Høringssvar fra Menneskerettsalliansen

Høringssvar til forslag til felles likestillings- og diskrimineringslov

Dato: 18.01.2016

Svartype: Med merknad

= Menneskerettsalliansen

www.menneskerettsalliansen.no

menneskerettsalliansen@gmail.com

  1. januar 2016

Menneskerettsalliansen består av

- Foreningen for transpersoner - Norge

- Harry Benjamin Ressurssenter

- LLH - Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner

- Landsorganisasjonen for Romanifolket

- Norges Handikapforbund

- Norsk Forbund for Utviklingshemmede - NFU

- Skeiv Ungdom

- Stopp Diskrimineringen

- Synshemmede Akademikere

- Taternes Landsforening

- Uloba - Samvirke for borgerstyrt personlig assistanse

Høringssvar til forslag til felles likestillings- og diskrimineringslov

Menneskerettsalliansen er glad for at regjeringen ønsker å følge opp det viktige arbeidet for en mer helhetlig og likestilt diskrimineringslovgivningen som ble initiert med Dokument 8-forslaget i Stortinget til Erna Solberg, Olemic Thommessen og André Dahl (Dokument 8:66 (2005-2006)), videreført med utredningen til Diskrimineringslovutvalget (NOU 2009:14) og prinsipielt støttet med merknadene til Fremskrittspartiet, Høyre og KrF (og i avstemningen støttet av Venstre) til Stortingets behandlingen av det eksisterende diskrimineringslovverket i 2013 (Innst. 441 L (2012–2013)).

I den sammenhengen er det viktig å understreke hva som var selve utgangspunktet for denne prosessen. Som Erna Solberg, Olemic Thommessen og André Dahl understreket i Dok. 8:66 (2005-2006) om generell og overordnet lovgivning hva angår diskriminering uavhengig av grunnlag:

For å ivareta rettssikkerhet for alle, og for å sikre likhet for loven, uavhengig av diskriminerings- grunnlag, vil det være formålstjenlig å ha en mer overordnet og generell diskrimineringslovgivning enn den vi har i dag.

Utfordringen som Solberg, Thommessen og Dahl påpekte er at det ikke var – og fremdeles ikke er – overensstemmelse mellom hvordan menneskerettighetene beskytter mot all diskriminering uavhengig av grunnlag, mens norsk lovgivning behandler de samme diskriminerende handlingene enten som straffbare, bare ulovlige eller lovlige etter hvem som rammes. Som de viser til:

Det overordnede diskrimineringsvern, uavhengig av grunnlag, finner vi i menneskerettighetenes antidiskrimineringsbestemmelser (herunder EMK artikkel 14 (Europeiske Menneskerettskonvensjon) og SP artikkel 26 (FNs konvensjon om politiske og sosiale rettigheter)).

Mandatet for Diskrimineringslovutvalget var at forslaget ikke skal svekke gjeldende diskrimineringsvern i loven. Videre tok Diskrimineringslovutvalget «utgangspunkt i at alle mennesker er like verdifulle og har samme menneskeverd, og at det bør være et mål å fremme likestilling uavhengig av biologiske, sosiale og kulturelle forhold» (NOU 2009:14, s. 23).

Menneskerettsalliansen ønsker derfor som Solberg, Thommessen og Dahl i Dok 8:66 (2005-2006) og Diskrimineringslovutvalget i NOU 2009:14 å understreke at behovet for å sikre alle vern mot diskriminering, mest mulig likestilt vern og at ikke å svekke eksisterende vern må være selve ledetråden i revisjonen av diskrimineringsvernet. Vi har derfor forsøkt i vårt høringssvar å identifisere hvordan dette kan gjøres best mulig ut fra regjeringens forslag til ny felles likestillings- og diskrimineringslov.

Diskrimineringsvern for «andre liknende vesentlige forhold»

Menneskerettsalliansen støtter at diskrimineringsvernet også gjelder for «andre liknende vesentlig grunnlag», ut fra at Grunnloven § 98 slår fast at «Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling» og fordi Norge er forpliktet å gi alle diskrimineringsvern i overensstemmelse med menneskerettighetene (EMD, ICCPR og ICESCR) som også beskytter mot diskriminering på grunnlag av «annen status».

Menneskerettsalliansen ønsker samtidig å påpeke at regjeringens forslag til kategori «andre liknende vesentlig grunnlag», er mer snever enn Grunnloven og menneskerettighetenes generelle diskrimineringsvern. Vi oppfordrer derfor regjeringen til å sørge for at det er fullt samsvar mellom diskrimineringsvernet i diskrimineringslovverket, Grunnloven og menneskerettighetene.

