Forsiden

Høringssvar fra Person som ikke har oppgitt navn

Referanse: 121020

Dato: 22.04.2020

Det vises til høring om endringer i plan- og bygningsloven, og særlig knyttet til dispensasjonsbestemmelsen i loven § 19-2. Endringsforslaget synes å legge til rette for en utvidet dispensasjonskompetanse til kommunene, hvor tanken er styrke det kommunale selvstyret.

En slik "styrking" går imidlertid på bekostning av tunge rettssikkerhetshensyn. Vedtak etter plan- og bygningsloven er et område som påvirker svært mange privatpersoner og griper direkte inn i den private eiendomsretten, f.eks. ved at eiendommer øker eller minsker i verdi som følge av vedtak etter loven. Det å redusere enkeltpersoner muligheter til å påklage eller nå frem med klager vedtak som potensielt kan ha svært stor betydning for den enkelte er svært betenkelig.

Enda mer betenkelig er dette når behov for dispensasjon etter lovens system strengt tatt skulle være overflødig. Det er kommunen som på forhånd bestemmer arealdisponeringen gjennom planer, noe som sikrer forutberegnelighet for private og næringslivet. Dette er også et hovedformål med loven. Ved å utvide kommunens dispensasjonsadgang undergraver man i realiteten hele formålet med loven, noe som ikke er ønskelig. Snarer tvert er det fra et samfunnsøkonomisk perspektiv ønskelig å styrke forutberegneligheten, noe som tilsier at dispensasjonsadgangen innskrenkes og ikke utvides.

Departementet forslag forutsetter at kommunene også er kompetente til å foreta de vanskelig interesseavveiningene som dispensasjonsbestemmelsen legger opp til. Dette vet vi ikke er tilfellet. Det vises i denne forbindelse blant annet til følgende eksempler:

  • Korrupsjonssaker i Drammen
  • Mulig korrupsjonssaker i Tjøme
  • Nedbygging av strandsonen på tross av byggeforbudet

Evnen til å opptre sakelig, objektiv og nøytralt er vesentlig mindre i kommuner enn hos statlige myndigheter. Dette skyldes at politikere og byråkratiet sitter mye nærmere de som berøres av vedtakene. Sannsynligheten for at gode relasjoner og sosiale forbindelser tillegges vekt i kommunale organer er langt større enn hos statlige organer. Risikoen for misbruk av dispensasjonsadgangen er derfor stor. En utvidelse av dispensasjonsbestemmelsen vil trolig først og fremst komme de store næringslivsaktørene til gode, som har gode forbindelser inn i kommunen. En økt dispensasjonsadgang vil innebære at det vil bli mindre grad av likebehandling mellom næringslivsaktørene. For økonomien sett under ett er dette svært uheldig.

Oppsummeringsvis er det vanskelig å se hvorfor det skulle være behov for en utvidelse av dispensasjonsadgangen til kommunen, når kommunens behov styring allerede er sikret gjennom muligheten for utarbeidelse av overordnede planer, og særlig må dette gjelde når dette dette går på bekostning av rettssikkerheten til den enkelte. Plan- og bygningsloven er for mange det området hvor man første gang kommer i direkte kontakt med offentlige myndigheter. Det er derfor helt avgjørende at enkeltpersoners rettssikkerhet ivaretas, også for å sikre tillit mellom borgerne og myndighetene. Sistnevnte er helt essensielt for funksjonen av den norske stat.

Forslaget til departementet synes derfor å mangle refleksjonsdybde når det kommer til forslaget om å utvide dispensasjonsadgangen for kommunen i tilknytning til plan- og bygningsloven.