnerskapsloven ble opphevet i 2008 da ekteskapsloven ble endret til å omfatte ekteskap mellom personer av samme kjønn.  

 

Bokstav d: 

SKM mener bestemmelsen kan skape noe usikkerhet rundt hvilken påvirkning «andre nærstående» får på øvrige klarerings- og autorisasjonsoppgaver. SKM oppfatter spesielt at bestemmelsen kan skape uklarhet rundt kravene til hovedpersonens opplysningsplikt ovenfor sin autorisasjonsansvarlig, når anmodende virksomhet skal be om reklarering, og hvor terskelen går for når, og hvor ofte klareringsmyndigheten skal utvide personkontrollen på grunn av eksempelvis kjæresteforhold.

SKM er likevel enig i bestemmelsen og mener den er helt nødvendig for å eksempelvis kunne fange opp personer som ønsker å unngå regelverket, ved å forsøke å «lure» klareringsmyndigheten. Eksempelvis ved at man prøver å fremstå som kjærester og ikke samboere, slik at en av partene i forholdet unngår personkontroll.

 

Kapittel 2. Personkontroll 

• 5. kontroll og avvisning av forespørsel om personkontroll  

SKM foreslår at man bruker begrepet «anmodning» istedenfor forespørsel. SKM vurderer dette som et mer presist og innarbeidet uttrykk, og foreslår at dette ordet brukes gjennomgående i forskriften istedenfor forespørsel.

Det er uklart hva som ligger i klareringsmyndighetens plikt til å «kontrollere» at begrunnelse og dokumentasjon er «tilstrekkelig». Klareringsmyndigheten har få verktøy til å drive noen form for kontroll av om virksomheten har et faktisk behov, og må nødvendigvis legge virksomhetens begrunnelse for behov til grunn ved vurderingen. SKM mener av denne grunn at hovedansvaret for at klareringsbehovet er reelt må ligge hos virksomheten selv jf. SKMs forslag til endring av virksomhetsforskriften § 66. Klareringsmyndigheten bør på sin side følge opp og kvalitetssikre i den grad det er mulig, og aktivt hjelpe, og veilede virksomhetene ved utfylling og begrunnelse.

 

• § 8 og 10 Adgangsklarering – krav til egenopplysninger  

SKM er bekymret for at antallet anmodninger om adgangsklareringer potensielt vil bli svært høyt, og at antallet vil kunne bli vanskelig å håndtere for klareringsmyndighetene. Lang saksbehandlingstid vil igjen kunne få konsekvenser for virksomheter som er avhengig av at de ansatte har adgangsklarering. Av denne grunn er det sentralt at bestemmelsen gir mulighet for en raskest mulig saksbehandling, samtidig som formålet bak adgangsklarering og kvaliteten på vurderingene som gjøres ivaretas.

SKM mener egenopplysningene og registrene man innhenter opplysninger fra ved utvidet adgangsklarering er fornuftige da det i disse tilfellene kreves en relativt bred vurdering. Når det gjelder alminnelig adgangsklarering vurderer SKM det som sannsynlig at vår virksomhet vil få et svært høyt antall anmodninger. Derfor er det sentralt at bestemmelsen legger opp til muligheter for automatisert saksbehandling. Automatiserte systemer kan forhåndsprogrammeres til å skille ut saker hvor det fremkommer visse typer treff. Saker med slike treff kan igjen vurderes konkret av en saksbehandler, mens saker uten treff kan undergis en automatisert behandling. For å få til en effektiv behandling, og av hensyn til personvernet, bør registre man innhenter fra begrenses til hva man har behov for.

SKM stiller seg noe skeptisk til innhenting av arbeidsgiveropplysninger og skatteopplysninger, og mener slik informasjon har for liten relevans ved vurderingen av terrorfare til at disse bør innhentes. Innhenting av denne typen informasjon er også vanskeligere å automatisere fordi dette vil være informasjon som fremkommer i alle saker. Dermed vil både saksbehandlingstiden og ressursene klareringsmyndigheten må bruke øke betraktelig. SKM mener registrene man kan innhente fra kan begrenses til politiets, PSTs og NSMs registre, og at «opplysninger fra skatteetatens registre» kan begrenses til «registre hos Det sentrale folkeregister».

