Høringssvar fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

Høringsuttalelse - Forslag til endringer i forvaltningsloven mv - større adgang til deling av taushetsbelagte opplysninger

Vi viser til Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat av september 2020, der det foreslås å utvide adgangen til informasjonsdeling mellom forvaltningsorganer.

Departementet foreslår to nye hjemmelsgrunnlag for deling av taushetsbelagte opplysninger. Etter forslaget får forvaltningsorganer en alminnelig adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger med personer i andre forvaltningsorganer så langt det er nødvendig for å utføre oppgaver som ligger til mottakerorganet (utkast til ny§ 13 b første ledd nr. 7), og også til å dele slike opplysninger med andre så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse (utkast til ny§ 13 b første ledd nr. 8).

Formålet med forslagene er å få et mer helhetlig regelverk om informasjonsdeling. Departementet viser til at en større og tydeligere delingsadgang vil være svært viktig for et enda mer effektivt arbeid mot arbeidslivskriminalitet og annen økonomisk kriminalitet, for å forebygge rus og kriminalitet blant ungdom og for å sikre gode og tilstrekkelige tjenester for barn og unge med sammensatte behov. Forslaget skal samtidig sikre at sentrale personvernhensyn ivaretas.

Direktoratets innspill til forslaget

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er fagdirektorat på områdene barnevern, barn, ungdom og oppvekst, adopsjon, familievern, likestilling og ikke-diskriminering og vold og overgrep i nære relasjoner. Høringssvaret er utarbeidet med utgangspunkt i vårt samfunnsoppdrag, og konsentrerer seg primært om forslagets betydning for barn, unge og familier, og særlig barn, unge og familier som omfattes av barnevernloven, krisesenterlova og familievernkontorloven.

Direktoratet støtter i utgangspunktet å utvide adgangen til deling av taushetsbelagte opplysninger mellom forvaltningsorganer, og også at det gis hjemmel til å gi mer spesifikke delingshjemler i forskrift.

Lovforslagene skal sikre bedre ivaretakelse av svært ulike hensyn. Utfordringene i dette synes ikke i tilstrekkelig grad å være vurdert i høringsnotatet. Vi savner blant annet en nærmere vurdering av forslagene opp mot Grunnloven § 104 andre ledd og FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1, som sier at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn.

Etter vårt syn er de foreslåtte lovbestemmelsene vanskelig tilgjengelige. Selv om bestemmelsene forklares nærmere i høringsnotatet, gir dette ikke alltid tilstrekkelig veiledning til lovforståelsen. Det er dermed en fare for at reglene vil kunne få liten praktisk betydning.

Vi har ellers følgende generelle kommentarer til lovforslaget:

• Ny forvaltningslov § 13 b første ledd nr. 7

Vi støtter forslaget om en generell utvidet adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger med andre forvaltningsorganer. Vi støtter også at det gis hjemmel for å kunne gi mer spesifikke delingshjemler i forskrift. Slike forskrifter vil etter vårt syn være særlig viktig på områder som berører barn og unge.

Etter forslaget kan taushetsbelagte opplysninger bare deles «så langt det er nødvendig» for å utføre oppgaver som er lagt til mottakerorganet. Etter vårt syn bør det klargjøres hvilke begrensninger i delingsadgangen som nødvendighetskravet gir. Etter høringsnotatet innebærer kravet at mottakerorganet må ha et saklig behov for opplysningene for å kunne utføre en eller flere bestemte oppgaver. Etter vårt syn gir dette liten veiledning for når vilkåret må anses oppfylt. Det er eksempelvis uklart hvordan kravet skal forstås opp mot bestemmelsen i forvaltningsloven § 13 a nr. 1, som slår fast at taushetsplikten ikke gjelder i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker til at opplysningen deles med andre.

