Høringssvar fra Björn Sederholm

Dato: 31.05.2020

Svartype: Med merknad

Generelle kommentarer basert på høringsforslagene fra Miljødirektoratet, KMD og DiBK etter NOU2015:16:

Det kan være jussens natur, at den må følge et oppsett basert på prinsippet “hvis X, så Y” - “hvis du kjører for fort, så kan politiet utstede bot”, “hvis overvann fører til skade på byggverk, så må skyldige betale kostander for reparasjoner” osv.

Dette preger høringsutkastene - alle diskuterer hvordan overvann skal håndteres, og hvem som er ansvarlig hvis det ikke håndteres ordentlig. NOU2015:16 snakket ikke kun om overvann som et problem, men også som en ressurs - å åpne bekker, legge til rette for overflatehåndtering av overvann som tiltak for folkehelse, biologisk mangfold og, ja, også bedre levemiljøer (bedre uteområder, som igjen fører til økt fortjeneste for utbyggere).

Lovforslagene som nå legges fram, er mer kritiske, og ser på overvann som et problem som må håndteres - kun pisk, ingen gulrot. Heller ikke kommunene, som blir enda mer sentrale aktører her, får muligheter til å tilby mange gulrøtter, kun sanksjoner. Første avsnitt i høringen til endringer i pbl sier til og med “Overvann blir et stadig mer alvorlig problem” - uten å se mulighetene. Igjen, det kan være jussens natur – men det trenger ikke å være slik. Intensjonsparagrafer i lovverk og forskrift kan være svært nyttige – og fragmenteringen i tre ulike høringsutkast, for tre ulike lover og to forskrifter, viser hensiktsmessigheten i å ha en sektorlov for VA, heller enn å fordele (pulverisere) ansvaret gjennom en fordeling på flere ulike departement og direktorat, hvert med ansvar for sine lover og forskrifter. En sektorlov med en intensjonsparagraf som kan se overvann som ressurs, ikke kun problem (samtidig som vann og spillvann får sin rettmessige plass).

I utgangspunktet er det veldig positivt at myndighetene ser behovet for å regulere vann bedre enn i dagens regelverk, selv om de store, sektorovergripende spørsmålene ikke tas i denne runden, og en helhetlig vannforvaltning fortsatt utsettes.

Innspill til høring fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet angående endringer i plan- og bygningsloven:

1.1.1

Som påpekt i innledningen, stemmer det at ved tradisjonell overvannshåndtering, i rør under bakken, vil det bli et større problem – men hensikten må være at fortetting ikke skal lede til større overvannsproblemer fordi man hensyntar vannet i reguleringsplanene og utbyggingsområder på en slik måte at det ikke nødvendigvis blir mer tette flater.

Klimaendringene må man tilpasse seg til, og som NOU2015:16 påpeker tar tretrinnsstrategien innover seg de utfordringene.

1.4.1

KMD henviser til avstandskrav på 4 meter til kommunale ledninger – mange av dagens kommuner har dette nedfelt ikke i abonnementsvilkår for vann og avløp, men i VA-norm.

KMD har argumentert godt for hvorfor de ikke ønsker å innføre denne regelen i lov – det bør være kommunen selv som har lokalkunnskap, og fagpersoner på kommunaltekniske eller VA-avdelinger som kan uttale seg angående hva som er hensiktsmessig hvor.

4-meterskravet er et generelt krav, som henviser til en “standard” VA-grøft, med en vannledning, en spillvannsledning og en overvannsledning, på ca. 2-2,5 meters dybde, og grøfteskråninger med en helling på 1:1 (45° vinkel). Dette kravet vil da heller ikke være hensiktsmessig hvor ledninger ligger vesentlig dypere, eller i sentrale strøk, nær bekker og vassdrag, i fjellområder eller andre steder hvor brede grøfter ikke er aktuelle.

Det samme gjelder for kommuners regulering av avstand mellom kabler og ledninger på minimum 2 meter.

Det som derimot mangler, når disse bestemmelsene ikke innlemmes i lov eller forskrift, er en kommunal hjemmel til å sanksjonere de som bygger altfor nært kommunale ledninger, eller til og med på ledninger. Hvis en grunneier har fått en byggetillatelse til å oppføre et bygg, som så viser seg å gjøre driften av kommunale ledninger umulig uten å rive konstruksjonen – hvem skal da bære kostnaden? Er det da rimelig at kommunen skal ta alle kostnader ved å utbedre situasjonen?

Det bør derfor åpnes for at en kommune har sanksjonsmuligheter via lov for å utbedre slike situasjoner, og påføre kostnader for i utgangspunktet unødvendige anleggsarbeider på VA-nett (eller overvannsanlegg på overflaten) på de som har voldt skade.

Således kan en hjemmel for kommunen å legge begrensninger på utførelse av anlegg nær kommunale anlegg innføres, uten å henvise til et avstandskrav på 4 meter – dette er kun ett krav kommunen kan sette, akkurat som man kan kreve dype støttemurer, spunting eller andre tiltak slik at kommunens evne til å vedlikeholde sine ledninger ikke forringes.

