Høringssvar fra Lars Ranes

Dato: 27.07.2020

Høringssvar fra Lars Ranes

Kjære statsminister, helseminister og den norske regjering.

Som privat næringsdrivende i bransjen for kosttilskudd og naturmedisin har jeg deltatt på en lang rekke fagkonferanser i regi av utøverorganisasjonene for alternativ/komplementær behandling de siste 20 årene. Jeg kjenner miljøet som svært kompetent og engasjert, og har stor tro på at det er en viktig medspiller for å virkeliggjøre uttalte strategier på internasjonalt og nordisk nivå for et mer bærekraftig og fremtidsrettet helsevesen. Behandlerne og terapeutene vi snakker om fortjener en håndstrekning, og ikke det motsatte. Derfor har jeg skrevet et blogginnlegg i sakens anledning, som jeg deler utdrag fra under:

Politikere er flinke til å fremsnakke mangfold og bærekraft. Det bør de også være når temaet er helse. Det er bred politisk oppslutning om at vi skal ha et offentlig finansiert helsevesen, basert på vestlig skolemedisin. Men en stor andel av befolkningen ønsker også et helsetilbud hvor fokus er på årsak og forebygging. Det er spesielt aktuelt for mange kroniske sykdommer, hvor mat, miljø og livsstil er de store driverne.

Å jobbe med helhetlige og skånsomme metoder for å redusere kronisk sykdom har utøvere av komplementær-alternativ behandling god greie på, med utdanning i naturmedisinske tradisjoner og fra nyere tids akkumulerte erfaring og forskning på terapi for sinn og kropp. Politikerne bør ønske velkommen muligheten det gir til å avlaste et stadig ekspanderende helsebudsjett og skape et mer bærekraftig helsevesen. Innføring av moms på komplementær-alternativ behandling gjør det vanskeligere. Det er heller ikke i tråd med uttalte strategier på nasjonalt og internasjonalt nivå.

Verdens helseorganisasjon (WHO) går inn for å styrke satsingen på tradisjonell medisin i sin Traditional Medicine Strategy for 2014–2023, blant annet ved å «utvikle proaktiv politikk og implementering av handlingsplaner som vil styrke rollen tradisjonell medisin spiller for å holde befolkningen frisk og sunn». Det er i tråd med det EU og Norden og Norge mener er det offentlige helsevesenet i 2030: «fra dagens reaktive og diagnosefokuserte helsevesen til et mer involverende, holistisk, preventivt, forebyggende og persontilpasset helsevesen».

«Mangel på evidens», sier gjerne motstandere av komplementær-alternativ behandling, eller: «hvis en behandling er godt nok dokumentert vil den ikke lenger være alternativ-komplementær, men en del av det offentlige helsetilbudet.» Det er det delte meninger om. Det som er lett å dokumentere, la oss si for de siste 50 årene, er at de som styrer pengesekken for medisinsk forskning i dette landet har vist liten vilje til å forske på helsetilbudet innen alternativ-komplementær behandling.

Høye krav til evidens fra studier og utprøving som koster milliarder må til når standardisert behandling for store pasientgrupper er målet. Helsetilbudet ville derimot være veldig begrenset hvis man skulle sette samme krav til dokumentasjon på komplementær-alternativ behandling. Mange kroniske sykdommer har multifaktorelle årsaker. Påvirkningene fra mat, miljø og livsstil, i samspill med individuelle gener, gjør det ikke alltid mulig å finne en fasit med to streker under svaret for alle helseproblemer. Å spise normal sunn norsk kost er ikke svaret på all kostholdsterapi.

På verdens største database PubMed finns endog tusener av studier på urter, mat og behandlingsformer som nå inngår i verktøykassen til utøvere av alternativ-komplementær medisin. Til databasen Natural Medicine kommer det hvert enste døgn studier fra gode publikasjoner. De er gradert etter evidens, og gjennomgått av uavhengige fagfolk.

Hva som er god og god nok dokumentasjon avhenger til syvende og sist av øynene som ser og hvilket perspektiv man har på helse – hvilke tidsskrifter som leses, hvilke fagkongresser som besøkes - hvilken skole en tilhører. Hva er riktig medisin og hvordan forholde seg til sammensatte behandlingsstrategier hvor synergi gjør at en pluss en blir mer enn to? Hvem skal ha definisjonsmakten? Hvis den legges til en autoritet eller skole som allerede har en dominerende posisjon i medisinen, som skolemedisinen har i dag, får vi mer av det samme: flere spesialister med doktorgrad, mere avansert og kostbart utstyr for utredning og behandling, flere resepter og mindre fokus på årsak.

Legenes samliv med en industri som tjener mer jo høyre pillekonsumet i samfunnet er påvirker mye utviklingen i helsevesenet. At mektige aktører i denne industrien evner å opptre kynisk er det ingen tvil om. Bøter for lovbrudd til en samlet sum av 35,7 milliarder dollar de siste 25 årene vitner om det. Vi er ikke langt unna monopol eller total dominans i dag for en type medisin og et perspektiv på hvordan man skal forholde seg til sykdom. Politikere bør ikke forsterke skjevheten ved å gjøre behandlingen til utøvere av alternativ-komplementær medisin dyrere, ved å vedta moms for denne typen behandling.

