Forsiden

Høringssvar fra Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Høringsuttalelse fra Nasjonalmuseet om forslag til ny lov om opphavsrett til åndsverk mv

Dato: 31.08.2016

Svartype: Med merknad

Innledning

Nasjonalmuseets samfunnsoppdrag er å forvalte og tilgjengeliggjøre den visuelle kunstarven. I dette ligger et ansvar for å bevare, dokumentere og formidle kunsten og kunnskapen om den. I praksis medfører dette samfunnsoppdraget et utstrakt behov for eksemplarfremstilling (ved fotografering) av verkene som forvaltes i samlingen og i utstillinger og tilgjengeliggjøring (av fotografiene) i ulike sammenhenger. I gjennomføringen av samfunnsoppdraget har Nasjonalmuseet ikke kommersiell motivasjon.

Fra museets perspektiv opplever vi at tolkning og praktisk anvendelse av åndsverkloven er særlig utfordrende på vårt område; forvaltning og formidling av bildende kunst og design. I vår virksomhet opererer vi ofte i et område vi mener etter formålet bør være fri bruk, men der generelt formulerte lovparagrafer og manglende rettspraksis gir liten veiledning og skaper stor usikkerhet.

Nasjonalmuseet registrerer at høringsnotatet i flere sammenhenger viser til EU-kommisjonens planer om endringer i avgrensningsbestemmelser, der en av hovedmotivasjonene er en tilpassing til utdannings- og kulturarvinstitusjoners behov.

Vi registrerer også at det i høringsnotatet vises til planlagte endringer i forskrift til åndsverkloven i etterkant av lovrevideringen.

På denne bakgrunn legger vi dermed til grunn at det vil være behov for en nærmere gjennomgang av lov og forskrift etter at denne lovrevisjonen er gjennomført.

I det følgende gir Nasjonalmuseet innspill knyttet til bestemmelser om avgrensning av opphavsretten og om reglene om overgang/overdragelse av rettigheter.

Kommentarer til bestemmelser om avgrensning av opphavsretten

Sitering av kunstverk, gjeldende § 22 og § 23

I formidling av kunnskap om og diskusjon om åndsverk låner man fra verk for å illustrere et budskap. Sitatregelen i § 22 er en grunnleggende regel som legger til rette for dette. Når man kommer til sitering av kunstverk støter man imidlertid raskt på utfordringer og uklarheter, og disse er ikke i særlig grad klargjort i høringsnotatet. Departementet påpeker på den ene siden at sitatregelen gjelder for alle typer verk, men på den annen side settes en begrensning for kunstverk med henvisning til at sitering vil kunne utgjøre en trussel mot opphavsmannens legitime interesser og at sitater i form av delvis gjengivelse vil kunne være i strid med opphavsmannens ideelle rettigheter. På denne bakgrunn er det laget egne bestemmelser for gjengivelse av kunstverk i § 23.

Nasjonalmuseet vil for det første påpeke at sitat av kunstverk i mange tilfeller vil være i form av (fotografisk) gjengivelse av hele verket (for eksempel et maleri). At sitering også kan være gjengivelse av hele verk er sikker rett og burde i seg selv ikke være grunn til å innsnevre sitatretten. For det andre synes påstanden om at sitering av kunstverk vil utgjøre en trussel mot opphavsmannens legitime (økonomiske) interesser å være en antakelse og er ikke dokumentert. Sitatretten inneholder dessuten en sikring mot misbruk og illojal bruk ved at sitering skal skje i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger. Hvis departementet mener at det ikke skal kunne siteres vederlagsfritt fra kunstverk fordi et slikt sitat vil kunne virke som blikkfang blir dette et feil utgangspunkt. Utgangspunktet bør være at det er formålet, behovet for å illustrere en påstand, som skal være det avgjørende. Misbruk i form av ren dekorativ bruk bør lett kunne identifiseres.

Nasjonalmuseet mener på denne bakgrunn at det kan diskuteres om det er behov for, eller grunnlag for å ha egne bestemmelser for sitering av kunstverk.

Dersom reglene i § 23 i praksis skal være uttømmende for muligheten for å sitere fra kunstverk vil Nasjonalmuseet hevde at de gir et for snevert rom for den formidlingsvirksomheten Nasjonalmuseet som en ikke-kommersiell samfunnsaktør bør ha. Nasjonalmuseet mener at § 23 bør endres slik at den klart tillater gjengivelse av kunstverk i museets normale, allmennopplysende, ikke-kommersielle formidling av kunsten og kunnskapen om den. Dette bør det være rom for innenfor de internasjonale rammene den norske opphavsrettslovgivningen forholder seg til. Departementet viser for eksempel til den danske bestemmelsen i § 23 som ikke er begrenset opp mot allmennopplysning, men som har en begrensning mot «erhvervsøjemed». Også sett i lys av signaler fra EU-kommisjonen om å legge til rette for kulturarvsinstitusjonenes virksomhet synes det naturlig å se på en endring her.

Departementet legger i høringsnotatet til grunn at museet kan gjennomføre en forenklet klarering gjennom BONO. Nasjonalmuseet vil påpeke at det ikke foreligger en slik forenklet klareringsordning eller økonomisk avtale, og at selv en forenklet klarering uansett vil medføre betydelig bruk av ressurser i form av klarering, forhandling og rapportering. Spørsmålet er også prinsipielt; i hvilken grad den kunnskapsformidlingen museet gjør skal styres av om det er gitt klarering og oppnådd enighet om vederlag.

Nasjonalmuseet mener at klarering og vederlag for bruk av verk i formidling i museumssammenheng ikke er veien å gå for å styrke stillingen til visuelle kunstnere. Å legge en «avgift» på museets formidlingsvirksomhet i form av vederlag for bruk av gjengivelser i museumsformidlingen er ressurskrevende i form av avtaleforhandling, rapportering av bruk, innkreving og betaling av vederlag og videre fordeling til kunstnerne og deres arvinger. Det spørs om dette er god samfunnsøkonomi og den mest effektive fordelingen av offentlige midler.

Gjengivelse av kunstverk og fotografisk verk i katalog og meddelelse om utstilling eller salg, gjeldende § 24 (ny § 4-24)

Departementet viser til Ot.prp. nr 46 for en nærmere angivelse av innholdet i en katalog etter denne bestemmelsen; den skal inneholde «de etter forholdene nødvendige fortegnelser over samlingens eller utstillingens innhold». Videre uttaler departementet i høringsnotatet at et formål med bestemmelsen er «å gi adgang til nødvendig eksemplarfremstilling for dokumentasjon til sikringsformål».

Nasjonalmuseet vil påpeke at slik trykt katalog er et format som ikke lenger er særlig aktuelt. Informasjonsformidling knyttet til samlingen og utstillinger, og dokumentasjon til sikringsformål er i dag i overveiende grad i digitalt format. En begrensning til trykt katalog vil dermed dekke verken informasjonsbehovet eller behovet for dokumentasjon til sikringsformål.

Nasjonalmuseet foreslår derfor at siste setning tas bort og at det ikke skal være en begrensning til trykt katalog, slik det er i den tilsvarende danske bestemmelsen.

Eksemplarfremstilling i arkiv, bibliotek, museum, undervisnings- og forskningsinstitusjoner, gjeldende § 16, ny § 4-10

Her viser departementet til at forskrift til åndsverklov vil justeres i etterkant av endring av loven og at eventuelle endringer vil ses i lys av utviklingen i EU. Vi legger til grunn at konkrete innspill skal gis i egen høring til forskriften. For øvrig stiller Nasjonalmuseet seg bak Nasjonalbibliotekets innspill om at muligheten for tilgjengeliggjøring av verk fra egen samling ved hjelp av terminaler i egne lokaler er for snever og bør oppdateres.

Fri bruk ved fremføring i undervisning, gjeldende § 21, ny § 4-5

Høringsnotatet klargjør ikke i særlig grad hva som skal forstås med undervisning, annet enn at det først og fremst skal gjelde skolen og andre utdanningsinstitusjoner. Museet driver også undervisningsaktivitet, og i den grad fremføring av verk ikke kan skje under sitatbestemmelser (§ 22 og § 23), bør det klargjøres at kulturarvsinstitusjoner også vil omfattes av undervisningsbegrepet.

Om opphavsrettens overgang/overdragelse av rettigheter

I kapittel fem i forslag til ny åndsverklov foreslås en rekke nye regler som er tenkt å styrke rettighetshavernes stilling og som i stor utstrekning ikke kan fravikes ved avtale. Flere av de foreslåtte endringene er begrunnet i hensynet til de originære rettighetshavere som antas å være den svakere part i kontraktsforhandlinger. Nasjonalmuseet vil som generell bemerkning til dette påpeke at en del avtaler inngås etter forhandlinger hvor kunstnere er representert av profesjonelle rettighetsorganisasjoner eller fagforeninger som neppe kan regnes som svake forhandlingspartner. På denne bakgrunn er Nasjonalmuseet skeptisk til å innføre nye regler som legger til grunn en slik kategorisk vurdering av styrkeforholdet og som begrenser muligheten for en mer konkret vurdering av styrkeforhold og andre relevante forhold.

Ny § 5-1 Alminnelige bestemmelser om opphavsrettens overgang

Å innføre en bevisbyrderegel slik det er foreslått i ny § 5-1 representerer en fundamental endring i hvordan avtaler om rettighetsoverdragelser skal behandles rettslig og mulige konsekvenser her er uoversiktlig og uforutsigbart.

Ny § 5-3 Rett til rimelig vederlag ved overdragelse av opphavsrett

Også ny bestemmelse i § 5-3 om rett til rimelig vederlag bygger på departementets forutsetning om at kunstneren alltid er den svake part i forhandlinger om overdragelse av rettigheter. Selv om grunntanken om rimelig vederlag er enkel å støtte, vil departementets forslag føre til en større usikkerhet knyttet til inngåtte avtaler og mindre forutsigbarhet.

Ny § 5-6 Åndsverk skapt i ansettelsesforhold

Når det gjelder forslaget til § 5-6 er Nasjonalmuseet positiv til at det ulovfestede prinsippet om at opphavsrett til verk skapt i ansettelsesforhold, i mangel av avtale, anses overdratt til arbeidsgiver i den utstrekning det er nødvendig for ansettelsesforholdet skal nå sitt formål nå foreslås lovfestet. Lovteksten slik den er formulert gir imidlertid rom for mye tolkning og uklarheter. Det vil eksempelvis være problematisk å både vurdere og bevise hvilke bruksformer som kunne forutses da verket ble skapt, ettersom dette vil være høyst subjektivt for hver enkelt. Nasjonalmuseet vil derfor foreslå at setningen om dette fjernes, slik at det først og fremst blir en vurdering om hvilken rett til bruk som er «nødvendig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål».