Høringssvar fra Helsedirektoratet
Innspill til høring - Forslag til endringer i forvaltnigsloven m.m. - større adgang til informasjonsdeling
Helsedirektoratet viser til Justis- og beredskapsdepartementets høring om forslag til endringer i forvaltningslovens regler og i særlovgivning.
Helsedirektoratet har innspill til foreslåtte endringer i helse- og omsorgstjenesteloven (hol) og spesialisthelsetjenesteloven (sphl), og til vilkårene for å dele opplysninger for å unngå fare for liv og helse.
Vi har også innspill blant annet til omtalen av NAV-loven. NAV-loven § 7 første, tredje og femte ledd gjelder ved behandling av saker etter folketrygdloven kapittel 5, jfr. folketrygdloven § 21-11 a. Ansvaret for saker etter folketrygdloven kapittel 5 er lagt til Helsedirektoratet og delegert til Helfo som underliggende organ.
Innspillene er knyttet til konkrete punkter i høringsnotatet.
Punkt 3 og 8.8.1 (adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger mellom forvaltningsorganer)
Det fremgår i punkt 3.3.1 at delingsbestemmelsen i § 13 b første ledd nr. 7 skal gjøre det mulig for et forvaltningsorgan å innhente taushetsbelagte opplysninger fra et annet forvaltningsorgan i stedet for å samle dem inn direkte fra dem som opprinnelig gav opplysningene. Den nye delingsbestemmelsen skal gi et særskilt viderebehandlingsgrunnlag for avgiverorganets utlevering og mottakerorganets innsamling og videre bruk av opplysningene etter GDPR art 6 nr. 4. Det gis hjemmel til å dele informasjonen dersom mottaker har et behandlingsgrunnlag selv om informasjonen er samlet inn til et annet formål.
I punkt 8.1.1 fremgår det at den nye delingshjemmelen, som de øvrige bestemmelsene i § 13 b, ikke innebærer noen plikt til å dele opplysningene, kun en adgang. Delingsbestemmelsen er generell og skjønnsmessig, og det vil fremdeles være opp til forvaltningsorganet som har taushetsplikt og skal utgi opplysninger å avgjøre om adgangen skal benyttes. Mottakerorganet må gi tilstrekkelig informasjon om oppgaven og behov for opplysningene til at avgiveren kan ta stilling til om vilkårene er oppfylt.
Helsedirektoratets innspill:
Fordi bestemmelsen er generell og skjønnsmessig, kan forvaltningen av bestemmelsen oppleves som en vanskelig balansegang mellom interessene til mottakerorganet, som skal få utlevert informasjon den har bruk for, og interessene til avgiverorganet, som ikke har en plikt til å utlevere denne informasjonen. Reglene skal gi mottakerorganet en adgang til å innhente opplysninger, men de vil fortsatt være avhengig av at avgiverorganet anerkjenner behovet. Det er et spørsmål om dette vil begrense lovendringens praktikalitet. Det vil kreve vurderinger fra begge organer ved alle forespørsler. Det er lett å tenke seg at det er i de tilfellene det allerede er et etablert samarbeid at delingshjemmelen vil få størst betydning.
Slik vi ser det vil det være viktig at mottakerorganet tydelig kan begrunne interessen for opplysningene ut fra eget formål, slik at avgiverorganet kan foreta en konkret vurdering av utgivelse etter § 13 b første ledd nr. 7 og 8. Ved tvil om deling, vil det kunne være nyttig for avgiverorganets vurdering at oppgavene som begrunner deling er lagt til mottakerorganet ved lov eller forskrift gitt med hjemmel i lov, slik at behandlingsgrunnlaget for mottaker er tydelig og oppfyller kravene til supplerende rettsgrunnlag. Oppgaver som tilligger Helsedirektoratet som godkjenningsmyndighet er klart hjemlet.