Etter vår vurdering bør det generelle unntakspunktet være at organet så langt mulig forsøker å innhente samtykke til delingen fra den opplysningen gjelder. Hvis personen ikke samtykker til delingen vil dette, og også begrunnelsen for at deling nektes, etter vårt syn være relevant inn i avgiverorganets vurderinger av om delingen er forholdsmessig, jf. ny § 13 andre ledd. Etter vårt syn er det særlig viktig å innhente personenes syn på delingsspørsmålet der det dreier seg om personopplysninger og der tillitsforholdet mellom forvaltningsorganer og vedkommende står sentralt i oppgaveløsningen.

Gjelder opplysningen en mindreårig, er det i utgangspunktet den eller dem som har foreldreansvaret for barnet som må samtykke til delingen etter § 13 a nr. 1, jf. barneloven § 30 første ledd. Det kan være tilfeller der det er nødvendig å dele opplysninger om barnet selv om foreldrene ikke samtykker til delingen. Tilsvarende kan det være tilfeller der det av hensyn til barnet er nødvendig å dele opplysninger om foreldrene, selv om foreldrene ikke samtykker til det. I slike tilfeller vil lovforslaget sikre at opplysningene likevel kan deles, dersom det er nødvendig av hensyn til barnet. Hensynet til barnets beste kunne med fordel vært løftet tydeligere frem.

Forslaget åpner for deling fra alle forvaltningsorganer til alle andre forvaltningsorganer, og formålet kan være ethvert formål innenfor mottakerorganets oppgaver. Etter vårt syn tilsier den svært vide delingsadgangen at de oppgaver som kan begrunne deling må være pålagt mottakerorganet i lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag, slik det i dag kreves for deling av taushetsbelagte opplysninger etter § 13 b første ledd nr. 5. Det vil også gjøre det enklere for avgiverorganet å vurdere om mottakerorganet har et saklig behov for opplysningene og dermed om vilkårene for delingen er oppfylt.

• Ny forvaltningslov § 13 b andre ledd

Vi støtter også forslaget om at personopplysninger som ellers er taushetsbelagte etter § 13 første ledd nr. 1, bare kan deles etter første ledd nr. 7 hvis delingen ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep overfor den opplysningene gjelder. Vi støtter at bestemmelsen angir en liste over momenter som er relevante i forholdsmessighetsvurderingen.

Flere av momentene som nevnes synes å forutsette at det foreligger en anmodning om deling av opplysninger fra et annet forvaltningsorgan (mottakerorganet). Vi savner en nærmere vurdering av situasjonen der avgiverorganet deler opplysninger uten at mottakerorganet har bedt om det.

Etter § 13 b andre ledd bokstav a skal det i forholdsmessighetsvurderingen blant annet legges vekt på «behovet for å dele opplysningene». Ifølge høringsnotatet innebærer dette at mottakerorganets behov for å innhente opplysningene fra et annet forvaltningsorgan fremfor å samle dem inn på nytt, skal vektlegges. Vi savner også her en nærmere redegjørelse for hvordan behovet for deling skal forstås opp mot samtykkebestemmelsen i forvaltningsloven § 13 a nr. 1 andre alternativ. Etter vårt syn bør det uansett fremgå av momentlisten at det skal vektlegges om det er forsøkt å innhente samtykke til delingen, eventuelt hvorfor samtykke ikke er forsøkt innhentet.

Etter § 13 andre ledd bokstav e skal det i forholdsmessighetsvurderingen legges vekt på «hvilke konsekvenser delingen kan få for den opplysningen gjelder». Ifølge høringsnotatet skal det her blant annet tas hensyn til omstendigheter ved den registrerte, for eksempel om den registrerte er et barn eller for øvrig har et særskilt behov for vern. Det nevnes imidlertid ikke at det skal vektlegges hvilke konsekvenser delingen kan få for andre, for eksempel for barn hvis opplysningen gjelder barnets foreldre. I saker som omhandler barn og unge kan det videre være motsetninger mellom hva som er til barnets beste på den ene siden og foreldrenes ønsker og behov på den andre. Sett opp mot kravet i Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 3, mener vi det bør fremgå av § 13 andre ledd at konsekvensene av delingen også skal vurderes opp mot hensynet til barnets beste.