I denne sammenhengen kan det også vises til Fremskrittspartiet, Høyre og KrF i behandlingen av de fire parallelle diskrimineringslovene i 2013 hvor de tydelig fastslår at:

en samlekategori bør innføres fordi det vil gi vern for personer som er spesielt utsatte, fordi det er vanskelig å identifisere og dokumentere i dag hvilke personer som er spesielt utsatt, og fordi det vil gi et mer fleksibelt regelverk som også er i tråd med menneskerettighetskonvensjoner som har en slik samlekategori (Innst. 441 L (2012–2013): s. 18).

Dette er det heller ikke politisk uenighet om. Vi viser her også til fellesuttalelse av Arbeiderpartiet, Sp og SV ved behandlingen av lov om etnisk diskriminering i 2005:

Dette flertallet [i kommunalkomiteen og i familie- og administrasjonskomiteen] mener at alle kvalifiserer til vern etter menneskerettighetenes generelle diskrimineringsforbud (Innst. O. nr. 69 (2004-2005): s. 11).

I avsnitt 6.5.3.2 gir departementet en mulighet for en avgrensning som Menneskerettsalliansen stiller seg positiv til og anbefaler at denne vurderes i tillegg til likhetskriteriet: «Departementet mener en samlekategori bør fange opp forskjellsbehandling knyttet til grunnlag som er moralsk uakseptable avgjørelsesgrunnlag.»

Med denne avgrensningen vil utsatte grupper som møter særlig sterke fordommer som rusmisbrukere, tidligere straffedømte, prostituerte og sosial/økonomisk bakgrunn eller stilling bli fanget opp.

Behovet for dette kan sees ved hvordan for eksempel mennesker som oppfattes som rusmisbrukere eller prostituerte, blir systematisk nektet adgang til offentlige steder som butikksentre, kafeer ol., uten at dette begrunnes på noen måte. Tidligere straffedømte, prostituerte og rusmisbrukere diskrimineres systematisk både i arbeidsmarkedet og på boligmarkedet. På samme måte som funksjonshemmede, kan mennesker som mottar offentlig støtte bli nektet leie av bolig, jf. LDO sak 11/2514 om hvordan et eiendomsselskap nektet utleie av bolig til folk som mottok kommunalhjelp.

Menneskerettsalliansen ønsker ellers å påpeke at fetisjisme, sadomasochisme og aseksualitet oppfyller likhetskriteriet og følgelig også burde inkluderes enten i «andre liknende vesentlig grunnlag» eller «seksuell orientering». Aseksualitet er en kategori helt parallell og samtidig utfyllende med homo-, hetero- og biseksualitet, mens fetisjisme og sadomasochisme ble avdiagnostisert i 2010. Det foreligger følgelig ikke saklig grunn for å utelukke disse grunnlagene.

Harmonisering av diskrimineringsvern

Utgangspunktet for diskrimineringslovgivningen må være menneskerettighetenes og Grunnlovens generelle diskrimineringsvern for alle. Forskjellig grad av diskrimineringsvern kan bare forekomme om det er en saklig grunn for en slik forskjellsbehandling. Alle diskrimineringsbestemmelser må derfor i utgangspunktet gjelde alle diskrimineringsgrunnlag, om det ikke finnes saklig grunn til at noen skal utelates.

Det er derfor positivt at regjeringen har foreslått i § 28 at krav til likestilling i læremidler gjelder alle grunnlag.

Av samme grunn bør regjeringen også utvide diskrimineringsvernet til å gjelde alle diskrimineringsgrunnlag også i følgende paragrafer i lovforslaget: 

  • § 35 Lik lønn for likt arbeid
  • § 40 Straff for diskriminering begått av flere i fellesskap 
  • § 3 som nå begrenser geografisk virkeområde for funksjonshemmede om kapittel 3 om universell utforming og individuell tilrettelegging og §§ 24, 25 og 26 om aktivitetsplikt, bør også rettes opp. Regjeringens forslag om at dette ikke skal gjelde på Svalbard fordi dette ikke er et livsløpssamfunn, representerer ikke saklig grunn siden nedsatt funksjonsevne er noe som gjelder mennesker i alle deler av livsløpet. Av samme grunn bør også loven gjelde på norske skip i utenriksfart.

Diskrimineringsvernet må ikke svekkes

Det er svært uheldig at regjeringen foreslår å svekke diskrimineringsvernet på ulike områder, i direkte strid med det opprinnelige mandatet til diskrimineringslovutvalget. Utgangspunktet for en felles lov må være at en ny lov skal være minst like god som eksisterende lover i sum. Når et grunnlag på enkelte felt har et dårligere vern enn andre grunnlag, må vernet heves til samme nivå som det grunnlaget som nyter det sterkeste vernet.