Fordi bruk av adgangsklarering spesielt skal forhindre terror mener SKM det er nødvendig at den som anmodes adgangsklarert også er forpliktet til å gi opplysninger om eventuell tilknytning til personer, organisasjoner eller grupper involvert i terrorplanlegging jf. § 7 bokstav j.

Adgangsklarering vil være spesielt relevant i sivil sektor. Herunder særlig innen luftfarten og telekom-infrastruktur. Dette medfører at det er SKM som i hovedsak vil saksbehandle adgangsklareringer. Fordi SKM er den klareringsmyndigheten som er tettest på utfordringene foreslår vi at departementet vurderer om SKM bør gis ansvaret for denne oppgaven i en startfase. SKM tror dette vil være hensiktsmessig for å få til en effektiv implementering av elektroniske saksbehandlingssystemer, koordinert veiledning og likebehandling i startfasen, og at dette vil avlaste andre klareringsmyndigheter og NSM. SKM tror det ellers vil knytte seg store utfordringer til at alle klareringsmyndigheter og NSM skal ha oppgaver i dette arbeidet fra 01.01.2019. SKM tror en slik løsning vil medføre et meget stort koordineringsarbeid og merarbeid for klareringsmyndighetene og NSM. SKM tror også en slik ordning vil medføre en forsinket og ulik saksbehandling, og usikkerhet i virksomheten om hvilken myndighet de skal forholde seg til.

 

• 9. Registre for personkontroll ved sikkerhetsklarering  

SKM mener det bør gis tilgang til informasjon fra vitnemålsportalen og registre hos NOKUT slik at klareringsmyndigheten kan undersøke eller bekrefte påstått utdanning. SKM mener klareringsmyndigheten i mange tilfelle vil ha nytte av denne typen informasjon som et risikoreduserende tiltak mot innsidevirksomhet. En måte å plassere en insider på er å gjøre vedkommende attraktiv i en jobbsøkerprosess ved å forfalske utdanning. Dette kan være en enklere måte å plassere en innsider på enn å forsøke å rekruttere personer som allerede er i en etterretningsmessig interessant posisjon. En utdanning kan også medføre sårbarhet og risiko for uønsket oppmerksomhet dersom utdanningen gir personen en spesiell kompetanse, og personen også har tilknytning til en stat man vet kan være interessert i denne kompetansen. I andre tilfeller vil forfalskning av vitnemål kunne fortelle klareringsmyndigheten noe om en persons pålitelighet. Dette vil igjen kunne være av betydning for helhetsvurderingen av en persons sikkerhetsmessige skikkethet.

 

Når det gjelder utformingen av ordlyd i § 9 mener SKM den er uheldig utformet, og ber departementet foreta ordlydsendring. SKM mener det er svært viktig at regelverket setter klareringsmyndighetene i stand til å gjennomføre klarering på en tilstrekkelig måte. For å kunne sikkerhetsklarere en person er det en grunnleggende forutsetning at klareringsmyndigheten kan innhente opplysninger om personen uten avhengighet til et nytt ledd i innhentingskjeden. SKM tolker ordlyden som en vesentlig innsnevring av de muligheter klareringsmyndigheten har til å utføre sine oppgaver i dag, med mindre det foreligger nye digitaliserte muligheter gjennom NSM før 01.01.2019.

I dag utleverer NSM informasjon til klareringsmyndigheten fra en innledende automatisert kontroll mot ulike registre. Informasjonen fra denne kontrollen er i seg selv ofte av begrenset verdi for klareringsmyndigheten, og det er normalt helt nødvendig å innhente utfyllende opplysninger for å oppklare saken tilstrekkelig. Eksempler på dette er innhenting av straffesaksdokumenter, helseopplysninger, kredittopplysninger, UDI-opplysninger m.m slik det nevnes i høringsnotatet. Denne innhentingen skjer uavhengig av NSM. Rent praktisk vil en forståelse av at kun NSM kan innhente personkontrollopplysninger, slik ordlyden kan trekke i retning av skape enorm avhengighet til at NSM til enhver tid har tilstrekkelige ressurser å innhente og videreformidle slik informasjon til klareringsmyndighetene. NSM på sin side vil få betydelige utfordringer med å håndtere innhenting og utlevering til klareringsmyndighetene. Det er sannsynlig at en slik oppgaveendring vil medføre enorm saksbehandlingstid for klareringsmyndighetene.