Før øvrig åpner forslaget i § 13 første ledd nr. 7 for deling av opplysninger uten at de er «innhentet» av et annet organ. På områdene Bufdir forvalter, og kanskje særlig innenfor barnevernssektoren, vil det ofte kunne være tilfelle. Utkastet i § 13 b andre ledd gir liten veiledning til forholdsmessighets-vurderingen i slike tilfeller.

• Ny forvaltningslov § 13 g

Videre støtter vi forslaget om å ta inn i forvaltningsloven at den opplysningen gjelder i visse tilfeller skal varsles om hvilke personopplysninger som er delt etter § 13 b nr. 7, hvilke oppgaver som begrunner delingen, hvor opplysningene er innhentet fra mv.

Plikten til å varsle er lagt til mottakerorganet. Departementet begrunner dette med at når utleveringen har skjedd, er det bare mottakerorganet som vil kunne gi den registrerte informasjon om hvordan den videre behandlingen i praksis foregår, for eksempel om hvilke personopplysninger som blir behandlet og hvordan.

Det er uklart om departementet har vurdert de situasjoner hvor avgiverorganet deler opplysninger etter

§ 13 b nr.7 på eget initiativ, men hvor opplysningene ikke følges opp av mottakerorganet. For eksempel kan barneverntjenesten motta opplysninger om et barn eller en familie som barnevernet enten allerede har eller som de av andre grunner mener det ikke er grunn til å følge opp. Mottakerorganet vil i slike tilfeller heller ikke alltid kunne vite om avgiverorganet har delt opplysningene med hjemmel i § 13 b nr. 7 eller i en annen bestemmelse, som ikke gir varslingsplikt. Hvis mottakerorganet har varslingsplikt også der organet ikke har bedt om opplysningene, vil det kunne påføre organet et betydelig merarbeid. Det bør derfor fremgå uttrykkelig av § 13 g om varslingsplikten også gjelder i slike tilfeller. Hvis mottakerorganet har en varslingsplikt selv om organet ikke har bedt om opplysningene, bør varslingsplikten kun gjelde når det fremgår av oversendelsen at informasjonen er delt med hjemmel i forvaltningsloven § 13 b nr. 7. Avgiverorganet bør derfor i slike tilfeller ha plikt til å informere om hvilken hjemmel som ligger til grunn for delingen. Vi frykter at enkelte tjenester ellers vil måtte bruke urimelig mye ressurser på å følge opp varslingsreglene. Hvis varslingsplikten i § 13 g ikke gjelder der opplysninger er delt uten at mottakerorganet har bedt om det, bør det vurderes om det også skal fremgå av forvaltningsloven om og i tilfelle når avgiverorganet har plikt til å varsle om delingen.

Etter forslaget er det «den som opplysningen gjelder» som skal varsles. Hvis opplysningen gjelder et barn, er det likevel normalt barnets foreldre som skal varsles. Hensynet til barnets beste kan imidlertid tilsi at foreldrene ikke bør informeres om deling av opplysninger om barnet. Det kan være tilfelle hvis foreldrene ikke bør få kunnskap om de konkrete opplysninger som er delt, eller hvis foreldrene ikke bør få vite hvilke organer som er involvert. Vi kan ikke se at forslaget til ny § 13 g gir adgang til å unnlate varsling i slike tilfeller. Sett opp mot kravet i Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 3, mener vi det bør fremgå av § 13 g at varsling kan unnlates der det er nødvendig for å ivareta hensynet til barnets beste.

Etter § 13 g andre ledd bokstav d gjelder ikke informasjonsplikten dersom det å gi informasjonen i alvorlig grad vil hindre gjennomføring av «oppgaven som begrunner delingen». Etter vårt syn bør unntaket fra varslingsplikten også gjelde der informasjonen vil kunne hindre gjennomføringen av avgiverorganets oppgaver. Varslingsplikten kan ellers føre til at avgiverorganet ikke ønsker å dele opplysninger med andre forvaltningsoppgaver utfra en vurdering av hvilken betydning det vil få for løsningen av organets egne oppgaver.

