Forsiden

Høringssvar fra Lena Rørvik

Dato: 01.09.2020

Høringssvar på forslag til endringer i plan og byggningsloven.

Plan- og bygningsloven omtales som Norges viktigste «naturlov». Loven legger føringer for hvordan arealbruk kan skje innen stat, fylker og i kommunene.

Stans tapet av naturmangfold! Det må være grundige undersøkelser for å kunne avdekke hvilke dyr og planter som finnes på et gitt område (vegetasjon, trær, gammel skog, truede arter, rødlistede arter, arter som har sitt fugletrekk, drikkevann, fiskevann, insekter mm). I tillegg vil dispensasjonssaker ofte omhandle ett og ett område, hvilket ikke er egnet til å avdekke de sammenhenger som finnes i naturen og som naturmangfoldloven § 10 forutsetter at ivaretas.

Vi må alle jobbe for å stanse tapet av biomangfold for å sikre levedyktige bestander av alle naturlig forekommende arter i Norge, deres genetiske variasjon og økosystemene de er en del av Plan- og bygningsloven omtales som Norges viktigste «naturlov». Loven legger føringer for hvordan arealbruk kan skje innen stat, fylker og i kommunene

Arealendringer utgjør den største trusselen mot norsk naturmangfold, og med utvidet dispensasjonsbruk reduseres muligheten til å ta spesielle hensyn og styre denne utviklingen. I dag er dispensasjonshjemmelen plassert sist i plan- og bygningsloven og det kan tolkes som dette som en klar markering fra lovgiver av at dispensasjon skal være en unntaksregel.

«Økt adgang til dispensasjon kan svekke planers legitimitet, gi mindre forutsigbarhet om tillatt arealbruk og føre til en uheldig bit-for-bitutbygging blant annet i strandsonen, i grønnstrukturen i byer og tettsteder og i landbruks-, natur- og friluftsområder».

Formålet med plan- og bygningsloven er overordnet sett å fremme en bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner, slik det står uttrykt i formålsparagrafen. For å få dette til er det nødvendig å sikre åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning for berørte interesser og myndigheter. Økt mulighet til bruk av dispensasjoner svekker kommunens innbyggere mulighet til å påvirke eget lokalsamfunn og komme med innspill. Det er først og fremst gjennom arbeidet med kommuneplanene (arealdel og samfunnsdel) man kan påvirke arealforvaltningen i sin egen kommune. Ofte holdes det folke og informasjonsmøter ifm. slikt arbeid, og man har gode høringsrunder på forslagene, noe som også legger til rette for meningsutvekslinger i lokal presse. Jeg opplever at dette gir oss muligheten til å bidra med verdifull informasjon i kommuner over hele landet. Slike bidrag kommer naturen til gode, men også utbyggere, som får et mer forutsigbart rammeverk for sine prosjekter. I dispensasjonssaker er ikke organisasjoner part, og blir ikke varslet.

Kan ikke se at økt bruk av dispensasjoner styrker lokaldemokratiet og det sivile samfunn, tvert imot. Forslaget vil imidlertid minke kontrollfunksjonen domstoler og overordnede myndigheter er tiltenkt. Også dette er sentrale elementer i kommunens legitimitet, og en sikkerhetsventil for kommunens innbyggere. Med departementets forslag vil ikke domstolene kunne prøve kommunens skjønnsutøvelse etter andre punktum, med unntak for tilfeller av myndighetsmisbruk.

Fylkesmannen, som klageinstans, vil kunne prøve skjønnet etter andre punktum, men skal legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøvingen, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd, tredje punktum. Fylkesmannens muligheter til å overprøve kommunens vektlegging av fordeler og ulemper i dispensasjonssaken, blir dermed sterkt begrenset. Forvaltningsprinsippet som tilsier at man skal få prøvd saken sin fra en uavhengig klageinstans opprettholdes, men får liten praktisk betydning, da kommunens «frie skjønn» skal tillegges stor vekt. Resultatet blir følgelig et spill for galleriet, der kommunens vurdering vanskelig kan overprøves.