Forarbeidene til ny sikkerhetslov gir ingen støtte til at man har tatt et bevisst standpunkt om at innhentingen kun skal skje av NSM. Prop 153 L (2016-2017) punkt 19.8 - merknad til sikkerhetsloven § 8-5, gir ikke indikasjoner på at det var et ønske fra lovgiver om å endre på klareringsmyndighetens muligheter til å innhente personkontrollopplysninger. Forarbeidet legger til grunn at § 8-5 i hovedsak er en videreføring av § 20 i dagens sikkerhetslov. Ordlyden i § 20 fastsetter at registeransvarlig skal gi personopplysninger vederlagsfritt til klareringsmyndigheten. Forskrift om personellsikkerhet § 3-4 som utfyller § 20, fastsetter eksplisitt at klareringsmyndighetene kan innhente utfyllende opplysninger fra registeransvarlig når NSMs sentrale personkontroll ikke gir tilstrekkelig grunnlag for klareringsavgjørelse.

Når bestemmelsen ikke bør forstås slik at klareringsmyndighetens muligheter til innhenting skal begrenses i forhold til tidligere, bør heller ikke ordlyden i forskriften trekke i slik retning. Det må tydeliggjøres at bestemmelsen kun skal forstås som en forskriftsfesting av at NSM utleverer opplysninger gjennom sentral personkontroll, og utleverer enkelte spesielle opplysninger, slik som i dag.

SKM er av den oppfatning at det uavhengig av eventuelle digitale løsninger for innhenting via NSMs datasystemer i fremtiden, vil være mange tilfeller der klareringsmyndigheten må innhente opplysninger på egenhånd. Dersom klareringsmyndigheten i alle tilfeller skal være avhengig av NSM som mellomledd vil det være uheldig og medføre konsekvenser for klareringsmyndighetenes arbeid. SKM er av den klare oppfatning at en involvering av NSM som et ekstra ledd i innhentingskjeden kun vil medføre en mer ineffektiv klareringsprosess med lengre saksbehandlingstid og økt byråkrati. Med sentraliseringen av klareringsmyndighetene og etableringen av få, robuste klareringsmyndigheter, med sterke fagmiljøer og ensartet praksis, er det vanskelig å se det formålstjenlige i å begrense klareringsmyndighetenes muligheter til å utføre sine hovedoppgaver, eller hvilken hensikt det tjener å gjøre dem avhengige av en tredjepart for å få utført oppgavene de er satt til.

SKM mener av disse årsaker det er av stor betydning for klareringsmyndighetene at forskriften fjerner all tvil om at klareringsmyndighetene fortsatt kan innhente personkontrollopplysninger. Klareringsmyndighetene har behov for eksplisitt lovhjemmel som gir mulighet til å innhente utfyllende opplysninger, og mener det vil være svært uheldig om departementet ikke endrer ordlyden.

 

• 11. Innhenting av personkontrollopplysninger fra andre stater 

SKM opplever usikkerhet rundt hvilken kvalitet det er på personkontrollopplysninger man kan få fra andre stater og hva slags informasjon som er mulig å innhente. Det er uheldig at klareringsmyndigheten bruker mye ressurser på å forsøke å innhente slik informasjon, og at personer som skal klareres ofte må vente i svært lang tid på å få behandlet saken dersom det ikke har noen hensikt å forsøke å innhente informasjon. SKM ønsker at bestemmelsen gir NSM plikt til å gi klareringsmyndigheten informasjon om kvaliteten på informasjonen man får fra ulike land, og hva slags informasjon det er mulig å innhente.

