Høringssvar fra Rådgivende Ingeniørers Forening RIF

RIF vil innledningsvis bemerke at en helhetsvurdering av overvann- og flomproblematikk må gjøres tidlig i reguleringsprosessen, hvis ikke er det en risiko for at dette glipper i senere byggesaksbehandling, eller at det vil bli svært kostnadsdrivende å håndtere dette i den enkelte byggesak - fordi det normalt bør håndteres over et større geografisk område mao. på plan-nivå. Det er imidlertid ikke foreslått noen endringer i plandelen av pbl i dette høringsforslaget, så forslaget vil ikke bety noen forbedring ift denne nokså grunnleggende forutsetning for effektiv håndtering av overvann/flom før de enkelte byggesakene.

RIF støtter i all hovedsak Norsk Vann sine høringsinnspill i saken. De foreslåtte endringene kan få store konsekvenser for hvordan flom- og overvannsrelaterte spørsmål blir håndtert fremover, hva slags anlegg som vil bli bygget, hvordan anleggene/tiltakene skal finansieres og hvem som står ansvarlig. RIF ønsker i den forbindelse å understreke de mulige negative konsekvensene av det som kan virke som sjablongmessig fastsettelse av 200-års gjentaksintervall i dimensjoneringen av overvannsrelaterte tiltak (summen av infiltrasjon, fordrøyning, trygg flomvei) i det som beskrives som trykk avledning av overvann. RIF er i likhet med Norsk Vann skeptisk til at dette kravet bør nedfelles, med bakgrunn i at:

• Gjentaksintervall for nedbør alene vil i svært mange tilfeller være en dårlig indikator for etablering av slike anlegg da det ikke gir noen indikasjoner på risiko (sannsynlighet for og konsekvenser av regnflom). Lovteksten vil derfor kunne resultere i at det blir bygget uforholdsmessige store og dyre anlegg, i områder hvor skadepotensiale ved flomhendelse ikke taler for dette. Dette er dårlig samfunnsøkonomi i en tid der det blir viktig at begrensede ressurser anvendes på de områdene der klimatilpasningseffekten og risikoreduksjonen er størst. RIF mener derfor at eventuelle dimensjoneringskriterier for overvannsanlegg må baseres på en sone/nedbørfelt-vurdering hvor behovet for «avbøtende» tiltak veies opp mot skadepotensialet. Kommunene er de som best kjenner til hvor skadepotensialet er størst, noe som innebærer at kommuner burde gjøre en ROS-basert sonekartlegging som grunnlag for å kunne sette fornuftige og balanserte krav i de ulike plan- og byggesaker. Dette vil innebære at et sårbart område får strengere krav enn et lite sårbart område, noe som virker rimelig. En slik kartlegging vil være en god støtte for kommunene i både planlegging på overvannsområdet generelt og i plan- og byggesaksarbeidet spesielt.
• Et eventuelt krav om bruk av 200-års gjentaksintervall er ikke entydig. Det må som minimum vurderes opp mot feltspesifikke regnvarigheter og konsentrasjonstider for å gi mening. En 200-årshendelse på en tomt vil ikke være den samme som 200-årshendelsen i nedbørfeltet. Et lite nedbørfelt og små bekkeløp vil respondere svært raskt på intens nedbør med påfølgende stort skadepotensiale, mens et stort nedbørfelt/vassdrag kan ha flere dagers responstid/konsentrasjonstid. Hvis 200-årshendelsen skal legges til grunn blir det svært viktig at saksbehandlere har mandat til å utvise skjønn og er bevisste på hvilke regnvarigheter som skal legges til grunn. Det må anerkjennes at en tomt er en del av et større nedbørfelt som reagerer ulikt på den samme regnflomhendelsen. Eksempelvis kan det være områder hvor det er ikke er ønskelig å forsinke flommen, men å få flomvann nedstrøms raskt ut til resipient for å frigjøre kapasitet for oppstrøms flomvann når flomtoppen til hele feltet inntreffer.
• 200-årshendelse med klimafaktor fremstår som et svært konservativt krav hvor dimensjonerende flom er forventet å inntreffe sjeldnere enn levetidene på de verdiene kravet er ment å beskytte. Det vil bli svært kostbart (og i praksis umulig) å fjerne all risiko for skadelig flom opp til dette nivået, og også noe som vil ta svært lang tid å gjennomføre. Det vil derfor på et tidspunkt være fornuftig å veie kostnader opp mot nytten ved tiltakene. I mange tilfeller vil det være mer fornuftig å akseptere en viss risiko (og kostnader) for flomrelaterte skader enn å bygge seg ut av problemene. Et generelt krav vil kunne gå på bekostning av bærekraft- og klimaambisjoner som feltspesifikke krav vil kunne fange opp på en bedre måte. I et samfunnsøkonomisk perspektiv, så vel som i et bærekraft- og klimaperspektiv, blir det svært viktig å kunne utvise skjønn i disse sakene.
• Et mer treffsikkert krav enn gjentaksintervall for nedbør vil være å sette krav til byggene/anleggene/verdiene som skal beskyttes, eks. at nye bygg skal sikres mot en 200-årshendelse (slik som er tilfelle i dag).
• De fleste arealer/tomter/felt har en naturlig avrenning, og mulighetene for naturlig infiltrasjon varierer sterkt med grunnforhold. Det må eksempelvis kunne aksepteres en større (naturlig) avrenning fra et tiltak på fjellgrunn enn ett tiltak på grunn med god infiltrasjonsevne. Å skulle få krav om infiltrasjon på en fjelltomt vil være unaturlig og urimelig, og er ikke med på å tilbakeføre areal til slik avrenningssituasjonen var før tiltaket. Det er derfor viktig å være tydelige på om kravene skal baseres på endringene tiltaket medfører for avrenningen isolert sett, om det gjelder hele tomten eller nedbørfeltet.