For å sikre gode data i alle ledd er det viktig at opplysninger hentes fra primærorganet. For eksempel er det et poeng at man ikke henter informasjon om yrkesskade fra Helfo, men fra NAV som har myndigheten til å avgjøre og oppdatere saken. Ved eventuelle endringer eller feil i opplysningene må avgiverorganet kunne sikre at informasjonen kommer frem til de som har behov for den. Det forutsettes at avgiverorganet har adgang til å ettersende eller oppdatere slik informasjon innenfor visse rammer.
Punkt 5 og 2.1.2 (deling av opplysninger for å unngå fare for liv og helse)
Departementet foreslår å lovfeste en generell adgang i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 8 til å gi ut taushetsbelagte opplysninger med andre så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse. Departementet skriver blant annet i punkt 2.1.2 at det i forvaltningslovutvalgets lovutkast ikke er nærmere omtalt hva som skal til for at det foreligger «fare for liv eller helse» i bestemmelsens forstand. Det fremgår videre at omtalen i punkt 19.12.7 tilsier likevel at utvalget trolig har ment å forslå en nokså snever unntaksregel, som kun skal gi adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger i særlige tilfeller. Det framgår også at bestemmelsen skal supplere unntaket for opplysninger som det ikke er grunn til å holde hemmelig, jf. dagens § 13 a nr. 3.
I høringen punkt 5 skriver departementet at i de fleste tilfeller vil det være nokså klart om noe utgjør en fare for liv eller helse, selv om slike farer kan oppstå i mange ulike situasjoner og skyldes helt ulike forhold. Det kan for eksempel handle om fare for å bli rammet av naturkatastrofer eller andre typer ulykker, smittefare som kan medføre alvorlig sykdom eller fare for fysiske angrep fra kriminelle eller i forbindelse med voldelige konflikter. Nødvendighetsvilkåret vil i utgangspunktet innebære at taushetsbelagte opplysninger bare kan deles i et omfang som sikrer at faren for liv og helse kan unngås. Er det for eksempel flere personer som vil kunne varsle om en fare, kan vilkåret tilsi at opplysningene bare deles med én av dem. Det vil naturligvis være rom for mer konkrete vurderinger av hva som i en akutt situasjon framstår som nødvendig.
Helsedirektoratets innspill:
Helsedirektoratet anbefaler at det gis noen konkrete føringer til den skjønnsmessige vurderingen ansatte i forvaltningen skal gjøre for å kunne utgi opplysninger etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 8. Dette for å skape forutsigbarhet i behandlingen av opplysninger og for å bidra til at bestemmelsen forstås på mest mulig ensartet måte på tvers av ulike forvaltningsorganer.
Til sammenlikning gir helsepersonelloven § 31 helsepersonell en rett og en plikt til å utgi opplysninger til politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Dette dreier seg om situasjoner hvor det er nødvendig med informasjonsformidling for å ivareta andre mer tungtveiende interesser enn taushetsplikten, som å verne om liv og helse. Også denne bestemmelsen har et videre anvendelsesområde enn straffelovens § 196 fordi den ikke er knyttet opp til de forbrytelsene som er oppregnet i § 196. Fordi de samme hensynene vil gjøre seg gjeldende bak den nye bestemmelsen i forvaltningsloven § 13 b nr. 8, mener vi skrankene for helsepersonellovens bestemmelse kan være veiledende også for § 13 b nr. 8. Vi vil derfor redegjøre kort for hvordan bestemmelsen er å forstå.
Om opplysningsplikt foreligger etter helsepersonelloven § 31 må baseres på en konkret vurdering av påregneligheten for at handlingen kommer til å skje, og alvorligheten av det potensielle skadeomfanget. Graden av usikkerhet med hensyn til om handlingen vil gjennomføres eller gjentas og graden av usikkerhet i forhold hvor stor skade handlingen vil kunne forårsake, vil være viktige momenter i vurderingen av om det foreligger plikt til å melde fra til politiet. Helsepersonellet må legge vekt på hvilken betydning de taushetsbelagte opplysninger vil ha for å kunne avverge skaden eller for å begrense skadeomfanget i den konkrete sak.