• 14. Personhistorikk  

Bestemmelsen skal videreføre dagens § 3-7, men presiserer i større grad enn tidligere at unntak fra 10 års kravet skal vurderes konkret. I en mer globalisert verden mener SKM mulighet for fravikelse etter en konkret vurdering er nødvendig. SKM mener bestemmelsen fremover vil skape mer saksbehandling, men anser dette som nødvendig for at rettssikkerheten skal ivaretas. SKM mener også at lovens § 8-7 i tilstrekkelig grad ivaretar hvordan vurderingen av personer med utenlandsk statsborgerskap foretas, og ser ikke behov for en egen forskriftsbestemmelse om dette. SKM vurderer at sentraliseringen i sivil sektor har tatt vekk utfordringene man tidligere har hatt med ulik praksis.

 

Kapittel 3. Sikkerhetsklarering og adgangsklarering (adgangsklarering bør fremkomme i et eget kapittel)

• 15. Vurderingsgrunnlaget for adgangsklarering 

SKM vurderer at det kan være utfordrende å operere med en uttømmende liste over hvilke temaer klareringsmyndigheten kan vektlegge i vurderingen av om en adgangsklarering skal gis, og at dette vil virke begrensende på klareringsmyndigheten. Det er ikke mulig å spå fremtidige anmodningssaker, og en begrensning i hva som kan vektlegges kan medføre uheldig saksbehandling og vedtak for klareringsmyndigheten, autorisasjonsansvarlig, den som skal klareres og samfunnssikkerheten. SKM har registrert at hensikten med utformingen er å få frem at terrorvirksomhet er det sentrale for vurderingen. SKM mener ordlyden kan presisere dette, men at klareringsmyndigheten også må ha anledning til å vektlegge andre momenter enn de opplistede dersom andre opplysninger i saken tilsier at det er uforsvarlig å innvilge adgangsklarering.

 

• 17. Klareringsintervju 

SKM foreslår at begrepet «klareringsintervju» erstattes med begrepet «sikkerhetssamtale». Det vil kunne medføre uklarheter ved bruk av to begreper. Det virker også mer pedagogisk om forskriften ikke behøver å forklare at det med klareringsintervju menes sikkerhetssamtale. Ettersom loven bruker begrepet «sikkerhetssamtale» i bestemmelsen § 8-4, tredje ledd, mener SKM at det er riktig å bruke dette begrepet også i forskriften, og annen henvising. I den grad betegnelsen «samtale» kan medføre feil forventninger fra den som er innkalt, mener SKM forventningene kan avklares ved at klareringsmyndigheten forklarer hva en sikkerhetssamtale er i innkallingen.

 

• 19. Karantene før ny klarering 

Sikkerhetsloven bruker verken begrepet «observasjonstid» eller «karantenetid» men i § 8-17 brukes «avgjørelsen om klarering, klarering på vilkår og fastsettelsen av tidspunktet for når klareringssaken tidligst kan tas opp på nytt, kan påklages til den avgjørelsen retter seg mot.». Observasjonstid er et innarbeidet begrep, som beskriver perioden fra en negativ avgjørelse fattet til en eventuell ny anmodning om klarering kan sendes til klareringsmyndigheten. SKM mener det innarbeidet begrepet og foreslår at begrepet «karantenetid» erstattes med begrepet «observasjonstid».  

 

• 24. Bevaring, kassasjon og avlevering av dokumenter i klareringssaker 

NSM er delegert myndighet til å lage instruks om blant annet kassasjon i § 24. SKM mener det er behov for utvidelse av kassasjonstid utover 5 år for å skape overlapp med klareringer som også utløper etter 5 år. Dette er av stor betydning for å kunne se eventuelt tilbakehold av opplysninger fra tidligere klareringssak. SKM erfarer at dette ofte er en utfordring i dag, og at forskriften muligens bør presisere at en kassasjonstid eksempelvis må være lenger enn 5 år i instruksen NSM fastsetter.

