Forsiden

Høringssvar fra Alstahaug kommune

Høring-Forslag til lov om endring av lov om konsesjon, lov om jord og lov om odelsrett og åsetesretten

Dato: 20.09.2016

Svartype: Med merknad

 

 

 

 

 

 

Vurdering.

For at departementet lettere skal kunne oppsummere høringsuttalelsene, bes det om at uttalelser følger systematikken i høringsnotatet.

Med forslagene ønsker regjeringen å gi den enkelte grunneier større frihet til å råde over egen eiendom. Dessuten er det et ønske at det offentlige sparer ressurser.

Det kan imidlertid være nyttig å minne om at familiejordbruket står og har stått sterkt i Norge.

1.2.1

Departementet foreslår å endre arealgrensene for konsesjonsplikt ved erverv av bebygd eiendom og lovbestemt boplikt, fra 25 til 35 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord.

Samtidig er regjeringen bekymret for at dagens regler for leiejord,( skal du leie jord må drive eget bruk), hindrer initiativrik ungdom å komme inn i næringen.

Skal man drive en eller annen form for landbruksproduksjon, er det en fordel å ha en «base», hvor du kan ha lager for produker og redskaper. Ved å heve grensene for konsesjonsplikt fra 25 til 35 dekar, blir flere eiendommer «spekulasjonsobjekter» og forslaget vil ikke bidra til å gjøre det lettere for ungdom å komme inn i næringa.

1.2.2.

Departementet foreslår å oppheve priskontrollen på erverv av rene skogseiendommer. Bakgrunnen for dette er et ønske om å samle skogressursene på færre hender og tanken om at større skogeiere bidrar til jevnere tilgang på tømmer for skogindustrien .

I kapittel 3.4.2.1 i høringen skriver regjeringen:

Tidligere fikk skogeier inntekt fra egen arbeidsinnsats, men nå høster skogeier i større grad avkastningen fra skogproduksjonen. For de fleste skogeiere betyr skogen dermed relativt lite for de samlede inntektene. Det kan påvirke motivasjonen for avvirkning samtidig som interessen for skogen kan bli liten både for den som eier mye skog og for eiere av gårdsskog.

Her virker det jo som om departementet ikke har tro på at det er forskjell om du er liten eller stor skogeier. Skogen er fortsatt en viktig ressurs for mange bygder, og fjerning av priskontrollen kan jo føre til at lokale interesser taper når en skogeiendom kommer på salg.

Det er viktig også å huske på at jaktretten følger eiendomsretten. Ved å samle skogressursene på færre hender vil jaktretten forsvinne fra bygdene. Jakt er en viktig del av bygdekulturen mange steder.

1.2.3.

Departementet foreslår regler for unntak fra delingsbestemmelsene og unntak fra konsesjonsplikt for å stimulere til salg av tilleggsjord- og skog.

Forslaget til endring er betinget av at eier deler fra tun på ikke mer enn 5 dekar, og selger resten av eiendommen til en som erverver den som tilleggsjord eller skog til egen eiendom.

Eiendommen må selges til en nabo eller en som har leid eiendommen i 5 år.

I Alstahaug kommunes landbruksplan, er det åpnet for fradeling av tun på inntil 10-15 dekar. Etter dagens regelverk må det gis tillatelse etter jordlovens § 12, men regjeringen ønsker at jordlovsbehandling kan unngås i slike tilfeller.

Delingstillatelse må imidlertid fortsatt søkes om etter plan- og bygningslovens § 20-1.

Det er fastsatt vilkår for unntak fra delingsbestemelsen. I kapittel 4.5.2.1, heter det bl.a.:

Selv om siktemålet med et unntak er å styrke nabobruk med behov for tilleggsjord eller -skog, bør lovgivningen gi sikkerhet for at den gjenværende eiendommen ikke blir en lite rasjonell enhet på grunn av delingen. Dette kan også få konsekvenser for jordvernet. Dette taler for at det bør fastsettes i lovteksten at det må foreligge en konkret avtale om salg av eiendommen, bortsett fra tunet, som tilleggsjord eller -skog som betingelse for unntak fra delingsbestemmelsen. Salget må skje til én erverver, eventuelt flere hvis eiendommen det fradelte arealet skal legges til eies i sameie.

Det er videre et krav om at eieren må eie produktive landbruksarealer fra før.