Forslagets forhold til taushetspliktsregler i særlovgivingen

I høringsnotatet bes det om innspill på i hvilken grad utkast til ny§ 13 b første ledd nr. 7 bør gi adgang til deling av opplysninger som er underlagt taushetsplikt hjemlet i andre lover enn forvaltningsloven.

Vi har vurdert om bestemmelsen bør gjelde på sentrale fagområder som direktoratet har et særlig ansvar for, det vil si barnevernloven, krisesenterloven og familievernloven.

• Barnevernloven

Barnevernets primære oppgave er å sikre barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, nødvendig hjelp og omsorg til rett tid.

Barneverntjenesten behandler jevnlig sensitive opplysninger om barn og familier i en vanskelig livssituasjon. Tillitsforholdet mellom barneverntjenesten og barnet og familien, avhenger blant annet av at opplysningene behandles forsvarlig og ikke spres til flere enn nødvendig. For at barneverntjenesten skal kunne utføre sine oppgaver på en god måte, er det viktig at dette tillitsforholdet ivaretas. Samtidig er det viktig at barneverntjenesten kan innhente, motta og videreformidle opplysninger der det er nødvendig. Taushetspliktsreglene må derfor både ivareta hensynet til barn og familiers behov for at beskyttelse og personvern og legge til rette for best mulig samarbeid og kommunikasjon mellom barnevernet og andre tjenester som arbeider med barn og unge.

Etter barnevernloven § 6-7 tredje ledd gjelder delingsadgangen etter forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6 bare når deling er nødvendig for å fremme barneverntjenestens, institusjonens, senteret for foreldre og barns eller omsorgssenteret for mindreåriges oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Personer i barnevernet har dermed ikke den samme generelle adgangen til å gi opplysninger om «en persons forbindelse med organet» eller om «avgjørelser som er truffet» som ellers følger av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5. De har heller ikke adgang til å anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller en kontrollmyndighet når det finnes ønskelig av «allmenne omsyn».

Barnevernet kan dele opplysninger med andre offentlige myndigheter for å ivareta barnevernets egne oppgaver. Barneverntjenesten har også en viss adgang til å formidle opplysninger som er nødvendige for at mottakerorganet skal kunne utføre sine oppgaver overfor barnet og familien når dette er viktig for en helhetlig oppfølgning av barnet og barneverntjenestens mulighet til å gi riktig hjelp til barn og familie. Barnevernets taushetsplikt er for eksempel ikke til hinder for at barneverntjenesten kan gi de opplysninger som er nødvendige for at andre offentlige tjenester, som barnehage, skole, og helsestasjon, skal kunne gi barnet et «best mulig og helhetlig tjenestetilbud».1 I praksis kan det være vanskelig å avgjøre hvor grensen for deling av opplysninger etter § 6-7 tredje ledd går.

Forslaget i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 7 gir barnevernet en tydelig delingshjemmel i situasjoner der formålet med å formidle opplysninger er å sette andre myndigheter i stand til å ivareta sine pålagte oppgaver overfor barnet og familien. En utvidet adgang til å dele opplysninger vil dermed kunne sette barneverntjenesten bedre i stand til å bidra til at barn og familier får rett tjeneste til rett tid (tidlig innsats) og et helhetlig og koordinert tjenestetilbud. Hensynet og konsekvenser for muligheten til å ivareta egne oppgaver etter barnevernloven må likevel tillegges vekt i vurderingen av om adgangen til å dele taushetsbelagte opplysninger med andre forvaltningsorganer skal benyttes.

Vi mener etter dette at utkastet til ny § 13 b første ledd nr. 7 også bør gjelder for barnevernet. Fordi bestemmelsen dels overlapper nåværende § 13 b første ledd nr. 5, bør barnevernloven § 6-7 tredje ledd i tilfelle endres slik at henvisningen til forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 tas ut.