 

Kapittel 4. Samtykke til å autorisere utenlandske statsborgere for BEGRENSET  

• 26. Samtykke til å autorisere utenlandske statsborgere for BEGRENSET  

SKM har vært i tvil om bestemmelsen er tilstrekkelig hensiktsmessig eller ikke, og problemstilling har vært drøftet grundig innad i SKM. En av våre medarbeidere har også deltatt i forskriftsprosjektet. Vår tilbakemelding er bygget på at vi har mye erfaring med denne typen saker, regelverket som foreslås innført, og den kunnskapen vi fikk om departementets innstilling om at søknader kun bør avslås unntaksvis. 

På den ene siden vil en to-instans behandling som foreslått være en garanti for likebehandling og for at personer som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko ikke gis autorisasjon. På den annen side tyder ting på at kontrollen sannsynligvis er uforholdsmessig ressurskrevende og streng sett opp mot hva man får ut av en slik ordning.

SKMs vurdering er at søknadsplikten legger beslag på uforholdsmessig mye ressurser hos klareringsmyndigheten. Videre er vår oppfatning at virksomhetenes egne prosesser forsinkes på grunn av saksbehandlingstid uten at søknadsprosessen i hovedsak tilfører noen særlig merverdi.  Når departementet i høringsnotatet også har lagt til grunn at avslag bare bør skje unntaksvis, er SKM av den oppfatning at man bør vurdere andre tiltak. Vår oppfatning er at avslag kun skjer i de tilfeller hvor grunnlaget for avslag allerede er så åpenbart at virksomheten, gjennom åpne kilder, selv bør ha kjennskap til den risiko som tilsier ikke å autorisasere for B. SKM er ikke av den oppfatning at tilgang til landvurderingene fra NSM er nødvendige for å foreta denne vurderingen.

Etter SKMs syn kan søknadsplikten fjernes. I stedet bør det presiseres i regelverket om autorisasjon at virksomhetene skal være oppmerksom på åpent tilgjengelige trusselvurderinger. SKM mener de trussel- og tilknytningsvurderinger som virksomheten må gjøre på nivå BEGRENSET i en slik prosess, kan gjennomføres med støtte i en særskilt og generell veiledning fra NSM om tilknytningsvurderinger, samt åpne trusselvurderinger. 

Den grad av risiko en fjerning av søknadsplikten skaper mener SKM kan avhjelpes med kompetanseheving og kursing for autorisasjonsansvarlige, og vet at virksomhetene fører lister over hvem som autoriseres. SKM mener mye av risikoen kan avhjelpes ved at disse listene eventuelt oversendes klareringsmyndigheten. På denne måten vil klareringsmyndigheten ha mulighet til å gripe inn å suspendere autorisasjonen til en utenlandsk statsborger dersom man anser det som nødvendig.

 

• 28. Saksbehandling og avgjørelse for forespørsel om samtykke til autorisasjon  

SKM vurderer at en ordning der klareringsmyndigheten skal opplyse om klareringsstatus vil være svært ressurskrevende for SKM. Samtidig vil det være fordeler med denne oppgaven dersom departementet imøtekommer behovet og forslaget SKM har spilt inn om at kontakt med anmodende virksomheter i sivil sektor i hovedsak skal håndteres av SKM, og ikke fordeles til flere. SKM ønsker på sikt at de fleste virksomheter med slikt behov i sivil sektor får tilgang til Nasjonalt register via NBN.

 

Kapittel 5. Leverandørklarering  

• 29. Klareringsmyndighet for leverandørklarering 

Høringsnotatet til ny forskrift har foreslått SKM som aktuell kandidat når det gjelder behandling av leverandørklareringer. SKM mener det vil være naturlig og ønskelig at behandlingen av leverandørklareringer samles til den sivile klareringsmyndigheten. Dette synes naturlig i lys av at leverandører er sivile selskaper. En svakhet ved ordningen i dag er at NSM både er klarerings- og tilsynsmyndighet. SKM vurderer det som hensiktsmessig at NSMs klareringsoppgaver overtas av klareringsmyndighetene slik at NSMs rolle som klageinstans kan rendyrkes. En slik omfordeling vil også avlaste Forsvarsdepartementet som klageinstans i dag. SKM mener en slik ordning vil sikre et sterkt fagmiljø, gi samfunnsbesparende stordriftsfordeler og skape et enhetlig fagfelt som også tjener leverandørene best. Dersom departementet finner at SKM og sektortilsynene bør ha mulighet til å innlede samarbeid om tilsyn vil SKMs funksjon som leverandørklareringsmyndighet også gi synergieffekter mellom disse oppgavene.