Dette gjelder følgende bestemmelser:

  • Familieliv og personlige forhold er et viktig virkeområde for alle grunnlag

I dag gjelder diskrimineringsbestemmelsene i familielivet og i personlige forhold kun for kjønn. Ved en sammenslåing av dagens lovverk, må forbudet mot diskriminering i familieliv og personlige forhold utvides til å gjelde for alle diskrimineringsgrunnlag. Som flere tiårs erfaring fra (kjønns)likestillingsloven viser, er det klart at en slik regulering er nyttig, selv om den ikke håndheves. Dette vil være særlig viktig for å sette fokus på- og ivareta barns rettigheter.

Erfaringene fra forskning og fra ulike antidiskrimineringsorganisasjoner viser at behovet for beskyttelse mot diskriminering i familieliv og personlige forhold trengs for alle grunnlag. Diskriminering, herunder vold, i slike relasjoner er svært alvorlig for de som utsettes for det, og de personlige relasjonene gir diskrimineringen en dimensjon som gjør den særlig belastende. At en helhetlig likestillings- og ikke-diskrimineringslov omfatter familieliv og personlige forhold vil være et viktig signal fra lovgiver om at diskriminering på dette området er uakseptabel.

Menneskerettsalliansen viser også til LDOs høringsuttalelse om hvordan beskyttelse mot diskriminering i familieliv og personlige forhold også kommer inn under menneskerettighetene.

  • Vern for juridiske personer

Diskriminering av juridiske personer er i dag kun forbudt på grunnlaget etnisitet, og noe som foreslås fjernes av regjeringen. Dette representerer en svekkelse av eksisterende vern.

Diskriminering av juridiske personer rammer ikke bare tilknyttede enkeltpersoner, men undergraver arbeidet for likestilling og mot diskriminering i samfunnet uansett diskrimineringsgrunnlag. Juridiske personer bør derfor få et diskrimineringsvern på alle grunnlag etter loven.

  • Aktivitets- og redegjørelsesplikten må ikke svekkes

Fjerningen av redegjørelsesplikten og forslaget om at aktivitetsplikten i dagens likestillingslov kun skal gjelde for arbeidsgivere med mer enn 50 ansatte, representerer en alvorlig reduksjon av det aktive og strukturelle likestillingsarbeidet.

Aktivitetsplikten er plikten til å drive aktivt likestillingsarbeid. Det er positivt at plikten konkretiseres i lovforslaget, men betydningen svekkes når man i samme håndvending unntar størsteparten av arbeidsgiverne. De fleste bedrifter i Norge i dag har færre enn 50 ansatte og erfaring fra likestillingsloven, viser at dette fungerer fint. Alle arbeidsgivere, uansett størrelse, bør derfor ha aktivitetsplikt på alle grunnlag

Redegjørelsesplikten er en sentral del av aktivitetsplikten. Om redegjørelsesplikten fjernes, uthules aktivitetsplikten fullstendig ved at den baseres fullt ut på den enkelte arbeidsgivers gode intensjoner og ønsker. Etter BLDs egen vurdering «vil en aktivitetsplikt uten noen form for rapportering trolig ha liten effekt på bedriftenes atferd» (Ot.prp. 44 (2007-2008) 13.8.5). Det blir umulig å holde øye med hvem som utøver plikten, det blir umulig å ettergå hvordan plikten faktisk etterleves, og det er mindre sannsynlig at et eventuelt aktivitetsarbeid utøves målrettet og planmessig, når det ikke finnes noen redegjørelsesplikt. Det aktive likestillingsarbeidet er for viktig til å overlates til vilkårligheter.

I stedet for å fjerne redegjørelsesplikten, bør tilsynet styrkes ved at LDO får nødvendige ressurser. Videre vil Skjeieutvalgets forslag til styrking av likestillingsapparatet, hvor utvalget foreslår at tilsyn med offentlig myndighets aktivitetsplikt legges til et direktorat, tilføre økte ressurser.

Om svekkelsen av aktivitets- og redegjørelsesplikten blir stående slik som det er foreslått av departementet, kan Menneskerettsalliansen ikke stille seg bak dette lovforslaget. 

  • Samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer

Dagens lov erkjenner at nedbygging av samfunnsskapte barrierer er en forutsetning for å avskaffe diskriminering av funksjonshemmede. Det er derfor viktig at dette fortsatt vises til i formålsparagrafen i felles lov. 

Det må eksistere et effektivt apparat for håndheving av lovverket

Det er svært uheldig at behandlingen av hvordan apparatet skal utformes er utskutt til en senere behandling, slik at vi som høringsinstanser tvinges til å vurdere lovendringen og apparatendringen i separate prosesser. Vi forventer at det er gjort godt kjent hva regjeringen ønsker å gjøre med håndhevingsapparatet innen Stortinget skal behandle forslaget om ny lov.