Mange av pasientene som benytter alternativ- komplementær behandling tilhører gruppen kronisk syke og uføre med dårlig råd. Når de bruker penger av egen lomme på egen helse er det uttrykk for et behov for helsehjelp de ikke får dekket i det offentlige helsetilbudet.

At brukerne er fornøyd burde ha noe å si.

Ifølge siste undersøkelse fra NAFKAM – Nasjonalt Forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin, hadde 37% av befolkningen i 2018 benyttet en eller flere typer alternative behandlinger; en eller flere ganger. En tredjedel som har kreft benytter det. På spørsmål om den alternative behandlingen hadde ført til forbedring av deres helsesituasjon svarte 63% ja; 32% svarte nei og 5% svarte vet ikke. Tallene indikerer at flertallet av pasienter er fornøyde med den komplementære-alternative behandlingen de mottar. Det er verdt å ta vare på, ikke motarbeide ved å gjøre dette behandlingsalternativet dyrere og mindre tilgjengelig.

Noen er mostander av komplementær-alternativ behandling fordi «vi må beskytte en syk og sårbar gruppe mennesker mot utnyttelse av kyniske utøvere som bare tenker på å tjene penger». Ja, det må vi gjøre. Men hvis man skal rense alle bransjer for uærlige utøvere ved å legge ned hele bransjen, ville vi ikke ha noe næringsliv, ei eller helsetilbud. Som samfunn må en ha respekt for at også syke og svake må få ta de valgene de mener er best for seg selv og sin helse, og at politikere heller ikke bør drive overformynderi på denne arenaen.

Behandlingsalternativer som ikke holder mål vil som alt annet i markedet dø ut av seg selv, så fremt tilbudet ikke er gratis og markedsføringsbudsjettene store. Det er ikke tilfellet for utøvere av alternativ-komplementær medisin. De er også en svak gruppe. Undersøkelser viser at de tjener 230 000 kr, betaler det meste av utdanning og fordypning selv, og må ha tillit til at det er pasienter nok som er villig til å betale for flere konsultasjoner. Da må de være fornøyde. 25% påslag (moms) på behandlingen eller tatt av egen inntekt, er nok til å ta knekken på mang en liten praksis i dag, i sterk og ujevn konkurranse med et offentlig sponset skolemedisins helsetilbud. Det er lite drahjelp fra politikere, samfunnets institusjoner eller i media.

Fjerning av moms på komplementær-alternativ behandling i 2009 var et skritt i riktig retning. Ellers har det ikke vært så mange håndstrekninger til helsearbeidere som står utenfor det gode selskap av subsidiert offentlig behandling.

Det er ingen fasit på hva som er et fullverdig helsetilbud for de mange pasientene som i dag sliter med kronisk sykdom, smerter og utmattelse. Det beste politikere kan gjøre er å sørge for at næringsvilkårene for ulike grupper av helsearbeidere ikke blir så skjeve at vi til slutt bare har en type behandling i dette landet. Bivirkninger av legemidler er i dag blant de største dødsårsakene i verden. Det gjør det ikke mindre aktuelt å ha fokus på årsak og forebygging, fremfor piller som bare dempe symptomer og gjør det lettere å leve med underliggende sykdom.

Utøverorganisasjonene har gjort mye for å kvalitetssikre behandlingen til de 3800 behandlerne som er nå registrert som medlemmer av en offentlig godkjent utøverorganisasjon. De må innrette seg til retningslinjer hvor etikk og sikker og god pasientbehandling er grunnleggende, og eksklusjon er riset bak speilet hvis man ikke overholder disse. De betaler medlemsavgift som også dekker viktige forsikringsordninger for utøver og pasient. Dette kommer pasientene til gode.

Mye av oppsiden for å være medlem av en seriøs utøverorganisasjon og stå i det offentlige terapeutregisteret, er momsfritak. Ved å innføre moms kan mange viktige fremskritt i samarbeidet mellom utøvere, utøverorganisasjonene og det offentlige rakne.

Tiden er ikke moden for å ta inn i varmen hele det store mangfoldet av terapier innen komplementær-alternativ behandling, men politikerne bør ikke gjøre det vanskeligere enn det allerede er å overleve i konkurranse med mektige aktører. Kanskje bør flere utøvere som naprapater og osteopater få offentlig godkjennelse. Selv om flere terapeutiske retninger har utdanning av flere års varighet, bør det heller ikke være et krav at man har en bachelor eller master for å kunne hjelpe sine medmennesker.

Hva med å skifte fokus fra mistenkeliggjøring til ressurs. Utøvere og de mange seriøse utøverorganisasjonene innen alternativ-komplementær medisin representerer mye kompetanse og kapasitet. De er en god samarbeidspartner for å virkeliggjøre uttalte strategier på internasjonalt og nordisk nivå for et mer bærekraftig og fremtidsrettet helsevesen. Det sikrer fritt helsevalg og en reell mulighet for et medikamentfritt helsetilbud i dette landet.

I Danmark og Tyskland har utøvere av komplementær-alternativ behandling momsfritak, og i Sveits går man stadig lengre for å implementere denne typen behandling i det offisielle helsetilbudet. Det er gode foregangsmodeller.

La all helsebehandling i Norge fortsette å være uten moms og la den Norske befolkning selv få velge den behandlingen de mener er best egnet for sine plager. Utøvere av alternativ-komplementær behandling har allerede tøffe nok konkurransevilkår – med eller uten korona.