 

SKM vurderer at en annen løsning vil være uheldig. SKM mener det vil være et feilgrep om man i reformen om sentralisering av klareringsmyndighetene skulle igangsette en desentralisering innen leverandørklarering og spre denne oppgaven til flere. En slik ordning vil medføre behov for dannelsen av små og sårbare fagmiljøer flere steder, skape fare for ulik behandling og åpenbart være en dyrere ordning enn om alle leverandørklareringer samles til én myndighet. I følge NSM behandles det årlig rundt 15-20 anmodninger om leverandørklareringer i dag. Ettersom omfanget av denne oppgaven heller ikke er spesielt omfattende vurderes det som lite hensiktsmessig om oppgaven skal spres ut til flere enn én myndighet.

 

SKM foreslår at bestemmelsen omformuleres til at Sivil klareringsmyndighet er klareringsmyndighet for anmodninger om leverandørklarering, og at NSM er klageinstans i slike saker. SKM er åpen for samarbeid med Forsvaret på enkelte områder dersom dette er ønskelig fra Forsvaret sin side. SKM mener Forsvaret i enkelte tilfeller vil ha behov for å samarbeide med SKM for å ivareta sine oppgaver. SKM mener derfor Forsvaret bør ha mulighet til å delta i tilsyns- og revisjonsarbeid, eller annet samarbeid om leverandørklarering når Forsvaret mener det er hensiktsmessig eller nødvendig for ivaretakelsen av eksempelvis FSA eller andre avdelingers oppgaver.

 

  

Kapittel 6. Særbestemmelser for domstolene 

• 38 Klareringsmyndighet og autorisasjonsansvar

For å kunne garantere likebehandling i sivil sektor bør antall klareringsmyndigheter reduseres. Dette kan tilsi at ansatte i domstolene også bør klareres av den sentrale klareringsmyndigheten i sivil sektor. SKM mener det er gode argumenter for at domstolenes klareringsmyndigheter bør sentraliseres ytterligere. Dersom departementet og domstolene finner en slik sentralisering hensiktsmessig, er det vår anbefaling av klareringsmyndigheten sentraliseres til SKM.

SKM viser til at domstolene er en del av sivil sektor, og at det årlig er et fåtall personer som klareres i forbindelse med arbeid i domstolene. Det fremstår derfor som uhensiktsmessig at domstolene skal operere et større antall klareringsmyndigheter som arbeider på siden av SKM. SKM viser til at Justitiarius og alle førstelagmennene er foreslått som egne klareringsmyndigheter for ansatte i underliggende rettsinstanser. Dermed vil domstolene kunne operere syv forskjellige klareringsmyndigheter. Det kan stilles spørsmål ved om en slik løsning garanterer tilstrekkelig fagkompetanse og likebehandling for personer ansatt i domstolvesenet, eller om faren for ulik behandling i forhold til resten av sivil sektor blir for stor.

Domstolenes uavhengighet er et viktig og prinsipielt hensyn som må ivaretas i dette spørsmålet. SKM mener dette hensynet ivaretas ved at Justitiarius bør være klageinstans for denne typen saker. Slik vil domstolen ha siste ord i en klagesak og sikres uavhengighet. Etter SKMs syn er det hensynet til likebehandlingen, og rettssikkerheten som ligger i å få klareringssaken behandlet av et kompetent fagmiljø som må tillegges avgjørende vekt ved avveiningen av om domstolene bør være egen klareringsmyndighet. En sentralisering til SKM vil også være en måte å redusere antallet klareringsmyndigheter ytterligere på og gi mulighet til innføring av en likere praksis.