Varslingsplikten kan inntre både i og utenfor akutte situasjoner. Det vil imidlertid ofte dreie seg om akutte situasjoner hvor det er liten tid til rådighet, og hvor tiden vil være avgjørende for muligheten til å begrense skadeomfanget. Av den grunn kan det ikke alltid kreves visshet om at det foreligger en situasjon hvor det er plikt til å melde og taushetsplikten må vike. Det vil være tilstrekkelig at det ut i fra situasjonen er gjort adekvate forsøk på å få klarhet i situasjonen, for eksempel ved å stille spørsmål til de som tar kontakt med helsetjenesten for å få helsehjelp eller ved at vurderingene baseres på hva som er erfaringsmessig påregnelig utvikling av risiko, blant annet på bakgrunn av erfaring med pasienten (nå eller tidligere) vurderer om det er en rimelig mulighet for at vedkommende vil foreta den alvorlige handlingen det er aktuelt å søke avverget. Hvis det på denne bakgrunnen vurderes nødvendig med bistand fra brannvesen eller politi, skal disse varsles. Utenom akuttsituasjoner er kravet til vurdering og visshet større før plikten til å varsle andre nødetater inntrer, dette begrunnes i at man da normalt vil ha bedre tid til å få klarhet i situasjonen. I forbindelse med en sak som omhandlet spørsmål om å tolke straffeloven 1902 § 227 innskrenkende når trussel var fremsatt i forbindelse med konsultasjon hos psykiater, uttalte Høyesterett i Rt. 2008 side 1492 at psykiateren som meldte fra til politiet om at en asylsøker under konsultasjon hadde sagt at han skulle skaffe seg hagle og ta livet av en politibetjent, hadde både rett og plikt til å varsle politiet om trusselen, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4 og § 31.
I vårt rundskriv IS-9-2015 Helsepersonellets taushetsplikt- rett og plikt til å utlevere pasientopplysninger til politiet presiserer reglene for når helsepersonell har taushetsplikt, når de har plikt til å varsle politiet og når de har adgang til å utlevere pasientopplysninger til politiet.
Punkt 6.5 NAV-loven
Departementet foreslår ikke endringer i NAV-loven, men beskriver regelverket og drøfter eventuelle endringer i punkt 2.4.6 og 6.5. I avsnittene omtales hvilke regler som gjelder for personer som er omfattet av loven, men omtalen er begrenset til å omtale personer som utfører tjeneste eller arbeid for Arbeids- og velferdsetaten.
Helsedirektoratets innspill:
NAV-loven § 7 første, tredje og femte ledd gjelder for Helfo ved behandling av saker etter folketrygdloven kapittel 5, jf. folketrygdloven § 21-11 a. Spørsmålet om deling av opplysninger er dermed også relevant for personer i Helfo ved saksbehandling etter folketrygdloven kapittel 5. Eventuelle fremtidige endringer i NAV-loven må derfor også ta hensyn til Helfos virksomhet, slik at eventuelle endringer ikke får utilsiktede konsekvenser, herunder administrative og økonomiske, for Helfo.
Slik rettstilstanden er i dag vil en eventuell lovendring som gir større adgang til å dele opplysninger ikke få betydning for Helfos saker etter kapittel 5 med mindre NAV-loven endres. Helfo behandler også saker etter andre hjemler som innebærer at de på enkelte saksområder er bundet av taushetspliktsreglene etter forvaltningsloven.
NAV-loven §§ 6 og 7 første, tredje og femte ledd gjelder tilsvarende for Helfo ved behandling av saker etter kapittel 5. Dette betyr at bestemmelsene i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 og 6 ikke gjelder, men at taushetsbelagte opplysninger kan deles med andre organer «når det er nødvendig for å fremme Arbeids- og velferdsetatens oppgaver, for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse eller for å hindre at noen urettmessig får utbetalt offentlige midler eller unndrar midler fra innbetaling til det offentlige». Bestemmelsen medfører at Helfo ikke har adgang til å til å gi opplysninger om «en persons forbindelse med organet» eller om «avgjørelser som er truffet» etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5, og heller ikke til å anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til påtalemyndighet eller kontrollmyndighet når det finnes ønskelig av «allmenne omsyn», slik forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 gir adgang til.