Det sies videre i kapittel 4.5.4.1 bl. a. :

Med mindre det foreligger et effektivt kontrollsystem, åpner unntakene fra deling og konsesjonsplikt for at eiendommene splittes opp uten at en oppnår den tilsiktede rasjonaliseringsgevinsten.

Videre:

For å legge til rette for tinglysingskontroll etter tinglysingsloven § 12 a tredje ledd, må kommunen som landbruksmyndighet sørge for den dokumentasjonene som trengs for at kartverket skal kunne gjennomføre tinglysing av overdragelsen. Denne kontrollen trer istedenfor delingsbehandlingen. Kommunen må i den forbindelse kontrollere at det

foreligger en skriftlig avtale om salg av tilleggsjord til en kjøper som har eiendom med grense til den kjøpte eiendommen og at hele eiendommen med unntak av tun overdras. Avtalen må legges fram for kommunen. Dersom det dreier seg om salg av tilleggsjord til en som leier arealet fra før, og hvis eiendom ikke grenser til selgers eiendom, må kommunen kontrollere at leietaker har leid eiendommen på skriftlig kontrakt i minst fem år forut for overtakelsen.

I kapittel 4.6 heter det bl.a.:

Forslagene til unntak fører ut over dette til at reglene knyttet til deling og overdragelse av landbrukseiendom blir mer kompliserte enn de er i dag. Kommunene vil dermed få utfordringer med gjennomføring av veiledning og kontroll.

Med tanke på at det fortsatt må søkes delingstillatelse etter plan- og bygningsloven, ser det ikke ut til at forslaget innebærer store besparelser for kommunene.

1.2.4.

Departementet foreslår unntak fra søknadsplikten etter delingsbestemmelsen i jordloven § 12 for ubebygde tomter ikke over 2 dekar til bolig, fritidshus eller naust. Bakgrunnen er å gi den enkelte grunneier større råderett over egen eiendom.

Unntaket gjelder bare for areal som ikke er jordbruksareal, fulldyrka jord, overflatedyrka jord eller innmarksbeite, men det må fortsatt søkes i henhold til plan- og bygningsloven.

I kapittel 5.5.1. heter det bl.a.:

5.5.1 Utgangspunkt

Målet med forslaget er å styrke grunneierretten ved å gjøre det enklere for grunneieren å dele fra areal på sin eiendom. Samtidig må formålet med delingsbestemmelsen og jordlovens formål for øvrig, fortsatt ivaretas. Ved avgjørelse av en delingssak etter jordloven skal det legges vekt på om deling legger til rette for en tjenlig og variert bruksstruktur. I vurderingen inngår bl.a. hensynet til vern av arealressursene og om deling kan føre til drifts- eller miljømessige ulemper for landbruket i området. Et unntak fra søknadsplikten må derfor sikre at disse hensynene blir ivaretatt på en god måte. Unntaket bør også bidra til forenklinger for forvaltningen. Fordi forslaget innebærer et unntak fra reglene, dvs. en rettighet for grunneier, må det gis klare rammer slik at både grunneier og forvaltning enkelt kan ta stilling til om en er innenfor unntaket. Forslaget bygger på disse forutsetningene

Videre heter det i kapittel 5.5.3.6.

5.5.3.6 Adkomst til tomtene

Dersom tomta krever ny adkomst, vil adkomsten ikke være omfattet av unntaket. Det vil derfor måtte søkes samtykke til deling for adkomsten på samme måte som i dag. Dersom det allerede er adkomst til tomta, vil spørsmålet om bruksrett også kunne utløse søknadsplikt etter gjeldende regelverk. Departementet foreslår ingen endring når det gjelder dette.

Ved vurdering av delingstillatelse etter jordlovens § 12, skal man etter dagens regler ta hensyn til om fradelingen vil skape drifts- eller miljømessige ulemper for landbruket i nærheten.

Miljømessige ulemper kan være konflikt mellom beboer på ei tomt og grunneier i forhold til spredning av naturgjødsel.

Her stoler departementet på at den enkelte grunneier tar de nødvendige hensyn. Når eventuell adkomst ikke omfattes av unntaket fra delingsbestemmelsen i jordlova, mener landbruks- og miljøvernenhet at friheten til å råde over egen eiendom ikke blir så mye større.

Når tomta må legges ved eksisterende vei, øker sannsynligheten , etter saksbehandlers mening, for at tomta legges nært eksisterende tun, eller slik at det oppstår både miljømesige- og driftsmessige ulemper for landbruket.

1.2.5.