Det må vurderes nærmere hvorvidt dette kan innebære et byggeforbud – da kan et byggeforbud, som i utgangspunktet ikke medfører en direkte kostnad, sees opp mot at grunneier istedenfor iverksetter fysiske tiltak, som spunting, dype støttemurer eller lignende som vil medføre en direkte kostnad opp mot en mindre sone som er beslaglagt av eiendommen.

2.2.6 Lovforslag

§18-1

Det er ikke uvanlig at utbyggere ber om at en reguleringsplan sees under ett, med grøntarealer, beregninger for MUA, utnyttelsesgrad og andre fellestiltak, for å få en reguleringsplan godkjent – mens de har tenkt fysisk å utføre selve byggearbeidene i flere delfelt eller trinn. Kommunen kan regulere hvilke tiltak som må være på plass før brukstillatelse til bygg kan gis, men visse tiltak er grunnleggende for å kunne utnytte et område. Særlig overvannsanlegg på overflaten må vanligvis etableres som ett anlegg, uten at det kan utvides ettersom flere bygg etableres. Det foreslås derfor at kommunens muligheter til å tillate utsettelse av tiltak etter ny §18-1, 1. ledd, d) begrenses (i §18-1, 3. ledd).

Merknader til §18-1

Under 6. ledd diskuteres hvordan tiltakene, for at bestemmelsene i §18-1 skal gjøres gjeldene, skal håndteres i en reguleringsplan. Det er meget positivt at KMD foreslår at overvannstiltak skal inn i prosjekter på reguleringsplannivå.

Å ha bestemmelser for overvannshåndtering, og også flomveier, på reguleringsplannivå sikrer forutsigbarhet for alle parter, og arealer kan tidlig nok avsettes til overvannshåndtering.

To viktige spørsmål åpenbarer seg, derimot:

• På reguleringsplannivå defineres byggegrenser, utnyttelsesgrad og andre tilsvarende bestemmelser, men vanligvis ikke endelige fotavtrykk av bygg eller utearealer – er det da heller mer hensiktsmessig å fastsette bestemmelser, men ikke nødvendigvis på plankart? Hvordan håndterer man grønne tak på reguleringsplannivå - betyr det at områder regulert til bygg blir kombinerte formål?

• Ansvar – hvis en kommune, via politisk behandling, vedtar en reguleringsplan hvor helt konkrete overvannsarealer og tiltak er definert, hvem bærer da ansvaret hvis det viser seg at tiltakene ikke er tilstrekkelige for å oppnå kravene som er satt til overvannshåndtering? Utbygger eller kommunen? Det hensiktsmessige er at utbygger bærer risikoen, og skal oppfylle kravene. (KMD diskuterer delvis dette under kap. 3.4.5, uten å gå nærmere inn på ansvarsfordeling når kommunen fastsetter spesifikke, navngitte tiltak.)

Derfor foreslås det at hver reguleringsplan skal ha bestemmelser, som viser hvilke krav som skal oppfylles, til overvannshåndtering og håndtering av flomfare & flomveier – og la utbyggere redegjøre for tiltakene de mener oppfyller kravene ved rammesøknad. Flomveier som allerede er identifisert kan med fordel (burde være skal-krav) markeres på reguleringskart, derimot, og ved gjenåpning av vassdrag bør dette inn på reguleringskart.

Angående hensiktsmessigheten av å legge til grunn 200-årsnedbør - ja, hvis hele retrinnsstrategien legges til grunn. Flomveier som beveger seg utenfor tomten skal klart fremgå av reguleringsplankart. Det bør presiseres at når byggverk skal dimensjoneres for 200-årsnedbør, gjelder det alle trinn i tretrinnsstrategien. Dette fordi tretrinnsstrategien deles opp i hvilke trinn som skal kunne håndtere hvilke gjentaksintervaller – trinn 1 (infiltrasjon) bør dimensjoneres for å kunne håndtere 1-2-årsnedbør, trinn 2 (fordrøyning) bør dimensjoneres for 20-25-årsnedbør, og trinn 3 håndtere overskytende nedbør, opp til 200-årsnedbør. (Det er ikke umulig å dimensjonere tiltak for å håndtere større mengder nedbør, men det må et sted settes en grense for å ikke overdimensjonere anlegg.)

3.4.5

Forslag til ny §28-9 støttes. Det er særlig positivt at første ledd flyttes fra forskrift til lov.

KMD foreslår i fjerde ledd kommunens mulighet til å stille vilkår om tiltak – se kommentarer under innspill til §18-1 – hvem bærer ansvaret hvis løsningene det stilles vilkår om ikke er tilstrekkelige?

Bærer da utbygger eller kommunen ansvaret ved eventuelle erstatningssaker, og utbedring av løsninger?

3.4.5.2

Forslag til ny §31-9 støttes.