På kontrollområdet vil en økt informasjonsdeling medføre en mer helhetlig tilnærming for forvaltningen til de som har gjort seg skyldig i trygdesvindel i forbindelse med behandleroppgjør. Et typisk eksempel på saker hvor en slik adgang til informasjonsdeling vil være velkommen er der Helsetilsynet arbeider med en sak som involverer behandlere som Helfo har sett på i sitt kontrollarbeid.
I disse tilfellene støttes det at avgiverorganet ikke er forpliktet til å imøtekomme en forespørsel fra mottakerorganet. Det vil ofte kunne innebære et uforholdsmessig inngrep å dele opplysninger som omhandler pasienter i disse tilfellene, og Helfo må ha adgang til å foreta denne forholdsmessighetsvurderingen.
Helsedirektoratet støtter en utvidet adgang til deling av taushetsbelagte opplysninger også i forbindelse med NAV-loven § 7, men understreker at det vil aktualisere viktige personvernvurderinger. En utvidet adgang til deling av taushetsbelagte opplysninger vil for Helfo være særlig aktuelt i forbindelse med oppfølging av behandleres lovbrudd, mens mange av opplysningene som vil deles i den forbindelse vil tilhøre pasientene, og kunne være av sensitiv karakter (helseopplysninger). Dette vil kunne føre til svært vanskelige vurderinger av hvorvidt delingen er et uforholdsmessig inngrep, jf. forslaget til ny fvl. 13 b. Det kan derfor være hensiktsmessig å regulere Helfos adgang til deling av opplysninger i forbindelse med kontrollsaker i forskrift, slik departementet også foreslår for enkelte andre områder, jf. forslaget til ny fvl. § 13 h.
Punkt 6.7.1 og 8.4 (ikke lenger behov for særregler i helselovgivningen)
Departementet begrunner i punkt 6.7.1 hvorfor det ikke lenger er behov for hol. § 12-1 tredje ledd og sphl. § 6-1 tredje ledd. Disse bestemmelsene er likelydende, og begrenser adgangen til å dele opplysninger til andre forvaltningsorganer etter forvaltningsloven §§ 13 b første ledd nr. 5 og 6. Opplysninger kan bare gis til andre forvaltningsorganer når dette er nødvendig for å bidra til løsning av oppgaver etter denne loven, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse.
Det fremgår i høringsnotatet at denne særlige reguleringen ble fastsatt da det var tvil om hvorvidt taushetsplikt etter helsepersonelloven fortsatt gjaldt etter at opplysningene var utlevert til annet formål enn helsehjelp, det vil si om det etter utleveringen var reglene om taushetsplikt i helsepersonelloven eller forvaltningsloven som gjaldt. Og videre at dersom opplysninger hos helse- omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten er taushetsbelagte etter forvaltningsloven, men ikke samtidig er underlagt taushetsplikt etter helsepersonelloven, må de regnes som tilstrekkelig vernet av forvaltningslovens regler om taushetsplikt. Slike opplysninger kan derfor omfattes av en utvidet adgang til informasjonsdeling etter forvaltningsloven. Det forslås derfor at spesialisthelsetjenesteloven § 6-1 tredje ledd og helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1 tredje ledd oppheves.