Fylkesmannens, Sivilombudsmannens og domstolenes kontroll med kommunens dispensasjoner bidrar til å at nasjonale og regionale interesser ivaretas. Viktigst av alt er kanskje likevel at denne kontrollen bidrar til at hovedintensjonen i loven om at arealbruken skal skje i samsvar med kommunens arealplaner følges.

Så har vi EVEPLAN denne må det LYTTES til.

Medvirkning fra befolkningen er en essensiell del av demokratiet. Dagens plan og bygningslov legger opp til en utstrakt bruk av medvirkning (vi er naturligvis klar over at vindkraft ikke er underlagt plan- og bygningsloven, selv om vi mener den burde vært det). Det er en utfordring at mange kommuner ikke er gode på å skape medvirkning i planprosesser. Som EVAPLAN påpeker: «… det å arbeide frem planer med solid forankring hos både politikere og utbyggere er imidlertid krevende prosess og det krever både kompetanse og kapasitet i kommuneadministrasjonen (Plan- og bygningsloven – fungerer den etter intensjonen? side 361). Naturlige stikkord er åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning for berørte interesser. At departementet ikke foreslår å styrke kommunene for å sikre denne forankringen og disse prosessene, men i stedet åpner opp for økt bruk av dispensasjoner, er ikke ansvarlig med tanke på det som også er selve formålet med plan- og bygningsloven: Å fremme en bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner.

Forskningsprosjektet EVAPLAN har en del anbefalinger. EVAPLAN skulle se på hvordan den den reviderte plan- og bygningsloven fra 2009 fungerte, og konklusjonen var at både naturmangfold og jordvernet ikke ble ivaretatt etter lovens og Stortingets intensjoner.

Anbefalingene fra EVAPLAN (for å få en arealforvaltning i samsvar med Stortinget ønsker) Vil oppfordre departementet til å følge opp rapporten og gjøre følgende: -

  • Styrk arbeidet med gode arealplaner. Slik ivaretar man overordnede hensyn og sørger for at man bygger i de minst viktige naturområdene. For å få dette til, bør alle kommuner ha oppdatert kunnskap om naturen i respektive kommuner, f.eks. gjennom utarbeidelse av kommunedelplaner. Kommunene må også ha oppdaterte planer og tilstrekkelig kapasitet og naturfaglig kompetanse.
  • Dessverre gis det i dag for lett dispensasjon fordi planarbeidet i kommunene ikke er modernisert og i tråd med nye krav, også på miljø. Ikke minst gjelder dette gamle reguleringsplaner.
  • - Naturmangfold og matjord må få bedre materiell beskyttelse i plan- og bygningsloven. I dag er det få slike i lovverket. Naturmangfoldloven inneholder enda færre slike materielle avgrensninger i naturens favør, og de som er (f.eks. prioritering av arter og utvalgte naturtyper) blir i liten grad brukt.
  • Naturmangfoldloven er først og fremst en prosessuell lov som etter MIN mening ikke ivaretar naturen godt nok slik den praktiseres i dag.
  • - Opprett en miljøklagenemd som kan fungere som et uavhengige kontrollorgan. Slik kan man føre kontroll over at Stortingets ønsker og de rettslige rammene følges.

Avslutning:

Dagens plan- og bygningslov gir allerede kommunene vide fullmakter til å vedta rettslig bindende planer. Kommunene har dermed stort handlingsrom hva arealbruk angår, og plan- og bygningsloven i sin nåværende form gir virkelig stort rom for lokaldemokratiet. Departementets forslag vil gi lokalpolitikere større mulighet til å fravike egne planer og svekke eget planarbeid og legitimitet. Som argumentert for i dette høringssvaret har dette betydelige omkostninger for naturen som plan- og bygningsloven er ment å beskytte.

Å hvem skal kunne gi dispensasjoner, jo dette må ligge på det kommunale forvaltningsorgan og ikke sentralt.

Med vennlig hilsen

Lena Rørvik