Departementet foreslår at det fortsatt skal være driveplikt på dyrka jord. Etter dagens regler kan driveplikten oppfylles ved å leie bort jorda, men det kreves en leieavtale på minst 10 år.Kravet om at leieavtalen skal være på minst 10 år foreslås opphevet. Videre foreslår departementet å oppheve kravet om at leiejord skal være tilleggsjord til annen landbrukseiendom, og dermed også at avtalen skal føre til driftsmessig gode løsninger.

I Alstahaug kommune er det hovedsakelig melk- og kjøttproduksjon. Dette er produksjoner som krever store investeringer i bygninger. Behovet for å sikre forgrunnlaget er derfor stort, og i Alstahaug og andre kommuner med mye husdyr, vil kravet om 10 års leieavtale bidra til å sikre langsiktige investeringer.

Departementet peker på at i andre områder med andre produksjoner, kan det være grunn til å være mer fleksibel i forhold leieavtalens varoighet. Det er også påpekt at 10 års avtale kan være ugunstig i forbindelse med eierskifte oa.

Det er i dag mulighet til å søke om dispensasjon fra kravet om 10 års leieavtale. Departementet mener at en fjerning av kravet vil medføre mindre arbeid med dispensasjonssøknader, men det vil jo samtidig bety at landbruksforvaltingen får mer jobb med å følge opp kravet om at det må foreligge en skriftlig leieavtale.

Det er påpekt at grunneiere i stor grad vil være interessert i langsiktige avtaler. Etter dagens regler kan en leieavtale i utgangspunktet bare sies opp av leietaker. Leietaker kan derfor si opp en avtale etter 2 år om ønskelig.

Departementets forslag vil etter landbruks- og miljøvernenhets mening ikke gi de ønskede virkninger.

SAMMENDRAG

Et av ønskene med forslagene som er lagt fram for endringer i jordloven og konsesjonsloven, er at det offentlige skal bruke mindre ressurser på konsesjons- og jordlovssaker. Som det framgår, sier departementet selv at noen av de foreslåtte endringene vil gi et mer komplisert regelverk, som kan bli utfordrende for kommunene.

Etter landbruks- og miljøvernenhets mening er det vanskelig å se at forslagene skal bidra til mindre arbeid for landbruksforvaltningen i kommunene.

Et annet ønske er å gi den enkelte grunneier større råderett over egen eiendom. Landbruks- og miljvernenhet mener det er feil vei å gå å øke størrelsen for konsesjonsfrihet på landbrukseiendom. Flere eiendommer blir attraktive for pengesterke mennesker. En heving av konsesjonsgrensen vil ikke bidra til å gjøre det lettere for ungdom å komme inn i landbruksnæringen.

Departemente peker på at hensynene bak delingsbestemmelsene og formålet med jordloven må ivaretas, og det er positivt at det fortsatt skal være driveplikt på dyrka jord.

Stortinget har vedatt at norsk matproduksjon skal øke i takt med befolkningen, og regjeringen har forpliktet seg til å arbeide for «en høyest mulig selvforsyning av mat av beredskapshensyn».

At stadig flere får øynene opp for dette , kan belyses ved å sitere journalist John Olav Egeland, som i Dagbladet av 01.09.2016 skriver bl.a. følgende, som kommentar til forrige avsnitt:

«Store ord, som ikke følges opp i praksis. Skal vi øke selvforsyningen kan vi ikke ensidig satse på stordrift og industrielt landbruk, slik regjeringen legger opp til. Vi må ta hele landet i bruk, også der det bare er mulig med mindre gårdsbruk. Da hjelper vi oss selv, og bidrar samtidig til den globale økningen i landbruksproduksjon som framtida krever.»

Formannskapet den 13.09.2016. 

FORMANNSKAPETS HØRINGSUTTALELSE:

Alstahaug kommune, ved formannskapet, mener at familiejordbruket fortsatt må ha en sentral plass i Norge, og at jord-, skog- og jaktressursene blir på lokale hender. Selv om det skjer en rasjonalisering og øking av bruksstørrelse, mener kommunen det er feil å forandre lovverket slik at denne utviklingen framskyndes.

De forslåtte endringer i lovverket, ser ikke ut til å gi nødvendige forenklinger.

Kommunen mener det er viktig å ha et regelverk som følger opp formålet med bestemmelsene i jord- og konsesjonsloven, og vil derfor si nei til endringene som er foreslått i konsesjonsloven, jordloven og odelsloven, jfr. forslag til endringer i nevnte lovverk av 27.06.2016