Forsiden

Høringssvar fra Nina E. Puntervold

Dato: 01.09.2020

Høringssvar - Forslag til endringer i plan- og bygningsloven mv. (regional plan, dispensasjoner m.m.)

Ut fra hensynet til offentlighet, samråd og medvirkning i planprosessen, er det viktig at endringer i planer av betydning ikke skjer ved dispensasjoner, men behandles etter reglene om kommuneplanlegging og reguleringsplaner. Hovedtanken om at arealendringer skal skje gjennom plan, for å sikre felleskapets interesser, er bra. Dispensasjon fra plan, skal være et unntak, ikke en regel.

Imidlertid - selv om hensikten og intensjonen er god, hjelper det lite når praksis viser noe annet - nemlig at det i dag er lettere enn noen gang å få dispensasjon til å bygge i strandsonen eller på dyrket mark/LNF områder. Strandsonen og dyrket mark er vel det arealet i Norge som er under sterkest utbyggingspress. Strandsonevernet, jordvernet, skogvernet - og naturen generelt må styrkes og ikke svekkes . At loven skal endres for å gjøre det enda lettere å kunne gi dispensasjon blir derved helt feil. Sonn sett burde loven heller strammes inn slik at dispensasjoner faktisk ble unntak og ikke nærmest en regel som i dag, da flesteparten av dispensasjonssøknadene faktisk blir innvilget.

Arealendringer utgjør den største trusselen mot norsk naturmangfold, og med utvidet dispensasjonsbruk reduseres muligheten til å ta spesielle hensyn og styre denne utviklingen.

Ved dispensasjoner er det stort sett kun søker/utbygger/eiendomsutvikler som blir hørt, prosessen er kort og mer eller mindre lukket. Saksbehandling skjer på tvers av demokratiske prosesser - og et dårligere kunnskapsgrunnlag - lokaldemokratiet svekkes, innbyggerne blir taperne og naturen bygges lettere ned. Risikoen for å gjøre feil øker, særlig der kunnskapsgrunnlaget og lokalkunnskapen er mindre, noe som er særlig gjeldende i mange store kommuner og i de nye sammenslåtte kommunene.

Ordningen med planer for arealbruken i Norge hviler på et demokratiprinsipp og et kunnskapsprinsipp. Disse vil bli svekket om rommet for dispensasjoner utvides ytterligere slik departementet ønsker. Legitimiteten til planverk og helhetlige planer vil ikke minst bli svekket, likeledes medvirkningsprinsippet og ønske om økt medvirkning, engasjement og involvering fra innbyggerne.

Departementets forslag om å ta bort ¨klart (større)¨når det gjelder vurderingen av at fordelene ved å gi dispensasjon må være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering, er betenkelig. Departementets forslag vil gi lokalpolitikere større mulighet til å fravike egne planer og svekke eget planarbeid og legitimitet. Vurderingsgrunnlaget er i dag allerede vanskelig å definere, i forhold til hvem skal det vurderes og hvilke faktorer skal det vurderes på, her er det i dag allerede alt høy mulighet til å bruke skjønn i vurderingen, den bør jo heller være mer kunnskaps og faktabasert.

Forslaget om å innskrenke innsigelsesretten til Fylkesmannen, kan eller ikke tilsluttes. Gjennom bruk av innsigelse i planprosessen kan forvaltningsorganer påpeke at kommunenes forslag til plan er i konflikt med de nasjonale interesser som disse organene er satt til å ivareta. Dette gjelder for samfunnsinteresser på en rekke områder, som naturforvaltning og biologisk mangfold, landbruk, skogbruk, fiske, samferdsel, energi etc. Å innskrenke Fylkesmannens og andre myndigheters mulighet til å komme med innsigelse vil være en innskrenking av naturens, felleskapets og enkeltpersoners rettsikkerhet. I mange kommuner, særlig de mindre, er kompetansen lav, både hos kommuneadministrasjon og kommunepolitikerne, og ressursene små innenfor disse fagfeltene. Det kan nok stilles spørsmål ved om kommunenes vurdering og praksis til en hver tid er korrekt og om den ivaretar de nasjonale og regionale interesser og målsettinger.

Asker, 1. September 2020

Nina E. Puntervold