I punkt 8.4 fremgår det at endringene vil kun ha betydning for adgangen til å dele opplysninger som ikke er helseopplysninger underlagt taushetsplikt etter helsepersonelloven. Opphevelsen av bestemmelsene i § 6-1 tredje ledd og § 12-1 tredje ledd innebærer at slike opplysninger kan deles med andre forvaltningsorganer etter de alminnelige reglene i forvaltningsloven. Dette vil medføre en viss utvidelse av delingsadgangen. I tillegg til å kunne dele opplysninger for å fremme avgiverorganets oppgaver, slik det allerede er i dag, vil det bli adgang til å dele opplysninger om en «persons forbindelse med organet» og om «avgjørelser som er truffet» etter § 13 b første ledd nr. 5, og til å anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til påtalemyndighet eller kontrollmyndighet når det er «ønskelig av allmenne omsyn» etter § 13 b første ledd nr. 6. Etter forslaget til en utvidet delingsadgang i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 7 vil det også bli adgang til å dele opplysningene når det er nødvendig for å utføre oppgaver som er lagt til mottakerorganet.
Helsedirektoratets Innspill:
Helsedirektoratet viser til at dagens begrensninger i hol og sphl innebærer at opplysninger bare kan utgis til andre forvaltningsorganer dersom det er nødvendig for å bidra til å løse egne lovpålagte oppgaver, eller forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Begrensningen understøtter at opplysninger om pasienter og brukere ikke kan brukes til annet enn å gi helsehjelp, tilpasse tjenestetilbudet og ivareta plikter og rettigheter etter regelverket, eller til å berge liv og helse.
Forslaget innebærer en utvidet delingsadgang, dvs. innskrenket taushetsplikt, på forvaltningsområder som ligger tett oppunder de samme hensyn som gjør seg gjeldende for profesjonsbestemt taushetsplikt. Dette gjelder helseopplysninger som for eksempel behandles ved kommunens bestiller- eller tildelingskontor. Disse kontorene behandler blant annet søknad om helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (hol) § 3-2 første ledd nr. 6, for eksempel personlig assistanse og støttekontakt og videre søknad om omsorgsstønad etter hol. § 3-6.
Autorisert helsepersonell har taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21. Denne omfatter "opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell". Det betyr at også opplysninger de mottar i sitt arbeid på f.eks. kommunens tildelingskontor, omfattes av det autoriserte helsepersonellets taushetsplikt. Også personell i helse- og omsorgstjenesten som ikke er autorisert helsepersonell, f.eks. sosionom, er å anse som helsepersonell når de yter helsehjelp.
En stor del av tildelingssakene som behandles på kommunens tildelingskontor gjelder imidlertid tjenester som ikke er å anse som helsehjelp, jf. forskrift om helsepersonellovens anvendelse § 1. Dette omfatter tjenestene personlig assistanse (herunder praktisk bistand, BPA og støttekontakt), avlastning og omsorgslønn, samt tildeling av plass på institusjon som ikke er helseinstitusjon (f.eks. barnebolig). Tildeling av f.eks. omsorgsbolig anses heller ikke som helsehjelp, i motsetning til tildeling av sykehjemsplass. Ut fra definisjonen av helsehjelp i helsepersonelloven § 3 første ledd nr. 2, som knytter begrepet til utøvelse av helsehjelp, vil uautorisert personell som jobber med disse sakene derfor – slik vi forstår det – "kun" være underlagt forvaltningslovens regler om taushetsplikt, ikke helsepersonellovens."
Slike søknader om omsorgslønn mv. inneholder ofte detaljerte og personlige opplysninger om søkeren og dennes pårørende, og den ansatte i kommunen får dermed kjennskap til svært sensitive person- og helseopplysninger om den enkelte. Vern av disse opplysningene er basert på de samme hensyn gjør seg gjeldende som hensynene bak profesjonsbestemt taushetsplikt, og korresponderer med pasienters og brukeres rett til vern mot spredning av opplysninger etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6.
