Forsiden

Høringssvar fra Fylkesmannen i Agder

Dato: 31.08.2020

Forslaget til endring av § 19-2 andre ledd – planarbeidet i kommunene bør styrkes framfor å utvide dispensasjonsadgangen

Fylkesmannen i Agder merker seg at det fortsatt skal være en forutsetning for dispensasjon at hensyn bak bestemmelsen det dispenseres fra, hensynene i lovens formålsbestemmelse eller andre nasjonale eller regionale interesser ikke blir vesentlig tilsidesatt. Vi er videre positive til at kommunenes ansvar for å ivareta nasjonale og regionale interesser understrekes i selve lovteksten, selv om dette ikke innebærer noen realitetsendring. Vi finner imidlertid ikke å kunne støtte den foreslåtte endringen av andre punktum i § 19-2 andre ledd (fordel-/ulempevurderingen), som vi oppfatter som en klar utvidelse av dispensasjonsadgangen. Etter vårt syn, bør fokus i stedet være på at det kommunale planarbeidet styrkes, da avklaring av arealbruk gjennom et helhetlig planarbeid i praksis gir vesentlig bedre resultater over tid. Planarbeid ivaretar også i langt sterkere grad enn dispensasjoner, de hensyn som er fremhevet i lovens formålsbestemmelse.

I praksis ser vi at mange kommuner innvilger dispensasjon i strid med lovens system. Det kan i noen kommuner føre til en «bit-for-bit» utbygging gjennom enkeltsaker. Kommunene mister den overordnede oversikten og en langsiktig tilnærming til arealutviklingen i kommunen. Det er grunn til å tro at de foreslåtte endringene vil føre til en markant økning i både antall dispensasjoner og at grensene for hva som tillates gjennom dispensasjon utvides ytterligere.

Mange kommuner har gamle planområder som trenger planrevisjon og nye områder i kommuneplanen som må detaljreguleres. Det haster med å komme i gang med dette planarbeidet, men vi ser at dispensasjonsbestemmelsen blir brukt i stedet.

Oppdatering og utarbeidelse av nye arealplaner må prioriteres i kommunene. En mer lempelig dispensasjonsadgang vil utsette dette arbeidet ytterligere og ikke gi helhetlige og gjennomtenkte løsninger i kommunene.

Konsekvenser for medvirkning, forutsigbarhet og rettssikkerhet

En dispensasjonsadgang som i større grad baseres på fritt skjønn (fordel-/ulempevurderingen) vil gå ut over forutsigbarheten til innbyggerne i kommunen. Dispensasjoner innebærer ofte løsninger basert på en parts fremstilling og agenda i saken, samt tilfeldigheter i saksprosessen med hensyn til merknader og eventuelle klager. En utvidet adgang til dispensasjon vil kunne føre til ulikeartet praksis, og over tid overser man det større planmessige bildet og utviklingen av et område.

En dispensasjonssak kan omhandle store verdier og vi ser at private parter i økende grad bruker tid, ressurser og profesjonell bistand for å presse gjennom byggesaker i kommunene. Ofte er det også en skjevhet i styrkeforholdet mellom tiltakshaver og berørte naboer. Den gode løsningen for flere parter sett under og i et mer langsiktig perspektiv vil derfor ofte gå tapt.

En begrenset prøvingsadgang for klageinstansen, og i domstolene, vil svekke muligheten for å få en reell overprøving av hva som er relevante fordeler og ulemper i en dispensasjonsvurdering, og i hvilken grad disse kan tillegges vekt med henvisning til gjennomgående hensyn i plan- og bygningsloven.

Merknad til departementets omtale av tilbygg og modernisering når det gjelder nasjonale/regionale interesser

I høringsnotatet side 22 uttaler departementet følgende (vår understreking):

Departementet legger til grunn at tilbygg og modernisering av bygningsmasse vil være eksempler på tiltak som dispensasjon kan brukes til, og som ikke skal betraktes som en nasjonal eller regional interesse, med mindre tiltaket er i konflikt med nasjonal eller regional kulturminneverdi. Ved slike tiltak skal det i interesseavveiningen tillegges vekt om området allerede er utbygd.

Fylkesmannen er enig i at det er relevant å se hen til om et område allerede er bebygd når man tar stilling til om nasjonale eller regionale interesser blir berørt. Det blir imidlertid altfor vidtgående å generelt anse tilbygg og større moderniseringstiltak for å ikke vedrøre nasjonale og regionale interesser. Det vises i denne sammenheng til byggeforbudet i strandsonen, jf. pbl. § 1-8 andre ledd, som et eksempel på at selv mindre utbygginger kan berøre nasjonale interesser.

Merknad til departementets omtale av tiltakshavers interesse i å utnytte eiendommen sin

I høringsnotatet side 23 viser departementet til følgende (vår understreking):

Departementet mener at de fordeler tiltakshaver kan påberope seg ikke skal kunne begrenses til generelle areal- og ressursdisponeringshensyn, men at tiltakshavers interesse i en fornuftig og hensiktsmessig utnyttelse og bruk av egen eiendom, må være relevant og kunne tillegges vekt ved avveiningen av fordeler og ulemper.

Hva tiltakshaver oppfatter som fornuftig/hensiktsmessig kan fremstå som svært subjektivt og tilfeldig i den enkelte byggesak, sammenlignet med en mer objektiv vurdering av hvilke areal- og ressursdisponeringshensyn som gjør seg gjeldende på eiendommen. Gode argumenter fra tiltakshavers side vil uansett bli lagt merke til i en dispensasjonssøknad. Dispensasjonsvurderingen bør derfor fortsatt bero på at bygningsmyndighetene tar en objektiv vurdering av hvilke behov/tiltak som gjør seg gjeldende på den enkelte eiendom og i hvilken grad dette taler for å gjøre unntak fra bestemmelser fastsatt i lov/plan.

Forslag om å oppheve § 19-2 fjerde ledd

Det må forutsettes at dersom nasjonal eller regional myndighet har uttalt seg negativt til en dispensasjonssøknad, så beror dette på en konkret og begrunnet vurdering. Etter vårt syn er det fornuftig at det i tilknytning til dispensasjonsvilkårene understrekes at dette er en uttalelse/vurdering som må ses spesielt hen til og vektlegges når kommunen foretar sin vurdering av dispensasjonsspørsmålet. Uten dagens fjerde ledd vil slike negative uttalelser lettere bli oversett i kommunenes dispensasjonsvurderinger. Det vil videre være uheldig om vektleggingen av uttalelser fra nasjonal/regional myndighet blir flyttet i retning av at det først må foreligge en klage. Slike klager er begrenset til et mindre antall saker, og kommer sent i saksprosessen.