Dersom et lovverk skal kunne være av betydning for fremme av likestilling og bekjempelse av diskriminering, må dette lovverket være kjent, det må finnes veiledningsmuligheter for personer som har behov for å kjenne til lovverket, og det må finnes sanksjonsmuligheter ved brudd. For at vernet mot diskriminering og mekanismene for håndheving av de proaktive pliktene skal være effektive, må det eksistere et effektivt apparat for sanksjoner. Et effektivt apparat må være tilgjengelig og ha ressurser til å veilede og kompetanse og myndighet til å sanksjonere. Både en veiledningstjeneste og et sanksjoneringsapparat må være utformet som lavterskeltilbud. En henvisning til det alminnelige domstolsapparatet synes å være svært lite tilstrekkelig, ikke minst for dem som trenger det mest.

For tiden gjøres et utredningsarbeid med sikte på en omstrukturering av likestillings- og ikke-diskrimineringsapparatet, samt muligheten for at Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal kunne ilegge oppreisning. Det er positivt at det skal være mulig å ilegge oppreisning også i lavterskeltilbudet, men problematisk at det i omstruktureringen ellers legges opp til et dårligere apparat, hvor lavterskelpreget og det aktive likestillingsarbeidet svekkes. 

Det internasjonale og nasjonale regelverket må samstemmes

Det er påfallende at det i forbindelse med utarbeidelsen av lovforslaget ikke er blitt prioritert å samstemme det internasjonale og nasjonale regelverket. Når et uttalt formål med lovrevisjonen er å styrke likestillings- og ikke-diskrimineringsfeltet, bør en slik prosess være en helt naturlig del av arbeidet. For å rette opp i dagens skjevheter, må disse grepene gjøres:

  • FNs rasediskrimineringskonvensjon (CERD) og FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) må inkorporeres i Menneskerettsloven, på lik linje med kvinnediskrimineringskonvensjonen og barnekonvensjonen.
  • Tilleggsprotokollene til Barnekonvensjonen, CRPD, og Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som gir individuell klageadgang etter de ulike konvensjonene, må ratifiseres og inkorporeres.
  • Tilleggsprotokoll 12 til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, som gjør artikkel 14 til et selvstendig klagegrunnlag, må ratifiseres og inkorporeres i Menneskerettsloven. 

Sammensatt diskriminering

Det er svært positivt at forbud mot sammensatt diskriminering er tatt inn i høringsforslaget. Ved å lovfeste et uttrykkelig forbud mot diskriminering på flere grunnlag samtidig eller i kombinasjon, anerkjenner lovgiver at dette er en reell problemstilling. Selv om ombudet håndterer denne typen diskriminering innenfor dagens lovgivning, vil en uttrykkelig lovfesting fjerne en eventuell tvil omkring håndheving av slike saker. Det kan videre føre til at sammensatt diskriminering blir satt på dagsorden i arbeidsgiveres og offentlige myndigheters arbeid med aktivitetsplikten.

Alder bør inn som et selvstendig diskrimineringsgrunnlag

Vi erfarer at det skjer diskriminering på bakgrunn av alder, både på selvstendig grunnlag og i samvirke med andre grunnlag. Det er en svakhet med lovforslaget at regjeringen ikke har tatt uttrykkelig stilling til hvorvidt alder skal inkluderes som eget grunnlag også utenfor arbeidslivet. Vi anser det som naturlig at alder inkluderes som et eget diskrimineringsgrunnlag i lovgivningen i alle deler av samfunnet.

Motstrid med diskrimineringsbestemmelser i andre lover

Med harmoniseringen av diskrimineringsvernet bør regjeringen sørge for at det ikke er motstrid i diskrimineringsbestemmelsene mellom likestillingslovgivningen og andre lover. De samme diskrimineringsgrunnlagene bør derfor få diskrimineringsvern i de følgende lovene:

  • Helseforetaksloven § 1 – Diskrimineringsvern
  • Universitetsloven §§6-2, 6-3 - Likestilling ved ansettelser
  • Utdanningsstøtteloven § 1 – Formål om likestilling
  • Markedsføringsloven §§ 2, 34 – Diskrimineringsvern
  • Straffelovens følgende paragrafer
    • § 77 om skjerpende omstendigheter om lovbruddet har bakgrunn i fordommer
    • § 174 om definisjonen av tortur
    • § 185 om vern mot hatefulle ytringer
    • §186 om diskrimineringsvern vedrørende varer og tjenester
    • §§ 264, 272, 274 og 352 om skjerpende straff hvis fordommer motiv for trusler, vold eller grovt skadeverk

 

vennlig hilsen

 

John Jeanette Solstad Remø (sign.)

Leder, Menneskerettsalliansen

Til toppen