Høringssvar fra Veterinærinstiuttet

Veterinærinstiuttet
Pb 750 Sentrum
N-0106 Oslo
Norway

Tlf.: 23 21 60 00
Faks: 23 21 60 01
Epost: postmottak@vetinst.no

Deres ref.: 18/2015-14 Vår ref. 20/08840 Dato: 9/7-2020

Hørinssvar fra Veterinærinstituttet på forslag til endringer i genteknologiloven

Endringsforslag 1:

Departementet foreslår å legge til femte til sjuende ledd i § 2 i Lov om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer m.m.

"Loven gjelder ikke for produkter som tillates omsatt etter legemiddelloven.

Loven gjelder for klinisk utprøvning av legemidler som består av, eller inneholder, genmodifiserte organismer.

Når formålet med den kliniske utprøvningen er å utvide indikasjonen (anvendelsesområdet) til et legemiddel som er tillatt omsatt i henhold til § 2 femte ledd, gjelder loven dersom det er en endret miljørisiko som ikke omfattes av omsetningstillatelsen etter legemiddelloven"

Legemidler som består av eller inneholder genmodifiserte organismer reguleres som andre legemidler i legemiddellovgivningen, men reguleres også av Genteknologiloven hvor det stilles krav til kvalitet, sikkerhet, effekt og miljørisiko. Veterinærinstituttet oppfatter det som rimelig at det kun er miljørisiko som vurderes etter Genteknologiloven for legemidler som består av eller inneholder genmodifiserte organismer og at dersom det tidligere er gjort en miljørisikovurdering trenger det ikke utføres en ny dersom legemiddels indikasjon skal utvides forutsatt at miljørisikoen er uendret.

Veterinærinstituttet støtter endringsforslaget.

Endringsforslag 2:

Departementet foreslår å legge til et sjuende ledd i § 10 i Lov om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer m.m.

"Ved søknad om klinisk utprøving av legemidler, skal det ikke gjøres noen vurdering etter denne lov av samfunnsnytte, bærekraft eller etikk ".

Vurdering av samfunnsnytte og etikk gjøres også under legemiddellovgivningen og det er etter Veterinærinstituttets mening tilstrekkelig.

Vurdering av bærekraft gjøres delvis, men ikke fullt ut, i forbindelse med miljørisikovurderingen under Genteknologiloven. Veterinærinstituttet ser ingen grunn til at ikke bærekraft skal vurderes for legemidler under utprøving. Ideelt sett skal hele samfunnet være bærekraftig og det ville derfor være rart om ikke legemidler skulle vurderes med hensyn på bærekraft. Det er etter Veterinærinstituttets syn ikke en selvfølge at et legemiddel er bærekraftig.

Veterinærinstituttets forslag til endring:

"Ved søknad om klinisk utprøving av legemidler, skal det ikke gjøres noen vurdering etter denne lov av samfunnsnytte eller etikk".

Endringsforslag 3:

Departementet foreslår å legge til et sjette ledd i § 2 i Lov om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer m.m.

"Som følge av EØS-avtalen kan Kongen ved forskrift bestemme at visse organismer ikke skal omfattes av loven "

Den nåværende definisjonen av GMO er basert på hvilken teknikk som er brukt for å redigere genmateriale. Dersom det er brukt gen- eller celleteknologi på en organisme er det per definisjon en GMO. Vi synes det er meningsløst med en definisjon som er uavhengig av egenskaper i sluttproduktet.

Når den nåværende definisjonen ble laget var genteknologi synonymt med transgene organismer. Disse har en klart definert signatur og kan skilles både analytisk og juridisk fra varianter hvor rekombinant genteknologi ikke har blitt brukt. Sannsynligheten for at en organisme har tatt opp et helt funksjonelt gen fra en annen art er neglisjerbar. Det er i praksis ikke mulig å skape en identisk klassisk transgen GMO to ganger, hverken med genteknologi eller som en hypotetisk naturlig integrasjon.

Tradisjonelle mutagenese drevne foredlings teknikker er på mange måter genteknologi, men er unntatt fra GMO regelverket.

De siste 10 årene har CRISPR/Cas9 og lignende teknologier gjort det mulig å introdusere nærmest en hvilken som helst endring på et hvilket som helst sted i et genom. Disse redigeringene kan være alt fra en enkelt base til større endringer som å introdusere et helt gen. Disse nye foredlingsteknikkene (NFT) kan gjøre det samme som tradisjonelle mutagenese drevne teknikker og kan gjøre det enklere og raskere med en helt annen spesifisitet. NFT kan også brukes til å lage transgene organismer.

Det enklest mulige eksempelet er en punktmutasjon. Punktmutasjoner oppstår kontinuerlig i levende organismer, og noen av disse er også arvbare. Punktmutasjoner er en sentral mekanisme i tradisjonelle mutagenese drevne foredlings teknikker. En punktmutasjon kan altså oppstå naturlig eller være et resultat av bevist foredling enten i form av tradisjonell foredling eller med NFT. Det eksisterer metoder for å påvise slike endringer i et genom, både i form av PCR- og sekvenserings metoder. Men skal et slikt resultat ha mening må den opprinnelige sekvensen være kjent. I tillegg vil sekvensen ikke kunne si noe om hvordan den har framkommet. Vi kjenner ikke til metoder som kan avsløre opprinnelsen til mutasjoner, og det er vanskelig å se for seg at slike metoder kan utvikles. Det er mulig at analyse av epigenetiske mønstre kan gi indirekte informasjon om hvordan en mutasjon har oppstått, men epigenetiske mønstre er reversible og kan forandre seg over tid.

EU-domstolen har i dom C-528/16 avgjort at alle genredigeringer utført med NFT skal defineres som GMO.

Norge og Europa har dermed havnet i en situasjon hvor det for enkelte produkter ikke er mulig å avgjøre om de er å betrakte som GMO eller ikke. Vi har med andre ord et GMO regelverk som ikke lar seg håndheve.

En forutsetning for å få godkjent en GMO er at søker utvikler en spesifikk påvisningsmetode. For en organisme med en liten genredigering er det antagelig mulig å lage en påvisningsmetode som viser at en genredigering er tilstede i et produkt, men det er ikke mulig å demonstrere at den påviste endringen stammer fra et bestemt produkt. En liten genredigering kan stamme fra naturlig mutasjoner, tradisjonell mutagene drevet foredling eller NFT. Det vil neppe være mulig å få godkjent en GMO uten en påvisningsmetode som gir entydige tolkbare svar og kan demonstrere at en konkret GMO er tilstede i et produkt. Norsk avl og foredlings industri vil potensielt kunne tape i konkurranse med aktører i andre jurisdiksjoner.

På denne bakgrunnen foreslår Veterinærinstituttet at definisjonen av GMO endres til en definisjon som beskriver egenskaper i sluttproduktet uavhengig av hvordan det er laget. En mulig definisjon kan være: organismer som har egenskaper som ikke kunne oppstått naturlig. Det bør innføres krav om arvbarhet i definisjonen. Nå er vi selvfølgelig klar over at det ikke er en enkel ting å endre definisjonen av GMO, men vi mener at Norge må begynne å jobbe for dette nå.

DNA-vaksiner er DNA-molekyler hvor det er satt inn ett (eller flere) gen fra patogenet man vil vaksinere mot, og selve vaksinen faller utenfor genteknologiloven siden den ikke er en organisme. Det har lenge vært diskutert om dyr som vaksineres med DNA (eller RNA) skal klassifiseres som genmodifiserte. Dagens tolkning av den eksisterende genteknologiloven fører til at de blir det, siden dyrene har blitt injisert med modifiserte nukleinsyrer. Denne tolkningen er omstridt, og vårt forslag vil kunne bidra til å avklare klassifiseringen.

Ved injeksjon vil DNA-vaksinen tas midlertidig opp i noen celler i det vaksinerte dyret, og disse cellene vil produsere vaksineproteinet slik at det settes i gang et immunsvar. Vaksinen forsvinner fra dyret i god tid før slakt, og man har dermed ingen arvbar endring som kan medføre miljørisiko dersom vaksinerte dyr rømmer og etablerer seg i miljøet (spesielt relevant for oppdrettet laks hvor rømming er et problem). I 2017 besluttet Europakommisjonen at fisk vaksinert med Clynav, en DNA-vaksine mot den alvorlige laksesykdommen PD, ikke skal defineres som GMO. Konklusjonen gjelder ikke generelt, og hver DNA-vaksine må vurderes individuelt på dette punktet.

Dersom DNA-vaksinen ikke er laget for å integrere seg i pasientens genom, er sannsynligheten for at integrering skal forekomme svært lav. Sannsynligheten for at at denne integreringen skal skje i kjønnsceller som deretter gir opphav til avkom med stabilt integrert vaksine i genomet kan man etter Veterinærintuttets syn se bort fra. Det synes derfor som urimelig at hver ny DNA-vaksine skal miljørisikovurderes etter GMO-regelverket, når metoden ikke gir opphav til en faktisk GMO. Det er heller ikke mulig å lage en diagnostisk test som påviser den usannsynlige integreringen, og dermed har man ingen mulighet for overvåking. Det er svært omfattende å lage en risikovurdering som viser at en gitt DNA-vaksine ikke gir opphav til en GMO, blandt annet fordi man gjerne skal tallfeste risikoen for integreringer som ikke er mulig å påvise eksperimentelt. Den foreslåtte lovendringen vil derfor ikke endre en praksis som så langt har hatt en svært negativ effekt på vaksineutviklingen innen veterinærmedisin. Norsk oppdrettsnæring sliter med en rekke virussykdommer som det har vist seg vanskelig å utvikle vaksiner mot, og DNA-vaksine teknologien har potensiale til å bidra betydelig dersom den regulatoriske veien blir lettere og mer forutsigbar.

Som en nest beste løsning støtter Veterinærinstituttet departementets forslag til lovendring.

Med hilsen

Lene Vestby
Stedfortredene avdelingsdirektør
Analyser og diagnostikk

Bjørn Spilsberg
Senior forsker
Molekylærbiologi

Eirik Biering
Seksjonsleder
Havbruk, villfisk og velferd