Barnevernet vil på grunn av sitt arbeid med utsatte barn og unge ofte sitte med opplysninger om lovbrudd begått av barn og unge. For eksempel åpner barnevernloven for plassering av barn med alvorlige atferdsvansker i barneverninstitusjon etter nærmere bestemte vilkår, jf. barnevernloven

§§ 4-24 og 4-26. Gjentatt eller alvorlig kriminalitet er blant de tilfellene som åpner for plassering i institusjon. Dersom slike opplysninger gis til påtalemyndigheten for å fremme andre formål enn barnevernets egne oppgaver, kan det vanskeliggjøre barnevernets oppfølging av den opplysningene gjelder.

Etter vårt syn bør barnevernet derfor ikke ha en generell adgang til å dele opplysninger for å ivareta påtalemyndighetens eller den aktuelle kontrollmyndighetens behov. Selv om forslaget til utvidet delingsadgang ikke pålegger en plikt til å gi opplysninger, tilsier de særlige hensynene på dette området at det er behov for å beholde særlige regler i barnevernloven på dette området.

1 Rundskriv Q-24, «Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten», gitt av Barne- og familiedepartementet i mars 2005.

Vi mener etter dette at personer i barnevernet fortsatt ikke skal kunne dele opplysninger for å ivareta påtalemyndighetens eller den aktuelle kontrollmyndighetens behov, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6. Fordi forslaget til ny § 13 b første ledd nr. 7 etter ordlyden også vil kunne hjemle at slike opplysninger gis, er det etter vårt syn ikke tilstrekkelig å endre barnevernloven § 6-7 slik departementet foreslår. Vi foreslår i stedet at det fremgår direkte av barnevernloven at det ikke er adgang til å dele taushetsbelagte personopplysninger i slike tilfeller.

I departementets forslag benyttes betegnelsen «så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse». Departementet har høringsnotatet i punkt 8.1.2 på side 73 uttalt: «Forslaget innebærer til dels en lovfesting av den adgangen til å dele taushetsbelagte opplysninger som allerede følger av nødretten».

I barnevernloven § 6-7 tredje ledd kan barneverntjenesten gi opplysninger til andre forvaltningsorganer når dette er nødvendig for å «forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse». Ut fra den nåværende bestemmelsen i barnevernloven er det en høyrere terskel for å dele informasjon etter «nødrettshjemmelen» enn det vil være i forslaget. Etter vårt syn bør en slik nødrettshjemmel være likt utformet uavhengig av hvilken lov bestemmelsen står i.

Barnevernloven § 6-7 tredje ledd første punktum kan for eksempel lyde slik:

«Det kan bare gis opplysninger om lovbrudd til påtalemyndighet eller vedkommende kontrollorgan i medhold av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 og nr. 7 når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens, institusjonens, senteret for foreldre og barns eller omsorgssenteret for mindreåriges oppgaver, eller å unngå fare for liv eller alvorlig skade for noens helse.»

Etter barnevernloven § 6-4 har enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan i visse tilfeller meldeplikt til barnevernet. Regler om meldeplikt følger også av bestemmelser i i særlovgivningen som regulerer velferdstjenestene. Etter barnevernloven § 6-4 kan barneverntjenesten i særlige tilfeller også pålegge offentlig myndighet å dele taushetsbelagte opplysninger.

Terskelen for når opplysningsplikt etter barnevernloven § 6-4 inntrer er høy. Forslaget innebærer derfor en adgang til å informere barneverntjenesten om flere forhold enn det dagens regler åpner for. Det vil kunne sikre at flere barn med behov for hjelp og støtte fra barneverntjenesten nås til rett tid (tidlig innsats). Det bør likevel fortsatt være en viss terskel for når barnevernet informeres om personopplysninger som er underlagt taushetsplikt, slik de foreslåtte bestemmelsene i høringsnotatet legger opp til.

Som nevnt over, er det uklart om varslingsplikten etter ny § 13 g gjelder også der et avgiverorgan deler taushetsbelagte opplysninger uten at mottakerorganet har bedt om opplysningene, hvis mottakerorganet vurderer at opplysningene ikke gir grunnlag for viderebehandling av opplysningene.

