Forsiden

Høringssvar fra Norske Billedkunstnere

HØRINGSUTTALELSE- FORSLAG TIL NY ÅNDSVERKLOV.

Dato: 01.09.2016

Svartype: Med merknad

Norske Billedkunstnere (NBK) viser til høringsbrev med høringsnotat, datert 17. mars 2016.

Vi synes at det foreliggende forslag til ny åndsverklov i all hovedsak både er langt bedre redigert, språklig bedre og lettere tilgjengelig enn gjeldende lov.  

NBK er en av de 19 kunstnerorganisasjonene som utgjør Kunstnernettverket, som har levert et høringssvar som favner spørsmål som angår alle kunstneres kunstfelt og som det blant kunstnerorganisasjonene er konsensus om. NBK stiller seg bak Kunstnernettverkets høringssvar.

BONO har etter vår oppfatning skrevet en utførlig høringsuttalelse som favner samtlige bestemmelser som særlig berører det visuelle feltet. Norske Billedkunstnere slutter seg til høringssvaret på alle punkter, og ser generelt ikke at det er grunn til å utdype eller gjenta begrunnelser eller standpunkt ytterligere, da det er en samlet billedside som står bak de faktiske, politiske og juridiske beskrivelser og anførsler som fremføres fra BONOs side.

Vi vil allikevel fremheve/omtale et par forhold, som særdeles viktige for billedkunstnerne.

Forslag til § 4-3 kopiering til privat bruk

Det første gjelder de innspill BONO, blant andre, tok til orde for i forbindelse med innspillsrunden i juni 2015, hva gjelder en utvidelse av den individuelle del av kompensasjonsordningen for den lovlige privatkopiering som finner sted. Med den digitale utvikling, har man på alle felter sett en massiv økning av kopiering av billedmateriale. Så også innenfor den private sfære.

Visuelle verk lar seg enkelt avbilde og dele i en verden hvor disse verkene er særlig godt egnet for deling, fordi det på et øyeblikk kan si noe dypt om et komplekst tema. Delingsplattformer som Instagram er eksempel på det.

De teknologiske muligheter har gjort at bildet kopieres enkelt og i langt større grad, enn hva som var tilfellet i den analoge verden. Det gjenspeiler seg i Kopinors undersøkelser i forbindelse med at avtalene nå også omfatter digitale kopier, og det er åpenbart at det samme i minst like sterk grad finner sted i den private bruken.

Vi er innforstått med behovet for en fribruks bestemmelse som den foreslåtte i § 4-3, men vi ser også at vi pr. i dag neppe tilfredsstiller de krav som følger av Infosoc direktivet om rimelig vederlag som kompensasjon til de rettighetshavere hvis verk faktisk blir kopiert, med mindre det etableres en tilsvarende ordning som den som i dag forvaltes av Norwaco for musikk og filmverk, for enkeltstående bilder, uavhengig av om disse inngår i audiovisuelle produksjoner, eller ei.

Vi er tilfredse med at departementet har lyttet til de innspill som i så måte har kommet, med hensyn til situasjonen for både tekst og bilde, fra Kopinor og NFF i tillegg til BONO, og i forbindelse med forslaget til § 4-3, uttaler at man ikke har prinsipielle motforestillinger mot at også rettighetshavere til slike verkstyper inkluderes i den individuelle ordningen, så fremt forholdene har endret seg siden 2005 således at det ligger til rette for individuell fordeling. Vi mener absolutt at så er tilfellet, og har god erfaring med BONOs håndtering av individuell fordeling til opphavsmenn som inngår i multimedia produksjoner som favnes av gjeldende ordning i Norwaco. Den omfattende kopieringen og det faktum at individuell fordeling av vederlagene kan gjennomføres også til opphavere til visuelle verk, innebærer at det ikke lenger finnes gode argumenter for å holde denne typen verk utenfor ordningen.

Det er imidlertid for oss ikke lett å forstå at departementet samtidig uttaler at en utvidelse av ordningen, ikke nødvendigvis sier noe om den totale kompensasjonsberettigede kopiering som skjer til privat bruk. Det er ingen tvil om at all privat kopiering er økende, ettersom den teknologiske utvikling tilpasser seg våre umiddelbare behov i hurtigtogsfart.

Når vi samtidig vet fra undersøkelser i Norwaco at det i perioden 2011-2015 har vært en betydelig reell nedgang i den eksisterende kompensasjonen på hele 50% (fra 8 øre pr. kopi til 4 øre), tør det hevdes at man faktisk allerede står i fare for å ha en ordning som ikke gir rettighetshaverne den kompensasjonen som forutsettes i Infosoc direktivet og som må ligge til grunn for hva som skal være rimelig kompensasjon i forslagets § 4-3 nest siste ledds forstand.

Vi har nå bak oss en rekke utredninger og stortingsmeldinger som til sammen gir oss et godt grunnlag for å utforme en langsiktig strategi for å styrke det visuelle feltet. Mest sentrale er Stortingsmeldingen om visuell kunst - St.Meld. nr 23 (2011-12), Kulturutredningen 2014 og nå nylig Kunstnerøkonomiutredningen «Kunstens autonomi og kunstens økonomi», som dykket ned i enkeltkunstnerens situasjon, muligheter og utfordringer. Den ferske utredningen av kunstnerøkonomien ”Kunstens  autonomi og kunstens økonomi” av Vigdis Moe Skarstein med tilhørende funn i undersøkelser fra Telemarksforskning, viste at billedkunstnere mellom 2006 og 2013 opplevde en nedgang i kunstneriske inntekter på 9%, fra 98 000,- i 2006 til 89 000,- i 2013, et allerede lavt årsresultat i kroner og øre. (Inntekten målt i 2013-kroner) I samme periode, 2006 – 2013, økte gjennomsnittsinntekten for nordmenn med 25%. Det fremgår av samme undersøkelse at visuelle kunstnere har lavere markedsinntekter og større andel av inntekter fra stipend og vederlag, enn kunstnere generelt og at billedkunstnere som gruppe ligger helt nederst mht inntekter fra kunstnerisk virke.

En av forutsetningene for at denne situasjon skal forbedres, er selvsagt at de skal få sin rettmessige andel også av den opphavsrettslige utnyttelse som gjøres av deres verk. Kompensasjonen som man er forpliktet til å betale for fribruksbestemmelsen for privat bruk, må stå i et rimelig forhold til bruken. Vi har ingen holdepunkter for å tro at privatkopiering av verk i multimediaproduksjoner har stagnert. Tvert om, jfr. Norwacos undersøkelse. Når man så ser at det er nye grupper som tekst og bilde også må inkluderes i ordningen, er det etter vårt skjønn åpenbart at kompensasjonen må økes, - og det betraktelig.

Forslag til § 4-25 gjengivelse av verk plassert i offentlig rom

Det neste vi ser grunn til å kommentere spesielt, er bestemmelsen om gjengivelse av verk plassert i det offentlige rom, jfr. forslagets § 4-25.

Som BONO skriver, ble vilkårene for utnyttelse av offentlig plasserte verk endret fra tvangslisens til enerett for opphavsmannen i 1995, begrunnet i behovet for å styrke billedkunstnernes rettigheter.

BONO har gjennom sin praksis sett et åpenbart behov for en endring på to deler av bestemmelsen; Det første er at ordet «klart» foran hovedmotiv, skaper problemer. Det andre er begrensningen «ervervsmessig», slik dette er forutsatt forstått, foranlediger utilsiktede konsekvenser.

Vi synes ikke høringsnotatet under behandlingen av denne bestemmelse, går tilstrekkelig inn i de problemstillinger som har vært reist fra BONOs side. Ikke minst i kjølvannet av den sak som nylig var oppe i Sveriges Høyesterett, kalt Wikimedia-saken, mener vi det ville være naturlig at de utfordringer gjeldende ordlyd skaper i møte med dagens bruksmønster, hadde blitt drøftet mer inngående enn hva tilfellet er i høringsnotatet.

Vi vil på det sterkeste anmode om at den endrede virkelighet som beskrives i BONOs innspill til ny åndsverklov, og som gjentas i høringsuttalelsen som grunnlag for forslaget om å endre bestemmelsens ordlyd, tas opp til ny vurdering. Ikke minst venter vi at forholdende problematiseres, således at det klargjøres at den type bruk som det blant annet var tale om i Wikimedia-saken i Sverige, ikke vil falle inn under fribruksbestemmelsen, og at dommen avsagt i svensk høyesterett i så måte reflekterer det som er tilsiktet også å være norsk rett.

Med vennlig hilsen

Norske Billedkunstnere