I forarbeidene til hol, Prop. 91 L (2010-2011) punkt 10.6.5.3, fremgår det om forvaltningsmessig taushetsplikt: De fleste ansatte i kommunens helse- og omsorgstjeneste vil på grunn av lovforslaget omfattes av helsepersonellovens regler om taushetspliktsbestemmelser. Når det likevel foreslås en videreføring av forvaltningslovens taushetsregler for ansatte i kommunens helse- og omsorgstjeneste, er det med tanke på de ansatte som ikke vil omfattes av helsepersonellovens taushetspliktregler. Dette er for eksempel ansatte på kommunens bestillerkontor, som behandler ulike opplysninger om tjenestemottakere. Til § 12-1 tredje ledd fremgår det: For å verne om tjenestemottakernes tillitsforhold til kommunens helse- og omsorgstjeneste er det etter departementets vurdering behov for å innskrenke adgangen til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer sammenlignet med det som ellers følger av forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6. Adgangen til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer foreslås derfor begrenset til de tilfeller hvor dette er nødvendig for å bidra til løsning av oppgaver etter lovforslaget, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Se lovforslaget § 12-1 tredje ledd.
Helsedirektoratet viser til at det ikke er nærmere begrunnet hvorfor departementet anser at opplysningene er tilstrekkelig vernet av de generelle reglene i forvaltningsloven. Det er ikke diskutert i høringen at hensynene som begrunner taushetsplikt for disse opplysningene er de samme hensynene som bak profesjonsbestemt taushetsplikt. Et viktig hensyn er å sikre befolkningens tillitt til helse- og omsorgstjenesten slik at personer ikke unnlater å oppsøke hjelp i frykt for at uvedkommende skal få tilgang til opplysninger.
Helsedirektoratet mener derfor at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at hensynene som taler for en utvidelse av taushetsplikten veier tyngre enn hensynene som begrunner særlovgivningens regler om innskrenket taushetsplikt. Når særreglene tas ut, vil § 13 b nr. 5 og 6 gjelde fullt ut. § 13 b nr. 5 tillater å utgi informasjon dersom det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag, og nr. 6 gjelder informasjon til påtalemyndighet og kontrollorgan. Dette medfører at forvaltningsorganer som forvalter sensitive helseopplysninger får flere nye adganger til å dele taushetsbelagt informasjon. Dette gjelder blant annet ansatte på kommunens tildelings- og bestillerkontor. Slike kontoret kan per i dag blant annet ikke anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller en kontrollmyndighet når det finnes ønskelig av allmenne hensyn. En slik taushetsplikt samsvarer med helsepersonellovens regler om taushetsplikt, som heller ikke gir adgang til å gi opplysninger til politiet for etterforskningsformål. Slik vi ser det, kan en slik adgang bidra til å svekke tillitten til helse- og omsorgstjenesten vesentlig, og dermed undergrave deres viktige oppgaver i samfunnet.
I tillegg kommer endringen om å kunne utgi opplysninger for å ivareta mottakerorganets formål. Den utvidede adgangen til å utgi opplysninger kan slik vi ser det også bidra til et økt antall henvendelser om opplysninger og dermed et press mot helse- og omsorgstjenesten som ikke er underlagt profesjonsbestemt taushetsplikt, til å utgi opplysninger til de nye formålene.
Vi mener at det derfor ikke er riktig å foreta endringene i særlovgivningen slik forslaget beskriver før en grundig utredning av dette er gjort i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet.
Punkt 6.7.2 og 2.5.3.2 (Bør reglene gjelde som unntak fra helsepersonellovens regler om taushetsplikt?)
I omtalen av profesjonsbestemt taushetsplikt i punkt 2.5.3.2 stiller departementet spørsmål om de foreslåtte nye hjemlene i forvaltningsloven § 13 b første ledd også bør utformes eller forstås slik at de skal gjelde for forvaltningsorganer som har mottatt opplysninger fra helseregistre eller pasientjournalsystemer, og som har taushetsplikt etter helsepersonelloven.
Departementet ber også i punkt 6.7.2 om høringsinstansenes syn på om de nye hjemlene for deling av taushetsbelagte opplysninger bør utformes eller forstås slik at også helsepersonell skal ha adgang til å dele opplysninger i medhold av dem, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 6. Departementet skriver blant annet at i mange tilfeller vil det være behov for at helsepersonell samarbeider med andre etater, og det kan være avgjørende for slike samarbeid at også helsepersonellet kan dele taushetsbelagte opplysninger.
Helsedirektoratets innspill:
Helsedirektoratet viser til at helsepersonelloven gjelder som særlov og går foran forvaltningslovens generelle bestemmelser om taushetsplikt. Taushetsplikten i helsepersonelloven er begrunnet i særskilte hensyn. Formålet med helsepersonells taushetsplikt er å sikre befolkningens tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten slik at personer ikke unnlater å oppsøke hjelp av frykt for at uvedkommende skal få tilgang til opplysninger. Tillitsforholdet er viktig for at pasienten skal føle det trygt å gi fra seg nødvendige opplysninger om seg selv og sin helsetilstand for at helse- og omsorgstjenesten/helsepersonellet skal kunne yte best mulig helsehjelp. Pasienten skal føle seg trygg på at opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelp ikke benyttes i andre sammenhenger og utleveres til eller tilkommer uvedkommende.
Lovendringer som utvider helsepersonells adgang til å dele opplysninger må derfor vurderes konkret opp i mot hensynene som begrunner taushetsplikt, og slik vi ser det inntas i helsepersonellovens regler om taushetsplikt.
Helsedirektoratet mener derfor at forslaget om at forvaltningslovens generelle bestemmelser skal gå foran særlovgivningen, verken er et lovteknisk godt grep eller at det er tilstrekkelig utredet ut i fra de hensynene som begrunner taushetsplikten etter helsepersonelloven. Dersom det skal etableres nye bestemmelser om unntak fra helsepersonellovens regler om taushetsplikt, er dette endringer som må gjøres i helsepersonelloven og i regi av Helse- og omsorgsdepartementet.
Helsedirektoratet legger til grunn at de foreslåtte endringene i forvaltningsloven ikke vil ha konsekvenser for taushetsplikten etter helseregisterloven § 17, som gjelder for opplysninger som er registrert i – eller utlevert fra – helseregistre. Det fremgår av høringen at Justis- og beredskapsdepartementet i utgangspunktet ikke går inn for å la de nye delingshjemlene i forvaltningsloven omfatte helsepersonell. Taushetsplikten etter helseregisterloven § 17 omtales i begrenset grad særskilt i høringsnotatet, men gitt forholdet mellom helseregisterloven § 17 og helsepersonelloven § 21. flg. må høringsnotatet forstås slik at Justis- og beredskapsdepartementet ikke går inn for å la de nye delingshjemlene i forvaltningsloven komme til anvendelse for opplysninger som er registrert i – eller utlevert fra – helseregistre.
Helsedirektoratet viser til at helseregisterlovens og helsepersonellovens regler om taushetsplikt er begrunnet av de samme legislative hensyn. Opplysningene i helseregistrene kan føres tilbake til de registrertes kontakt med helse- og omsorgstjenesten og vi oppfatter at taushetsplikten etter helseregisterloven § 17 er en nødvendig forlengelse og konsekvens av den profesjonsbaserte taushetsplikten som gjelder for helsepersonell. Det er derfor viktig at taushetspliktbestemmelsene i de to lovene ses i sammenheng. Det vil etter vår vurdering være svært vanskelig å forsvare endringer i helseregisterlovens bestemmelser om taushetsplikt, dersom det ikke kan forsvares å gjøre tilsvarende endringer i helsepersonellovens regler om taushetsplikt.
Dersom høringen skulle vise at det finnes tilfeller der andre forvaltningsorganer har særlige behov for opplysninger fra helsepersonell eller helseregistre for å løse sine samfunnsoppdrag, er det etter vår vurdering grunn til å vurdere om disse behovene kan ivaretas på andre måter enn ved en generell adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger etter en eventuell ny bestemmelse i forvaltningsloven og helsepersonelloven § 23 nr. 6.
Vennlig hilsen
Helen Brandstorp e.f
direktør
Wenche Dahl Elde
fungerende avdelingsdirektør