• Krisesenterloven

Krisesentrene tar imot personer som har vært utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner og som har behov for beskyttelse. Mange brukere lever i frykt for sitt eget og barnas liv og helse. Taushetspliktsreglene må også her ivareta hensynet til brukerens behov for beskyttelse og personvern, og samtidig legge til rette for best mulig samarbeid og kommunikasjon med andre tjenester slik at personer som er utsatt for vold eller trusler, får et best mulig tjenestetilbud.

Alle som utfører tjenester eller arbeid etter krisesenterloven har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e, jf. krisesenterloven § 5 første ledd. Adgangen til å dele opplysninger med andre forvaltningsorganer er begrenset på samme måte som for barnevernet, jf. krisesenterloven § 5 tredje ledd.

I forarbeidene til krisesenterloven (Ot.prp.nr. 96 (2008-2009) pkt. 8.2.1) fremgår det at den begrensede adgangen til å dele taushetsbelagte opplysninger med andre forvaltningsorganer er ment å samsvare med begrensingene i barnevern loven § 6-7. Det er likevel usikkert om ansatte ved krisesentre mv. har samme adgang til å formidle opplysninger som er nødvendige for at andre organer skal kunne utføre sine oppgaver overfor barn og familier, slik det er lagt til grunn at ansatte i barnevernet har.

Selv om det å oppnå et tillitsforhold mellom brukeren og de ansatte ved krisesentertilbudet kan være avgjørende for at voldsutsatte personer skal åpne seg og gi krisesenteret den informasjonen de trenger for å kunne den enkelte et godt og tilstrekkelig tilbud, kan samarbeid mellom ulike forvaltningsorganer være en forutsetning for at brukere av krisesentertilbudet skal få den hjelpen de trenger.

Vi mener etter dette at utkastet til ny § 13 b første ledd nr. 7 også bør gjelder for krisesentre. På samme måte som for barnevernloven, bør i tilfelle krisesenterloven § 5 tredje ledd endres på slik at henvisningen til forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 tas ut.

Krisesentre vil gjennom kontakten med sine brukere ofte få opplysninger om alvorlige kriminelle handlinger. Dersom opplysninger om lovbrudd kan gis til påtalemyndigheten for å fremme andre formål enn krisesentertilbudets egne oppgaver kan det påvirke brukeres vilje til å dele opplysninger om egen situasjon, og kanskje også føre til at enkelte som er i stor krise velger å ikke benytte seg av krisesentertilbudet.

Vi mener etter dette at personer som omfattes av taushetsplikten i krisesenterloven fortsatt ikke skal kunne deles opplysninger for å ivareta påtalemyndighetens eller den aktuelle kontrollmyndighetens behov, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6. Etter vårt syn kan lovendringen utformes på tilsvarende måte som vårt forslag til ny barnevernloven § 6-7 tredje ledd første punktum.

• Mekling etter familievernkontorloven

Vi støtter forslaget om at ny forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 7 ikke skal gjelde for taushetsplikten etter familievernkontorloven § 5 a.

Familievernkontorloven inneholder egne regler om taushetsplikt. Det innebærer at for ansatte som ellers har taushetsplikt etter forvaltningsloven, vil de strengere taushetspliktreglene i familievernkontorloven gå foran.

Etter familievernkontorloven § 5 a har meklere i saker etter ekteskapsloven § 26 og barneloven § 51 og § 61 første ledd nr. 2 taushetsplikt «om det som kommer fram om personlige forhold i forbindelse med oppdraget».

Formålet med meklingen er å bistå foreldrene i å lage avtaler om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær. Ofte er opplysningene preget av at foreldrene er uenige og i konflikt med hverandre. Opplysningene som typisk framkommer under mekling etter § 5 a er derfor av en karakter som gjør dem lite egnet for å bli omfattet av en utvidet delingsadgang. Hvis det i forbindelse med mekling oppstår mistanke om omsorgssvikt, mishandling av barn eller lignende, har mekleren meldeplikt til barnevernet og kan også ha avvergingsplikt etter straffeloven § 196.

Med hilsen

Ingvild Aleksandersen (e.f). divisjonsdirektør

Anders Henriksen, avdelingsdirektør

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur